Medias øredøvende stillhet om de siste WikiLeaks-avsløringene er en egen skandale

2. januar 2020

Dette begynner å bli virkelig, virkelig, virkelig merkelig.

WikiLeaks har publisert nok en pulje lekkede interne dokumenter fra Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW), og legger dermed dokumentasjon til berget av bevis på at vi har blitt løyet til om et angivelig angrep med kjemiske våpen i Douma i fjor. Angrepet førte til at USA, Storbritannia og Frankrike bombet Syria.

Denne nye WikiLeaks-puljen inkluderer en e-post fra OPCW sin kabinettsjef, Sebastien Braha, (som etter sigende er så avskydd av organisasjonens inspektører at de ga ham kallenavnet “Voldemort”) som skjelte og smelte mot en teknisk rapport fra Ian Henderson som konkluderte med at Douma-hendelsen sannsynligvis var en fingert hendelse. Vi kan lese hvordan Braha beordrer OPCW-ansatte til å “fjerne alle spor, om noen, av levering/lagring/hva som helst” av rapporten fra organisasjonens sikre arkiv.

Dokumentene inkluderer også referatet fra et toksikologimøte i OPCW med «tre toksikologer/kliniske farmakologer, en bioanalytisk- og toksikologisk kjemiker», som alle fire er spesialister på analyse av kjemiske våpen.

«Når det gjelder konsistensen av de observerte og rapporterte symptomene til de påståtte ofrene med mulig eksponering for klorgass eller lignende, var ekspertene konkluderende i sine uttalelser om at det ikke var noen sammenheng mellom symptomer og kloreksponering,» leser man i dokumentet.

I følge de lekkede referatene fra toksikologimøtet nevnte sjefeksperten «muligheten for at hendelsen kanskje var en propaganda-hendelse» som en potensiell forklaring på hva som hadde skjedd i Douma. De andre OPCW-ekspertene sa seg enig i at det viktigste budskapet fra møtet var «at symptomene som ble observert ikke passet overens med kloreksponering, og at ingen andre åpenbart mulige kjemikalier som forårsaker symptomene kunne identifiseres».

Som alle de andre mange, mange, mange, mange forskjellige lekkasjene som har fossblødd fra OPCW om Douma-hendelsen, var ingen av de viktige opplysningene i disse publikasjonene inkludert i noen av OPCWs offentlige rapporter om saken. I følge OPCWs sluttrapport som ble publisert i mars 2019, fant etterforskningsteamet ”rimelig grunn for at bruken av et giftig kjemisk stoff som våpen fant sted. Dette giftige kjemikaliet inneholdt reaktivt klor. Det giftige kjemikaliet var sannsynligvis molekylært klor.”

Vi vet nå at disse «rimelige grunnene» inneholder flere hull enn en spaghettisil som ble henrettet av en eksekusjonspelotong. Dette er ekstremt viktig informasjon om en uløst krigsforbrytelse som resulterte i dusinvis av sivile dødsfall og førte til en krigshandling som kostet skattebetalere mange titalls millioner dollar og hadde mange vidtrekkende geopolitiske konsekvenser.

Likevel har massemediene, helt sinnssykt, ikke hatt noe som helst å si om denne ekstremt nyhetsverdige saken.

I skrivende øyeblikk, viser et Google News-søk etter denne historien 1 artikkel på RT, 1 annen fra Al-Masdar News, og noen oppføringer fra alternative medier du ganske sikkert aldri har hørt om, som UrduPoint News og People’s Pundit Daily.

Og dette er selvsagt sinnssykt. At en ekstremt viktig nyhet med enorme geopolitiske konsekvenser overhodet ikke får noen dekning i mainstream-media, er klin kokos galt.

Før lekkasjene fra OPCW, fikk WikiLeaks alltid overskrifter i mainstream-media. Alle husker hvordan nyhetsbildet i 2016 i stor grad var dominert av lekkede e-poster fra Det demokratiske parti som kom fra dem. Til og med den relativt mindre publikasjonen av ICE-agenter fra WikiLeaks i fjor, som inneholdt informasjon som allerede var offentlig kjent, fikk overskrifter i de største amerikanske skriftmediene som The Washington Post, Newsweek og USA Today. Nå, om denne mange ganger viktigere historien, ser vi null dekning.

Massemedias øredøvende stillhet om OPCW-skandalen blir en egen skandale, av lik eller kanskje enda større betydning enn selve OPCW-skandalen. Den skaper grunnlag for en lang rekke spørsmål som har enorm betydning for enhver innbygger i den vestlige verden; spørsmål som: hvordan skal folk delta i demokratiet hvis alle medier de normalt henvender seg til for å fatte informerte avgjørelser før de avgir sin stemme nekter plent å fortelle dem om eksistensen av kjempenyheter som OPCW-skandalen? Hvordan er det meningen folk skal håndtere slike konspirasjoner av taushet når det ikke finnes noen mekanisme for å holde hele systemet av massemedier ansvarlig for deres medvirkning til dette? Og hvilken mekanisme eksisterer for å forene alle disse mediene i denne konspirasjonen av taushet?

Vi kan i det minste få litt innblikk i det siste spørsmålet med de interne e-postene fra Newsweek som ble publisert av journalisten Tareq Haddad for to uker siden. E-postene inneholder flere Newsweek-redaktører som forteller Haddad at de ikke ville publisere et ord om OPCW-lekkasjene av to grunner: (1) fordi ingen andre medier rapporterte om dem; og (2) fordi Bellingcat, en operasjon som har til hensikt å styre oppfatninger, og er finansiert av USAs regjering, hadde publiserte en latterlig falsk artikkel som forklarte hvorfor lekkasjene ikke var nyhetsverdige. Haddad sa siden opp fra Newsweek.

Vi kan være sikre på at denne saken blir drept i redaksjoner over hele verden på lignende måte, og muligens med bruk av de samme unnskyldningene. Så lenge ingen andre «respektable» (dvs. etablissement) medier dekker denne saken, kan den behandles som noe som ikke trengs rapporteres om, ved å bruke en upålitelig PR-operasjon finansiert av USAs regjering som begrunnelse, etter behov. Hvis en journalist kaster seg ut i personlig usikkerhet ved å varsle om denne konspirasjonen av taushet, kan vi være sikre på at det samme skjer med utallige andre som ikke har motet og/eller evnen til å gjøre det samme.

Mange kommentatorer i alternative medier fremhever denne ekstreme tausheten i nyhetene:

“Våre fryktløse media-vaktbikkjer opprettholder fortsatt en fullstendig taushet om OPCW varslere som lekker WMD-angrep i Douma. Lekkasjene viser at Trump – i likhet med Dubya – brukte falske masseødeleggelsesvåpen for å bombe arabisk land – og vridde så armen på OPCW for å skjule løgnene,” tvitret journalisten Mark Ames.

«USA angrep Syria for et kjemisk angrep fra Assad i fjor. Men offisielle OPCW-forskere som undersøkte hendelsen, fant ikke bevis på at det syriske militæret brukte kjemiske våpen. Mediene har valgt å ignorere denne historien og sparke sine egne journalister som prøver å rapportere om den,” tvitret forfatter og analytiker Max Abrahms.

«Dette er den FJERDE lekkasjen som viser hvordan OPCW fabrikerte en rapport om et angivelig syrisk ‘kjemisk’ angrep,» tvitret journalisten Ben Norton. «Og vestlige mainstream mediekorporasjoner er fremdeles tause, og viser dermed hvor autoritære disse ‘demokratiene’ er og hvor tett de kontrollerer informasjon.»

«Media-stillheten i denne historien er sin egen skandale,» tvitret journalisten Aaron Maté.

Men dette spinn-maskineriet gjør sitt ytterste for å normalisere denne stillheten.

Fortellings-jockeyer fra Bellingcat, som «senioretterforsker» Nick Waters, jobber allerede hardt med å styre allmenhetens oppfatting, til å få alle å tro at sine egne øyne lyver for dem. Waters har en tråd på Twitter som blir delt av alle de vanlige Syria-spinnerne, der han hevder, overhodet ikke basert på bevis, at WikiLeaks selektivt publiserer dokumentene som de hadde for å skape et falskt inntrykk av hendelser i OPCW. Waters hevder uriktig at en e-post fra Sebastien “Voldemort” Braha – fyren i sentrum av skandalen – beviser at Ian Henderson ikke var en del av etterforskningskommisjonen, Fact-Finding Mission (FFM), i Douma, i strid med påstandene fra den anonyme andre OPCW-varsleren, som fikk pseudonymet “Alex”.

Som Waters er hundre prosent klar over, var Henderson definitivt en del av Douma Fact-Finding Mission, og et av FFM-medlemmene som faktisk dro til Douma, ikke noe mindre. Jeg har laget en Twitter-tråd som tilbakeviser Waters latterlige påstander, som du kan lese ved å klikke her, men kort sagt ser det ut til at det er gjort en vilkårlig skille mellom FFM og “FFMs kjerneteam”, eller det som er merket “FFMs Alfa-team ”i en nylig lekket e-post, et forsøk på å marginalisere Hendersons vurdering. Henderson dro faktisk til Douma som en del av FFM, i motsetning til nesten alle medlemmene i det såkalte «kjerneteamet» som bortsett fra en ambulansearbeider utelukkende jobbet fra et annen land (sannsynligvis Tyrkia).

Hårkløveriet om Henderson var eller ikke var med i FFM er selvfølgelig også i seg selv irrelevant og vilkårlig, siden vi vet som et faktum at han er en mangeårig OPCW-inspektør som dro til Douma og bidro med en vurdering som ble skjult for offentligheten av OPCW.

Så denne fortellingen som blir spunnet av de amerikanske regjerings-finansierte propagandistene i Bellingcat er uriktig fra topp til bunn, men det som er irriterende er at vi allerede vet hvem redaktørene i redaksjonene vil høre på.

Det er helt utrolig hvor tett sammenflettet Bellingcat er med de øverste delene av de dominerende nyhetsmediene og den offentlige definisjonen av hva som skjer i Syria. Bare noen timer etter det siste WikiLeaks-publisereringen, delte CNN-kommentatorern Brian Stelter en artikkel om Bellingcat-grunnlegger og tidligere stipendiat fra Atlantic Council, Eliot Higgins, som advarer om farene alternative journalister som dekker underrapporterte historier som OPCW-skandalen, utgjør.

«Vi har dette alternative medieøkosystemet som fører an mye desinformasjon. Det blir ikke forstått av journalister eller noen andre enn en veldig liten gruppe mennesker som virkelig er engasjert i det,» står det ironiske sitatet fra Higgins i utdraget delt av Stelter.

Vi har sett et vill flom av vise menn og kvinner i massemedia for å gi denne statsfinansierte operasjonen for styring av fortellinger ufortjent og ufortjent legitimitet. De spyr ut tvittermeldinger som Stelters og smiskende artikler fra The New York Times, The Guardian og The New Yorker. Denne ufortjente legitimiteten brukes deretter av redaktører for å rettferdiggjøre at man henviser til Bellingcat for instruksjoner om hvordan man skal tenker angående viktig informasjon om Syria, i stedet for å gjøre sine egne grunnleggende undersøkelser og analyser. Det er en selvbekreftende sirkel av tilbakemeldinger, som rent tilfeldigvis fungerer veldig beleilig for regjeringen som finansierer Bellingcat.

Det er fortsatt ukjent nøyaktig hva som skjer i redaksjoner rundt om i verden for å opprettholde konspirasjonen av taushet rundt OPCW-skandalen, men det som er kjent er at i seg selv, er denne skandaløse stillheten nok til å fullstendig diskreditere massemedia for alltid. WikiLeaks har avslørt disse mediene for den monolittiske propagandamaskinen de virkelig er, og de gjorde det ganske enkelt ved å publisere den ene ekstremt nyhetsverdige lekkasjen etter den andre.

Hvis de skal styre våre oppfatninger mer, må disse uhyrene bokstavelig talt konfiskere ørene og øyeeplene våre.

Creative Commons. Caitlin Johnstone er en australsk skribent. Hun kan støttes på Patreon eller med Paypal. Artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Les også: Ny lekkasje fra OPCW: 20 inspektører tok avstand fra fortellingen om «gassangrep»

Ifølge søk på nettsidene til avisa Klassekampen er OPCW-skandalen heller ikke omtalt der. Med forbehold om at basen er komplett, er det grunn til å spørre ansvarlig redaktør Mari Skurdal og utenriksredaktør Mari Eifring om hvorfor avisa velger taushet i denne saka.