Frankrike i 2020, et oligarki

0
Fra sitt forgylte kontor i Élyssée-palasset taler Macron til folket dypt der nede. Skjermdump fra video.

Av George Chabert, Trondheim.

Emmanuel Macron mente i 2016 at hans politiske bevegelse verken skulle være på høyre- eller venstresiden. To år senere er det ikke tvil om hvor han står. Frankrike driver ulovlig krigføring i Midtøsten uten FN-mandat. Salget av våpen til Saudi-Arabia er fordoblet. Frankrikes militære aktivitet i Afrika utvikler seg til en regionalkrig i et område større enn Europa. Macron ber nå Nato om støtte. Tsjekkia, Estland, Belgia og Danmark har allerede godtatt å delta i «Takuba» («Sverd», på tuareg) i 2020, en europeisk krigsstyrke i Mali, som Norge er bedt om å delta i. Tyskland nekter, men Sverige og Finland ventes å delta. Frankrike vil sikre seg uran til sine atomkraftverk, og resultatet for Europa vil bli økt innvandring fra Sahelregionen.

I Frankrike fører Macron krig mot egen befolkning. Lovene som regulerer arbeidstakernes rettigheter svekkes, sosiale ytelser avskaffes, og nasjonale økonomiske foretak privatiseres. Skattekutt for de rikeste dekkes av ytterligere skattlegging av de svakeste. Krigføring og salg av våpen forklares med islamistisk terrorisme og russisk innflytelse. Krig mot de svakerestilte begrunnes med klimakrisen og mål om likebehandling. Det var «grønn» beskatning som startet de gule vestene. I dag er det økt pensjonsalder for alle som har fått fagforeningene på banen.

Ikke bare tog- og metroarbeidere har streiket i dag, men også ansatte innen helsevesen og undervisning er «i krig» mot forslaget til ny pensjonsordning i Frankrike.

Macron var den første til å påpeke konsekvensene av økt pensjonsalder: «Før arbeidsledighetsproblemet er løst i vårt land, vil det være hyklersk å endre pensjonsalderen.» I store deler av Frankrike er det vanskelig å være i arbeid fram til dagens pensjonsalder på 62, innrømte han. Dette var i april.

Et halvt år senere økes pensjonsalderen med to år. Pensjonsutbetalinger kuttes som følge av to ekstra år i arbeidsledighet. En tidligere fransk konsernsjef og nåværende EU-kommisjonær, understreket 9. desember at for kommisjonen er pensjonsreformen «særlig nødvendig». 17. desember, i et protesttog mot pensjonsreformen som samlet nærmest to millioner mennesker, demonstrerte franskmennene mot det amerikanske investeringsselskapet BlackRock. Kun tre måneder etter at Macron ble president, var selskapets franske avdelingsleder den første konsernsjefen som ble invitert til Elyséepalasset. 1. januar ble han hedret med æreslegionen. «BlackRock er den mørke siden av pensjonsreformen», sier sosialistpartiets formann. To belgiske fagforeninger har nå samlet penger til støtte for de streikende.

Motstanden mot Macrons ekstreme høyrepolitikk ble møtt med en politivold uten sidestykke siden Algerie-krigen. Korrupsjon er et fremtredende trekk ved Macrons regime. Seksten ministre er blitt tvunget til å gå av. Det siste tilfellet – vedkommende var ansvarlig for den omstridte pensjonsreformen – hadde «glemt» å nevne tolv jobber ved siden av sin regjeringspost. Det er ulovlig for regjeringsmedlemmer å ha en lønnet eller ulønnet jobb ved siden av. En av jobbene på femti tusen kroner i måneden, var for et privat forsikringsselskap som selger pensjonsavtaler. Presidenten, statsministeren og justisministeren beklaget at statsråden måtte gå av. I motsetning til andre tilfeller, som da presidenten i den franske nasjonalforsamlingen ble anklaget for korrupsjon, klarte de ikke denne gangen å unngå utfallet.

Macrons politisoldater bruker ekstrem vold. Her i Nantes.

Hvordan skal utviklingen vi nå ser i Frankrike, der et lite mindretall utnytter flertallet ved hjelp av politibrutalitet og et føyelig rettsvesen, betegnes? Dette mindretallet er ikke noen elite. Frankrike under Macron er enkelt og greit det man i det gamle Hellas kalte «oligarki», der den politiske makten er samlet hos en liten gruppe mennesker. Oligarkenes ed var entydig: «Jeg vil være folkets fiende, jeg vil gjøre dem all den skade jeg kan.»

Det som forener dagens oligarker, er ikke sosiokulturell tilhørighet. Grådigheten er deres drivkraft. Skillet mellom oligarkene og deres undersåtter – «de som er ingenting» ifølge Macron, de som «drikker øl og spiser med hendene», tilføyer ministeren for «offentlig tjenester og regnskap» – er nå uoverstigelig. Streikene i Frankrike er de lengste på hundre år. I 2020 vil vi se Frankrike komme et steg nærmere kaoset. Presidentens nyttårstale var tydelig: ingen innrømmelse! Svaret fra den nest største fagforeningens leder var like tydelig: «Streik er nødvendig overalt. Alarmsignalet må være sterkt!»

george.chabert@ntnu.no

Les også: Frankrike vil ha Norge til å slåss for seg i Afrika

Frankrike: En samlet fagbevegelse sier nei til Macrons pensjonsreform

Frankrikes nye kolonikrig i Afrika

Hvis du vil støtte vår uavhengige og kritiske journalistikk, kan du sende oss et bidrag på Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelPompeo sier at drapet på Soleimani er en del av USAs nye strategi
Neste artikkelNår begynner kapitalens nedtur?