Av Jan Herdal
Mediedekningen av energispørsmål i Norge mangler ofte både hode og hale. Grunnleggende premisser utelates, eller de misforstås. Det kan være nyttig å minne om et par av de viktigste.
Den ene gjelder forholdet mellom elektrisitet og total energibruk i et utviklet samfunn. Siden så mye av dagens politikk kretser om elektrifisering, er det lett å tro at det er strøm som driver verden.
Norge er et unntak. Vanligvis distribueres bare 15-20 prosent av total energibruk i et samfunn ved hjelp av energibæreren elektrisitet. Derfor kan f. eks. vindkraftlobbyen melde om at vindkraft leverer en betydelig del av strømmen – mens det totale energibidraget forblir beskjedent.
Et prakteksempel er Tyskland, som er teppebombet med nesten 30.000 vindturbiner, til de grader at videre utbygging praktisk talt har stoppet opp. I 2018 besørget vindkraft 17-18 prosent av landets strømproduksjon. Den dekket likevel bare 3,2 prosent av landets totale energiforbruk.
Dette sier oss noe om vindkraftens begrensninger som global energikilde.
De mange andre ulempene – pris, natur- og miljøødeleggelser, helsefare, støy, fugledrap, visuell forurensing m.v. lar jeg ligge her. Vind er spredt energi. Selv med moderne teknologi krever den høye kostnader, omfattende infrastruktur og naturinngrep for å kunne samles og utnyttes.
Den andre grunnleggende premissen som ofte svikter i offentlig energidebatt er å se forskjell på energibærer og energikilde (primærenergi). For eksempel er elektrisitet en energibærer som må genereres ved hjelp av en energikilde. I Norge er dette stort sett vannkraft. Globalt er kull og naturgass fortsatt kraftverkenes viktigste energikilder.
Steigan omtale nylig en artikkel i avisa Klassekampen der hydrogen feilaktig omtales som energikilde. Hydrogen er i likhet med elektrisitet en energibærer som må produseres. Produksjonen av hydrogen krever råstoff, som i dag stort sett er naturgass, og den krever strøm. Mye strøm.
Les: Klassekampen, husk at hydrogen ikke er en energikilde
Som Steigan påpeker er hydrogen en vanvittig energikrevende energibærer. Ifølge brenselcelleeksperten Ulf Bossel går en vanlig elbil ca. tre ganger så langt på en kilowattime som en hydrogenbil. Bare en femdel av den energien som brukes på å produsere hydrogen, kommer ut igjen i «den andre enden» i form av nytteenergi.
Fokuset på energibærere er i beste fall en avsporing. En verden uten fossil energi blir en meget energifattig verden. Mye som vi i dag tar som en selvfølge, vil være umulig å oppnå. At bare overskuddsenergien fra vindkraft skal kunne gi bildrivstoff i vesentlige mengder, er ren utopi.
Netto energiavkastning er den energien som er igjen til nyttige formål, når all energi som er gått med til utvinning, prosessering og distribusjon av en energikilde er trukket fra.
Min oppfatning er at et samfunn basert på «fornybar» energi ikke har høy nok energiavkastning til å kunne opprettholde seg selv. Det vil måtte regrediere til tidligere produksjonsformer. De menneskelige omkostningene av dette kan vanskelig overdrives.
Hvis du ønsker å bidra med en stor eller liten gave kan du betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050
Fra utlandet: IBAN-nummer: NO5590013089050
SWIFT/BIC for SpareBank 1 Oslo Akershus: LABANOKK
Vipps: 116916