Av Odd Handegård.
Vi har gjentatte ganger konstatert at den energien Norge planlegger å eksportere til EU (for angivelig raskt å halvere bruken av kull og gass i Europa), er forsvinnende liten i forhold til behovet. Europa bruker årlig 20.000 TWh i året (mest fossil energi), og bruker også ca. 3.500 TWh elektrisitet der mer enn halvparten av «elektrisiteten» er laget av kull og gass. Slik må det nødvendigvis fortsatt bli, fordi vindkrafta på kontinentet er så varierende og ustabil at forbrukerne må ha tilgang til fossil reservekraft for å balansere den upålitelige vindkrafta.
Den mengden elektrisitet Norge planlegger å eksportere når de nye eksportkablene snart kommer i drift, er anslagsvis på 50 TWh, kanskje litt mer. Jeg har aldri hørt noen påstå at dette er et betydelig tall i forhold til energibehovet sør for Skagerak. Jeg har heller aldri sett noen dokumentere at 50 TWh elektrisitet fra Norge til EU vil redusere produksjonen av fossil energi i Europa – erfaringene viser tvert om at den norske eksporten kommer på toppen av en fortsatt økt produksjon og bruk av fossil energi. Veksten skal fortsette, uansett om den er grønn eller brun. 50 TWh er i alle fall et ubetydelig tall, både i forhold til 20.000 TWh fossil energi og i forhold til 2.300 TWh fossil «elektrisitet». Fordelene av norsk kraft til EU er ubetydelige; ødeleggelsene i Norge er enorme.
Energivandalenes argumenter er derfor gradvis i ferd med å endres noe: Norsk vindkraft og norsk krafteksport er kanskje likevel ikke et betydelige klimatiltak, i og for seg. Men selv om Norge i praktisk politikk er et lite land med begrensede muligheter, så trengs likevel hver eneste norske kilowattime med ny, fornybar energi. Og hver eneste kilo med reduserte klimagassutslipp betyr noe. Det er angivelig summen av alle de bitte små tiltakene som betyr noe.
Selvbedraget blant norske politikere er deprimerende, og egentlig å bli kvalm av. Klimatiltakene har knapt nok symbolsk betydning. Dette illustreres av flere større utredninger som er publisert den siste måneden (delvis omtalt her på tidligere tråder): Først en utredning fra «International Energy Agency» (IEA) som advarer mot den planlagte veksten i produksjon og bruk av fossil energi. Videre en norsk-svensk utredning som heller ikke er nådig i sin kritikk av verdens energiforbruk.
(Rapporten kan lastes ned her.)
Konklusjonen blir derfor den samme som før: Så lenge klimaarbeidet i verden kun består av prat og unnasluntring, bør Norge konsentrere seg om egne interesser, dvs. om å prioritere det lokale miljøarbeidet i Norge. Norge kan ikke berge verden alene. Vi kan i alle fall med god samvittighet vente med tvilsom klimapolitikk, til verdens største fossilland er blitt enige om hvordan fossilproduksjonen skal reduseres. Litt fra Norge betyr ingenting, dersom ikke alle bidrar. Her gjenstår det mye arbeid.