Er en krig i all stillhet på trappene?

1
Illustrasjon: Shutterstock

Av Phillip Giraldi.

Den tidligere CIA-offiseren Philip Geraldi spør deg om det til tross for Donald Trumps forsikringer om at han vil ut av «meningsløse kriger» faktisk drives et spill som heller kan utløse en ny storkrig. Det skal ikke mer enn én feilvurdering eller en provokasjon under falsk flagg til for at hele Midtøsten-regionen kan eksplodere, skriver han.


Denne artikkelen ble først publisert i American Herald Tribune og er oversatt til norsk og publisert i Midt i fleisen.


Amerikanere og store deler av resten av verden har sine øyne rettet mot riksrett-dramaet i Washington. Dermed får de ikke med seg utviklinger i Midtøsten som forbereder scenen for en ny krig.

Det bør ikke overraske noen å få vite at Washington ikke har noen egentlig politikk for å fullføre hva de bedriver med og komme seg ut, så de lar seg i stedet lede av sine såkalte allierte i regionen. Det har skjedd noe som tilsvarer en nesten fullstendig omgjørelse av Trumps beslutning fra begynnelsen av oktober om å trappe ned i regionen ved å trekke amerikanske tropper ut av Nord-Syria. Etter å ha okkupert de syriske oljefeltene umiddelbart etter avgjørelsen, og erklært at amerikanske soldater ville skyte for å drepe russiske og syriske soldater som prøvde å ta tilbake den biten av Syrias suverene territorium, får vi nå vite at amerikanske tropper igjen opererer sammen med kurdiske militser for å angripe det man hevder er rester av IS.

Forsvarere av Donald Trump fortsetter å insistere på at han ikke ønsker en krig og seriøst forsøker å komme seg ut av “meningsløse” konflikter, men det ville være vanskelig å komme til en slik konklusjon basert på hva presidenten og hans stab av patologiske forbrytere faktisk gjør. Faktisk kan man med rimelighet hevde at administrasjonen planlegger krig på flere fronter.

Russland har lenge vært et mål for den uvitende Trumps nykonservative utenrikspolitikk.  Denne opptrappingen inkluderer avslaget på å fornye flere beundringsverdige traktater som har begrenset spredningen av visse typer våpen. Også våpenhjelp til galante lille Ukraina, som har vært mye i nyhetene i det siste, er faktisk et farlig feilgrep fra Washingtons side, siden Russland anser sin grense til det landet som en viktig nasjonal interesse, mens forsvaret av Kiev i virkeligheten ikke er av noen interesse for USAs nasjonale sikkerhet i det hele tatt.

Og det er mer i vente. Diskusjoner pågår med den nye NATO-allierte Bulgaria om å opprette et koordinerings-senter for Svartehavet i byen Varna. USA vurderer et ti år langt plan for forsvarssamarbeid med Bulgaria og er ivrig etter å gi Sofia bredere tilgang til sine avanserte militære teknologier. De avanserte teknologiene omfatter overvåkingsutstyr som er spesielt rettet mot Russland.

Det er også et grunnleggende tilleggsnivå av dumhet å basere en slik innsats i Bulgaria, ettersom tyrkerne, som ofte krangler med Washington, kontrollerer porten til Svartehavet gjennom Bosporos og Dardanellene. Hvis forbindelsene virkelig blir sure og hvis kravene om å sparke Tyrkia ut av NATO virkelig lykkes, kan Ankara gjøre det svært vanskelig for NATO-krigsskip som seiler inn og ut av Svartehavet.

Men som alltid, er Midtøsten den mest urolige regionen hvor Washington blander seg inn mest, nærmere bestemt Den persiske bukt, hvor det har skjedd en rekke relativt små utviklingstrekk som, når de ses samlet, utgjør en alvorlig trussel om at krig kan bryte ut, enten med overlegg eller ved et uhell.

Den grunnleggende oppstillingen for det som foregår i Den persiske bukt er omtrent slik: Israel, saudierne og de fleste av Gulfstatene er ivrige etter å angripe Iran, som på sin side har stilt seg opp som venn og alliert av Irak, Syria og Libanon. De som ønsker en krig med Iran, ser gjerne at USA gjør mesteparten av arbeidet, ettersom bare USA kan bruke sine strategiske bombefly til å ødelegge militære mål dypt under jorden eller som på annen måte tungt beskyttet.

Trump-administrasjonen har så langt unngått full krig med iranerne, selv om den har gjort alt den kan for å straffe dem, inkludert den kortsiktige tilbaketrekningen fra Den felles atomavtalen (JCPOA) som begrenset Teherans atomutviklingsprogram. Det hvite hus har også innført en tung dose sanksjoner som eksplisitt er ment å forårsake lidelser blant vanlige mennesker og som tydelig skaper betydelig uro i landet. USAs hensikt er å sulte det iranske folket til å gjøre opprør mot sin regjering, men uroen blir også angivelig organisert av agents provocateurs betalt av Saudi-Arabia, så vel som en flom av media og propaganda på sosiale nettverk som også blir støttet og organisert av Riyadh.

En nylig hendelse som har tiltrukket seg bemerkelsesverdig liten medieomtale, er et israelsk angrep på Syria som fant sted 19. november. Det ødela angivelig to iranske hovedkvarter for Den iranske revolusjonsgarden, hvorav det ene befant seg ved Damaskus internasjonale lufthavn, og muligens drepte 23 personer, hvorav seksten var iranere. Angrepet var et svar på en ubevist israelsk påstand om at fire raketter ble avfyrt fra et sted som var kontrollert av Iran inne i Syria, selv om de ble stoppet av rakettforsvarssystemet Iron Dome og ikke forårsaket noen skade. Den overveldende og uforholdsmessige responsen fra Israel antyder at Tel Aviv ønsker å skape et forholdsmessig svar fra iranerne, som deretter kan brukes til en eskalasjon. Men i dette tilfellet valgte Teheran å ikke slå tilbake, muligens fordi de forsto at det sannsynligvis ble satt en felle.

Det har også vært en rekke sentrale møter i regionen som antyder at noe stort er på ferde. I et merkelig beslutning, har USA og Frankrike blitt enige om å ta skritt for å øke sikkerheten i Gulfregionen ved å styrke forsvarssystemene i Gulfstatene og Saudi-Arabia. Planene er tilsynelatende et svar på det ødeleggende droneangrepet på det saudiske oljeraffineriet i september, som iranerne ble beskyldt for, men uten at det foreligger bevis. Tidligere har økende sikkerhet ofte vært et forspill til vestlige makters angrep i Gulf-regionen.

Andre nylige besøk har inkludert CIA-direktør Gina Haspel, som var i audiens hos saudiske kong Salman den 7. november for å diskutere “temaer av interesse”, utenrikminister Mike Pompeo på besøk i De forente arabiske emirater for å snakke om Iran og andre regionale spørsmål, og visepresident Mike Pence som dro på overraskelsebesøk til kurderne i Syria. Pence forsikret kurderne om at de ikke ble glemt og ville bli beskyttet av De forente stater.

General Kenneth A. McKenzie, som leder Amerikas CENTCOM, militærhovedkvarteret som har ansvar for Midtøsten, advarte også forrige uke om at selv med de 14.000 ekstra soldatene som Trump sendte til regionen tidligere i år, ville ikke de tilgjengelige styrkene være nok til avskrekke et iransk angrep på Saudi Arabia eller en av Gulfstatene. McKenzie holdt en tale på en konferanse i Bahrain, hovedkvarter for den amerikanske femte flåte. Komikken på konferansen ble skapt av viseforsvarsminister John C. Rood som sa at «Iran har gjort klart sin hensikt om å følge et mønster av aggressiv atferd som er destabiliserende,» det han beleilig glemte å si at det er Washington som fullstendig har destabilisert hele regionen siden de invaderte Irak i 2003.

Iran på sin side er blitt brent av de nylige voldelige protestene og har erklært seg forberedt på å ta seg av både saudiske og (de antatte) CIA- og israelske Mossad-agentene som har skapt uro. Opprørene har vært alvorlige, med mange rapporterte dødsfall, og Iran er fullt i stand til å bruke sitt missilarsenal for å ramme mål både i Saudi-Arabia og i Israel.

Så hva de fleste mener, at en alvorlig krig er for farlig til å kunne skje i Midtøsten, er kanskje ekstremt naivt, siden representanter for en rekke nasjoner nå vurderer hvordan de skal kjempe mot hverandre og hvordan de skal vinne. Én feilvurdering, eller til og med en provokasjon under falskt flagg, er alt som kreves for å la regionen eksplodere. Det ville være en konflikt der mange ville dø og ingen virkelig kunne framstå som vinner. Den virkelige tragedien er at dette er fullt unngåelig, fordi ingen har en virkelig vital interesse på spill som faktisk kan løses med en krig mot naboene.


Creative Commons/ AHT. Philip M. Giraldi er tidligere offiser i CIA og militær etterretning, der han jobbet med anti-terror. Han tjenestegjorde nitten år i utlandet, i Tyrkia, Italia, Tyskland og Spania. Han var sjef for CIA-basen under OL i Barcelona i 1992 og var en av de første amerikanerne som dro inn i Afghanistan i desember 2001. Han er administrerende direktør for Council for the National Interest, en tankesmie som ønsker å fremme en amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten som er i samsvar med amerikanske verdier og interesser.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Konferansebanner2020-1024x546.png
KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Mari says:

    Deep state fredsdue?

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere