Internasjonal motstand mot kuppet i Bolivia, men forutsigbar holdning i hovedstrømsmediene

0
Underklassen demonstrerer mot det høyreorienterte militærkuppet i Bolivia. Skjermdump fra Twitter.

I Bolivia demonstrerer folk i gatene mot statskuppet. Ikke minst er det fattigfolk og urbefolkningsgrupper som forsvarer presidenten sin mot de militære kuppmakerne. Cuba, Uruguay, Argentina, Nicaragua og Mexico er blant de latinamerikanske landene som har kommet klart ut mot kuppet. Mexico har tilbudt Evo Morales politisk asyl, for nå hanlder det også om å redde den avsatte presidentens liv. Også Kina og Russland fordømmer kuppet.

I USA har en del ledende personligheter tatt avstand fra kuppet. Bernie Sanders sier at han er

«veldig bekymret over det som ser ut til å være et kupp i Bolivia, der det militære, etter uker med politisk uro har intervenert for å fjerne president Evo Morales. USA må kreve en slutt på volden og støtte Bolivias demokratiske institusjoner.»

Ilhan Omar sier:

«Det er et ord for det når presidenten i et land blir presset ut av de militære. Det kalles et kupp.»

Alexandria Ocasio-Cortez sier:

«Det som hender i Bolivia nå er ikke demokrati. Det er et kupp.»

Jill Stein tar også klart avstand fra kuppet og funderer over hvilken kuppmodell som vil bli brukt i Bolivia:

Ett døgn etter kuppet er det ikke kommet noen reaksjon fra presidentkandidat Tulsi Gabbard, noe som bekymrer hennes tilhengere.

Folket protesterer mot kuppet i gatene

Rundt omkring i Bolivia mobiliseres det til demonstrasjoner mot militærkuppet, og det er særlig underklassen og Bolivias urinnvånere som fyller gatene. De bruker gjerne Bolivias nasjonalflagg nummer to

Og slik tilbrakte den styrtede presidenten sitt første døgn på flukt:

Det er ingen tvil om at det er fare for livet til Morales når de fascistiske bandene og det militære jakter på ham. Det er derfor svært viktig at Mexico har garamtert ham politisk asyl.

Overklassen og de militære

Det er ingen tvil om at det er den bolivianske overklassen som ammen med de militære står bak kuppet. De har aldri klart å akseptere at en fagforeningsleder fra underklassen, fra Bolivias urinnvånere, har vært landets president og styrt på vegne av de fattige.

Luis Fernando Camacho er den sentrale politiske figuren til kuppmakerne. Han er åpenlys fascist og rasist, tilhører en svært rik familie og ønsker å sørge for at det bittelille rike mindretallet igjen for kontrollen over landet. Han kalles gjerne «Bolivias Bolsonaro».

Hovedstrømsmediene forutsigbare

Var det noe de store vestlige mediene unngikk det første døgnet etter kuppet, så var det å kalle det et kupp. Slik så overskriftene ut:

Caitlin Johnstone har en bitende kommentar til dett i artikkelen MSM Adamantly Avoids The Word “Coup” In Bolivia Reporting.

Dette er akkurat som man kunne forvente. Ikke noe nytt der.

Men hva sier venstresida?

Avisa Klassekampen har et hovedoppslag om Bolivia 12. november 2019. Det heter det: Bolivias president Evo Morales gikk av etter demonstrasjoner og press fra hæren: Ga etter for generalene. Heller ikke der nevnes ordet kupp i overskriften. Avisa sier heller ikke sjøl at det handler om et kupp. Avisa nøyer seg med å skrive at

«Mens den høyreorienterte regjeringen i Brasil legger vekt på at Morales er anklaget for valgfusk, skriver en av Latin-Amerikas store venstresymboler, tidligere president i Brasil Luis Lula da Silva, at det som skjer i Bolivia er et statskupp.»

Vi har søkt og søkt på nettsidene til Rødt og Facebooksida til partileder Bjørnar Moxnes, men ikke noe sted har vi klart å finne noen uttalelse, for ikke si noen fordømmelse. Er det vi som søker for dårlig, eller er det Rødt og Moxnes som har gjort seg helt usynlige?

At ikke SV og Audun Lysbakken klarer å komme ut med en fordømmelse av et militærkupp i Latin-Amerika i løpet av det første døgnet, vil nok skuffe venstresida i partiet, men det kan ikke kalles overraskende. Derimot er det overraskende at Klassekampen ikke har klart å ta avstand fra kuppet på lederplass og at Rødt gjør seg så usynlig i en sak som denne.

Fem viktige punkter å huske

  1. Evo Morales vant valget. En boliviansk domstol ga ham grønt lys til å stille til valg en fjerde gang og i det valget fikk han 47,1% av stemmene mot opposisjonens 36,5%.
  2. Rapporter om valgfusk er ikke dokumentert. Center for Economic and Policy Research (CEPR) har gjort en analyse av valget og har konkludert med at det «ikke finnes noe bevis for at det var irregulariteter eller fusk».
  3. Opposisjonskandidat Carlos Mesa har et svært nært forhold til USA og at USA i mange år har brukt ham som informant i Bolivia, slik det framgår av WikiLeaks.
  4. Bolivia har verdens største litiumreserver. Noen har kalt Bolivia for «litiumens Saudi-Arabia». Litium er for elbiler nesten det olje er for bensinbiler. Det gjør kontrollen over Bolivia av strategisk enorm betydning for den multinasjonale korporasjonene og USA.
  5. Evo Morales har vært en hovedmotstander av USA i Latin-Amerika. Se bare talen til Evo Morales i FNs hovedforsamling:

PS: Korreksjon:

Peter M. Johansen har en kommentar i Klassekampen med titteen Militæret bak barrikadene der det framgår at det dreier seg om et militærkupp. Men det er nå avklart at partiet Rødt ikke har tatt avstand fra eller uttalt seg om kuppet over et døgn etter at det fant sted.

Forrige artikkelNATOs hjernedød
Neste artikkelTyrkia får ikke betaling fra EU: Nå skal jihadistene hjem.
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).