Vil klimabevegelsen at fattige land skal sulte?

0
Fra en av demonstrasjonene til klimastreiken. Shutterstock

Den ungdommelige klimaprotesten som den svenske aktivisten Greta Thunberg er blitt et symbol for stiller tre krav til verdens politikere. De krever overgang til 100% ren energi, umiddelbar stopp i utvinning av fossile energikilder og hjelp til klimaflyktninger. Er dette riktige krav? Er dette krav det lar seg gjøre å gjennomføre? Og hva vil skje dersom man prøver å omsette dem i virkeligheten?

Thunberg har utløst veldig sterke følelser. Folk er enten svært entusiastiske eller svært fordømmende. Vår redaksjonelle linje er å konsentrere oss om det politiske innholdet. Vi skylder de unge aktivistene å ta dem på alvor og høre hva de sier. Derfor vil vi også analysere de tre hovedkravene deres helt løsrevet fra personfokus. Det får andre ta seg av.

100 prosent ren energi?

Climate strike krever overgang til 100 prosent ren energi. Ikke noe kunne være bedre. Spørsmålet er om det lar seg gjøre og eventuelt når det lar seg gjøre. For å si noe om det, må man se på hvordan energiforbruket er i dag. Climate strike sier at «det er mange steder i verden som planlegger for overgang fra fossil energi til rene energi». Ja, det er det utvilsomt. Men hvor stor betydning har det i dag? Hva sier tallene?

BPs Statistical Review of World Energy viser utviklinga fram til 2018:

Det første man legger merke til er at verdens primære energiforbruk øker voldsomt. Som vi ser av grafen har fossilenergiene olje, kull og gass økt totalt på tross av alle vedtak om grønne skifter, og samlet utgjør de 85 prosent av verdens samlede energiforbruk. Denne andelen har holdt seg ganske konstant de siste 20 årene.

Ser vi mer detaljert på hvordan bruken av de ulike energikildene har forandret seg, får vi også et interessant bilde:

Her ser vi at forbruket av olje har gått ned fra en topp på rundt 50% til nå å være i underkant av 35%. Bruken av olje totalt øker, men andelen synker. Det kommer av reduksjonen i verdens oljeproduksjon. De fleste oljeproduserende land opplever nedgang i hva de klarer å ta ut av olje. Dette er kompensert i hovedsak av naturgass. Atomkraft faller noe og i likhet med fornybar energi ligger den på rundt 5%. Klimabevegelsen har ikke krevd storstilt satsing på atomkraft, så kravet deres må forstås som at vannkraft på ca 7% og fornybar på omtrent 5% straks skal ta over for de resterende 88%. Dette lar seg ikke gjøre. Dersom dette skulle blitt gjennomført ville det føre til et umiddelbart sammenbrudd i industri- og matvareproduksjon slik vi kjenner den.

100% ren energi er en ønskedrøm. Det hadde vært fint, men det er en ren utopi. Det er umulig innen overskuelig framtid å kutte ut over 90 prosent av verdens energiproduksjon og erstatte den med fornybar energi.

Dessuten finnes det ikke noe som heter ren energiproduksjon. All energiproduksjon har et økologisk fotavtrykk. Vindmøller bygges av glassfiber, stål og betong samt ulike mineraler. Dette må utvinnes og produseres. Solceller krever silisiumgruver og oppvarming til rundt 2000 grader. Dette fører til CO2-utslipp. Vindmøller og solcellepaneler varer ikke evig, de må stadig fornyes med dertil hørende fotavtrykk.

Stanse fossil utvinning nå?

Climate strike krever at utvinning av fossile energikilder skal stanses nå. Vi har pekt på at det ikke foreligger noen erstatning for dette som er tilgjengelig i dag eller i det vi vet om de nærmeste par tiårene. Men hva er den sosiale profilen på et slikt krav? Se på fordelinga av energibruken i verden etter kontinent:

Det er i Nord-Amerika at energibruken per innbygger er størst. Se på Afrika! Hvis ikke Afrika skal få lov til å øke sitt energiforbruk, vil det være umulig å utrydde fattigdommen. Burde ikke kontinentet i det minste kunne komme opp til verdensgjennomsnittet? Noe annet ville være rasistisk, vel? Men det må skje samtidig som vi vet at Afrikas befolkning vil øke fra 1,3 milliarder nå til 2,4 milliarder omkring 2050. Hvilke energikilder vil Afrika bruke for å nå dit? De vil bruke olje, kull og gass.

Ta Canada. Statsminister Justin Trudeau har demonstrert sammen med klimastreikende ungdom. Her en skjermdump fra Twitter-kontoen hans:

Canada er en av de store produsentene av fossil energi i verden. Hvis en ser bort fra atomkraft utgjør fossil energi 81 prosent av landets primærenergi. Vannkraft og annen fornybar utgjør 10% til sammen.

Canadas fossilutvinning består ikke minst av tjæresand, som er beryktet for både enorme utslipp og et dramatisk økologisk fotavtrykk. Det er den mest forurensende fossilutvinninga i verden, skriver National Geographic.

Utvinning av tjæresand i Alberta, Canada. Shutterstock.

Legg merke til at Trudeau ikke har gått inn for å stanse sitt eget lands utvinning av fossil energi. Når han demonstrere sammen med ungdommene, er det ingenting annet en rent hykleri og pur oppurtunisme. Og ungdommene har for lite kunnskaper om verden til å skjønne hvem de har med på laget.

Kravet om å stanse all fossil utvinning nå eller innen 2035 som også er blitt stilt, vil ikke la seg gjøre. Og skulle man forsøke, vil det først og fremst ramme de fattigste landene i verden. Afrika vil være dømt til evig underutvikling.

Hjelpe klimaflyktningene?

Det tredje kravet til Climate strike er å hjelpe klimaflyktningene. Det er jo vennlig tenkt, men hvis ideen er at sultende millionmasser skal flykte fra et energirikt Afrika til et energifattig Europa, så er man helt på ville veier. Europa klarer ikke å produsere sin egen energi. Europa klarer ikke å produsere sin egen mat. Afrikas framtid, hvis kontinentet skal ha noen framtid, ligger i Afrika. Fra naturens side er Afrika mye rikere enn Europa. Når kontinentet er fattig skyldes det imperialismen og lokale herskere som er på imperialismens parti. Hvis Afrika klarer å frigjøre seg, har Afrika mer enn nok ressurser til å bli velstående.

Ghanas president: – Vi vil ha vår ungdom her, i Afrika!

Etiopias president: – Dere må holde opp med politikken med åpne grenser i EU

Klimaopprør med ugjennomførbare krav

I denne artikkelen har vi sett på klimastreikenes tre hovedkrav, og vår vurdering er at de er ugjennomførbare og utopiske. I den grad de skulle bli forsøkt gjennomført vil de føre at verdens produksjonssystem for industrivarer og mat vil bryte sammen. Det vil bety en hungresød som verden aldri har sett maken til.

Det vi ser er at de rikeste selskapene i verden, som ikke minst er blitt rike nettopp på å utvinne og profitere på fossil energi bruker den panikkfølelsen som ekststerer knyttet til klimaproblemene til å grabbe til seg mer rikdom.

Storfinansen er klar for å utnytte klimafrykten

Klima blir den nye sjokkdoktrinen

Det er nå helt klart hva som blir den nye globale sjokkdoktrinen. Det er «klima». Av god grunn er folk bekymret for framtida og dette er forsterket gjennom budskap om at vi har «bare ti år» og at det er grunn til «panikk». Det arbeides nå politisk for å skape en «konsensus» for at overnasjonale organer må sørge for «klimatiltak» som «monner». EU og FN er naturligvis sentrale her. Men også Verdensbanken hadde opplegget klart allerede i 2014. De skal skape instrumenter og «koalisjoner» for å sørge for at offentlig og privat kapital flommer den veien de definerer som klimavennlig. Dette er sjølsagt først og fremst en metode for at global finanskapital skal få hendene så djupt ned i de offentlige skattkistene som det er fysisk mulig.

I 2018 etablerte Emmanuel Macron med bakgrunn fra Rothschild bank og verdens største hedgefond, den vanlig mistenkte BlackRock, noe som kaltes Climate Finance Partnership. Nå kaller de seg Blended Finance Taskforce og deres mål er å:

«mobilisere privat kapital til målene for De bærekraftige utviklingsmålene – en universell oppfordring til handling for å få slutt på fattigdom og beskytte planeten. Taskforce samler ledere fra næringsliv, finans, utvikling, politikk og sivilsamfunn for å bidra til å overvinne hindringer for investering i sektorer og geografier med stor innvirkning.»

Finnes det ikke løsninger?

Betyr dette at vi hevder at det ikke er mulig å løse klimaproblemene og redusere bruken av fossil energi? Nei, men vi sier at det er langt vanskeligere enn klimatreikerne later til å ro. Det vil minst ta et par generasjoner før det kan finnes energisystemer som fullt og helt kan erstatte fossil energi. Og selv det er optimistisk.

Og det viktigste som må gjøres for å stanse den utplyndringa av klodens ressurser, som klimabevegelsen med rette kritiserer, er å avskaffe kapitalismen så fort som mulig. Det er kapitalakkumulasjonen og profittmaksimeringa som er sjølve drivkrafta i en enorme veksten verden har opplevd de siste 150 årene. Denne veksten har skapt grunnlaget for velstand, men den truer også med å sage over den greina vi sitter på. Climate strike sier at «huset brenner», og det er det mye sant i. Men de er ikke villige til å si at det er kapitalismen og imperialismen som er brannstifteren.

Verdens befolkning er tredoblet siden 1945, altså på én generasjon. Kan det samme skje de neste 75 årene? Nei, det er en umulighet. Tretti år til med kapitalisme er en katastrofe – 100 år til med kapitalisme er en umulighet.

Er det utopisk å avskaffe kapitalismen? Tvert om. Det er både mulig og gjennomførbart, og det er langt mindre utopisk enn noen av kravene til Climate strike.

Mulig modell for å organisere samfunnet på nytt

Forrige artikkelVideo viser det knusende nederlaget til Saudi-Arabias hær mot houthi-geriljaen
Neste artikkelVil du være med på dugnaden steigan.no?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).