Mulig modell for å organisere samfunnet på nytt

19
Utsnitt av en skjematisk framstilling av synapsene i hjernen

På tross av formelt demokrati og valg hvert annet år er vårt samfunn en hierarkisk organisasjon der de på toppen hersker og de på bunnen er avmektige. Enda verre er dette blitt med kombinasjonen av at store deler av norsk politikk avgjøres i EU gjennom EØS og et stadig mer omfattende ekspertvelde. Og til sjuende og sist er det de mektige multinasjonale selskapene som har kontrollen. Sosialismen, slik vi har sett den til nå, har for en stor del gått ut på å erstatte et hierarki med et annet. Er det mulig å gjøre det bedre? Går det an å skape en samfunnsmodell som kombinerer menneskelig frihet med reell makt til dem som produserer verdiene?

Samfunnspyramiden

Den klassiske metaforen for samfunnet er pyramiden der produsentene, arbeiderne, er på bunnen, eliten på toppen og de ulike nivåene i maktapparatet på hvert sitt nivå i mellom. Gammel versjon til venstre, det velkjente organisasjonskartet til høyre.

oligarki organisasjon

Den sosialistiske samfunnsmodellen har ikke skilt seg vesentlig fra modellen til høyre. To så dyktige organisasjonsfolk som Vladimir Lenin og Martin Tranmæl tenkte stort sett helt likt om dette. Riktignok sa Lenin at «kokkepikene skal ta del i styret av staten» og at den bolsjevikiske staten skulle være «en stat av en ny type.» Men hvis vi skreller vekk festtalene, så ble det en ny pyramide med sentralkomiteen på toppen og arbeiderne nederst.

Dette blir gjerne tillagt kommunistenes onde vilje, jeg ser det mer som et produkt av samfunnets utviklingsnivå, uten at jeg vil bruke plass på den diskusjonen her. Både Tranmæl og Lenin hadde de facto fabrikken som metafor for samfunnet. Samfunnet skulle organiseres effektivt og planmessig som en fabrikk. Forskjellen fra kapitalismen var at det ikke skulle være noe privat kapital eller noen kapitalister.

Er en annen metafor mulig?

De utopisk kommunistene hadde stor glede av å tegne opp modeller av det ideelle framtidssamfunnet. Jeg skal ikke gjøre dem rangen stridig. Men jeg vil lansere en annen måte å tenke på enn den klassiske sosialistiske. Grunnen til at det går an å tenke på en ny måte er den siste revolusjonen i produktivkreftene.

Utviklinga av det vi kaller internett er kanskje den største revolusjonen i produktivkreftene til nå. I prinsippet kan nå all informasjon flyte fritt mellom alle medlemmer av samfunnet over hele verden. At det skapes en masse hindringer og at stormakter og deres etterretningsorganisasjoner, samt private korporasjoner hele tida prøver å gjøre nettet til redskap for sin egen makt er en annen sak. Det er obstruksjon mot de nye produktivkreftene og ikke et produkt av dem.

Mens fabrikkmetaforen er det vi i dataspråk kaller en «en-til-mange-relasjon», så er internett i høyeste grad en «mange-til-mange-relasjon». Informasjonen flyter ikke bare en vei og den samles ikke bare ett sted.

I 1984 fikk jeg en nokså spesiell henvendelse. Den kom fra Ouagadougou i Burkina Faso, fra president Thomas Sankara. Den var rettet til AKP(m-l) ved formann Steigan, og spørsmålet var om partiet hadde noen dataeksperter som kunne hjelpe det fattige landet med å bygge opp et datanettverk.

Sankaras tanke om å bruke datanettverk til demokratisering og spredning av kompetanse og kunnskaper var veldig langt forut for sin tid, og det at denne tanken ble utvikla i verdens fattigste land, er et forvarsel om det som først skulle komme etter at internett ble tilgjengelig for milliarder av mennesker over hele verden. Sankara skjønte at dette en dag ville bli mulig, men da jeg fikk denne henvendelsen var det fortsatt for tidlig. Men i dag er det ikke bare fullt mulig, men også helt nødvendig å ta denne tanken opp igjen.

En ny økologisk forståelse

Den industrielle revolusjonen skapte grunnlaget for en maskin-oppfatning av verden og av forholdet mellom mennesket og natur. Det hjalp ikke at allerede Marx forsto at mennesket, som en del av naturen, ikke kunne heve seg over den. Maskinoppfatninga vant, og er fortsatt det rådende paradigmet. Men nå vet vitenskapen at den er feil. Kompleksiteten i de økologiske systemene blir fortstått bedre og bedre nesten dag for dag. Mennesket har mer eller mindre behersket jorda i 10.000 år, men det kan godt hende at børstemarken overlever oss. Kapitalismen er i høyeste grad et samfunn som er bygd på en gjennomført maskinoppfatning av naturen. Naturen er bare en foreløpig ubenyttet ressurs for maksimal kapitalakkumulasjon. Jeg har i mange artikler pekt på at den kapitalistiske vekstmodellen har kommet til sitt ekstreme ytterpunkt og at denne modellen bryter sammen foran øynene våre.

Økologien har også gitt oss innsikten i samspillet og samvirkinga mellom alle deler av naturen – og i mennesket. Dermed begnner vi å ane konturene av en alternativ metafor.

Biologiske systemer som metafor

Internettet er et system som likner på de biologiske, fordi det er nettverk som vokser organisk og henger sammen med alle andre deler, et system der det ikke uten videre finnes et «opp» og et «ned». Nyvinningene kan like gjerne komme «nedenfra» og «utenfra» som «ovenfra» og «innenfra».

Utsnitt av en skjematisk framstilling av synapsene i hjernen
Utsnitt av en skjematisk framstilling av synapsene i hjernen
Forbindelsene i det globale nettverket
Forbindelsene i det globale nettverket

Internettet er altså et globalt nett som godt kan sammenliknes med et biologisk system. Sjøl om det finnes sentra som er sterkere enn andre, er det ikke mulig å se på det som en maktpyramide. Begreper som sentrum og periferi har liten mening. Det er også karakteristisk at noe av det mest suksessrike på dette nettet er det å dele.

Denne biologiske metaforen for det moderne samfunnet er altså ikke noe skrivebordsprodukt eller en genial plan fra en samfunnsreformator. Nettet finnes i virkeligheten. Det er antakelig verdens største produktivkraft, og derfor er det også en nyttig modell for en ny måte å tenke kollektive samfunnsmodeller på. Nettet overskrider den kapitalistiske produksjonsmåten, og det er typisk at kapitalen har store problemer med å hente profitt fra nettet – og at i den grad det gjøres, gjøres det gjennom å begrense, avstumpe og gjerde inn nettet.

Nettet er allmenningen i den moderne epoken og det er ikke bare en metafor, men et system som kan bygges ut kollektivt her og nå. Jeg fikk en kommentar til artikkelen Kommunisme 5.0 som var omtrent sånn: Ja, ja, dere får nå holde på med dugnadssamfunnet deres; underforstått: dette er noen utopiske og tilbakeskuende greier. Men å ta med seg folks intuitive forståelse for dugnad og annet samvirke er ikke det samme som å være tilbakeskuende. Denne forståelsen er svært moderne når den knyttes opp mot og benytter seg av nettet til organisering og samhandling.

Kokkepikene kan begynne nå

Når Lenin i Staten og revolusjonen beskriver den avanserte fasen av kommunismen, forsvinner den langt inn i framtidas tåke, og slik måtte det kanskje bli når man hadde svært lite utvikla produktivkrefter, når andelen analfabeter var så høy og kommunikasjonene så dårlige. Gamle privilegier og privilegietenkning spilte naturligvis også en rolle. Uansett: kokkepikene måtte vente.

Det gjelder ikke langer. Kokkepikene kan begynne å organisere seg på nett nå. De kan grave i de mektiges hemmeligheter, utveksle erfaringer og lærdommer med kokkepiker i alle land og knytte til seg alt fra brødkjørere til ernæringsfysiologer – eller hva de nå måtte ønske. Og fra dag én utvikler de ikke bare nettet og innholdet, de lærer seg å styre en liten flik av et samfunn. Kompetansen og erfaringene utvikles mens man jobber med løsninger.

Eksempelside fra The Brain
Eksempelside fra The Brain

Når jeg planlegger et prosjekt bruker jeg gjerne et program som heter The Brain.  Det er egentlig en visuell database der det er mulig å bygge opp svært komplekse sammenhenger mellom temaer, emner, ressurser, steder, kilder eller hva man vil. Jeg må alltid bruke et startpunkt, men bortsett fra det er det ikke noe sentrum eller noen periferi eller noe opp og ned i systemet. Det er tredimensjonalt og kan sees fra alle synsvinkler. Dette kan være et bilde på en ny organisasjonsmodell.

Den som deler får mest

I et slikt system vinner du ingenting på å holde ting for deg sjøl, for da får du ingenting heller. I hjernen er det de synapsene som brukes mest som styrker seg mest. Og slik er det her også. Jo mer folk bidrar, jo mer får de igjen. Og dette er ikke fantasi; det skjer nå. Folk oppretter bytteringer, interessegrupper, aksjonsgrupper, crowdfunding osv. De lager ekspertgrupper og nettaviser. Dette har blant annet gitt opphavet til begreper som sharing economy – delingsøkonomi. Ting skjer helt uten effektiv kontroll fra makta – noe de mektige synes er fryktelig skummelt. Dels prøver de å stoppe det og hindre det, og dels prøver de å ta kontrollen over det.

big fish small fish

Bildet av den store fisken og de små fiskene som organiserer seg til å ta igjen er en søt metafor på hva det vil si å organisere. Men svakheten ved bildet er at de små fiskene ikke kan danne noen virkelig organisme. Men et godt organisert nettsamfunn er like virkelig som en fabrikk. Og hackere kan bryte seg inn i Pentagon.

Et sånt system vokser ikke lineært og aritmetisk, men organisk og geometrisk. Det gir et mulig svar på vekstens problem i det moderne samfunnet, der kapitalismen med sin systemnødvendige rovdrift på alt som er av ressurser fra jomfruelig natur til mennesker, står ved avgrunnen. En kollektivøkonomi av denne typen kan virkeliggjøre det man kan kalle vekst uten vekst, altså en vekst i kvalitet, fordyping, utbredelse og velvære, uten nødvendigvis å øke uttaket av lagerressurser.

 

Situasjonen er kritisk. Forskerne er nå nokså sikre på at vi lever i den sjette utryddelsens epoke. Kapitalismen driver oss som kveg mot stupet. I stedet for å bare klage over det må vi begynne å skape alternativer. NÅ! Jeg har kalt alternativet Kommunisme 5.0.

Slik jeg forestiller meg kommunisme 5.0, vil ikke den være ei rein og rett linje. Den vil være en kaotisk busk av initiativer, omskrivinger, nyskrivinger og eksperimentering. Ingen har patent på kommunisme 5.0. Den er ikke en teoretisk konstruksjon i hodet på noen mer eller mindre smarte samfunnsreformatorer. Kommunisme 5.0 er like variert som livet sjøl. Dermed faller også to av de viktigste innvendingene som de borgerlige ideologene har hatt mot kommunismen. For det første liker de å framstille kommunismen som at den vil innføre «det fullkomne samfunn». Den kritikken rammer ikke versjon 5.0. For det andre liker de å si at kommunismen påstår å representere den fulle sannhet, og derfor må være totalitær. Kommunisme 5.0 vil ha langt mindre ambisjoner enn å skape det perfekte samfunn eller å representere den fulle sannheten. Målet er å avskaffe et system som tillater at en promille av verdens befolkning kontrollerer to tredeler av ressursene, og gi alle mennesker like rettigheter og like muligheter til å nyte de rikdommene jorda byr på. Det målet er stort nok i massevis, om man ikke også skulle prøve seg på å skape et perfekt samfunn.

Kommunisme 5.0 er alt det interessante menneskeheten gjør når vi endelig har kvittet oss med den tyranniske tvangstrøya som den globaliserte kapitalismen har tredd ned over hodet vårt.

På et tidspunkt vil privateiendom til ressurser og produksjonsmidler framstå som like absurd som ideen om at et menneske kan eie et annet.

 

 

——————

 

Hvis du liker denne bloggen og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, så går det an å gi en stor eller liten gave via PayPal.

 

 

KampanjeStøtt oss

19 KOMMENTARER

  1. «På et tidspunkt vil privateiendom til ressurser og produksjonsmidler framstå som like absurd som ideen om at et menneske kan eie et annet.»

    Fornuft, besinnelse og ubrytelig respekt for hverandres liv og grunnleggende frihet vil altså seire? Høres bra ut.
    For fremdeles er det et faktum at «idéen om at et menneske kan eie et annet» er langt fra absurd. Den er i praksis fremdeles dominerende. Og det finnes ikke andre rettigheter enn dem som springer ut av reell makt, da i siste instans voldsmakt.
    Hvordan vi skal unngå at de som er mest interessert i makt over andre ikke bygger om et hvilket som helst system til et der de kan klatre opp på de andres skuldre og sitte der og kuske som en annen Napoleon, er ikke redegjort for så langt.
    Faktum er også at makt fremdeles korrumperer, og at det på alle mellomnivåer benyttes både pisk og gulrot. Helt uavhengig av ideologiens og systemets navn og organisatoriske karekteristika, er vi avhengige av at de som ser mulighetene og potensialet for maktspill, manipulasjon og posisjonering frivillig avstår fra dette til fordel for altruistisk aktivitet.

    Steigan, du er antakelig et av de mest dypt troende mennesker jeg vet om. Ære være deg for dét. Måtte det snart smitte over på en gammal kyniker. Eller desillusjonert idealist. Det går ut på ett.

  2. Charles Eisenstein har gjort grundig greie for kvifor ekte fellesskap ikkje kan skapast av pengar, men må vevast frå gåver:

    «Fellesskap er so godt som umogleg i eit pengegjennomtrengt samfunn som vårt eige. Det fordi fellesskap er veva ut or gåver, og dette er grunna til at fattige menneskje ofte har eit sterkare fellesskap enn rike. Viss du er økonomisk uavhengig, då er du ikkje eigentleg avhengig av naboane dine – eller for den saks skyld nokon spesifikk person – for noko som helst. Du kan berre betala nokon til å gjera jobben, eller betala ein annan til å gjera han.

    I tidlegare tider var folk avhengige av å få dekka livets nødvendigheiter og gleder frå folk dei kjende personleg. Viss du framandgjorde den lokale smeden, bryggaren eller doktoren, fanst det inga erstatning. Livskvaliteten din ville vorte lågare. Viss du framandgjorde naboane dine ville du kanskje ikkje få hjelp viss du vrikka okla under innhaustinga, eller viss låven din brann ned. Fellesskap var ikkje eit val eller ein bonus, det var ein naudsynt del av livet. I dag, berre med ei lita overdriving, kan vi seia at vi ikkje treng nokon. Eg treng ikkje bonden som dyrkar maten min – eg kan betala ein annan til å gjera det. Eg treng ikkje mekanikaren som ordna bilen min. Eg treng ikkje lastebilsjåføren som bringa skorne mine til butikken. Eg treng ingen av dei som produserte alle tinga eg nyttar meg av. Dei kan alle erstattast, på same vis som eg sjølv kan.

    Dette er ein grunn til den universelt anerkjende grunnskapen ein kjenner i dei fleste sosiale samvære. Kor autentisk kan det verta når den umedvete vissa, ”eg treng deg ikkje”, lurar under overflata? Når vi samlast for å konsumere – mat, drikke, eller underhaldning – byggjer vi verkeleg på gåva frå nokon tilstades? Alle kan konsumere. Intimitet kjem frå sam-skaping, ikkje sam-konsumering, noko einkvar som har spelt i band veit, og dette er noko heilt anna enn å lika eller å mislika nokon. Men i eit samfunn tufta på pengar utfaldar kreativiteten vår seg innanfor spesialiserte domene, for pengar.

    For å smi ekte fellesskap må vi gjera meir enn berre å samle folk. Det er ei byrjing, men vonom vert vi trøytte av berre å tala i lag, og vi ynskjer å gjera noko, å skapa noko. I sanning er det eit svært lunkent fellesskap når det einaste behovet som vert dekt er trongen til å lufte meiningar og kjenne at vi har rett, og er det ikkje for ille at andre menneskje ikkje… hei, eg veit! La oss samle kvarandre sine e-postar og starte ein ”listserv”!

    Fellesskap er veva ut or gåver. Ulikt frå vårt marknadssystem, viss innebygde knappleik tvinger fram ein konkurranse der meir for meg er mindre for deg, er det motsette tilfelle i ein gåveøkonomi. Fordi folk i ein gåvekultur gjev vidare overskotet deira framom å akkumulera det, er di gode skjebne òg mi. Velstand sirkulerar og trekkjast mot der den største trongen er. I ein gåveøkonomi veit folk at gåvene til slutt vil vende attende til deg sjølve, om enn i ei anna form. Eit slikt fellesskap kan kanskje kallast for ein ”gåvesirkel”.

    Heldigvis, pengeomdanninga av livet har nådd ein topp i vår tid, og har byrja ein lang men permanent tilbakemarsj (av kvar økonomiske ”resesjonar” er eit aspekt). Både ut or attrå og naudsyn stend vi no overfor ein gylden moglegheit til å krevja attende ein gåvekultur, og difor å byggja ekte samhald. Denne gjenvinninga er del av eit større skifte i menneskeleg medvite, ei større heimattvending til naturen, jorda, kvarandre, og dei tapte romma i oss sjølve. Framandgjøringa vår frå gåvekulturen er ei forvilling og vårt sjølvstende er ein illusjon. Vi er faktisk ikkje sjølvstendige eller ”finansielt trygge” – vi er like avhengige som før, men no av framande og av upersonlege institusjonar, og, som vi truleg snart vil oppdaga, desse institusjonane er ganske so skjøre.»

    • «Gaven» er analysert av mange slags-universitetsaugurer.
      Det er et velkjent fenomen,men neppe noe å bygge framtida på.
      Husk-at gaven er et gjennsidighetsfenomen,som skaper avhengighet,og slett ikke frihet.Det kan sammenliknes med den (påståtte) uvilje mot «å ta renter,» i Islam.Men de kan «få renter,» eller annen makt over den egentlig forgjeldede.

      I Trøndelag heter slekta-Skyldfolk.Vi skylder hverandre en gjenntjeneste.Som ikke er det samme som «den gjennsidige altrusime,» der den svakeste reddes,fordi det kan være nyttig.For hele «slekta.»Grunnlaget for moralen,er altså nyttig.Ikke gudegitt.Eller moralsk høyverdig,på annet vis.
      Og -Kollektiver,som i kollektive tariffavtaler-er upersonlige.Det er derfor de motarbeides,til fordel for «trynetilleggssystemer.»

      Veien framover,går ikke bakover.De ypperste prester/makthavere må fratas sin makt,av de om ikke er tjent med den pågående -konsentrasjons-og ulikhetsskapende politiske økonomi.Alt annet (for)blir moralistiske sværmerier.Skal noen komme noen vei,vil det være folk med innsikt i hva et Proletariat er.Og klarer å mobilisere disse,stadig flere,som lever av eget arbeid.Den selvtilfredse Middeklasse ,enten den er i «sekk og aske versjon,»eller bare synes resten av verden skal få det som oss,dog med oss på vår høye moralske hest-vil ikke endre verden en tøddel.

      • Jeg er klar over gavens rolle i menneskelige relasjoner. Jeg har vært i Iran og sett på deres tradisjoner med «taroof», og er fullt klar over at dette er gjensidig avhengighet. Men absolutt frihet finnes ikke. Mennesket er heller ikke evolvert (utviklet) til å takle globale problemer som angår 7 milliarder mennesker. Med en gang vi passerer ei gruppe på 50 begynner vi å få problemer. Et framtidig samfunn kan ikke bygge på at det skal skapes «nye mennesker», slik man forestilte seg i Sovjetunionen. Det er det gode, gamle mennesket med sine svakheter og styrker og sin evolverte psyke, slik den nå er, som må ligge til grunn.
        Den tenkninga jeg presenterer tar hensyn til dette og jeg prøver ikke å finne på noe som ikke allerede finnes, i det minste i embryoform. Og delingskulturen er en slik embryoform, det samme er åpen kildekode. Det jeg gjør er det samme som Friedrich Engels gjorde da han studerte religiøse kommunistiske kollektiver. Han pekte på hva de fikk til gjennom kollektive løsninger og sa: dette viser at det lar seg gjøre.
        Og naturligvis må proletariatet spille en sentral rolle i omdanninga av samfunnet fra monopolkapitalisme til kommunisme, men nettopp for å oppheve sin rolle som proletarer. Derfor sier jeg at «kokkepikene kan starte nå». «Kokkepikene» er mitt bilde på proletarene, siden proletariatet har et flertall kvinner. Og jeg avviser ikke småborgerskapet eller småprodusentene. De trengs også i denne folkefronten.

      • Den formen for «forgjelding» du snakker om er den man f.eks. så mellom forskjellige indianersamfunn i Nord-Amerika, hvor det var om å gjøre å overgå hverandre.

        Hva Eisenstein snakker om er det gavesamfunnet som rådde innad i stammen, og dette var ikke et person-til-person-forhold, men nedarvede omgangsformer i kulturen. Hva man gav som gave en gang i fortiden til en person, kan således komme tilbake til deg i en helt annen form, fra en annen person, enn den opprinnelige gaven, en gang i fremtiden. Hvor man yter etter evne og mottar etter behov, men hvor det ikke er teknokratene i den byråkratiske velferdsstaten som avgjør dette, men nedarvede tradisjoner og normer.

        Man har altså ikke noen form for forgjelding, men det forventes at du handler ihht. nedarvede normer og tradisjoner. Oppfører du deg derimot som en INDIVIDUALIST, bryter du med normene og blir UTSTØTT!

        En gave kan også ta form av «selvoppofrelse» i så små stammesamfunn at man blir sett, trolig maks 50 personer. Da er det slettes ikke sikkert man ønsker en «gjengave» som overgår din selvoppofrelse, da dette tvert imot vil svekke din status innad i stammen.

        Se forøvrig flere ressurser om Eisenstein: http://p2pfoundation.net/Community_Protocols?title=Special%3ASearch&profile=default&search=Charles+Eisenstein&fulltext=Search#More_Information

  3. Skjönner ikke hvorfor du kaller din utopiske idé kommunisme 5,0? I alle kommunistiske land som vi kjenner ( en del til) har jo vanlige mennesker opplevt undertrykkelse, sensur og dödsstraff. Det finns en film fra tiden da muren falt i Tyskland gjort av Reiner Hartleb, som bor i Sverige. Jeg glemmer aldri bildene fra div telefon/avlyssningsstasjoner; det så nesten ut som ditt bilde av hjernen; ett virrvarr av ledninget. Selv om internet har forandret vår verden på en positiv og spennende måte, så ser vi jo allerede at kapitalsterke aktörer
    av alle sorter er ganske mektige på nettet. Hva kan vi gjöre for å bidra til en bedre verden for våre barn?
    Hvordan skal vi få oss middelklassere som tross alt har det har det utrolig bra å slutte å overkonsumere???

    Tenkte Unni Gotthard .

    • Slutt på overkonsumpsjon-det arbeides det da med over en lav sko.Fra moralister som vil.:Spise mindre kjøtt,røyke mindre,spise mindre salt/feit mat etc.Det er ikke for lite propaganda om slikt.
      Viktigere er,at ønsket om «en bedre verden for våre barn,»jo handler om -hvilke barn?Demografien i de utviklede land tyder ikke på noen overkonsumpsjon.Snarere tvert imot.Barna får sitte lengre på skolebenkene,og får ikke råd til å skaffe seg bolig og/eller stifte familie.Dette er underkonsumpsjon.Og det rammer både arbeiderklasse og såkalt middelklasse.
      Finnes det overkonsumpsjon,så er det vel alle substitutter som eksisterer.I form av kulturelle opplevelser,som enda kan produseres og selges til de pratende klasser.Og som de samme klasser forlanger statsstøtte til,om de ikke kan overleve på det kundene kan og vil betale for «produktene.»Fordi det handler om overproduksjon,ikke underkonsumpsjon.

      Kapitalismen lønner seg ikke lengre,på sine egne premisser.Middelklassenes moralske frustrasjoner er bare blendverk.De vil «stoppe verden,» uten å ønske seg å hoppe av .De vil bevare sin posisjon (nest)øverst.Sålenge den delen av disse klasser,som oppfatter seg som «venstreorienterte,» får beholde den rollen,vil ingen organsert areider(klasse) høre på dem.Det er derfor de får statsstøtte til sine prosjekter,for å bevare kapitalismen-både av sosialdemokrater og borgere genrellt.Det er deres barn,som skal arve det hele.Synes de.

  4. Så Steigan mener at hvis jeg og en gruppe mennesker eier en liten eiendom, tar vare på den og pleier den, så skal hvem som helst kunne komme inn og bruke den til hva de vil? Hvem som helst skal kunne komme og spise opp alle tomatene vi har dyrket?

    • Det du beskriver er det jeg vil kalle et kooperativ. Det er ingen problemer i min Kommunisme 5.0-modell for at det kan fungere og ha rettslig beskyttelse.

  5. Veldig bra artikkel med en meget interessant modell. Men fot at dette skal fungere må vel aller først politikerne fratre sine stillinger, i det de vil (og allerede er etter min menig) overflødige. Jeg har alltid ønsket med en overskrift på VG-vis: «Så mye koster politikerne i året».

    Så vil jeg gjerne få lov til å kommentere ditt valg av Navn for din samfunnsmodell. Siden 99% +/- er negativ til ordet kommunisme, meg selv inkludert, tror jeg at det ville bli mer oppslutning om din idé dersom du skifter navn til noe mer spiselig 🙂

  6. Jeg tror at en måte å gå fremover er vårt politiske system av idag, men med en liten endring. En politiker som blir valgt inn i en politisk organisasjon kan bare sitte en begrenset periode, f.eks. 2 perioder av 4 år. Dette vil gi dem større interesse av å få frem velgernes ønsker da man ikke kan gjøre en karriere som profesjonell politiker. I tillegg må det dannes lokale valgdistriket. Og det må bli forbudt med politiske partier og originasjononer.

    En annen ting er at jeg skulle ønske at du begynte å oversette dine artikler og derved få et bredere nedslagsfelt. Dine tanker er tross alt ikke begrenset til det norske samfunnet.

  7. Det burde lages et open source logistikkprogram som er brukervennlig og intuitivt.
    Som kan brukes som et logistisk verktøy for en person eller flere.
    Dette kan brukes for å holde oversikt over råvarer, tjenster, overføring av digital valuta, osv, og ville gjort det mulig å sammhandle direkte med mennesker uten å benytte seg av mellommenn som banker, instutisjoner, o.l.

  8. «.. innvendingene som de borgerlige ideologene har hatt mot kommunismen. For det første liker de å framstille kommunismen som at den vil innføre «det fullkomne samfunn». ..»

    Så lenge jeg har levd har disse overbetalte besserwisserne også vrøvla i alle kanaler om «kommunistiske stater» – a contradiction in terms, if I ever saw one. Kommunisme er bare mulig i verdensmålestokk. Denne verdenskommunismen har heller aldri vært noe mål. Den er tvertimot bare begynnelsen, til ~

    «oändligt är vårt stora äventyr»
    – Karin Boye

    ___________________________________

    ANTIFUKUYAMA

    historien er ikke slutt
    historien har ikke
    begynt ennå

    *

  9. En flott artikkel, og like flotte innlegg. ( Jeg likte nok aller best AF og Eivind Reitan sitt, i tillegg til Steigans utfyllende kommentar.)
    Denne artikkelen (fra 2015), med kommentarer, burde legges frem på ny, og på ny.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.