Mulig modell for å organisere samfunnet på nytt

0
Utsnitt av en skjematisk framstilling av synapsene i hjernen

På tross av formelt demokrati og valg hvert annet år er vårt samfunn en hierarkisk organisasjon der de på toppen hersker og de på bunnen er avmektige. Enda verre er dette blitt med kombinasjonen av at store deler av norsk politikk avgjøres i EU gjennom EØS og et stadig mer omfattende ekspertvelde. Og til sjuende og sist er det de mektige multinasjonale selskapene som har kontrollen. Sosialismen, slik vi har sett den til nå, har for en stor del gått ut på å erstatte et hierarki med et annet. Er det mulig å gjøre det bedre? Går det an å skape en samfunnsmodell som kombinerer menneskelig frihet med reell makt til dem som produserer verdiene?

Samfunnspyramiden

Den klassiske metaforen for samfunnet er pyramiden der produsentene, arbeiderne, er på bunnen, eliten på toppen og de ulike nivåene i maktapparatet på hvert sitt nivå i mellom. Gammel versjon til venstre, det velkjente organisasjonskartet til høyre.

oligarki organisasjon

Den sosialistiske samfunnsmodellen har ikke skilt seg vesentlig fra modellen til høyre. To så dyktige organisasjonsfolk som Vladimir Lenin og Martin Tranmæl tenkte stort sett helt likt om dette. Riktignok sa Lenin at «kokkepikene skal ta del i styret av staten» og at den bolsjevikiske staten skulle være «en stat av en ny type.» Men hvis vi skreller vekk festtalene, så ble det en ny pyramide med sentralkomiteen på toppen og arbeiderne nederst.

Dette blir gjerne tillagt kommunistenes onde vilje, jeg ser det mer som et produkt av samfunnets utviklingsnivå, uten at jeg vil bruke plass på den diskusjonen her. Både Tranmæl og Lenin hadde de facto fabrikken som metafor for samfunnet. Samfunnet skulle organiseres effektivt og planmessig som en fabrikk. Forskjellen fra kapitalismen var at det ikke skulle være noe privat kapital eller noen kapitalister.

Er en annen metafor mulig?

De utopisk kommunistene hadde stor glede av å tegne opp modeller av det ideelle framtidssamfunnet. Jeg skal ikke gjøre dem rangen stridig. Men jeg vil lansere en annen måte å tenke på enn den klassiske sosialistiske. Grunnen til at det går an å tenke på en ny måte er den siste revolusjonen i produktivkreftene.

Utviklinga av det vi kaller internett er kanskje den største revolusjonen i produktivkreftene til nå. I prinsippet kan nå all informasjon flyte fritt mellom alle medlemmer av samfunnet over hele verden. At det skapes en masse hindringer og at stormakter og deres etterretningsorganisasjoner, samt private korporasjoner hele tida prøver å gjøre nettet til redskap for sin egen makt er en annen sak. Det er obstruksjon mot de nye produktivkreftene og ikke et produkt av dem.

Mens fabrikkmetaforen er det vi i dataspråk kaller en «en-til-mange-relasjon», så er internett i høyeste grad en «mange-til-mange-relasjon». Informasjonen flyter ikke bare en vei og den samles ikke bare ett sted.

I 1984 fikk jeg en nokså spesiell henvendelse. Den kom fra Ouagadougou i Burkina Faso, fra president Thomas Sankara. Den var rettet til AKP(m-l) ved formann Steigan, og spørsmålet var om partiet hadde noen dataeksperter som kunne hjelpe det fattige landet med å bygge opp et datanettverk.

Sankaras tanke om å bruke datanettverk til demokratisering og spredning av kompetanse og kunnskaper var veldig langt forut for sin tid, og det at denne tanken ble utvikla i verdens fattigste land, er et forvarsel om det som først skulle komme etter at internett ble tilgjengelig for milliarder av mennesker over hele verden. Sankara skjønte at dette en dag ville bli mulig, men da jeg fikk denne henvendelsen var det fortsatt for tidlig. Men i dag er det ikke bare fullt mulig, men også helt nødvendig å ta denne tanken opp igjen.

En ny økologisk forståelse

Den industrielle revolusjonen skapte grunnlaget for en maskin-oppfatning av verden og av forholdet mellom mennesket og natur. Det hjalp ikke at allerede Marx forsto at mennesket, som en del av naturen, ikke kunne heve seg over den. Maskinoppfatninga vant, og er fortsatt det rådende paradigmet. Men nå vet vitenskapen at den er feil. Kompleksiteten i de økologiske systemene blir fortstått bedre og bedre nesten dag for dag. Mennesket har mer eller mindre behersket jorda i 10.000 år, men det kan godt hende at børstemarken overlever oss. Kapitalismen er i høyeste grad et samfunn som er bygd på en gjennomført maskinoppfatning av naturen. Naturen er bare en foreløpig ubenyttet ressurs for maksimal kapitalakkumulasjon. Jeg har i mange artikler pekt på at den kapitalistiske vekstmodellen har kommet til sitt ekstreme ytterpunkt og at denne modellen bryter sammen foran øynene våre.

Økologien har også gitt oss innsikten i samspillet og samvirkinga mellom alle deler av naturen – og i mennesket. Dermed begnner vi å ane konturene av en alternativ metafor.

Biologiske systemer som metafor

Internettet er et system som likner på de biologiske, fordi det er nettverk som vokser organisk og henger sammen med alle andre deler, et system der det ikke uten videre finnes et «opp» og et «ned». Nyvinningene kan like gjerne komme «nedenfra» og «utenfra» som «ovenfra» og «innenfra».

Utsnitt av en skjematisk framstilling av synapsene i hjernen
Utsnitt av en skjematisk framstilling av synapsene i hjernen
Forbindelsene i det globale nettverket
Forbindelsene i det globale nettverket

Internettet er altså et globalt nett som godt kan sammenliknes med et biologisk system. Sjøl om det finnes sentra som er sterkere enn andre, er det ikke mulig å se på det som en maktpyramide. Begreper som sentrum og periferi har liten mening. Det er også karakteristisk at noe av det mest suksessrike på dette nettet er det å dele.

Denne biologiske metaforen for det moderne samfunnet er altså ikke noe skrivebordsprodukt eller en genial plan fra en samfunnsreformator. Nettet finnes i virkeligheten. Det er antakelig verdens største produktivkraft, og derfor er det også en nyttig modell for en ny måte å tenke kollektive samfunnsmodeller på. Nettet overskrider den kapitalistiske produksjonsmåten, og det er typisk at kapitalen har store problemer med å hente profitt fra nettet – og at i den grad det gjøres, gjøres det gjennom å begrense, avstumpe og gjerde inn nettet.

Nettet er allmenningen i den moderne epoken og det er ikke bare en metafor, men et system som kan bygges ut kollektivt her og nå. Jeg fikk en kommentar til artikkelen Kommunisme 5.0 som var omtrent sånn: Ja, ja, dere får nå holde på med dugnadssamfunnet deres; underforstått: dette er noen utopiske og tilbakeskuende greier. Men å ta med seg folks intuitive forståelse for dugnad og annet samvirke er ikke det samme som å være tilbakeskuende. Denne forståelsen er svært moderne når den knyttes opp mot og benytter seg av nettet til organisering og samhandling.

Kokkepikene kan begynne nå

Når Lenin i Staten og revolusjonen beskriver den avanserte fasen av kommunismen, forsvinner den langt inn i framtidas tåke, og slik måtte det kanskje bli når man hadde svært lite utvikla produktivkrefter, når andelen analfabeter var så høy og kommunikasjonene så dårlige. Gamle privilegier og privilegietenkning spilte naturligvis også en rolle. Uansett: kokkepikene måtte vente.

Det gjelder ikke langer. Kokkepikene kan begynne å organisere seg på nett nå. De kan grave i de mektiges hemmeligheter, utveksle erfaringer og lærdommer med kokkepiker i alle land og knytte til seg alt fra brødkjørere til ernæringsfysiologer – eller hva de nå måtte ønske. Og fra dag én utvikler de ikke bare nettet og innholdet, de lærer seg å styre en liten flik av et samfunn. Kompetansen og erfaringene utvikles mens man jobber med løsninger.

Eksempelside fra The Brain
Eksempelside fra The Brain

Når jeg planlegger et prosjekt bruker jeg gjerne et program som heter The Brain.  Det er egentlig en visuell database der det er mulig å bygge opp svært komplekse sammenhenger mellom temaer, emner, ressurser, steder, kilder eller hva man vil. Jeg må alltid bruke et startpunkt, men bortsett fra det er det ikke noe sentrum eller noen periferi eller noe opp og ned i systemet. Det er tredimensjonalt og kan sees fra alle synsvinkler. Dette kan være et bilde på en ny organisasjonsmodell.

Den som deler får mest

I et slikt system vinner du ingenting på å holde ting for deg sjøl, for da får du ingenting heller. I hjernen er det de synapsene som brukes mest som styrker seg mest. Og slik er det her også. Jo mer folk bidrar, jo mer får de igjen. Og dette er ikke fantasi; det skjer nå. Folk oppretter bytteringer, interessegrupper, aksjonsgrupper, crowdfunding osv. De lager ekspertgrupper og nettaviser. Dette har blant annet gitt opphavet til begreper som sharing economy – delingsøkonomi. Ting skjer helt uten effektiv kontroll fra makta – noe de mektige synes er fryktelig skummelt. Dels prøver de å stoppe det og hindre det, og dels prøver de å ta kontrollen over det.

big fish small fish

Bildet av den store fisken og de små fiskene som organiserer seg til å ta igjen er en søt metafor på hva det vil si å organisere. Men svakheten ved bildet er at de små fiskene ikke kan danne noen virkelig organisme. Men et godt organisert nettsamfunn er like virkelig som en fabrikk. Og hackere kan bryte seg inn i Pentagon.

Et sånt system vokser ikke lineært og aritmetisk, men organisk og geometrisk. Det gir et mulig svar på vekstens problem i det moderne samfunnet, der kapitalismen med sin systemnødvendige rovdrift på alt som er av ressurser fra jomfruelig natur til mennesker, står ved avgrunnen. En kollektivøkonomi av denne typen kan virkeliggjøre det man kan kalle vekst uten vekst, altså en vekst i kvalitet, fordyping, utbredelse og velvære, uten nødvendigvis å øke uttaket av lagerressurser.

 

Situasjonen er kritisk. Forskerne er nå nokså sikre på at vi lever i den sjette utryddelsens epoke. Kapitalismen driver oss som kveg mot stupet. I stedet for å bare klage over det må vi begynne å skape alternativer. NÅ! Jeg har kalt alternativet Kommunisme 5.0.

Slik jeg forestiller meg kommunisme 5.0, vil ikke den være ei rein og rett linje. Den vil være en kaotisk busk av initiativer, omskrivinger, nyskrivinger og eksperimentering. Ingen har patent på kommunisme 5.0. Den er ikke en teoretisk konstruksjon i hodet på noen mer eller mindre smarte samfunnsreformatorer. Kommunisme 5.0 er like variert som livet sjøl. Dermed faller også to av de viktigste innvendingene som de borgerlige ideologene har hatt mot kommunismen. For det første liker de å framstille kommunismen som at den vil innføre «det fullkomne samfunn». Den kritikken rammer ikke versjon 5.0. For det andre liker de å si at kommunismen påstår å representere den fulle sannhet, og derfor må være totalitær. Kommunisme 5.0 vil ha langt mindre ambisjoner enn å skape det perfekte samfunn eller å representere den fulle sannheten. Målet er å avskaffe et system som tillater at en promille av verdens befolkning kontrollerer to tredeler av ressursene, og gi alle mennesker like rettigheter og like muligheter til å nyte de rikdommene jorda byr på. Det målet er stort nok i massevis, om man ikke også skulle prøve seg på å skape et perfekt samfunn.

Kommunisme 5.0 er alt det interessante menneskeheten gjør når vi endelig har kvittet oss med den tyranniske tvangstrøya som den globaliserte kapitalismen har tredd ned over hodet vårt.

På et tidspunkt vil privateiendom til ressurser og produksjonsmidler framstå som like absurd som ideen om at et menneske kan eie et annet.

 

 

——————

 

Hvis du liker denne bloggen og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, så går det an å gi en stor eller liten gave via PayPal.

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.