Av Tobias Riegel.
Kursk, Tsjernobyl, Stranger Things, Pets 2: Mange nyere filmproduksjoner sprer anti-russiske stereotypier. Denne propagandaen er ofte pakket inn i «historiske» dramaer. Men også fantasy-filmer, komedier og til og med animerte filmer for barn blir misbrukt for å bygge fiendebilder.
Denne artikkelen av Tobias Riegel ble først publisert på NachDenkSeiten. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Forliset av den russiske ubåten Kursk i år 2000 er brukt i en ny film, premieredato 11. juli, til å vedlikeholde anti-russiske stereotypier. Dette er ikke overraskende, men veldig bekymringsfullt. For å greie dette, bruker den europeiske storproduksjonen bevisst historiske unøyaktigheter, selv om den «endelige», den «sanne» historien tydeligvis skal fortelles.
Skyttergravene gjøres dypere med drama, thriller, fantasi og barnefilm
Som forløper til dette «historiske» ubåtdramaet med en stjernespekket europeisk rollebesetning, har flere internasjonale filmproduksjoner hatt premiere de siste ukene, som formodentlig skal opprettholde den allerede skapte splittelsen mellom vestlige land på den ene siden og Russland på den andre. Blant dem er også «ufarlige» sjangere som komedier og til og med – spesielt forkastelig – animerte barnefilmer. Dette vil bli diskutert senere i artikkelen.
Først om filmen Kursk, som (bare tilsynelatende) skal fortelle «hele» historien om ubåten som sank Barentshavet i år 2000. Hele besetningen på 118 omkom. Jeg skriver «tilsynelatende», fordi filmen krydrer den «sanne» historien med fiktive elementer, noe som blir innrømmet ganske åpent. Filmen får ganske positiv kritikk, som i FAZ, som skriver: «Sjelden har en så mørk film lyst så mye.» Likevel blir de historiske «frihetene» (nølende, og til dels av feil grunner) kritisert. Og til og med Welt lar noe som ligner kritikk bli med i sin positive anmeldelse:
«Det er historisk omstridt om mennene kunne ha blitt reddet hvis man tidligere hadde akseptert tilbudene om internasjonal hjelp (det vil si fra NATO). (…) Filmen, som ikke hevder å være dokumentarisk, men som fritt behandler fakta, har en klar holdning: Det er det russiske lederskapets uvitenhet, deres frykt for å tape ansikt og NATO-spionasje, som forsinket en redningsaksjon til det er for sent.»
Russiske myndigheters Tvilsomme beslutninger
De noen ganger tvilsomme beslutningene som russiske tjenestemenn fattet den gang angående den forliste ubåten «Kursk», skal ikke blindt forsvares her. Noen hendelser under og etter dramaet kan fortsatt gjøre at man rister på hodet. Men det oppstår spørsmål: Er det europeiske utlandet i en så moralsk enestående posisjon at de kan bedømme hendelsen moralsk? Er det hensiktsmessig at de europeiske landene spiller rollen som etterforsker, dommer og bøddel i en og samme person? Er det riktig at en stor utenlandsk filmproduksjon ikke bare drister seg til å beskrive denne tragedien, men også i tillegg har tolket, omtolket og beriket filmen med elementer av fantasi?
Og står ikke egentlig de historiske unøyaktighetene i sterk motsetning til påstanden om å «endelig» fortelle den «sanne» versjonen av historien? Sannsynligvis er skaperne så fulle av sine egen (angivelige) moralske overlegenhet at de fortsatt betrakter seg selv, til tross for unøyaktigheter og forvrengninger, som «talsmenn» for ofrene og de overlevende, som ble latt i stikken av den russiske historieskrivingen. Hele prosessen virker ikke bare politisk, historisk og kunstnerisk tvilsom. Den tar også manglende hensyn til de virkelige menneskene som er forbundet med hendelsen. For uten å bli spurt, blir de utnyttet til å fremme en agenda.
Blanding av dikt og sannhet som fribrev for propaganda
Et annet problematisk aspekt ved å blande «sannhet» og fiksjon, er at i tilfelle påstander om propaganda ved bruk av forfalskninger, kan filmskaperne alltid påberope seg den åpent innrømmede fiktive delen. Kunstnerisk frihet kreves da plutselig, mens man ellers annonserer med den «sanne» historien. Unnskyldningene er deretter som følger: Man ønsket ikke å lage en tørr kronikk, men et «verk av betydning» som bare ble «avrundet» med «kunstneriske friheter» som gikk utover den historiske fortellingen. Eller for eksempel: man ønsket forsettlig å ikke lage et politisk drama, men å utforske hendelsens menneskelige dimensjon. Det er åpenbart at med nettopp med denne «menneskelige dimensjonen» skapes politisk effektiv propaganda. Regissør Thomas Vinterberg forklarer seg i den retning, som DPA beskriver:
«Det er en historie om sinne og maktløshet, opprørthet og fortvilelse, som Thomas Vinterberg forteller. Han har med vilje har latt være å gjøre Kursk til et politisk drama. Den danske regissøren hadde noe mer grunnleggende i tankene – en historie om liv og død, som han fortalte i et intervju.»
God propaganda må lages bra
Selvfølgelig vises også positivt framstilte russere i «Kursk», nemlig ofrene. Det må være slik, for å vise de som den gang var ansvarlige i et verre lys. Og selvfølgelig har filmen «Kursk» også rørende øyeblikk. I tillegg er det til en viss grad attraktivt å se gode skuespillere i en virkelig storproduksjon. Her har den europeiske opinionsdannelsen åpenbart lært av amerikansk propaganda. Den har forstått meget vel hvordan man skal pakke inn det politisk-militære storslegge-budskapet i blendende og underholdende filmproduksjoner; det er hva som har gjort dem så vellykkede i flere tiår. Ifølge portalen Filmstarts er filmen Kursk også solgt til en russisk distributør, som ennå ikke har annonsert en premieredato.
Interessant nok, blir kritikere som noterer historiske unøyaktigheter i store vestlige produksjoner ofte sett på som «sytere», som enten på vegne av Moskva eller bare av mangel på medfølelse ikke setter pris på gode menneskelige dramaer. Man kan også si – tvert imot – at disse kritikerne krever nøyaktig den ektheten som filmskaperne lovet, men ikke holdt.
«Korrigering» av historien med store produksjoner
Ubåtfilmer kan beskrives som klassikere i den kalde krigen og anti-russisk propaganda: De uhyggelige scenariene med ubåtenes klaustrofobi kombinert med den usynlige og stille «russiske» faren som kan snike seg helt fram til den lokale kysten. Et velkjent (og underholdende) eksempel er Jakten på Rød Oktober, og av nyere dato (2018) produksjonen Hunter Killer.
Ikke bare russerne er ofre for ubåtpropaganda. Britene måtte også forsvare seg i 2000 mot forfalskning, da den amerikanske ubåtfilmen U-571 hevdet at erobringen av nazistenes kodemaskin Enigma ble gjort av amerikanske soldater. Filmen ble til og med diskutert i det britiske parlamentet og referert til av statsminister Tony Blair som en fornærmelse.
Målet med kulturell propaganda er ikke bare effekten på nåtiden, det vil si en utdypelse av skyttergravene mot en konkurrerende nasjon, basert på politiske og noen ganger direkte rasistiske stereotypier. Ofte er propagandafilmer rettet mot fortiden: Gjennom massivt reklamerte storproduksjoner kan historien nærmest «korrigeres».
En lignende diskusjon finnes rundt den nye tv-serien Tsjernobyl. Også her loves indirekte at man «endelig» skal fortelle «sannheten». Dette tolkes så med stor «frihet». Serien er med rette kritisert, som RT beskriver her. Andre kanaler derimot, forsvarer produksjonen med hymniske ordelag.
Thriller, fantasi og komedie som verktøy for opinionsdannelse
Alle som ser ubåtfilmer på kino, vet hvilken type propaganda de vanligvis vil bli utstatt for (et unntak er Das Boot av Wolfgang Petersen). Dette er også sant om amerikanske thrillere, som for tiden nesten uten unntak har med drøssevis av russiske mafiosi. Et nåværende eksempel blant mange: filmserien John Wick (i sin radikalisme er den ellers underholdende.)
Denne muligheten til å tilpasse seg den forventede påvirkningen, hadde også seerne av TV-serien Stranger Things 3, som fikk denne overskriften i en filmanmeldelse «Sovjetfolk og andre monstre».
Selv barn blir utsatt for den russiske superskurken «Sergej»
I den aktuelle animerte filmen Kjæledyrenes hemmelige liv 2 ser man ikke disse advarselstegnene på forhånd. Kanskje denne filmen har det mest perfide eksemplet på propaganda i denne artikkelen. I tillegg kommer at man utsetter små barn for grov indoktrinering. For i filmen, etter at plottet lenge rusler framover som vanlig, dukker den russiske superskurken Sergej opp. Denne figuren forener ikke bare (påståtte) «russiske» trekk som sadisme, list og tung aksent. Med sin store, krumme nese og skumle mine, ser han også ut som en historisk antisemittisk karikatur. Men det er neppe mange filmanmeldelser som advarer foreldre mot denne plutselige og uventede indoktrineringen.
Hvorfor ikke russiske skurker?
Man kan si: Tross alt finnes «onde» russere selv i virkeligheten- som i enhver annen nasjon; Hvorfor skulle ikke russiske skurker være med i filmer? Dette ville være helt akseptabelt, dersom ikke de russiske skurkene ble brukt et overdrevent og uberettiget omfang. I tillegg til denne store massen av problematiske filmskikkelser, kommer at de dukker opp samtidig som den anti-russiske propagandaen utenfor kultursektoren, som den drives av for eksempel de store mediene. Med denne sammenhengen og det store omfanget av bruken, mister valget av russiske filmskurker i stor grad sin uskyld.
Det er sikkert mange eksempler på lignende forvrengning i russiske propagandafilmer. Men publikum her er ikke ikke i nærheten så utsatt for dem som de er av omfanget av amerikansk propaganda som har dominert i vest-europeiske kinoer siden andre verdenskrig, og siden 1990 også i mange deler av Øst-Europa. Derfor skal jeg ikke drøfte den russiske filmpropagandaen – også av uvitenhet om konkrete eksempler – her.
Fotnote:
Filmindustrien har alltid vært ideologisk. Og i USA har det oppstått en uhellig allianse mellom det militærindustrielle komplekset og underholdningsindustrien. Les mer om dette her: