USAs halvkoloniale forhold til Kina

0
Illustrasjon: Shutterstock

Noen sier at USA er en viktig del av verdensøkonomien med mange viktige eksportprodukter, skriver Dmitry Orlov i artikkelen The Silk Road and Lice. Han peker der blant annet på det bemerkelsesverdige forholdet i handelsbalansen mellom USA og Kina.

Ser man på USA–Kina-handelen, gjør Kina størstedelen av sin fortjeneste ved eksport av datamaskiner, elektrisk utstyr, fottøy, møbler, klær, plast og metaller, biler, optisk og fotografisk utstyr. Derimot er den mest lønnsomme amerikanske eksporten til Kina: soyabønner, hvete, dyrefôr, kjøtt, bomull, metallmalm, metallskrap, dyrehud, papirmasse, sigaretter, gull, kull, brensel, ris, tobakk, gjødsel og glass.

Stilt overfor Kina ser USA ut som en typisk europeisk kolonial besittelse fra det 19. århundre. USA driver et permanent, og veldig stort, handelsunderskudd med Kina, og akkurat som en koloni ville bli tvunget til å låne forskjellen, gjør USA det også.

Det som gjør det mulig å være en parasitt er at den gjør det i sin egen valuta, som den kan trykke så mye som den vil av, og tvinge andre land til å investere i den til lave priser, alt fordi USA har vært i stand til å dominere militært handelsruter på havet og å straffe dem som nekter å spille dette spillet, enten økonomisk (ved å ødelegge deres valutaer), politisk (ved å styrte regjeringer og installere regjeringer de ikke får velge) eller militært (ved å bombe dem sønder og sammen).

Kommentar:

Det er en utbredt misforståelse i Norge – og i Vesten forøvrig – at Kina fortsatt er et land som lever av eksport av masseproduksjon til lave priser og tilsvarende kvalitet. Den fasen er for lengst overstått. Kina har de siste ti årene gått raskt oppover i verdikjeden, og er blitt et land, slik Orlov beskriver det, som i større og større grad lever av å eksportere industrivarer til USA. Det er USA som overfor Kina er råvareekspportøren.

Kinas eksport til USA i 2018 ifølge US Census.

Det britiske finansmagasinet Financial Times beskriver denne endringa i Kinas eksport i artikkelen China’s relentless export machine moves up the value chain.

Journalisten Tom Hancock har besøkt blant annet Sany Groups fabrikk i Shanghai der 500 arbeidere og 200 roboter produserer opp til 50 gravemaskiner o dagen som hver veier 20 tonn. FT mener at denne fabrikken er typisk for Kinas nye rolle og viser dette i en grafisk framstilling som viser hvordan eksporten av et knippe industriprodukter har vokst på 10 år.

Donald Trump har argumentert for sanksjonene mot Kina ved å vise til landets raske framgang innen høyteknologiske sektorer som kunstig intelligens og robotproduksjon.

Dette kommer til å bli et problem for USA, og det allerede før Kina i 2025 når sitt mål for planen Made in China 2025. Men på kort sikt er USAs problem at Kina vinner konkurransen om mellomnivå industriproduksjon, skriver FT. USAs sanksjoner vil faktisk ikke svekke, men heller forsterke denne tendensen.

Xu Bin, som er professor ved China Europe International Business School, sier til FT at

Jeg anser at nettoeffekten av USAs importavgifter vil bli at de fører til oppgradering. Kinesiske selskaper kan bli tvunget til ytterkigere å modernisere sine produksjonslinjer for å motvirke de negative virkningene.

Kina er nå den dominerende globale produsenten innen middels high-tech industri med en markedsandel på 32 prosent.

Tall fra World Top Export for 2018 bekrefter det Orlov skriver om hva Kina tjener mest på å eksportere.

«En trussel mot USAs teknologiske lederskap»

Council on Foreign Relations, elitens fremste tenketank i USA, kaller Made in China 2025 for en «eksistensiell trussel mot USAs teknologiske lederskap».

«Kinas intensjon med Made in China 2025 er ikke så mye å slutte seg til rekkene av høy-teknologiske økonomier som Tyskland, USA, Sør-Korea og Japan – men å erstatte dem fullstendig.»

CFR mener at et Kina som vil være 70% sjølforsynt med høyteknologi vil utgjøre en stor trussel mot land som Tyskland og Sør-Korea. Det kan være noe i det. Alternativet er at Tyskland og Sør-Korea velger å bli med på det kinesiske toget, slik de er invitert til.

Made in China 2025 er vendepunktet

En industrisektor der USA har vært storeksportør til Kina er sivile fly, og det handler helt og fullt om Boeing. Den alvorlige skandalen med Boeing 737 MAX 8 vil imidlertid føre til at Kina kansellerer bestillinger for heller å satse på europeiske Airbus samt økt egenproduksjon av fly.

Det er en skjebnens ironi at industrinasjonen USA er endt opp som råvareeksportør til Kina, mens jordbrukslandet Kina tar over mer og mer av industrieksporten på mellomnivå og etter hvert også høynivå. Inntil videre kan USA takle dette fordi landet kontrollerer sin egen valuta som det kan trykke så mye det vil av. Men også dollarens dominans er strategisk truet av at land etter land går over til egen valuta eller euro og yuan i sine handelsavtaler. Petrodollarsystemet som har vært garantisten for dollaren er også sterkt utfordret, og til slutt er det sterke tegn som tyder på at det kan vokse fram en ny gullstandard der papirdollaren fort kan få verdi – som papir.

Og hva er da egentlig verdien av USAs økonomi?

Les også: Det gjør vondt når imperier brister

Forrige artikkelÅ tape en krig uten å tape ansikt er umulig
Neste artikkelPropaganda på film: Den nye bølgen av anti-russisk opinionsdannelse
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).