Av Terje Alnes.
Det er dette systemet de kaller kapitalisme, og det er dette de forsvarer: Verdens vitenskapsfolk har for lengst slått alarm om at jordens økosystem er i akutt fare. Likevel fortsetter ødeleggelsene i stort tempo. I kapitalismen har multinasjonale selskapers profittjag den høyeste verdi.
(første del av artikkelen kan du lese her)
I en ny rapport fra FNs menneskerettighetsekspert konkluderes det med at klimaendringene øker de økonomiske forskjellene og vil skyve nye 120 millioner mennesker ned i fattigdom og sult. Rapporten sier det likner et klimaaparteid, der de rike betaler for å unnslippe oppvarming og konflikter, mens resten av verden må ta støyten.
Kapitalisme = økologisk katastrofe
Klodens økologiske system har nådd et vippepunkt pga. et hemningsløs profittjag, drevet frem av mektige selskaper som i mange tilfeller sponser (les; kjøper) politikere som fungerer som døråpnere for et «fritt» næringsliv. «Fritt» næringsliv i kapitalismen betyr å kunne ta seg til rette på naturens – og fellesskapets, bekostning.
Kapitalistklassen forsøker å individualisere ansvaret for miljøødeleggelsene, ved rett og slett å kreve at du gjør jobben med å redde kloden fra økologisk sammenbrudd. Derfor hamres det inn et budskap om at livsstilen din må endres, ved at du spiser mindre kjøtt, sykler til jobb, flyr minst mulig, og resirkulerer husholdningsavfallet. Mest av alt tjener det individuelle fokuset som en lynavleder. Ved å velte ansvaret over på den enkelte skapes en illusjon av at du faktisk bidrar til å redde kloden.
Skal du imidlertid gi et bidrag som monner må du kreve vidtrekkende systemendringer, ja rett og slett arbeide for en revolusjonær omveltning, og kreve at kapitalismen avskaffes!
Globale storselskaper leder an
Mer enn 70 % av alle klimagassutslipp skyldes nemlig aktivitetene til 100 globale selskaper, bare 25 av dem står alene for halvparten av alle utslipp. Et relativt lite antall produsenter av fossilt brensel og investorene deres sitter altså med nøkkelen til å takle klimaendringene. Men den globale kapitalismen har ingen genuin interesse av å endre seg, den tar ikke ansvar for annet enn sine egne aksjonærers avkastning.
I realiteten har opinionen latt seg passivisere av tomprat og virkningsløse tiltak, som ikke har hatt noen annen funksjon enn å gi et inntrykk av at det bestående systemet – kapitalismen, tar klimaendringene på alvor. Forholdet mellom økonomisk vekst og globale utslipp har ligget fast siden 1970. De globale utslippene av CO2 har økt like mye som summen av BNP i alle verdens land siden 1990, dvs. med nesten 70 %. Også i Norge er utslippene av CO2 høyere i dag enn de var i 1990.
Kapitalismens krav om økonomisk vekst viser seg altså uforenlig med målsettingen om kutt i klimautslipp.
«Verden må gjennom endringer i et omfang vi aldri før har sett», skrev Cicero senter for klimaforskning, da FNs klimapanels (IPCC) la frem sin rapport i fjor høst. Men utslippskuttene verdens land foreløpig har meldt inn til Paris-avtalen er fullstendig utilstrekkelige. I følge FNs miljøprogram er det sannsynlig at vi går mot tre graders global oppvarming.
«We cannot eat money (oh no)»
I mai la FNs naturpanel frem en alarmerende rapport som viste at en million – 1.000.000 – arter er truet av utryddelse, pga. menneskelig aktivitet. 2.000 av disse utrydningstruede artene lever i Norge. Landbruk, skogbruk, gruvedrift og overfiske i havet, rovdrift på dyre- og plantearter, menneskeskapte klimaendringer, forurensning og spredning av fremmede, skadelige arter til nye områder, er hovedårsakene til katastrofen.
Mens fri konkurranse og frihet fra statlige reguleringer er kapitalismens livsgrunnlag, og maksimering av profitt det primære målet, kan klimakrisen og naturmangfoldet bare reddes ved omfattende koordinering, samarbeid og strenge reguleringer på det økonomiske området. Noen vil kalle det planøkonomi.
Vi er øyenvitner til at kapitalismens ustoppelige jag etter nye markeder og profittmuligheter er på kollisjonskurs med selve naturens tålegrenser.
«When the last tree has been cut down, the last fish caught, the last river poisoned, only then will we realize, we cannot eat money (oh no)»
AURORA, «The Seed» (2019)
Kapitalisme = kastrert demokrati
I den globaliserte økonomiens tidsalder snevres demokratiet inn, ved at folkevalgt organer tømmes for makt og innhold. Politikkfelt løftes over i en juridisk sfære, og områder som tidligere var styrt av valgte politikere gjøres til markedsstyrte soner, frigjort fra folkevalgt kontroll.
Den moderne kapitalismen viser seg stadig mer uforenlig med demokrati.
De juridiske og geografiske rammene for stat og marked er snudd på
hodet. Tidligere satte staten rammene for pengemaktens virksomhet, nå
setter pengemakten rammene for statens. Nyliberalismen
har gjort alt til marked, og den viser sitt hegemoniske overtak ved at
nesten ingen stiller spørsmål ved markedsfiksjonen. Konsekvensen er at
kapitalismen anno 2019 parkerer og demonterer demokratiet.
Forsker ved NUPI – Stein Sundstøl Eriksen, har pekt på tre endringer som samlet sett svekker demokratiet i dag:
- Staten inngår forpliktende internasjonale avtaler som begrenser demokratiske organers mulighet til å fatte vedtak.
- Staten overfører myndighet til autonome byråkratiske institusjoner som er unndratt politisk kontroll.
- Statlige institusjoner privatiseres ved at tidligere oppgaver overføres til ”markedet”, og følgelig er utenfor folkevalgte organers makt.
EØS-avtalen og TISA er typiske eksempler på det første. Uavhengige sentralbanker, som ansees som en nødvendighet når kapitalbevegelsene skal flyte fritt, er eksempel på det andre. Den tredje tendensen ser vi når statlige institusjoner privatiseres, og kontrollen overføres til markedsaktører, og de folkevalgte kun har mulighet til å påvirke indirekte.
Konsekvensen av alle disse forholdene er at de folkevalgtes makt innsnevres, og at politikken, sfæren der demokratiske beslutninger fattes, får mindre og mindre betydning.
Mens pengemakten bedriver grensesetting mht. hva staten kan gjøre, er pengemakten selv blitt grenseoverskridende. Før var markedene innad i statene, nå ligger statene omkranset av markedene. Nasjonale politikere som vil sette grenser for hva pengemakten kan foreta seg får smekk på fingrene av overnasjonale kontrollorgan. De overnasjonale organene, som pretenderer å være uavhengige forvaltere av et objektivt regelverk, handler i realiteten som pengemaktens representanter, og har som oppgave å slå ned nasjonale avvik.
Valget er gjort
Velgerne inviteres til «valg» slik det sømmer seg i «demokratier», men valget er illusorisk. Velgerne kan stemme på en mann eller en kvinne, en «sosialist», en «konservativ» eller en «liberal-demokrat», men den politiske kursen ligger fast uansett resultat.
Nyliberalismens økonomiske politikk er implementert i EUs «grunnlov», Lisboa-traktaten. Den gjør det umulig for medlemslandene å føre en annen økonomisk politikk. Denne kursen kan ikke endres uten at samtlige 28 medlemsland er enige samtidig. I EU er dermed nasjonalstatenes handlingsrom minimalt og slik blir demokratiet en illusjon.
Dagens EU er blitt slik markedsøkonomiens hardkokte ideolog Friedrich Hayek ønsket seg. I 1939 etterlyste han «mellomstatlig føderalisme» i Europa, dette for å hindre velgerne i å bruke demokratiet til å påvirke det frie markedets funksjon. Hayek skjønte at kapitalisme i ren form, som dagens nyliberalisme etterstreber, ikke er forenlig med demokrati. Essensen i nyliberalismens frihetsbegrep betyr at økonomisk frihet trumfer politisk frihet.
Det bør ikke overraske at den moderne kapitalismen, slik den frontes av det nyliberalistiske prosjektet, er på kollisjonskurs med demokratiet. For hundre år siden ble demokrati og markedsøkonomi betraktet som motsetninger. Borgerskapet så på allmenn stemmerett som en trussel, følgelig var stemmeretten knyttet til eiendomsbesittelse.
Det er derfor helt logisk at partiet Høyre, som var det siste partiet i Norge som akseptere allmenn stemmerett, i dag er det eneste som har EU-medlemskap på programmet. Unionistpartiet Høyre, og dets sponsorer fra milliardærklassen, ser at EU er kapitalinteressenes bolverk mot folkelig makt.
Sosialismen i angrepsposisjon
Det er dette systemet de kaller kapitalisme, og det er dette de forsvarer: Ekstrem rikdom og makt hos en liten klikk individer, og i styrerommene hos noen grenseoverskridende storselskaper, avmakt og en daglig kamp for tilværelsen for halvparten av menneskeheten.
Sosialister, og de som identifiserer seg med kommunismen slik Marx definerer den politiske kampens mål, har ingen grunn til å innta en forsvarsposisjon. Tvert imot; det er vi som er i angrepsposisjon! Verden i dag er først og fremst et resultat av kapitalismen, og det ser ikke bra ut.
Kapitalismen må på tiltalebenken, og dens forsvarere konfronteres.
Kilder:
«FN-rapport advarer mot klimaaparteid», dagsavisen.no 26.06.19, “Just 100 companies responsible for 71% of global emissions, study says”, guardian.com 10.07.17, “- Verden må gjennom endringer i et omfang vi aldri før har sett», dagbladet.no 08.10.18, «FNs Naturpanel: Menneskelig aktivitet truer eksistensen til en million arter», fn.no 08.05.19, Stein Sundstøl Eriksen «Slutten på demokratiet? – Globalisering, nyliberalisme og demokratiets framtid», i Agora 02-03 2016, Alan Johnson «Brexit, sett fra venstresida», i Klassekampen 4. april 2017
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.
Les andre artikler av Terje Alnes på steigan.no her.
