oss 100 kroner!
Av Terje Alnes.
Mens den reelt eksisterende kapitalismen tar knekken på kloden, hentes kommunistspøkelser frem fra glemselen. Istedenfor å forsvare spøkelser skal vi angripe det ødeleggende systemet de kaller kapitalisme.
Det er mulig å begå tankeforbrytelser i Norge i 2019. Da partiet Rødt var freidig nok til å bevare referanser til Marx og kommunisme i prinsipprogrammet, var det nok til at forsvarerne av den bestående orden klikket.
Hanne Skartveit i VG, Morten Myksvoll i BT og professor Bernt Hagtvet grep alle til tastaturet. Skartveit viste til Venezuela, Myksvoll til Stalin, Pol Pot og Mao, mens Hagtvet supplerte med Lenin, Ceaușescu og Kim Jong Il (i blodtåka glemte han Kim Il Sung og Kim Jung-un). Oslo Aps Fredrik Mellem har flere ganger advart mot den snikende kommunismen som spirer i Rødt. «Å kalle seg kommunist i Norge i 2019 vitner om et intellektuelt havari på linje med klimafornekting og vaksinemotstand», er hans diagnose.
Å si at en annen verdensorden enn kapitalisme er mulig – og faktisk er nødvendig – er himmelropende politisk ukorrekt, på grensen til det forbryterske, eller rettere sagt en tankeforbrytelse.
Historien er ikke slutt
I 1991 ble Sovjetunionen oppløst. Da Francis Fukuyama i 1992 ga ut boken «The End of History and the Last Man» var det et uttrykk for en oppfatning om at den politiske utviklingen hadde nådd et sluttpunkt. Fra nå av var det uomtvistelig at den vestlige modellen med markedsøkonomi og liberalt demokrati hadde seiret, og at den ville erobre hele verden. Markedsøkonomi og kapitalisme, i form av globalisering, har da også skutt fart etter at den øst-europeiske modellen falt. Men ideen om at det finnes et alternativ er ikke død. Et bemerkelsesverdig skifte er i ferd med å skje i kapitalismens kjerneland USA. Ordet sosialisme har ikke lenger det stigma det har hatt.
Halvparten av amerikanere under 35 sier at de foretrekker å leve i et sosialistisk samfunn. 61 % av amerikanere under 24 år stiller seg positiv til sosialisme. Om ikke de unge amerikanerne har et like avklart forhold til innholdet i begrepene som det norske kommentariatet, har de i hvert fall førstehånds kjennskap til livet i det kapitalistiske USA – og det suger.
I motsetning til Skartveit, Myksvoll, Hagtvet og Mellem kjenner amerikanerne nemlig på kroppen hvordan livet i det kapitalistiske USA arter seg.
Sult og fattigdom i kapitalismens kjerneland
FN har for lengst slått alarm om fattigdommen i Trumps Amerika. I følge FNs spesialutsending er landet preget av ekstrem fattigdom «som grenser til grusomhet». Millioner av amerikanere har ikke tilgang til helsetjenester og nok mat, på grunn av en voldsom nedbygging av velferdsprogrammer. Over 43 millioner amerikanere lever i fattigdom. 13 millioner av dem er barn. Det betyr at hvert femte barn i USA vokser opp i fattigdom. Mer enn en av fem amerikanske barn er hjemløse!
USA har høyere økonomisk ulikhet enn noe annet vestlig land. Finanskrisen i 2008 rammet millioner av amerikanere, og resulterte i den største overføring av rikdom fra fattig til rik i USAs historie. Ti år etter er det de aller rikeste som har får glede av den økonomiske veksten. Samtidig har Kongressen vedtatt omfattende skattekutt til en prislapp på 1.500 milliarder dollar over en tiårsperiode. Skatteletten går hovedsakelig til USAs rikeste, og FN har advart om at den vil øke ulikheten ytterligere. Forventet levealder i USA går ned for andre året på rad.
Human Rights Watch kom i år med en rapport som viste hvordan sult og fattigdom brer om seg også i Storbritannia, verdens femte største økonomi. Tusenvis av familier har ikke økonomi til å kjøpe nok mat, og er avhengige av matutdeling fra veldedige organisasjoner. Det nye fenomenet med voksende sult har inntruffet samtidig som det siden 2010 har foregått en omfattende restrukturering av landets velferdssystem. Med reduksjoner i velferdsstøtten fra år til år, har antall personer som går sulten – inkludert familier med barn, steget med alarmerende hastighet.
Trussel Trust, den største veldedige organisasjonen i Storbritannia som deler ut mat, har dokumentert en voldsom økning i utdeling av nødmatpakker mellom 2008 og 2018. På ti år økte utdelingen fra 26.000 matpakker i året, til mer enn 1,33 millioner. Et bredt nettverk av uavhengige matbanker har spredt seg over hele landet for å møte behovene til mennesker som ikke selv er i stand til å kjøpe nok mat.
Hvor er Skartveits, Myksvolls, Hagtvets og Mellems engasjement for disse ofrene for kapitalismens grusomhet?
Istedenfor å forsvare spøkelser skal vi bruke kreftene på å angripe det ødeleggende systemet de kaller kapitalisme. De som står opp for kapitalismen, enten det er i politikken, i mediene eller i akademia, skal konfronteres. Det er de innebygde mekanismene i det kapitalistiske systemet som skaper brutal ulikhet og økologisk katastrofe. Med kapitalismen får vi i høyden et kastrert demokrati, i betydning et politisk styresett der spillereglene fungerer som vern for kapitalistklassen.
Kapitalisme = brutal og dødelig ulikhet
Det er dette systemet de kaller kapitalisme, og det er
dette de forsvarer: En bitteliten, global klasse av superrike
kontrollerer mer enn halvparten av alle jordiske verdier, samtidig som
en milliard mennesker lever i prekær, livstruende fattigdom.
I januar la Oxfam frem sin årlige rapport om verdens ulikhet.
Den viste at de 26 rikeste menneskene på kloden eide like mye som de
3,8 milliardene som utgjør den fattigste halvparten av jordens
befolkning. Denne halvparten av jordens befolkning må klare seg på
mindre enn 5,5 dollar pr. dag. Hvilket liv er det?
Hvordan er det i det hele tatt mulig å forsvare et system som overfører en slik pervers konsentrasjon av rikdom til en bitte liten klikk av mennesker, som i antall ikke engang fyller setene i en buss? Hvor er indignasjonen til kommentariatet i møtet med en slik skandaløs kjensgjerning? Hvorfor krever de ikke det eneste logiske: At denne enorme opphopningen av formue konfiskeres, og at den brukes til beste for den fattigste halvdelen av menneskeheten?
Rapporten fra Oxfam viser at 2.200 milliardærer økte sin formue med 12 % i 2018, mens den fattigste halvdelen har fått redusert sin formue med 11 %. Kort sagt; de rike blir rikere og de fattige fattigere. Hadde vi brukt den enorme rikdommen som er samlet hos kun 26 individer på kloden, kunne vi løst alle sosiale problemer som menneskeheten står ovenfor!
Sannheten om kapitalismen er at den på 200 år ikke har maktet å løse helt grunnleggende, menneskelige behov. Sannheten om kapitalismen er at de økonomiske ulikhetene i verden aldri har vært større enn de er i dag.
Bløff om fattigdomsbekjempelse
Men hører vi ikke at millioner er «løftet ut av fattigdom» de siste tiårene? Påstanden er høyst problematisk. FN og Verdensbanken har ved flere anledninger både endret mål og definisjoner i bestrebelsene på å vise at fattigdommen går ned. Diskusjonen er for lang og kompleks å ta her, men i artikkelen “Exposing the great ‘poverty reduction’ lie” har Jason Hickel gitt en god innføring i hva det dreier seg om.
Faktum er at den verdensomspennende kapitalismen skaper og opprettholder sult. Under kapitalismen er mat et spekulasjonsobjekt som omsettes på børs. «Matens historie tok en skjebnesvanger vending i 1991, og ingen så det der og da. Det var året Goldman Sachs tenkte som så at vårt daglige brød kunne være en utmerket investering.» Dette skriver Martin Caparrós i boken «Sult».
Han viser at verdens sultne er prisgitt et globalt matmarked, der de rikeste fond og investorer spekulerer i matreserver og provoserer frem matknapphet for å presse prisene (profitten) opp. På råvarebørsen i Chicago spekuleres det i mat, som andre spekulerer i olje. Når prisene presses opp betyr det døden for millioner av verdens fattige, men tilsynelatende uten at kapitalismens forsvarere ser noe umoral i dette.
Sult tar livet av 9 millioner mennesker hvert år, tilsvarende ett og et halvt Holocaust. En milliard mennesker kjemper en daglig kamp for å få i seg nok mat med tilstrekkelig næringsinnhold for å kunne leve og utvikle seg normalt. Verden produserer nok mat til å fø 12 milliarder mennesker, så problemet er ikke mangel på mat, problemet er fordeling – eller mer presist; det systemet de kaller kapitalisme.
Et land som derimot har klart «å løfte» hundrevis av millioner opp til et nivå av relativ velstand, er det «kommunistiske» Kina. Kinas positive bidrag alene gjør at antall ekstremt fattige på jorden er en milliard, og ikke to.
(del 2 av artikkelen publiseres 1. juli).
Kilder:
«Rødt skaper ufrie mennesker», vg.no 11.05.19, «Den skrekkelige utopien», bt.no 13.05.19, «Rødts uutholdelige letthet», aftenposten.no 23.05.19, «Rødt er et intellektuelt havari», aftenposten.no 30.04.19, «Exclusive poll: Young Americans are embracing socialism», axios.com 10.03.19, «Gen Z prefers «socialism» to «capitalism», axios.com 27.01.19, «FN slår alarm om Trumps USA», dagsavisen.no 01.06.18, «Nothing Left in the Cupboards. Austerity, Welfer Cuts, and the Right Food in the UK», hrw.org 20.05.19, “Public Good or Private Wealth?”, Oxfam januar 2019, Jason Hickel “Exposing the great ‘poverty reduction’ lie”, Aljazeera.com 21.08.14, Martin Caparrós “Sult”, Cappelen Damm 2016
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.
Andre artikler av Terje Alnes på steigan.no, les her.
