Ku, sau og geit er ikke klimasvin

0
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

Kua raper og promper og slipper ut metan, CH4, fra begge ender. Metan er en mye kraftigere klimagass enn CO2. For å redusere de norske utslippene er det like viktig å minske antall drøvtyggere som å bruke mindre fossilt brendsel, hevdes det, f.eks. her. Drøvtyggerne – storfe, sau og geit – blir framstilt som klimaverstinger på linje med olje og gass.

Påstanden er feilaktig av flere grunner. La oss gå den næmere etter i sømmene. Det grunnleggende spørsmålet er: Tilfører drøvtyggerne nytt karbon til atmosfæren? Hvor kommer karbonet i rap og promp fra, og hvor blir det av det? Og hvilken klimaeffekt har egentlig metan sammenlikna med CO2?

Karbonet sirkulerer i karbonkretsløpet

Ku, sau og geit lever av gras med tilskudd av kraftfor, en blanding av ulike kornslag og soya. Det karbonet som drøvtyggerne slipper ut, har plantene trukket ut av lufta mindre enn et år tidligere i form av CO2. Med andre ord, karbonet strømmer fra lufta til gras og korn og derfra til kua. Noe lagres i kjøttet og melka og blir til mat og drikke, noe havner i gjødselen, noe går direkte ut i lufta, noe lagres i jordsmonnet. Kjøttet og melka blir fortært og fordøyd og brytes ned igjen til avfallsstoffer som havner i jordsmonnet, og til CO2 som havner i atmosfæren igjen. Møkka blir også fortært, av bakterier, biller, mark og andre småkryp.

Drøvtyggerne fører følgelig ikke til at det hoper seg opp CO2 i atmosfæren. De fører bare tilbake en del av karbonet i det plantematerialet de nettopp har spist. Karbonet sirkulerer i et komplisert kretsløp, rundt og rundt, slik det har gjort i millioner av år. Her er en forenkla modell.

Tillempa fra brosjyre utgitt av Lower Apsley River Landcare Group, New South Wales, Australia.

Om karbon hoper seg opp noe sted, er det i jordsmonnet. Generelt er karboninnholdet høyere i gras- og beitemark enn i åkerjord. En konstant bestand av drøvtyggere vil derfor bidra til en konstant eller minkende konsentrasjon av CO2, men ikke en økende.

Slik er det som kjent ikke med kull, olje og gass som har ligget lagra under jorda i millioner av år. Når det forbrennes, dannes det ny CO2 som havner i atmosfæren. Plantene klarer ikke ta unna alt som blir tilført fra fossile drivstoff, så konsentrasjonen av CO2 øker hele tida.

Men hva med metan, da?

Drøvtyggerne slipper jo stadig ny metan ut i atmosfæren. I atmosfæren brytes metanet ned til CO2 og ozon med en halveringstid på 12,4 år. Det vil si at etter 12,4 år er ca halvparten av metanet omdanna, etter nye 12,4 år til halvparten av det igjen (dvs til 1/4), osv til alt i praksis er borte (forutsatt at det ikke tilføres nytt metan). Men inntil metanet har blitt omdanna, bidrar det mye kraftigere til å øke temperaturen enn CO2.

Hvor mye kraftigere? Det er ingen entydig måte å sammenlikne på siden CO2 i atmosfæren blir der i hundrevis av år, mens metanet etter hvert blir brutt ned. Tradisjonelt brukes det såkalte Global Warming Potential, GWP100. For metan er GWP100 = 28, dvs at i et hundreårsperspektiv gir et utslipp på 1 tonn metan like stor klimaeffekt som 28 tonn CO2 (Rundgren 2017). Men dette er misvisende, hevder ei gruppe forskere leda av Myles Allen i Oxford. De har foreslått et annet mål for klimabelastninga av metan og andre kortlivde klimagasser (link, se her for en enkel framstilling). Denne målestokken, som de kaller GWP*, bygger på at klimabelastninga av metan avhenger av hvor fort utslippsraten (antall tonn pr år) øker eller minker, ikke av hvor høy den er er slik tilfellet er med GWP100.

Virkningene av metan og CO2 er derfor grunnleggende forskjellige.

Når metan tilføres atmosfæren med en fast rate (antall tonn pr år), vil konsentrasjonen av metan etter hvert bli konstant, og metanet vil da ikke lenger bidra til fortsatt stigende temperatur. Metanutslipp får bare betydning for klimaet når utslippsraten endres.

Når ny CO2 tilføres atmosfæren med en fast rate (antall tonn pr år), vil konsentrasjonen øke jamnt og bidra til en jamnt stigende temperatur.

Globalt øker antall drøvtyggere, men ikke i Norge

Siden 1890-åra har de globale metanutslippene fra storfe økt med over 300%, og antall storfe i verden øker fortsatt raskt ifølge data fra FAO. Men i Norge har antall drøvtyggere (storfe, sau og geit) vært omtrent konstant siden 1969. Riktignok har antall sau økt, men det mer enn oppveies av nedgangen i antall storfe, ifølge data fra Statistisk sentralbyrå.


En konstant bestand av drøvtyggere slipper ut en konstant mengde metan pr år. Vi kan derfor konkludere at den temperaturøkinga som skyldes metanutslipp fra norske drøvtyggere, i hovedsak allerede har skjedd. Norske drøvtyggere bidrar minimalt til fortsatt stigende global temperatur.

Slakte ned drøvtyggere er et dårlig klimatiltak

Om bestanden av norske drøvtyggere ble drastisk redusert med 25% i løpet av 10 år, ville dette tilsvare å minske de årlige utslippene av CO2 med 13-14% av de sammenlagte norske utslippene. Med fortsatt høye utslipp av fossilt CO2 ville de akkumulert utslippene – som bestemmer hvor mye høyere temperaturen vil bli – bli like store som ved ingen nedslakting, bare noen måneder forsinka. Så lenge de fossile utslippene av CO2 fortsetter, vil den globale temperaturen fortsette å stige. Reduserte utslipp betyr bare at temperaturen vil stige litt langsommere.


Andre innlegg av Erik Plahte på steigan.no, les her.

Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.