Macrons krig

1
Macrons krig: Voldsomme politiangrep på de gule vestene i Toulouse 2019. Shutterstock.
George Chabert

Av George Chabert

«I hele mitt liv har jeg hatt en viss ide om Frankrike.» Dette skrev Charles de Gaulle i 1954. Det virker som om dette er århundrer siden. Så lenge de fleste i dag husker, har franske presidenter nøyd seg med å pleie egen popularitet og arbeide for gjenvalg. François Mitterrand var den første til å innrømme på sitt vis at politikernes rolle stort sett var blitt å administrere globaliseringen: «Vi har prøvd alt»[, sa han om den voksende arbeidsledigheten.

Symbolene har forlengst erstattet politikken. I 1995 åpnet Jacques Chirac sitt presidentskap med atomsprengninger i Stillehavet.[ I Frankrike er forestillinger om militærmakten samlende; derfor feires landets nasjonaldag med militærparader langs Champs Élysées. For å øke sjansene til å bli gjenvalgt, angrep president Nicolas Sarkozy Libya i 2011. (Noen mente at krigen ble gjennomført for å skjule Gaddafis finansiering av Sarkozys valgkamp i 2007.) Resultatene er nå velkjente: en humanitær katastrofe i Nord-Afrika, og en strøm av migranter til Europa. Men det hele var forgjeves: presidenten tapte presidentvalget!

François Hollande førte i sitt presidentskap flere små kriger i Afrika. Men franskmennene blir ikke særlig imponerte av post-koloniale kriger. I 2013 ønsket presidenten seg derfor noe større. Med USA og Storbritannia ville han bombe i filler det som gjensto av Syria, selvsagt i menneskerettighetenes navn. Men britene og amerikanerne ville ikke bli med. Hva skulle da presidenten vise til? Sosiale konflikter som bare økte i frekvens, vold og omfang? Det var like greit å melde pass, og det gjorde han. For første gang i den femte republikkens historie stilte ikke presidenten til gjenvalg.

Emmanuel Macron vil også ha sin krig. Men han akter ikke å gjøre som sine forgjengere. Presidenten er kjent for sin «komplekse tanke»,  og vil åpenbart føre sin krig hjemme. I Frankrike har de sosiale konfliktene bare økt i antall. Arbeidsledigheten og fattigdommen øker. Ifølge en fersk studie mangler tre millioner franskmenn penger til å kjøpe såpe og toalettpapir; mange sier at de ikke tør å møte til jobbintervju på grunn av dårlig kroppslukt! Presidenten må nok finne på noe om han skal ha en sjanse ved neste valgrunde.

Så lenge de gule vestene holdt seg ved rundkjøringene sine, var de irriterende synlige. Men med demonstrasjonene i byene ble de faktisk fort nyttige. Man gjorde lite for å stoppe voldelige grupper som Black Blocs som har vokst fram i Frankrike i de senere årene. En ung mann ble filmet av politiet dagen lang mens han begikk hærverk mange steder. Han ble endelig tatt etter å ha brent en militær varebil. De gule vestene kunne nå fremstilles som en voldelig bevegelse som ønsket å velte Republikken. Se også uttalelsen av en regjeringstalsmann i Le Figaro.

Lørdag 16. mars visste myndighetene at det ville bli mye vold. Innenriksministeren ladet opp til helgen på en nattklubb med sin nye erobring. Presidenten viste sin kaldblodighet ved å dra på skitur i Pyreneene. Og det ble mye vold. Selveste Fouquet’s restaurant, der Sarkozy feiret sin seier i 2007, ble påtent.

Statsministeren lovet mer undertrykkelse og flere forbud. Fra nå av skal militærstyrker med maskingevær plasseres ved offentlige bygg.

Og det fungerer! I følge meningsmålingene er Macrons liste til kommende EU-valg på førsteplass. Macron fikk dessuten en glimrende idé: en flere uker lang «stor nasjonal debatt» uten de gule vestene! I mange uker fikk vi sett presidenten på direkten i flere nyhetskanaler i uendelige monologer. Dette er kunsten å drive valgkampanje med offentlige midler og uten at opposisjonen får lov til å være med! Debatten endte med et praktfullt møte med over 60 intellektuelle utpekt av presidenten, i regi av den statlige radiokanalen France Culture. I nye søvndyssende enetaler finpusset presidenten sin «komplekse tanke». ( Undertegnet hørte faktisk på radiodebatten, men sovnet før neste spørsmål ble stilt.) 

Emmanuel Macron har vært president i mindre enn to år. Resultatet er nedslående. Man må langt tilbake i tiden for å finne like mye sosial uro. Det gjenstår å se om Macron vil være den første presidenten i nyere historie til å gå av før terminen. 39% av franskmenn mener nå at kun en revolusjon kan løse problemene. (Det er ikke snakk om en revolusjon som i 1789 eller i 1848. Snarere noe slikt: Om 3-5 demonstranter blir drept – tungt bevæpnet militærstyrker skal jo nå være på plass – faller regjeringen og det er slett ikke utenkelig at man går for ny grunnlov, der det innføres nye institusjoner med bedre representativitet, slik mange politikere og borgere har lenge ønsket.)

Han som betegnet franskmennene som «gallere som skyr forandring» burde lese på nytt Julius Caesars Gallerkrigen:«Cæsar forstod at nesten alle gallere tenkte på revolusjon og meget lett kunne hisses til krig».

(I følge meningsmålingen Viavoice publiserte onsdag 20. mars, 57% av «gallere som skyr forandring» støtter fremdeles de gule vestene; 86% – altså nærmest 9 av 10 – mener at man må «endre nåværende økonomisk og sosial politikk»; 62% ønsker at det skrives inn i grunnloven muligheten for folkeavstemninger etter initiativ fra borgerne selv (RIC), slik de gule vestene krever. Se Le Figaro, 22.03.2019, s. 15.)


George Chabert er professor for historiske studier ved NTNU. Artikkelen publiseres her med hans velvillige samtykke.


Blant dem som anbefaler steigan.no er:

Kajsa Ekis Ekman under en generalstreik i Hellas.

Du trenger en kritisk og uavhengig presse. Hvis du vil være med på spleiselaget klikker du her eller bruker konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Det eneste de er gode for, er å være såler i støvla. Innmari effektive til det. Gule vester live 6. april.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere