EU-toppene gleder seg ikke til parlamentsvalget

0
Valget til EU-parlamentet kan føre til store endringer, men kanskje ikke så mye som EU-eliten frykter.

Valgene til EU-parlamentet skal finne sted i dagene 23. til 26. mai 2019 og i Brussel og andre EU-hovedsteder er det nervøs spenning foran dette valget. Enkelte formulerer seg så dramatisk som Foreign Policy gjorde i mars 2019:

Hvis nasjonalistene holder trykket oppe i oppmarsjen til EU-parlamentsvalget, vil EU aldri bli det samme igjen.

Nasjonalister er kodeord for dem som er mer eller mindre motstandere av utviklinga av EU i retning av en føderalstat. I EU er tilhengere av nasjonal suverenitet noe av det verste man kan være, og det er ingen grenser for hvor mange fordømmelser som øses ned over dem som ikke liker det hellige EU-evangeliet.

Men hvordan ser det ut foran parlamentsvalget? Er det så dramatisk for Brussel som Foreign Policy skriver?

Meningsmålingene gir et blandet bilde. I noen land er det tydelig av EU-eliten vil tape eller gå på noen smeller som må sies å være jevngodt med nederlag. I andre land er det mer business as usual. Her er en samling av alle de siste meningsmålingene. Vi vil bare plukke ut noen få eksempler:

Tyskland: CDU/CSU leder, SPD gjør det fortsatt dårlig og AfD holder seg omtrent. I oktober 2018 hadde CDU/CSU så lite som 27% og AfD 16%. Det ville ha vært dramatisk. I april 2019 ligger de kristelig-konservative på 32% og AfD på 10%. Det er ikke noe jordskjelv. SPD har her klart å krabbe seg opp på 18% etter å ha vært nede i 15%. Det mest kritiske er antakelig hvor svekket SPD vil bli. Men AfD hadde jo ingen representanter i det utgående parlamentet, så uansett vil de gjøre en betydelig framgang. SPD ønsker en EU-stat, mens AfD vil ha et «nasjonalstatenes EU».

Frankrike: Macrons allianse leder, men bare såvidt. De får 24% i de siste målingene mot Marine Le Pens RN som får 21,5%, men de har vaket veldig nær hverandre og så seint som i mars 2019 var RN et ørelite stykke foran med 21,% mot 21%. I desember 2018 var Macron nede i 15%, så hans brutale undertrykking av de gule vestene har lykkes et stykke på vei til å konsolidere hans posisjon. Men det hele vakler, og det skal lite til før LREM ramler ned igjen. Macron hadde trengt en krig eller ei nasjonal krise som er enda større enn den han alt har for å være litt tryggere.

Ungarn: Landet er EUs uskikkelig stat og Viktor Orbán er hatobjekt i Brussel. Men det har ikke rokket ved hans eller partiet Fidesz sin posisjon i hjemlandet. Partiet får rundt 50% i meningsmålingene og ingen andre har noe å stille opp.

Italia: Regjeringskoalisjonen av Lega og Femstjernersbevegelsen har rundt 60% oppslutning. Men det nye som har skjedd er at Lega og Matteo Salvini styrker seg markant på bekostning av M5S. I meningsmålingene for EU-parlamentet får Lega opptil 36,9% mens regjeringspartneren får 22,3%. «Sosialdemokratene» i PD, som er det fremste EU-partiet i Italia ligger i underkant av 20% og har ikke klart å utnytte verken skandaler i regjeringa eller noe annet for å bygge seg opp igjen. I det forrige EU-valget gjorde deet brakvalg og skilte seg markant ut fra sine partifeller ellers i Europa – 40,8%.

Hellas: Glansen har for lengst gått av det tidligere venstrepartiet SYRIZA som nå er bestevenner med Trump og Netanyahu og bestyrer den greske økonomiske katastrofen på oppdrag fra bankene. Meningsmålingene gir dem 22,7%. Høyrepartiet Nytt demokrati får 36,4, kommunistene i KKE 7% og fascistene i Gyllent daggry 7,2%. Den markante skiftet i Hellas er altså at ND har fått tilbake sin gamle styrke og at den venstrebølgen som brakte SYRIZA til makta ikke finnes lenger, ikke minst fordi den er blitt så grundig forrådt av sine ledere.

Forrige artikkelTjue år siden NATO bombet jugoslaviske journalister
Neste artikkelVar det en statlig aktør som sto bak massakrene i Sri Lanka?
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).