Hvorfor driver så mange pressefolk med strømmen?

2. mars 2019

medier mikrofon — Mediene opptrer i stor grad som mikrofonstativ for makta. Hvorfor lar så mange journalister seg bruke slik? Foto: Shutterstock.

Av Trond Andresen.

Som mediekritiker er jeg interessert i alle mekanismene som får pressefolk til å drive med strømmen.

En av faktorene er eiernes innflytelse: du kan ikke systematisk og over lengre tid bedrive en journalistikk som oppfattes som i strid med eiernes interesser – og sjefredaktøren håndhever disse rammene.
Et annen faktor er flokkmentalitet og gruppepress: man ønsker å være respektert og likt av kolleger og nettverk.
En tredje er at man synes det er stas å være på vennskapelig fot med maktpersoner (og kanskje til og med bli invitert på bursdagsfest med dem).
En fjerde er statsstøtte. Ei avis ønsker ikke å risikere å miste noe av dagens 43 millioner i året.

Så langt fire viktige faktorer. Men nå om en femte, som jeg har personlige erfaringer med. Jeg var redaktør og reporter i en venstreradikal nærradio – Radio RV i Trondheim – fra 1982 til 1996. Over disse 14 åra kunne jeg observere en betenkelig utvikling i måten maktpersoner håndterte mediene på: Tidlig på 80-tallet var det mulig å komme i nærkontakt med makthavere. «Kommunikasjonsrådgivere» (PR-leiesodater) fantes knapt. Makthaverne stilte opp til intervjuer i rimelig grad. Men etter hvert kunne jeg observere hvordan f.eks. Trondheims gemyttlige Høyre-ordfører Wiseth utvikla seg fra tilgjengelig samtalepartner og intervjuobjekt til beskytta maktperson som blei stadig mer utilgjengelig.

I dag er dette blitt mye mer ekstremt. Makthaverne er omgitt av en skare av profesjonelle medie-unnvikere, som kan alle triksa i boka for å gjøre det vanskelig for journalisten å få tilgang. Ofte er det «beste» resultat man oppnår at man ender opp med en e-post som «svar», noe som blant annet gjør det umulig å stille oppfølgingsspørsmål. Og «svaret» man får kan like godt være skrevet av en av disse leiesoldatene. Jeg henviser til dokumentet lenka nederst (som jeg også bruker i et kurs jeg gir ved NTNU).

Utdrag:

… 3) Access to and friendly relationships with persons in power and celebrities are … dangerous incentives for a journalist. The largest media ensure the best access. Journalists are very aware of this and plan their career accordingly. […]
4) Persons in power are very aware of this and mete out access and news tidbits as a reward to non-critical or powerful journalists. …

Det å få tilgang er vanskeligere enn noensinne. En måte å få det på, er å bli kjent som medium/journalist som behandler maktpersoner på en ikke-konfronterende måte. Da veit du at du ikke blir straffet med vanskeligere tilgang ved neste korsvei.

Her tror jeg en del av forklaringa ligger på at ei opprinnelig maktkritisk avis som Klassekampen har blitt så påfallende forsiktig (og kjedelig) når de snakker med maktpersoner – i tillegg til noen av de øvrige forklaringene.

Medienes villighet til å ta dressur fra maktpersoner er et eksempel på det som kalles almenningens tragedie («tragedy of the commons«)

Slikt inntreffer når noe som er felles, skades av at enkeltindivider bryter ut og ødelegger den felles ressursen fordi de personlig har fordel av å gjøre det. Og dermed gjøres det samme også av de fleste andre.

Eksempler er:

– Ditt fartøy bryter begrensende regler for fiske fordi du tjener på det. Men når alle andre også gjør det, forsvinner fiskeressursene – også for deg.

– Du kjører bil i et hardt belasta bystrøk, fordi det er så praktisk for deg. Men det gjør de andre også, og dere ender opp med trafikkork hele dagen.

Hva har så dette å gjøre med journalistenes tilgang til makthavere?

– Ved å være servil og tilpasse seg de ikke-uttalte men likevel tydelige rammene som makthaverne setter for hva de aksepterer av oppførsel, får den enkelte journalist tilgang. Men hen ødelegger da for andre kolleger som har ambisjoner om å kunne gå mer kritisk til verks mot makta. Hele den journalistiske «almenningen» blir ødelagt når mange nok er servile for å skaffe seg sjøl tilgang.

Den eneste måten å motvirke «almenningens tragedie» på, er overordna regulering: Håndheving og straff for overtredelse av fiskeribestemmelser og kvoter. Veiprising for å rasjonere muligheten til å kjøre bil i hardt belasta bystrøk.

Og for pressas vedkommende: Felles regler og samla opptreden mot maktpersoner som straffer kritiske og konfronterende journalister med nekting av tilgang. En for alle, alle for en. Men dette krever en kollektiv innstilling og solidaritet som er fraværende blant journalister. Der hersker individualismen og narsissismen i for stor grad: «Se på meg». ____http://folk.ntnu.no/tronda/articles/media-dynamics.pdf

____http://folk.ntnu.no/tronda/articles/media-dynamics.pdf