Om “eliten”, skravleklassen og “kulturelle kapitalister”

14
Illustrasjon: Shutterstock.
Trond Andresen

Av Trond Andresen.

De siste par ukene har vært prega av «elite»diskusjon i mediene. Mye rart der, blant annet fra Arild Rønsen som mener at samfunnet trenger da flinke folk, og det er jo nettopp eliten!

Han later som han ikke skjønner (?) hva som menes med «elite» i denne debatten. Det menes «overklasse», et ord som ingen, heller ikke Klassekampen, kan ta i sin penn.

Og eufemismene (de forskjønnende omskrivingene)  er mange: Rike folk er ikke det, de er «velstående». Fattige familier er ikke det, de er «ressurssvake».

Men akkurat til det siste ordet, så har det en betydning i tillegg: du er ikke bare fattig, du er også dummere og mer kunnskapsløs enn de dannede mennesker som bruker sånne ord om deg.

Les: Eliten hater å bli kalt elite

Og nå begynner vi å nærme oss elefanten i stua: Journalistene vil for all del ikke sjøl bli karakterisert som «elite». I Klasssekampen peker man sjølsagt på kapitalistene (unnskyld, de mest velstående) og understreker at man sjøl ikke har høy lønn. Og dette er gjennomgående i alle medier hvor de har synset om «elitene». Man er i forsvarsposisjon: Vi er da ikke elite! Det er bare høyrepopulistene som snakker sånn!

Men intensiteten og hyppigheten i protestene tyder på at de aner at «høyrepopulister» og andre likevel har et poeng.

Wenche Blomberg skrev i en FB-tråd, 17/8-16:

En ny medieundersøkelse utnevner en ganske stor del av befolkningen til «nyhetsunnvikere», fordi de ikke bryr seg om så mye av det mediene serverer. Dette var tema i NRK P2s Ekko som jeg hørte nå i kveld. Intervjueren i studio la ordene i munnen på forskerne som deltok og viste friskt til at det var sånne folk som stemte for Brexit og Trump. «Nyhetsunnvikere» er altså ikke å forstå som en komplimang. Folk er dumme og gjør ikke som vi her i studio og eliten forøvrig forventer. Ekko hadde for egen del intervjuet en del folk på gata, og de hadde faktisk en del gode forklaringer. Mange var rett og slett FED UP. De virka ikke det minste dumme. Jeg får en ekkel fornemmelse av at vi sklir i retning av en ny utgave av embetsmannsstaten.

Ja, dette er enda en bekreftelse på at de som betrakter seg sjøl som klokere enn folk uten særlig utdanning, ønsker seg et elite-styre, sjøl om de kvier seg for å si det så rett ut. Her finner vi blant annet den moderne skravleklassen og deres bannerførere, kommentariatet.

Skravleklassen kommer for det aller meste fra den humaniora- og samfunnsfag-utdanna middelklassen. Skravleklassen dominerer totalt i mediene, og bestemmer derfor over:

  • hvilke saker å ta opp,
  • hvordan man skal dekke dem,
  • hvilke kilder og intervjuobjekter (dette blir svært ofte folk fra deres egen klasse/sjikt, eller til og med folk fra deres egen omgangskrets).

Hvorfor er dette viktig?

– Fordi prioritering og beskrivelse av virkeligheten blir skeiv og mangelfull. En faktor i det er at skravleklassen sjøl ikke blir underlagt løpende gransking og kritikk. Den vil sjølsagt ikke gi plass til slikt i mediene, hvor de har kontrollen. Derimot kan man ta’n helt ut når det gjelder kritikk av underklassen (brexit, «populisme», «nyhetsvegring»). Mens slikt som skravleklassen sjøl setter pris på eller mener er korrekt, kan gis brei og ukritisk dekning.

Klasseforakt

Denne dobbeltmoralen uttrykkes for eksempel gjennom den totalt manglende sjølinnsikt i NRK P2, som har et svært problem med å nå fram til mange. Men de «der nede» betraktes som «for dumme» og «kunnskapsløse», så skravleklassen ser ikke det som noe stort problem.

Denne type ikke uttalte dogmatikk får leve i deres boble uten å bli utfordra, av den enkle grunn at de offentlige arenaer hvor slikt kunne foregått, nettopp er kontrollert av den «dannede» skravleklassen.

Når man både har makt til å bestemme hva som kommer opp til debatt i det offentlige rom, og man avviser folk og innspill med korrektiver og kritikk til slike som utøver denne mediemakta, så har samfunnet et problem.Vi får en utvikling hvor kulturelle kapitalister (jeg er inspirert av Pierre Bourdieus nyttige begrep om «kulturell kapital», som passer bra på skravleklassen) av mange «der nede» oppleves som mer undertrykkende og provoserende enn økonomiske kapitalister (som jo objektivt sett har den avgjørende makta verden over).

Hvis jeg hadde vært global storkapitalist med ambisjoner om også å utøve politisk påvirkning i stor skala (som for eksempel George Soros), ville jeg ha støtta alle slags institusjoner og reformer som ga skravleklassen ressurser og spillerom. For ved å styrke denne medie-dominerende bobla av sjølopptatthet og nedlatende holdninger til underklassen, lager og befester man en utmerka lynavleder for underklassens frustrasjoner og forbannelse.

Ei side av dette er at en smart og samfunnsanalytisk storkapitalist også vil se poenget med gjerne å la skravleklassen utøve kritikk mot problematiske følger av kapitalistisk virksomhet, siden dette plasserer skravleklassen på ei slags (riktignok vassen og nokså harmløs) «venstreside». Dermed vil underklassens økende motvilje mot skravleklassen også kunne føre til en for de globale oligarker nyttig motvilje mot venstreorientert politikk og -politikere. Dette skjer, og i økende omfang. Men disse problemstillingene blir neppe tema i Dagsnytt 18, for å si det sånn.

Et annet område en smart og samfunnsanalytisk storkapitalist bør se med velvilje på, er skravleklassens intense sverming for identitetspolitikk. Hvis man kan bruke mye tid og oppmerksomhet på debatter om hvor mange kjønnsidentiteter vi har, eller om biskopenes uenighet om homofile skal få gifte seg i kirka, så blir det desto mindre tid og oppmerksomhet rundt globalistisk erodering av landenes rett til bestemme sin egen politikk, multinasjonale kapitalistiske herjinger, USAs kriger og undergraving for «regimeskifte», fagforeningsknusing, sosial dumping med mere. Men her trengs ikke så mye oppbakking fra globale makthavere, for dette går som smurt i dag.

For videre diskusjon, se dette skjemaet:

Man kan ha lite økonomisk kapital og mye kulturell. Da befinner man seg i øvre venstre kvadrant (hjørne) i mitt skjema. Og man kan ha lite kulturell kapital og mye økonomisk, nedre høyre kvadrant. Min påstand er at avstand langs y-aksen blir viktigere enn avstand langs x-aksen for mange i moderne vestlige samfunn.

Maktforhold

Merk at «kapital» uttrykker et maktforhold. Noen har makt, og de har og utøver denne i kontrast til dem som ikke har det. De kulturelle kapitalister utgjør en type overklasse som utøver ytringskontroll, har menings- og  definisjons-makt, har felles smak og omgangsform, og signalerer hva som er «riktig» gjennom sin posisjon i mediene. Hvis de tror at folk utafor deres egen klasse ikke registrerer dette maktforholdet, tar de alvorlig feil.

Og -NB- jeg bestrider ikke at økonomisk kapital(makt) objektivt sett er langt viktigere i et klassesamfunn enn kulturell kapital. Men det handler om de som befinner seg i nedre venstre kvadrant sin oppfatning av hvem de har stor avstand til og føler seg i motsetning til.

Denne subjektive følelsen av avstand forsterkes av at de som innehar kulturell kapital er seg totalt ubevisste dette problemet og sin egen rolle som gruppe sett med andres øyne, og/eller at de er seg det bevisst og stadig signaliserer sin forakt for «populistene» som de betrakter seg som høyt hevet over.

Noe de «populistiske» massene sjølsagt registrerer. Og avstanden langs y-aksen øker.

Jeg mener klassemotsetningene mellom kulturelle kapitalister og arbeidsfolk er dramatisk undervurderte, og at dette forklarer mye av den for dem «uforståelige» «populismen» som de kulturelle kapitalister ojer seg over. Som journalisten Matt Taibi skreiv med sjelden grad av kritisk sjølinnsikt i Rolling Stone i februar 2016, da Trump seilte opp i valgkampen:

Trump knows the public sees through all of this, grasps the press’s role in it and rightly hates us all. When so many Trump supporters point to his stomping of the carpetbagging snobs in the national media as the main reason they’re going to vote for him, it should tell us in the press something profound about how much people think we suck.”

En grunn til at svært få andre går løs på dette temaet, er at det akademiske maskineriet innafor humaniora og samfunnsfag er befolka med skikkelser som sjøl innehar kulturell kapital, tviholder på posisjonen i prestisjehierarkiet, og gjerne vil akkumulere mer av slikt. De aller fleste av dem ønsker sjølsagt ikke noe kritisk sosiologisk/antropologisk forskning på sin egen gruppe.

Den økonomiske kapitalist – som uforstyrra nyter sin tilværelse som utbytter og big player med luksusliv – trenger ikke uttrykke klasseforakt for dem der nede. Han kan til og med framstå som gemyttlig liksom-likeverdig med arbeidsfolk, og slippe unna med det i stor grad. Ikke minst fordi slike ofte er på bølgelengde da de ikke besitter så mye kulturell kapital (eksempler er Røkke, Stordalen, Reitan).

Den kulturelle kapitalistens utrygghet og desperasjon

Den kulturelle kapitalist derimot – og ikke minst de mer desperate og økonomisk dårlig stilte som forsøker å klatre i det kulturell-kapitalistiske anerkjennelses- og oppmerksomhets-hierarkiet og sikre seg en betalt karriere der – har ingen problemer med å uttrykke sin klasseforakt for dem med lav kulturell kapital. Til det har de i dag til rådighet sosiale medier som Facebook og Twitter. Denne teknologiske endringa har enorm betydning i å forsterke motsetningene langs y-aksen. Gjennom “nettverking” der, har de som aldri før konstituert seg som klasse (jfr. Marx).

Videre: det å uttrykke klasseforakt mot den udannede underklassen er en måte å øke sin kulturelle kapital på. Dette merkes sjølsagt av den kulturelle underklassen. Og fører til forsterket klassehat fra dem langs y-aksen, ikke der dette burde gå: langs x-aksen. Merk at en slik mekanisme med insentiv til å uttrykke forakt for underklassen ikke er til stede når det gjelder akkumulasjon av økonomisk kapital. Økonomiske kapitalister har lite behov for å bedrive slikt for å lykkes. I et moderne mediesamfunn gjør de ofte det motsatte; prøver å være folkelige – en klok strategi.

Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

14 KOMMENTARER

  1. En artikkel somn setter ord på årsaker og sammenhenger til den frustrasjon jeg har levd med i årevis. TAKK!
    Hilsen Odd Næss, Moss

  2. Den såkalte venstresiden baner vei for enda mer amerikanisering av politikken. Jeg tror noe av problemet til venstresiden er at man ikke klarte overgangen fra industrialderen i vesten til post-industri. Hvorfor ikke definere arbeiderklassen så enkelt som «alle som er avhengige av å jobbe for å overleve»? Det vil gjøre det lettere å skape en politikk som fungerer.

  3. Bongard er død, leve Andresen! På kort tid har du maktet å skrive to artikler, som begge bør med i framtidige utgaver av «Det biologiske mennesket». Skravleklassen vil jo selvsagt aldri ta i denne boka, da den avslører dem for hva de er, hjernepåfugler. Hei og hå! Achsel Ford er flink til å skyte ned hjernepåfugler, nok en av Bongards supportere, men dette var ei bombe, og for de hjernepåfuglene som ikke ble drept momentant av sjokket, har de nok skjelvende tatt tilflukt i busker og kratt for en stund. Litt av en hevn etter uthegningen av deg i Dagsnytt 18 for en tid tilbake. Dette blir nesten som hvis Greer skulle møtt Rosling, hvor Greer ville lagt Rosling i grus!

    Ja, selv ble jeg jo kastet ut av kapitalist-klassen for snart to år siden, og jeg tilhører nå heller ikke kultur-kapitalistene, da jeg har en særegen empatisk intelligens, som gir meg evne til abstrakt refleksjon himmelhøyt over hva noen i skravleklassen er i stand til. Går man sine egne veier, og man i tillegg er overlegen, da blir man forfulgt av alle klasser. Men jeg fortsetter min kronglete vandring sammen med kameramalerpenselen min, så får jeg bare innse at jeg er i krig, da empater er en utrydningstruet art i vårt samfunn.

    Tenk å kunne få ta en øl sammen med deg og Bongard til sommeren! Dette ville vært like stort som å få ta en øl sammen med Greer og Kunstler. Ja, de ligger hakket over deg, men så ligger Bongard hakket over dem, så det ville vært akkurat like inspirerende, og er da heller ikke så langt.

    Stå på! Her har du en fullbåren supporter, uvisst fra hvilken klasse eller hvor jeg hører hjemme på aksene, den siste fossemølling, den siste fra Bedehuslandet, den siste kulturbærer av engene, Mjøslandets høylys. Ja, lyset over Mjøsa er fantastisk, men uten engene er Mjøslandets høylys tapt, og dermed mjøslandskapet: http://permaliv.blogspot.com/2019/01/mjosvandring-ved-balkeasen.html

  4. Et element som hører med her er det religiøse. Sikter ikke til klassiske religioner, som er døde, men til den aktuelle relgiøsitet som gjør seg gjeldende gjennom moralsk overhøyhet og moralsk fordømmelse. Jo lengre opp på diagonalen mot høyre, jo større er monopolet på den gode moral.

    Den gang kirken var en levende impuls i samfunnet var dens oppgave bla å rettferdiggjøre de mektiges handlinger og interesser. Videre en blind aksept for det uforanderlige status quo (guds veier er uransakelige). Pakket inn i en god dose med selvforakt (arvesynden).

    Moses stentavler er i dag erstattet med FNs menneskerettigheter og «internasjonal orden» (les global kapital) Massene trenes opp til å forakte sin egen identitet, kultur og røtter. Vår historie blir til historien om kolonimakt, undertrykkelse og vold. Bare ved å være mann er du en undertrykker. Og en kvinne kan bare være ekte ved å forakte sin erkefiende mannen. Hvorfor?

    Ta for eksempel masseinnvandring: En videre utvikling av vestlige velstandssamfunn ekstrapolert fra hvor vi var Etter opphøret av kald krig versjon 1 på 90-tallet kunne ha ledet til en klynge av europeiske stater med sterke demokratiske prinsipper, høy grad av økonomisk utjevning, stabilt folketall. En slik utvikling ville også resultert i en befolkning som ville vært mer eller mindre gjeldfri fordi behovet for stadig nye boliger ville blitt mindre. Et folk uten gjeld i et funksjonelt demokrat ville ha blitt vanskelig, ja nærmest umulig, å kontrollere. Masseinnvandring kan oppfattes som en av metodene tatt i bruk for å stagge et slikt fremtidsscenario. Fordi dette bidrar til utarming av massene (som jo betaler for den) og sikrer behovet for stadig mer boliger, mer lån etc etc – og runddansen kan fortsette.

    Men folket må lære å elske de forordninger som holder det nede, på samme måte som slaven må lære å elske sin lenke. Her kommer den nye religionen inn, ved at enhver kritikk av forordningen møtes med moralsk fordømmelse og utstøtelse fra (det religiøse) samfunnet. Den som våger å si noe i mot er ikke radikal eller opposisjonell, men rett og slett bare ond. Et mindreverdig menneske, eller kanskje rett og slett bare syk? Kanskje dette vanskelige individet lider av en en eller annen fobi?

    Kulturkapitalistene er vår tids religiøse strebere og de som rager høyest er å anse som presteskapet. Deres oppgave er å formidle den nye religionen og gjennom denne forsvare maktens interesser. Kanskje er de selv troende, kanskje ikke. Det er bare den samme gamle valsen om igjen.

  5. NRK P2 er nemnd i artikkelen, og det krev ein liten kommentar. Den gongen NRK radio var EIN kanal, var sendeskjemaet fylt med alle typar tilbod: Politisk debatt, kveldsforedrag, programpostar for alle slag musikk (folkemusikkhalvtime, morgonkonsert, kveldskonsert). Dette var ei tid då NRK såg seg sjølv som kultur og debattformidlar og var styrt med dette siktemålet. Så kom Einar Førde inn som ny Kringkastingssjef, og lanserte «Einar i tre kanalar». Alt som var av kulturstoff, vitskaplege forelesningar og slikt, vart samla i P2, og «alle andre» fekk den «lette skravleunderhaldninga» (prolefeed) i P1. Ungdomen fekk P3 som eigen kanal. Dermed oppsto ein kulturpolitisk avsondring, som i røynda er Arbeidarpartiets verk, og som på sikt har tent høgresidas avpolitisering av det offentlege ordskiftet. P2 i dag slit med ein gradvis nedskalering av dei «høgare» kulturtilboda, slik at dei som verkeleg er interessert i det lyt kjempe med nebb og klør for å få ha programma sine på lufta. P2-akademiet er dermed lagt ned for lenge sidan, Folkemusikkredaksjonen lever under eit konstant press.

  6. Fantastisk god artikkel. Jeg føler meg hjemme når jeg leser artikler som dette og ser at de som kommenterer artiklene tilsynelatende har mye av den samme kunnskapen og sysnpunktene som meg. så befriende det hadde vært å kjenne slike folk personlig. jeg liker diskusjoner og debatter, men har tilnærmet ingen bekjente å diskutere med. Det er helt utenkelig for meg at temaer som dette noen gang vil bli diskutert i lunsjen på jobben. Ikke ser jeg noen åpning til å skulle initiere selv heller. Enten har man kjennskap til disse tingene eller ikke, det er lite rom for noe midt i mellom. det er fort å bli stemplet som «konspiratorisk» så fort man har meninger på tvers av disse skravlefolka. i min forakt for massemediene er det da også svært sjelden jeg ser på programmer som dagsnytt 18, selv om jo dette fremstår som et av de bedre programma. enten er jo temaene uviktige, og hvis de er viktige, så blir det bare prat. ingen oppfølging om at «oi, her lærte vi noe nytt og viktig som vi må følge opp». Nei, det er i stedet over til neste sak og ferdig med det.

    • Det er rart at så mange opplever det slik. Da jeg var aktiv i arbeidslivet, hadde jeg sjelden probelemer med å snakke om slike ting. Men da hadde vi alt fortalt om våre fødsler, våre tap og våre seire – så vi visste hvor vi hadde hverandre. Men det er klart -du kommer ikke putselig en dag og erklærer at jorda er flat – selv om den er det.
      Du må ta det rolig, akkurat som med annen opplæring.

  7. Ein god artikkel, ja. Og retorisk effektiv. Eg deler mykje av kritikken av media. Men synest dei store mediebedriftene bør analyserast som kapitalistiske bedrifter heller enn som eit produkt av «skravleklassen». Dei sel nyhende som varer der målet er mest mogleg profitt til eigarane. Opplysning og samfunnskritikk finst, men er underordna profittmotivet. Dei er hierarkisk organiserte, og den einskilde journalist har lite makt. Det finst journalistar prøver å bryta med «malen», som blir bestemt av leiinga. Sjå kva som skjer med dei.

    Elles er kapital i Marx si tyding framandgjort arbeid. Altså produkt som nokon har skapt og andre har tileigna seg. Altså eit resultat av kapitalistisk utbytting. Den tar nok mykje råare former enn det Andresen gir inntrykk av. Ein del av utbyttinga er direkte kriminell, også her til lands.

    Det folk har tileigna seg av kunnskapar og dyktigheit er dermed noko heilt anna enn kapital. Det er deira eigedom, slik den ufaglærte og faglærte arbeidskrafta også er det. Eg meiner dei fleste med kunnskap er ærlege og beskjedne folk, sjølv om den akademiske arrogansen også finst. Politikarar og mediefolk sin arroganse og avstand til grasrota meiner eg har eit anna grunnlag, nemleg at dei har blitt ein del av «eliten».

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.