oss 100 kroner!
Av Caitlin Johnstone.
‘’Jeg er imot intervensjonisme, men…’’ – Ikke noe ‘men,’ – ikke vær en gratis CIA-propagandist!
Denne artikkelen av Caitlin Johnstone er oversatt av Eric Kamov og publisert på norsk hos Midt i fleisen.
I et intervju nylig snakket Daniel McAdams fra libertarianske Ron Paul Institute foraktelig om de tilsynelatende anti-intervensjonistiske libertarianerne som valgte dette – av alle tidspunkt – til å høylydt og aggressivt kritisere Venezuelas president Nicolas Maduro — samtidig med at USAs maktelite var i ferd med å forsterke sin kampanje for å styrte den venezuelanske regjeringen:
‘’Plutselig var det nå i USA millioner av ‘eksperter på Venezuela,’ mange av dem ikke engang i stand til å vise på et kart hvor Venezuela ligger,’’… ‘’Og alle trenger de dette forbeholdet;‘‘Vel, jeg vet at det trolig er verre enn Nord-Korea, men USAs regjering burde ikke blande seg inn.’’
Dette er feighet, fordi med en gang krigen starter, kan de si: ‘Jeg har aldri bedt om noen amerikansk invasjon!’ – Nei, men du er et transportbelte for propaganda. Du er et transportbelte for å sette i gang krigsmaskineriet. Derfor får du reise deg opp og ta ansvar.’’
McAdams har i mange år konsekvent jobbet sentralt i en av Amerikas mest kraftfulle og effektive opposisjonsgrupper mot USAs intervensjonisme, og han har absolutt helt rett i dette. På begge sider av skillet i amerikansk politikk, vil man kunne se at resultatet av denne regjeringens kampanje for å delegitimere og styrte den venezuelanske regjeringen er introdusert med en sterk fordømmelse av Maduro, etterfulgt av en eller annen svak utvetydighet som reiser vage innvendinger mot Trump (om i det hele tatt det).
Men mye oftere, er det unnskyldninger på vegne av USAs regjering du vil bli møtt med, for de aggressive forsøkene på å kontrollere hvem som styrer i Venezuela, etterfulgt av en eller annen mumling om et eller annet i duren: ‘’Jeg ønsker jo ikke at vi skal gå til krig allikevel’’ – siklende ut av munnviken. En slags idiotisk usaklig linje oppstreket i sanden – som forteller at Trumps pågående sanksjoner ment å skape sult, CIAs hemmelige operasjoner og forsettelige kampanje for å delegimitere og styrte Venezuelas sittende regjering er helt greit, og kanskje å bevæpne noen høyreorienterte militser via Colombia kunne ha vært bra også, men ikke send amerikanske tropper for å utføre drepingen, for da blir vi litt opprørte.
Alle disse vimsete, ulne lydene om ‘’jeg er imot USAs intervensjonisme, på en måte, eller noe sånt, men ikke egentlig – PS: fuck Maduro» er irriterende avskyelige, av mange årsaker. For det første, noen som påstår å være krigsmotstander eller motstander av intervensjoner, men som kun protester mot den mest åpenbare formen for krigføring, er ikke seriøst krigsmotstander eller motstander av intervensjoner, fordi moderne krigføring er innrettet på å bruke mange forskjellige mindre åpenbare former (enn konvensjonell krig) for å unngå offentlighetens misbilligelse – som protester likt de som fant sted mot Vietnamkrigen og Irak. Et blikk på hva USAs imperium gjorde mot Libya og Syria avslører at hundretusenvis kan bli drept, millioner kan bli fordrevet og humanitære katastrofer som overstiger vår fatteevne kan bli sluppet løs uten en åpen konvensjonell invasjon.
For det andre – ved å ‘pakke inn’ din motstand mot USAs krigshissing i høylydt kritikk av den venezuelanske regjeringen og rope (mot TVen) ‘’Stå på – gjør opprør!,’’ fungerer du egentlig som en pro bono (gratis) propagandist for CIA og USAs utenriksdepartement, og på samme tid bidrar du til å fortsette krigshisser-agendaen til disse moralsk fordervede tjenestene.
Et vanlig refreng er: ‘’Det er fullt mulig å være imot USAs intervensjonisme – samtidig som man er imot disse tyranniske regjeringene, vet du!’’ Men, nei, det er ikke det. Ikke i virkeligheten. Det er umulig å være motstander av USAs intervensjoner, mens du samtidig hjelper til med å drive fram dens propaganda-fortellinger rettet mot bestemte regjeringer.
Alle USA-ledede militære planer starter med propaganda. Om offentligheten fikk lov til å se realitetene bak krigen med friske øyne, ville samtlige øyeblikkelig trekke seg tilbake i avsky – og hardt og bestemt forlange en øyeblikkelig slutt. Den (absolutt) eneste grunnen til at det USA-sentraliserte imperiet er i stand til å spre død og ødeleggelse rundt omkring i verden uten at dette skjer — skyldes propaganda, og dette er årsaken til at amerikanere er det mest aggressivt propagandiserte folket i hele verden: de voldelige dagsordenen til den sterkeste militære styrke som noen gang har eksistert, er altfor viktig til å bli styrt av folkets vilje.
Så, derfor, før de kan begynne å avfyre raketter, sende kampfly og skip, kjører de i gang propagandaen. De starter massemedia-baserte psyops (psykologisk operasjoner/krigføring). De setter i gang kampanjer for å sikre seg kontroll over fortellingen, slik at amerikanerne hater lederen for nasjon X, og at amerikanerne vil at folket i nasjon X skal få Frihet og Demokrati™. Dag etter dag, planter de idéen om at leder X som er målet ‘’må bort’’, helt til denne historien er blitt så grundig indoktrinert – at det nesten ser ut som at USA og deres allierte ikke har noe annet valg enn å intervenere med stadig økende voldelige metoder.
Når du hjelper til med å drive fram disse propaganda-fortellingene, legger du til rette for de aller første stegene av krig på en veldig reell måte. Det er det samme som om du personlig tok opp et gevær og begynte å skyte folk; Menneskene (som blir drept i krig) er akkurat like døde som om du personlig hadde tatt livet av dem med dine egne hender, du bare hjalp til med med en tidligere mekanisme av krigen – i stedet for en senere. For helvete; vedkommende som avfyrer kulene er sannsynligvis i en bedre moralsk posisjon, fordi vedkommende gjør noe rent fysisk og innser oppriktig realitetene av det vedkommende gjør. Den som sitter skjult bak et tastatur og oppfører seg som en pro bono krigspropagandist mens han legger til ‘’…men jeg er imot direkte intervensjonisme’’ på slutten -er uærlig og enormt mye feigere. Til syvende og sist, gjør vedkommende med geværet ikke annet enn å levere kulen som ble lagt i posten av propagandisten.
Igjen og igjen kommer jeg bort i denne idiotiske flokkmentaliteten mens jeg argumenterer omkring disse sakene på nettet – hvor folk (tilsynelatende med vilje) blander sammen ideen om at venezuelanere skal ordne opp i sine egne venezuelanske anliggender med en intervensjon fra USA. Jeg fordømmer klart og tydelig USAs intervensjon, og plutselig kommer en eller annen skumgummi-hjerne-Trump-supporter bort til meg og sier: ‘’Jeg forstår ikke Caitlin, – hvorfor støtter du ikke det venezuelanske folket??’’
Denne frasen, ‘’det venezuelanske folket,’’ brukes utelukkende i den slags propaganda-artiklene for å referere til de som støtter regimeskifte i Venezuela, som dokumentert her av Fair.org og Alan MacLeod. Akkurat som om de menneskene som støtter sin regjering ikke er venezuelanske borgere.
Og jeg mener ikke å kun peke ut Trump-supportere her; det er bare at de er mye mer høyrøstet entusiastiske for denne spesielle intervensjonen. I løpet av de to siste årene har jeg hatt demokrater helt oppe i ansiktet mitt hele tiden som har kalt meg ‘’folkemord-benekter’’ og ‘’Assad-unnskylder’’ for å være motstander av propagandaen for krigen i Syria, og forlanger å få vite hvorfor jeg hater det syriske folket. Resten av tiden blir jeg spurt av republikanere om ‘hvorfor jeg ikke støtter det iranske folket,’ og av demokrater om ‘hvorfor jeg elsker Putin.’ Dette hjerneviruset går fullstendig over partigrensene.
Det er lite trolig at USAs krigsmaskin ønsker å foreta en full invasjon i Venezuela som sin plan A. Det er ikke slik de jobber. Til å begynne med vil vi trolig få se en kontinuerlig innstramming i sulte-sanksjonene, ytterligere styring av fortellingen, flere hemmelige CIA-operasjoner og bevæpning av opposisjonelle militser inne i Venezuela. Om dette ikke virker, kan vi kanskje regne med å få se litt drone-krig og at en koalisjon bli formet, med bakkestyrker som blir sendt inn om de andre tiltakene alene ikke greier å rive landet i stykker, og bare om våre herskere greier å skaffe seg samtykke til det. Tiden for å begynne å ødelegge dette ‘samtykke-apparatet’ er nå – ikke senere.
Det eneste som forhindrer folket fra å bruke sitt antall for å tvinge fram en slutt på den imperialistiske krigshissingen, er at de fleste mennesker mangler en dyp forståelse for hvor forferdelig og utbredt dette er, og det eneste som forhindrer dem i å utvikle denne forståelsen er propaganda. Ved å gjenta propaganda-narrativene som blir spydd ut av de nykonservative dødskult-medlemmene som Mike Pompeo, John Bolton og Elliott Abrams, hjelper du til med å berede veien for massemord – like sikkert som om det var du selv som utførte det.
Om du ikke ville reise til et land og begynne å drepe alle som sto mellom deg og landets leder personlig, bør du slutte å hjelpe med konstruksjonen av det narrative rammeverket som bygges opp for å få nettopp det gjennomført.
Den aller sterkeste tingen vi har i vårt samfunn er fortellinger. Vær så snill å behandle dem med den respekt de fortjener.
Creative Commons/ American Herald Tribune. Caitlin Johnstone er en australsk-amerikansk journalist og politisk analytiker. Oversatt av Eric Kamov.
Kommentar:
Kampen mot krigspropagandaen og den imperialistiske hjernevasken er en hovedsak for steigan.no. Vi har publisert et stort antall artikler om dette temaet. Her er noen av dem:
Om fortellerkunstens rolle i krig
Kritiske situasjoner og ukritiske medier – fortellingene som dreper
Media og de avmektiges makt
Det er gøy å kjempe mot mediegigantene – og det gir resultater – bli med da vel-
Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
