Krigen mot Venezuela er bygd på løgner

5
Fra reise med Hugo Chavez. Foto: John PIlger.
John Pilger

Av John Pilger.

Da jeg reiste med Hugo Chavez, forsto jeg raskt hvorfor Venezuela er en trussel. På et jordbrukskooperativ i staten Lara ventet folk tålmodig og med godt humør i varmen. Mugger med vann og melonjuice ble sendt rundt. Noen spilte gitar og en kvinne, Katarina, stod og sang med hes altstemme.

«Hva betyr ordene hennes?» spurte jeg.

«At vi er stolte», var svaret.

Applausen for henne smeltet sammen med Chavez’ ankomst. Under én arm bar han en ransel stappet med bøker. Han var iført en stor, rød skjorte og hilste folk med navn, stanset og lyttet. Det som slo meg var hans evne til å lytte.


Denne artikkelen av John Pilger ble først publisert på bloggen hans, johnpilger.com. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


Men nå leste han. I nesten to timer leste han inn i mikrofonen fra stabelen av bøker ved siden av seg: Orwell, Dickens, Tolstoj, Zola, Hemingway, Chomsky, Neruda; en side her, en setning eller to der. Folk klappet og plystret etter som han gikk fra forfatter til forfatter.

Deretter tok bøndene mikrofonen og fortalte ham hva de visste, og hva de trengte. Ett eldgammelt ansikt, det kunne vært skåret ut fra poppelfikentreet like ved, kom med en lang, kritisk tale om kunstig vanning. Chavez noterte.

Vin blir dyrket her. En mørk Syrah-drue. “John, John, kom opp hit,» sa El Presidente, som hadde sett at jeg falt i søvn av varmen og dypene i Oliver Twist.

«Han liker rødvin,» fortalte Chavez det jublende, plystrende publikummet – og ga meg en flaske «vino de la gente» (folkets vin, overs. anm). Mine få ord på spansk frambrakte plystring og latter.

Å betrakte Chavez sammen med «la gente» ga et meningsfylt bilde av mannen som lovte, da han kom til makten, at hvert eneste steg han tok skulle være i pakt med folkets vilje. I løpet av åtte år vant Chavez åtte valg og folkeavstemninger – en verdensrekord. Sett i forhold til velgermassen, var han det mest populære statsoverhodet på den vestlige halvkule, antakelig i hele verden.

Huo Chavez på sin siste valgturné i 2012. Foto: Shutterstock.

Alle større «chavista»-reformer ble stemt over. Spesielt en ny grunnlov, der 71 prosent av folket godkjente hvert av de 396 kapitlene som vernet om tidligere uhørte friheter. Slik som kapittel 123, som for første gang anerkjente menneskerettighetene til svarte og mennesker av blandingsrase – slik som Chavez selv.

En av hans veikant-leksjoner siterte en feministisk forfatter: «Kjærlighet og solidaritet er det samme». Publikummet hans forstod dette godt og uttrykte seg med verdighet, sjelden med ærbødighet. Vanlige folk anså Chavez og hans regjering som deres første forkjempere: som sine.

Dette var særlig tilfelle for urbefolkningen, mestizo’er (folk av urbefolknings- og europeisk opphav, overs. anm.) og afro-venezuelanere, som gjennom historien hadde vært foraktet av dem som styrte før Chavez. Og av dem som i dag lever langt fra barrio’ene (slumkvarterene, overs. anm.), i herskapshusene og toppleilighetene i østlige Caracas, som pendler til Miami, der bankene deres er og som anser seg selv som «hvite». De er den mektige kjernen av det media kaller «opposisjonen».

Da jeg møtte denne klassen, kalt «Country Club» i forstedene, i hjem innredet med lave lysekroner og dårlige portretter, da kjente jeg dem igjen. De kunne vært hvite sørafrikanere, det lille borgerskapet av Constantia og Santon, grunnpilarer i apartheids grusomheter.

Vitsetegnere i Venezuelas presse – hvorav mesteparten er eid av oligarkiet og er motstandere av regjeringen – portretterte Chavez som en ape. En radiovert refererte til «apekatten». Ved de private universitetene består den verbale valutaen til de velståendes barn ofte av rasistiske skjellsord – mot dem som bor i skurene de så vidt kan skimte gjennom forurensingen.

Selv om identitetspolitikk er trenden over alle trender i vestlige, liberale aviser, er rase og klasse to ord som nesten aldri blir ytret i den løgnaktige «dekningen» av Washingtons siste, mest utilslørte forsøk på å rive til seg verdens største oljeressurs og kreve tilbake «bakgården» sin.

Til tross for alle feilene chavista’ene har ansvaret for – slik som å tillate Venezuelas økonomi å bli et gissel for oljeformuene og aldri virkelig utfordre storkapital og korrupsjon – sørget de for sosial rettferdighet og stolthet for millioner av mennesker, og de gjorde det med enestående demokrati.

«Av de 92 valgene vi har kontrollert, vil jeg si at valgprosessen i Venezuela er den beste i verden,» sa tidligere president Jimmy Carter, hvis Carter Centre er en respektert overvåker av valg over hele verden. «I kontrast til,» sa Carter, valgsystemet i USA, med sin vektlegging av penger, som «er ett av de verste.»

Gjennom å utvide valgretten til en parallell folkets stat av offentlig autoritet, basert i de fattige barrio’ene, beskrev Chavez det venezuelanske demokratiet som «Vår versjon av Rousseaus idé om folkelig suverenitet.»

 I Barrio La Linea, sittende i sitt knøttlille kjøkken, fortalte Beatrice Balazo meg at hennes barn var den første generasjonen av fattige som gjennomførte fulle skoledager og fikk utdelt et varmt måltid mat. Og som fikk lære musikk, kunst og dans. «Jeg har sett selvtilliten deres blomstre opp,» sa hun.

I Barrio La Vega lyttet jeg til sykepleieren Mariella Machado, en svart kvinne på 45 år med ertende latter, mens hun talte til en urban landsrådsforsamling om temaer som strakte seg fra hjemløshet til ulovlig krig. Den dagen lanserte de Mision Madres de Barrio, et program rettet mot fattigdom hos enslige mødre. I henhold til grunnloven har mødre rett til å bli betalt som omsorgspersoner og kan ta opp lån i en særskilt bank for kvinner. Nå får de fattigste hjemmearbeidende kvinnene lønn som tilsvarer 200 dollar i måneden.

I et rom opplyst av et enslig lysstoffrør møtte jeg Ana Lucia Ferandez, 86 år, og Mavis Mendez på 95. En ungdom på bare 33, Sonia Alvarez, hadde kommet med sine to barn. En gang kunne ingen av dem lese og skrive. Nå studerte de matematikk. For første gang i sin historie har Venezuela en befolkning der nesten alle har lese- og skriveferdigheter.

Dette er resultatet av Mision Robinson, som ble utviklet for voksne og tenåringer som tidligere ble nektet utdanning på grunn av fattigdom. Mision Ribas gir alle muligheten til videregående utdanning, kalt en bachillerato. (Navnene Robinson og Ribas refererer til venezuelanske frihetsledere fra det 19. århundre.)

Gjennom sine 95 år hadde Mavis Mendez vært vitne til et langt tog av regjeringer, for det meste vasaller under Washington, presidere over tyveriet av milliarder av dollar i oljeutbytte – der mye ble flyttet til Miami. «Vi hadde ingen betydning, menneskelig sett,» fortalte hun meg. «Vi levde og døde uten virkelig utdanning og rennende vann, og mat vi ikke hadde råd til. Når vi ble syke, døde de svakeste. Nå kan jeg lese og skrive navnet mitt og så mye mer, og uansett hva de rike eller media sier, har vi plantet frøene til virkelig demokrati og jeg har gleden av å ha sett det skje.»

Under et Washington-støttet kupp i 2002 sluttet Mavis’ sønner og døtre og barnebarn seg til hundretusener som feide ned fra barrio’ene i åssidene og forlangte at hæren forble lojale mot Chavez.

«Folket reddet meg», fortalte Chavez meg. «De gjorde det med media mot meg, media som forhindret at selv de mest grunnleggende fakta om det som skjedde kom fram. Hvis du leter etter folkelig demokrati i heltemodig handling, foreslår jeg at du ikke leter videre.»

Siden Chavez’ død i 2013 har etterfølgeren hans, Nicolás Maduro, vært tildelt en liknende hånlig merkelapp av den vestlige pressen, som «tidligere bussjåfør», og har blitt inkarnasjonen på Saddam Hussein. Utskjellingen av ham i media er meningsløs. På hans vakt har den synkende oljeprisen forårsaket hyper-inflasjon og herjet med prisene i et samfunn som importerer nesten all sin mat. Likevel, som journalist og filmskaper Pablo Navarrete rapporterte forrige uke, er ikke Venezuela den katastrofen det blir beskrevet som. «Det finnes mat overalt,» skrev han. «Jeg har tatt opp en masse videoer av mat på markedene (over hele Caracas) … det er fredag kveld og restaurantene er fulle.»

I 2018 ble Maduro gjenvalgt som president. En del av opposisjonen boikottet valget, en taktikk de forsøkte mot Chavez. Boikotten mislyktes: 9.389.056 personer avla stemme, seksten partier deltok ved valget og seks kandidater representerte regjeringen. Maduro fikk 6.248.864 stemmer, eller 67,84 prosent.

På valgdagen snakket jeg med en av de 150 utenlandske observatørene. «Det var fullstendig rettferdig,» sa han. «Det var ingen svindel, ingen av de sjokkerende påstandene i media viste seg å være hold i. Ingen. Utrolig, egentlig.»

Som om det skulle vært hentet fra Alice i Eventyrlands teselskap, har Trump-administrasjonen presentert Juan Guaidó, en troll-i-eske-kreasjon fra CIA-frontede National Endowment for Democracy, som den «legitime presidenten i Venezuela». Ukjent for 81 prosent av det venezuelanske folket, ifølge The Nation, Guaidó har ikke blitt valgt av noen.

Les: Hvordan Chrystia Freeland organiserte Donald Trumps kupp i Venezuela

Maduro er «illegitim», sier Trump (som vant presidentstolen i USA med tre millioner færre stemmer enn sin motkandidat). En «diktator», sier den beviselig ustabile visepresidenten, Mike Pence. Og et tjenestegjørende oljetrofé, sier “nasjonal sikkerhets”-rådgiver John Bolton (som, da jeg intervjuet ham i 2003, sa: “Hei, er du en kommunist, kanskje til og med Labour?»).

Som sin “spesielle utsending til Venezuela” (kupp-mester), har Trump utnevnt en domfelt forbryter, Elliot Abrams, hvis intriger i tjenesten for presidentene Reagan og George W. Bush bidro til å skape Iran-Contras-skandalen i 1980-årene og kastet sentral-Amerika ut i mange år med blodstenkt elendighet.

Hvis vi setter Lewis Carrol på sidelinjen, hører disse «galningene» hjemme i filmaviser fra 1930-årene. Og likevel blir deres løgner om Venezuela akseptert av dem som blir betalt for å sette saker og ting på plass.

Les: Venezuela: La oss gå til sakens kjerne.

På Channel 4-nyhetene brølte Jon Snow til parlamentsmedlem Chris Williamson fra Labour: «Hør her, du og herr Corbyn befinner dere i et ufyselig hjørne (når det gjelder Venezuela)!» Da Williamson forsøkte å forklare hvorfor det var galt å true en suveren nasjon, avbrøt Snow ham. «Du har fått nok forsøk!»

I 2006 beskyldte faktisk Channel 4-nyhetene Chavez for å å konspirere med Iran for å lage atomvåpen: en fantasi. Washington-korrespondenten på den tiden, Jonathan Rugman, tillot en krigsforbryter, Donald Rumsfelt, å sammenlikne Chavez med Hitler – uimotsagt.

Forskere ved University of the West of England undersøkte BBCs reportasjer fra Venezuela over en tiårsperiode. De så på 304 reportasjer og fant at bare tre av disse refererte til noe som helst positivt i regjeringens politikk. For BBC skjedde aldri Venezuelas demokratiske rekord, menneskerettighetslovgiving, matprogrammer, initiativer i helsevesenet og reduksjon i fattigdom. Det største lese- og skrive-programmet i menneskehetens historie fant aldri sted. På samme måte som millionene som marsjerer til støtte for Maduro og til minne om Chavez, ikke eksisterer.

Da BBC-reporter Orla Guerin ble spurt hvorfor hun bare filmet opposisjonens demonstrasjonstog, «twitret» hun at det var «for vanskelig» å dekke to demonstrasjonstog på samme dag.

En krig er erklært mot Venezuela – en krig hvis sannhet er «for vanskelig» å rapportere.

Det er for vanskelig å rapportere at kollapsen i oljeprisen siden 2014 i stor grad er resultatet av Wall Streets kriminelle renkespill. Det er for vanskelig å rapportere om blokkeringen av Venezuelas tilgang til det USA-dominerte internasjonale finanssystemet som sabotasje. Det er for vanskelig å rapportere om USAs «sanksjoner» mot Venezuela, som har forårsaket tap av minst seks milliarder dollar i Venezuelas statsinntekter siden 2017, deriblant importerte medisiner til en verdi av to milliarder, som ulovlige. Eller å rapportere Bank of Englands avslag om å returnere Venezuelas gullreserver som en pirat-handling.

FNs tidligere spesialrapportør, Alfred de Zayaz, har sammenliknet dette med en «middelaldersk beleiring», utformet «for å presse land i kne». Det er et kriminelt angrep, sier han. Det likner på det Salvador Allende ble møtt med i 1970, da president Richard Nixon og hans ekvivalent til John Bolton, Henry Kissinger, bestemte seg for «å få økonomien (i Chile) til å skrike». Den lange, mørke natten med Pinochet fulgte etter.

Guardian-korrespondent Tom Phillips har «twitret» et bilde av en skyggelue med spansk tekst som kan oversettes til «Gjør Venezuela føkking kul igjen». Reporteren som klovn er kanskje det siste stadiet i mye av hovedstrøm-medias journalistiske forfall.

Skulle CIA-tysteren Guaidó og hans hvite «herrefolk» rive til seg makten, vil det være 68-ende gang USA feller en regjering i en suveren stat, de fleste av dem demokratier. Et forrykende salg av Venezuelas offentlige tjenester og mineralrikdommer vil helt sikkert følge, sammen med tyveri av landets olje, som skissert av John Bolton.

Under den siste Washington-kontrollerte regjeringen i Caracas nådde fattigdommen historiske proporsjoner. Det fantes ingen helsetjenester for dem som ikke kunne betale. Det fantes ingen allmenn utdanning, Mavis Mendez og millioner som henne kunne verken lese eller skrive. Hvor kult er det, Tom?


Vil du være med på å utvikle den kritiske og uavhengige journalistikken? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. “Av de 92 valgene vi har kontrollert, vil jeg si at valgprosessen i Venezuela er den beste i verden,» sa tidligere president Jimmy Carter, hvis Carter Centre er en respektert overvåker av valg over hele verden. «I kontrast til,» sa Carter, valgsystemet i USA, med sin vektlegging av penger, som «er ett av de verste.” Hvorfor dukker denne opp i forbifarten midt i en artikkel? Dette er sakens kjerne! Propagandakampanjen mot Venezuela er basert på narrativet rundt falske valg -ergo manglende legitimitet -ergo behov for amerikansk intervensjon. At NRK styrer galant forbi denne vurderingen til Carter Centeret til fordel for et narrativ basert på uimotsagte påstander om valgfusk, er ett av de klareste tegnene på at kanalen er en formidler av propaganda. En rask titt inne på Carter Center gir imidlertid et ganske så annet bilde: “The National Assembly that was freely elected in 2015, and subsequently disbanded by President Nicolas Maduro, has declared Juan Guaidó president of Venezuela through an interpretation of the presidential succession clause in the constitution approved in 1999 under President Hugo Chavez”. Denne informasjonen kommer ikke i konflikt med det som senteret har formidlet om valgsituasjonen ovenfor, men snur opp ned på det inntrykket som formidles om senterets standpunkt med hensyn på den pågående konflikten i landet. Har man sagt A så får man si B! Det fremstår som noe uærlig av Pilger (og Steigan) å ikke formidle HELE standpunktet til Carter Center, men bare de elementene som bygger oppunder eget narrativ. NRK og MSM har på andre siden styrt galant forbi alt drøftingsgrunnlag til fordel for et uimotsagt CIA/NATO-narrativ som utelukkende taler til fordel for regimeendring. Mot Dag skal ikke være på “andre siden” av MSM, men forfølge sannheten til en hver tid!

  2. Avatar for AnneBrit AnneBrit says:

    Her er det konserten til Branson som blir avslørt :
    <noen som ser 200 000 her?
    bilde

  3. High Five Anne Brit! Gledelig å se andre morgenfugler en søndags morgen :slight_smile:

  4. Avatar for Rana Rana says:

    Det skrives supre, journalistiske “grave”-innlegg på MD.

    Men vi leserne , kan ikke bare lese og fortsette å skrive kommentarer på slik supre innlegg, men må bla. kreve, at det nå etter Libya og før Venezuela , lages en aksjon- underskrift-aksjon mot de servile mediene i Norge og ut fra deres elendige journalistikk.
    Vi må i tillegg ,alle , synliggjøre nettsteder, blogger, etc som er mot krig som løsning.

    Venezuela med verdens største oljereserver, innebærer helt sikkert ! , at mange sikler etter oljen og
    gjør alt for å provosere fram en eller flere kriger i området.
    Det burde enhver journalist vite.

    Det er slett ikke nytt at konflikter sminkes ned provokasjoner, retorikk, løgner, etc, men en sannhet som må repeteres av alle som er i mot krig og bestialske løsninger.

    Vi trenger media , blogger og nettsteder som Mot Dag for å få fram sannheten og i det minste
    et annet syn enn lettvinte media “løgner” som brukes enda en gang å “sminke” kriger eller operasjoner som det nå heter.

    Vi lesere må nå konkret og i praksis , opprette antikrigsnettverk i alle regioner i Norge.
    Ta fatt på dette arbeidet !

    Roger

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere

Historisk kommentararkiv

5 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.