Er Algerie neste land ut?

0
Algerie er en av verdens største eksportører av naturgass – og landet har et godt for hold til både Russland, Kina og Iran. Foto: Shutterstock.

Mange tusen mennesker tok til gatene 22. februar 2019 i Algeries hovedstad Alger i protest mot president Abdelaziz Bouteflikas forsøk på å bli valgt til president for femte gang. Protestene mot Bouteflika og hans regjering er høyst forståelige. Systemet er korrupt og hardhendt mot opposisjonen.

Men slik verden fungerer i dag er det umulig å ikke se protestene i lys av det geopolitiske spillet. Algerie er et oljeeksporterende land og en nøkkelstat i Nord-Afrika. For imperialismen, både den franske og den amerikanske, er det viktig å kontrollere Algerie.

Algerie er verdens sjuende største eksportør av naturgass og dekker 14 prosent av EUs gassbehov. EUs energikrise blir bare verre for hvert år som går og bak de glatte fasadene i Brussel er desperasjonen stigende. I januar 2019 holdt Russlands utenriksminister Sergeij Lavrov og hans algeriske kollega Abdelkader Messahel en felles pressekonferanse der de understreket at Russland og Algerie vil samarbeide på energifeltet.

Det er ikke populære toner i Washington og Paris. Når man så legger til at halvparten av de russiske våpnene som er solgt til Afrika er det Algerie som har kjøpt, så er stormaktskonflikten åpenbar.

USA og Frankrike har til nå sett seg tjent med Bouteflikas autoritære styre. Algerie har også spilt en nøkkelrolle i utviklinga av den islamistiske terrorismen. Den islamistiske gruppa som angrep gassanlegget i In Amenas i januar 2013 og drepte minst 40 gisler, deriblant ansatte i Statoil, hadde forbindelser til algerisk etterretningstjeneste.

Les: Britisk rapport: – Algerisk etterretning var involvert i terroraksjonen i In Amenas

John R. Schindler skrev en artikkel i The National Interest i 2012 med tittelen ‘The Ugly Truth about Algeria’ der han viste at den algeriske etterretningstjenestens agenter satt i ledelsen for terrororganisasjonen GIA. Denne organisasjonen hadde ansvaret for terrorkampanjer både i Frankrike og i Algeire.

Den britiske sosialantropologen  Jeremy Keenan, som har vært rådgiver for NATO, USA, FN og Storbritannia, publiserte i 2016 en vitenskapelig rapport der han påviste den tette forbindelsen mellom den algeriske staten og terrorismen, en forbindelse vestlige regjeringer åpenbart både var klar over og utnyttet. I en epost i januar 2013 informerte Hillary Clintons fortrolige rapportør Sidney Blumenthal sin sjef om denne forbindelsen.

Så lenge det har tjent imperialismen, har det altså ikke vært noe problem for Paris og Washington å samarbeide nært med Bouteflika og hans undertrykkende styre. Men nå kan det hende at de ønsker å skifte hester, og da kan masseprotestene mot presidenten være et godt påskudd. Til nå har Emmanuel Macron støttet Bouteflika, men hvor lenge vil det vare? Frankrike jobber intenst med å gjenopprette kontrollen i sine gamle kolonier, og Algerie er den viktigste av dem.

Det er ingen økonomisk krise i Algerie. Den eksportrettede økonomien vokser, og til tross for fallet i oljeprisene har landet klart å holde eksportinntektene på et høyt nivå. Men landet følger en nyliberal politikk og har gjennomført nedskjæringer som ikke minst har rammet middelklassen, som tidligere har stått på regjeringas side. Det er nå de som går i spissen for protestene.

Kina styrker seg i Algerie

Kina er nå den største eksportøren til Algerie også foran Frankrike. Og eksporten er ikke først og fremst billige industrivarer, men maskiner og utstyr til Algeries egen industri. Også Iran har et godt forhold til Algerie, og i krigspartiets verden er det en alvorlig forbrytelse i seg sjøl.

Det er altså all grunn til å følge de politiske begivenhetene i Algerie nøye.

Vil du være med på å utvikle den kritiske og uavhengige journalistikken? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

Forrige artikkelHur står det till med den fria journalistiken i krigstider?
Neste artikkelKrigen mot Venezuela er bygd på løgner
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).