Venezuela: La oss gå til sakens kjerne.

0
Det handler om olje. Foto: Shutterstock.

Av Pepe Escobar.

Den kalde krigen 2.0 har kommet til Sør-Amerika med et brak – ved å sette USA og deres vanlige undersåtter imot de fire grunnsøylene i den kommende eurasiske integrasjonen: Russland, Kina, Iran og Tyrkia.

Denne artikkelen av Pepe Escobar ble først publisert i Strategic Culture Foundation. Oversatt til norsk av Eric Kamov for Midt i fleisen og publisert der.


Det handler selvsagt om olje. Men det pågår mye mere enn det som møter øyet. Caracas har begått den ultimate dødssynden i Eksepsjonalistan; oljehandel som omgår bruk av amerikanske dollar, eller USA-kontrollerte råvarebørser.

Husk Irak. Husk Libya. Allikevel gjør Iran det samme. Tyrkia gjør det. Russland er – delvis – på vei. Og Kina kommer tilslutt til handle all sin energi i petroyuan.

Med Venezuelas bruk av krypto-valuta og den selvstendige valutaen bolivaren i oljehandelen, sanksjonerte Trump-regjeringen allerede i fjor Caracas bort fra det internasjonale finansielle systemet.

Ikke til å undres over at Caracas støttes av Kina, Russland og Iran. De er den virkelig seige troikaen – ikke psyko-drapsmannen John Boltons ‘’tyranniets troika’’ – som slåss mot Trump-administrasjonens strategi for energi-dominans, som i hovedsak går ut på å tvinge gjennom at all handel med olje skal skje i dollar, for alltid.

Venezuela er et nøkkel-tannhjul i dette maskineriet. Psyko-drapsmannen Bolton innrømmet åpent; ‘’Det vil utgjøre en stor forskjell økonomisk for USA om vi kunne la amerikanske oljeselskaper investere i – og produsere oljepotensialet i Venezuela.’’ Det er ikke snakk om bare å la ExxonMobil overta Venezuelas massive oljereserver – de største på planeten. Nøkkelen er å monopolisere deres utnyttelse i dollar, til fordel for noen få store oljemilliardærer.

På nytt, er forbannelsen ved å ha store naturressurser i sving. Venezuela må ikke få lov til å profittere fra sin egen rikdom på egne premisser; derfor – har Eksepsjonalistan bestemt at den Venezuelanske staten må knuses.

Til syvende og sist handler alt dette om økonomisk krig. Her kommer USAs finansdepartement inn i bildet, som innførte nye sanksjoner mot Venezuelas statlige oljeselskap – som de facto betyr en oljeembargo mot Venezuela.

En ny økonomisk krig

Det er allerede nå helt klart, at det som skjedde i Caracas ikke var noen fargerevolusjon, men et kupp av den gode gamle typen, for regimeskifte ved bruk av lokale kjøpte eliter, og ved å installere en ‘’overgangs-president’’ – en ukjent person, Juan Guaido, med sitt uskyldige Obama-lignende utseende som maskerer et samarbeid med det ekstreme høyre.

Alle husker ‘’Assad må gå’’. Det første steget i den syriske fargerevolusjonen var å skape en borgerkrig, etterfulgt av krig med stedfortrederstyrker, ved hjelp av multinasjonale jihadistiske leiesoldater. Slik Thierry Meyssan har bemerket, blir Den arabiske ligaens rolle her spilt av Organsasjonen av amerikanske stater. Og rollen til  ‘Syrias venner’ – og som ligger i historiens søppelbøtte – spilles nå av Lima-gruppen, en klubb av Washingtons vasaller. I stedet for al-Nusrahs ‘’moderate opprørere,’’ kan vi se colombianske leiesoldater – eller diverse leiesoldater trent av De forente arabiske emirater — som ‘’moderate opprørere’’.

I motsetning til de store vestlige medieselskapenes fake news, var det siste valget i Venezuela absolutt legitimt. Det var ikke noen muligheter for å tukle med de elektroniske avstemningmaskinene. Det styrende sosialistpartiet fikk 70 prosent av stemmene; opposisjonen, der mange partier boikottet valget – fikk 30 prosent. En seriøs delegasjon fra Det latin-amerikanske rådet av valgeksperter (CEELA) var urokkelig; valget reflekterte ‘’fredelig og uten noen problemer de venezuelanske innbyggernes vilje.’’

Den amerikanske embargoen kan være brutal. Maduros regjering kan ha vært absolutt inkompetent ved å ikke ha diversifisert økonomien og investert i selvforsyning m.h.t. mat. Store matvareimportører spekulerer vilt og tjener godt på det. Allikevel sier pålitelige kilder i Caracas at barrioene – (fattig)områdene der folk flest bor –i det store og hele er fredelige.

I et land der en full tank med bensin fremdeles koster mindre enn en boks cola, er det allikevel ikke noen tvil om at den kroniske knappheten på mat og medisiner i de lokale klinikkene har tvunget minst to millioner mennesker til å forlate Venezuela. Men den forsterkende nøkkelfaktoren er USAs embargo.

FNs rapportør I Venezuela, og en ekspert på internasjonal lov, tidligere sekretær ved FNs Råd for Menneskerettigheter, Alfred de Zayas, setter umiddelbart fingeren på problemet; Mye mer enn den bokstavelige demoniseringen av Maduro — fører Washington en ‘’økonomisk krig’’ mot en hel nasjon.

Det er oppløftende å se hvordan det ‘’venezuelanske folket’’ oppfatter dette narrespillet. I en meningsmåling foretatt av et meningsmålingsinstutt allerede før Trump-regjeringens våte drøm om kupp-/regimeskifte, sa 86% av Venezuelanerne at de var imot enhver form for innblanding fra USA – militær eller ikke.

Og 81%  av Venezuelanerne sa de var imot USAs sanksjoner.  – Så mye for ‘’snill’’ utenlandsk innblanding på vegne av ‘’demokrati’’ og ‘’menneskerettigheter’’.

Russland-Kina faktoren

Analyser gjort av velinformerte observatører som Eva Gollinger, og fremfor alt, Mision Verdad ekstremt nyttige. Hva som er helt sikkert, er at oppskriften bak embargo og sabotasje – som er typisk for ‘Kaosimperiet’ – har til hensikt å fremkalle en borgerkrig.

Tvilsomme ‘’bevæpnede grupper’’ har vært aktive i Caracas barrioer, der de har operert i ly av nattemørket, og de har forsterket ‘’sosial uro’’ i sosiale medier. Allikevel har Guaido absolutt ingen makt i landet. Hans eneste mulighet for å oppnå suksess er om han greier å installere en parallellregjering — og trekke veksler på oljeinntektene og få Washington til å arrestere regjeringsmedlemmer på oppdiktede anklager.

Bortsett fra krigshissernes våte drømmer, burde de som er voksne i Pentagon vite at en invasjon i Venezuela meget vel kan utvikle seg til en tropisk Vietnam-hengemyr. Brasils mulige fremtidige sterke mann, visepresident og avtroppet general Hamilton Mourao, har allerede sagt at det ikke blir noen militær intervensjon.

Psyko-drapsmannens Boltons nå beryktede notatblokk-stunt om ‘’5.000 tropper til Colombia,’’ er en vits; disse ville ikke ha en sjanse mot de visstnok 15.000 cubanerne som er ansvarlige for sikkerheten  for Maduro-regjeringen; Cubanerne har historisk demonstrert at de ikke har for vane å bare gi seg.

Det hele kommer tilbake til hva Kina og Russland vil gjøre. Kina er Venezuelas største långiver. Maduro ble mottatt av Xi Jinping i Peking i fjor, der fikk han ytterliger 5 milliarder dollar i lån og underskrev minst 20 bilaterale avtaler.

President Putin uttrykte sin fulle støtte til Maduro over telefon, hvor han diplomatisk la vekt på at ‘’destruktiv innblanding fra utlandet opplagt bryter grunnleggende normer for internasjonal lov.’’

I begynnelsen av januar 2016, var oljeprisen så lav som 35 dollar fatet; en katastrofe for Venezuelas statskasse. Maduro bestemte seg derfor for å overføre 49,9% av det statlige eierskapet i PDSVAs amerikanske datterselskap, Citgo – til Russiske Rosneft, for et lån på bare 1,5 milliarder dollar. Dette måtte ha sendt en bølge  av røde lys over de politiske elitene i Washington; de ‘onde’ russerne var nå medeiere i Venezuelas viktigste aktiva.

Sent siste år, fremdeles i behov av mere midler, åpnet Maduro for utvinning av gull for russiske gruveselskap.  Og der er mer; nikkel, diamanter, jernmalm, aluminium, bauksitt, alt ettertraktet av Russland, Kina – og USA. Hva angår Venezuelas eget gull verd 1,3 milliarder, bare glem å få det tilbakeført fra Bank of England.

Og så, sist desember, da kom strået som brakk den dype statens rygg; vennskapsflygningene med to russiske Tu-160 bombefly i stand til å bære atombomber. Hvordan våger de? I vår egen bakhage?

Trump-regjeringens overordnete energiplan kan meget vel gå ut på å innlemme Venezuela i et parallelt kartell av ‘’nord-amerikanske & sør-amerikanske petroleum-eksporterende Land’’(NASAPEC), i stand til å være en rival til OPEC – kjærlighetshistorien mellom Russland og kongehuset Saud.

Men, selv om dette skulle bli noe av, og med tillegg av en mulig felles allianse mellom USA og Qatar om flytende naturgass, er ikke dette nok til å sikre petrodollarens – og petrogassens – herredømmet i det lange løp.

Den eurasiske energi-integrasjonen vil i hovedsak omgå petrodollaren, dette er selve kjernen i både BRICS og Shanghaigruppens strategier.

Fra gassrørledningene Nord Stream 2, til Turk Stream, låser Russland fast et langsiktig energipartnerskap med Europa. Og petroyuanens dominans er bare at spørsmål om tid. Moskva vet det. Teheran vet det. Ankara vet det. Riyadh vet det.

Så hva med plan B, krigshissere? Er dere klare for deres tropiske Vietnam?. . . . .


Med velvillig tillatelse fra Pepe Escobar. Han er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong, og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Han er født i Brasil, har vært utenrikskorrespondent siden 1985 og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong. Oversatt av Eric Kamov.

Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

Forrige artikkelPentagon planlegger å trekke alle styrkene ut av Syria i april – er det sant denne gangen?
Neste artikkelRegjeringen vil igjen avgi myndighet til EU
Pepe Escobar er spaltist i The Cradle, redaktør i Asia Times og en uavhengig geopolitisk analytiker med fokus på Eurasia. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore og Bangkok. Han er forfatter av utallige bøker; hans siste er Raging Twenties.