NGOene en trussel mot Afrika

0
Det kvinner i Afrika trenger er ikke NGOer, men uavhengig kvinneorganisering, fagforeninger og klassekamp. Her kvinner fra Merowe, Sudan. Foto: Shutterstock.

NGOene, eller non-governmental organizations, er en viktig del av det imperialistiske maktapparatet i dagens verden. De representerer tilsynelatende folket, men bare tilsynelatende. I virkeligheten er de bundet tett sammen med maktapparatet og gjerne finansiert av stater eller filantropiske milliardærer, eventuelt i samarbeid.

«NGOenes agenda i Afrika er å avpolitisere kvinnenes kamp for sine rettigheter og svekke den afrikanske grassrotaktivismen,» skriver Hala al-Karib i en kronikk på al-Jazeera. Hun er sjøl fra Sudan og skriver følgende om kvinnekampen i Afrika:

«I løpet av de siste 40 årene har kvinner – særlig fattige kvinner som er flertallet av kontinentets befolkning – slitt med virkningen av privatisering og markedsøkonomier som i sin tur rammet kvinnelige arbeidere, lærere, jordmødre, healere, bønder og storfegjetere. De har mistet sitt arbeid på en eller annen måte, samt mulighetene for å utvikle seg og engasjere seg i uavhengige kollektive feministiske bevegelser.

For eksempel var det i Sudan og Sør-Sudan jordmor-, sykepleier- og undervisningsarbeid som hovedsakelig var fylt av kvinner som hadde sterke fagforeninger på 1960- og 1970-tallet. Disse fagforeningene fungerte som fødselshjelpere for den feministiske bevegelsen, hvor arbeidende kvinner fikk tilgang til opplysning om rettigheter og kollektive tiltak for å spre budskapet om kvinnefrigjøring og de utøvde ledelse gjennom sitt leksempel.

Siden da har disse jobbene og de fagforeningene som fulgte med dem, brutt fullstendig sammen, med generasjoner av kvinner som blir arbeidsløse eller under-sysselsatt og tvunget til å overgi seg til en dystre sosiale og økonomiske realiteter.

På 1980-tallet og 1990-tallet førte fagforeningenes sammenbrudd og  og privatiseringa til blant annet polarisering og væpnede konflikter i hele regionen – og den forverringa som det medførte for kvinnene.»

Tap av uavhengig organisering

Kvinnene i Afrika har langt på vei mistet sin kollektive organisering, og dermed sin kollektive makt. I stedet har NGOene kommet inn og fylt det rommet. Det har utviklet seg det al-Karib kaller en «NGOisering av det samfunnsmessige rommet». De representerer et språk og en tenkemåte som de har fått fra sine sponsorer fra de rike landene.

Den samme analysen gjorde Stephanie McMillan og Vincent Kelley i Counterpunch i 2015 i artikkelen: The Useful Altruists: How NGOs Serve Capitalism and Imperialism.De pekte på fire grunner til at NGOene fungerer som redskaper for imperialismen:

  1. NGOene undergraver, avleder og erstatter uavhengig masseorganisering.
  2. De bereder grunnen for imperialismen ideologisk gjennom å skape gunstige vilkår for ulike typer investeringer og for «humanitære intervensjoner». Her nevner de Haiti med sine 10.000 NGOer som et skrekkens eksempel.
  3. NGOene erstatter det staten skulle ha gjort. Bistandsorganisasjoner som er finansiert av de rike landene og multinasjonale selskaper undergraver statens virksomhet. Her nevnes spesielt mikrokredittprogrammet til Grameen Bank i Bangladesh, som fikk Nobels fredspris, som et eksempel på et tiltak som angivelig skulle avhjelpe fattigdom, men som banet vei for bankenes makt og for brutalt gjeldsslaveri.
  4. NGOene støtter kapitalisme og undergraver klassekampen. NGOene har skapt et alternativt arbeidsmarked for folk med utdannelse i de fattige landene. I stedet for å bli arbeidsløse etter studiene blir de ansatt i en vestlig NGO. Dette er blitt en fluktrute for en del av småborgerskapet. I stedet for å alliere seg med arbeiderklassens kamp i disse landene går de inn i det ideologiske apparatet som er finansiert av imperialistiske land og selskaper.

Klassekamp og klassesamarbeid

I en stor artikkel om NGOenes rolle (oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen), skriver James Petras:

«Frivillige organisasjoner skriver ofte om at alle, både nær og fjern, skal «samarbeide», uten å gå for mye inn på prisen og betingelsene for å sikre et samarbeid med nyliberale regimer og utenlandske storbanker. Klassekamp betraktes som et tilbakefall til en fortid som ikke lenger eksisterer. I dag blir vi fortalt at «de fattige» har til hensikt å bygge et nytt liv. De er lei av tradisjonell politikk, ideologier og politikere. Så langt greit nok. Problemet er at frivillige organisasjoner ikke er så ivrige til å beskrive sin rolle som mellommenn, der de jobber hardt for å skaffe seg finansiering fra utlandet.»

«I ideenes verden, er frivillige organisasjoner de intellektuelle politimennene som definerer akseptabel forskning, distribuerer forskningsmidler og filtrerer ut emner og perspektiver som bruker perspektiver om klasseanalyse og klassekamp. Marxister ekskluderes fra konferansene og stigmatiseres som «ideologer», mens frivillige organisasjoner presenterer seg selv som «samfunnsvitere.» Kontroll over den intellektuelle moten, publikasjoner, konferanser og forskningsmidler gir disse post-marxistene en viktig maktbase – men når det kommer til stykket er de avhengig av unngå konflikt med sine eksterne sponsorer.»

Les Arundhati Roy: Betalte ‘frivillige organisasjoner’ truer lokale motstandsbevegelser

Den rødgrønne regjeringas satsing på NGOene

Også i Norge er denne satsinga på NGOene som erstaning for de uavhengige folkelige organisasjonene kommet svært langt. Det meste av det som en gang var uavhengige organisasjoner er nå på en eller annen måte blitt underbruk av staten gjennom at de er totalt avhengige av offentlig finansiering. Og Norge bruker det som en gang var frivillige organisasjoner som instrumenter for imperialistisk krig, slik Norge ikke minst har gjort i krigen mot Syria.

Eva Thomassen har dokumentert dette gjennom mange artikler på steigan.no, blant annet her:

Ingen av hjelpeorganisasjonene kan redegjøre for hvor Syria-pengene er gått

Dette har i hovedsak skjedd under regjeringa til Erna Solberg, men fundamentet for NGOenes rolle ble lagt av den rødgrønne regjeringa.

Gjennom Stortingsmelding 15 (2008–2009) som ble utformet under Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering ble det sterkere enn før lagt opp til at de såkalte NGOene skulle spille en særlig rolle i gjennomføringa av norsk utenrikspolitikk:

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner (er nå) politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsam­lede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksi­mere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolu­sjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktø­renes evne til nettverksbygging og politisk påvir­kningsarbeid på tvers av grenser og aktører.

Dette er en god beskrivelse av hvordan organisasjoner som Kirkens nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen og Norwac er blitt instrumenter for norsk utenrikspolitikk og samtidig påvirkningsagenter for denne.

Les: De «frivillige organisasjonene» som redskaper for UD

Sør-Sudan som et skrekkens eksempel

Hala al-Karib er som sagt fra Sudan, og nettopp hennes land og den staten som ble skapt av USA, Storbritannia og Norge er eksempler på NGO-systemet på steroider. Under norsk ledelse ble Sør-Sudan det rene «NGO-stan». Norge har brukt 13 milliarder bistandskroner på dette prosjektet, og forfatteren Bibiana Dahle Piene beskriver dette i boka Norge i Sudan – På bunnen av sola, som et reint Klondyke for NGOene. De gikk så langt at at myndighetene ikke selv tok seg bryet med å bygge egne systemer og institusjoner. Pengene – og arbeiderne – kom alltid utenfra. Som regel fra Norge.

Les Terje Tvedt: Det humanitær-politiske kompleks og venstresidens politiske krise – tilfellet SV

Det er sagt at Kongos forbannelse er dets rikdom. Kongo er fra naturens side et av verdens rikeste land, men det er denne rikdommen imperialistmaktene er ute etter mens folket holdes nede i fattigdom.

Afrika igjen i trådkorset

Akkurat som Hala al-Karib er den kongolesiske historikeren Bénédicte Kumbi Ndjoko bekymret over hva som vil komme etter fredsprisen 2018. Hun er selv full av beundring for Denis Mukwege og det arbeidet han gjør. Men hun er bekynret for hva som kommer etterpå via NGOer og fra de imperialistiske landene. Hun sier i et intervju som er gjengitt på steigan.no:

«Prisen er en organisert, iscenesatt virkelighet som skjuler den imperialistiske aggresjonen i Kongo og oppfordrer til en global enighet om å stoppe voldtektene, men fortsette krigen. Den gjør at det vestlige publikum som Nobels Fredspris henvender seg til, føler hvor flotte de selv er og hvor medfølende deres respons er mot ofrene for den afrikanske brutaliteten. …

Den dype politiske fortellingen skapt av Nobelkomiteen, er ment å styrke, ikke forstyrre, den dominerende verdensordenen.»

Afrika er antakelig verdens rikeste kontinent når det gjelder naturressurser, og kunne ha gitt velstand til alle sine innbyggere, hvis det var de sjøl som hadde kontrollen over ressursene. Kongo er alene kanskje rikere fra naturens side enn hele EU. Likevel lever storparten av folket i fattigdom.

For å gjøre noe med det kreves det uavhengig folkelig organisering og klassekamp. Men det imperialismen vil by Afrika er veldedighet, utplyndring og NGO-stammens innmarsj.



KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no