Betalte ‘frivillige organisasjoner’ truer lokale motstandsbevegelser

4
Arundhati Roy

Av Arundhati Roy.

Non-Governemetal Organisation (NGO) – ‘ikke-statlig organisasjon’, oversettes vanligvis som frivillig organisasjon, hjelpeorganisasjon, stiftelse o.l. Dette er egentlig misvisende, da svært mange av dem har nære forbindelser til staten og mektige kapitalinteresser, f.eks. finansiering, personell, prioriteringer, reell innvirkning eller overordnete målsetninger. De brukes ofte som verktøy for å dominere, i stedet for å hva de gir seg ut som, de svakes stemme. (o.a)


Denne artikkelen av Arundhati Roy ble først publisert på InvestigAction. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Det vil være lett å forvri det jeg skal si til en anklage mot alle frivillige organisasjoner. Det ville være misvisende. I det grumsete farvannet av falske frivillige organisasjoner som er etablert for å suge til seg bistandsmidler eller unndra skatt (i indiske delstater som Bihar blir de gitt som medgift), finnes det selvfølgelig frivillige organisasjoner som gjør et verdifullt arbeid. Men det er viktig å vurdere NGO-fenomenet i en bredere politisk sammenheng.

I India begynte den velfinansierte boomen i frivillige organisasjoner på slutten av 1980-tallet og 1990-tallet. Den sammenfalt med åpningen av Indias markeder for nyliberalismen. På den tiden reduserte den indiske staten, i tråd med kravene til strukturtilpasning, finansiering av utvikling, landbruk, energi, transport og folkehelse. Mens staten abdiserte fra sin tradisjonelle rolle, gikk frivillige organisasjoner inn i bresjen for å jobbe nettopp med disse områdene. Forskjellen er selvsagt at midlene som er tilgjengelige for dem, er en brøkdel av de faktiske kuttene i offentlige budsjetter.

De fleste rike NGO-ene finansieres og brukes av større bistands- og utviklings-organisasjoner, som i sin tur er finansiert av vestlige regjeringer, Verdensbanken, FN og enkelte multinasjonale selskaper. Selv om de kanskje ikke er nøyaktig de samme organisasjonene, er de definitivt en del av den samme løse, politiske formasjonen som sørger for at det nyliberale prosjektet gjennomføres og som krever kutt i offentlige utgifter.

Hvorfor skulle disse statene og selskapene finansiere frivillige organisasjoner? Kan det bare være gammeldags misjons-trang? Skyldfølelse? Det ligger litt mer bak. Frivillige organisasjoner gir inntrykk av at de fyller vakuumet som skapes når staten reduserer sine oppgaver. Og de er det jo også, men på en materielt ubetydelig måte. Deres virkelige bidrag er at de nøytraliserer politisk sinne og deler ut som hjelp eller veldedighet hva folk burde ha som en rett. De endrer den offentlige psyken. De gjør folk til avhengige ofre og sløver eggen på politisk motstand. Frivillige organisasjoner danner en slags buffer mellom herrene og befolkningen. Mellom Imperiet og dets undersåtter. De har blitt dommerne, tolkene, tilretteleggerne.

I det lange løp, er de frivillige organisasjonene ansvarlig overfor sine finansiører, ikke menneskene de jobber blant. De er hva botanikere ville kalle en indikator-art. Det er nesten som om jo større ødeleggelsen forårsaket av nyliberalisme er, jo større er utbruddet av frivillige organisasjoner. Ingenting illustrerer dette tydeligere enn fenomenet der USA forbereder seg på å invadere et land og samtidig klargjør frivillige organisasjoner for å gå inn og rydde opp i ødeleggelsen.

For å sørge for at finansieringen ikke blir truet og at regjeringene i landene de jobber i vil tillate dem å virke, må frivillige organisasjoner presentere sitt arbeid i et overfladisk rammeverk, mer eller mindre uten en politisk eller historisk sammenheng. I alle fall en ubeleilig historisk eller politisk sammenheng.

Apolitiske (og derfor faktisk ekstremt politiske) rapporter fra fattige land og krigssoner gjør at de (mørke) menneskene i disse (mørke) landene virker som patologiske ofre. Atter en underernært inder, atter en sultende etiopier, atter en afghansk flyktningleir, atter en forkrøplet sudaneser … som trenger den hvite manns hjelp. De forsterker ubevisst rasistiske stereotypier og bekrefter den vestlige sivilisasjons prestasjoner, behagelighet og medfølelse (‘tøff kjærlighet’). De er den moderne verdens sekulære misjonærer.

Til slutt, i mindre skala, men mer lumsk, spiller kapitalen tilgjengelig for frivillige organisasjoner samme rolle i alternativ politikk som den spekulative kapitalen som flyter inn og ut av fattige lands økonomier. Finansieringen begynner å diktere dagsordenen. Den forvandler konfrontasjon til forhandlinger. Det avpolitiserer motstand. Den blander seg inn i lokale bevegelser som tradisjonelt har vært selvhjulpne. Frivillige organisasjoner har penger som kan ansette lokale folk som ellers kanskje ville ha vært aktivister i motstandsbevegelser, mens de nå kan føle at de gjør noe som både er umiddelbart og kreativt nyttig (og samtidg tjene til livets opphold).

Virkelig politisk motstand har ingen slike lette løsninger. De frivillige organisasjonenes overtakelse av politikken truer med å forvandle motstand til en velfungerende, rimelig og lønnsom 8-4 jobb. Med noen frynsegoder på kjøpet. Virkelig motstand har virkelige konsekvenser. Og ingen lønn.

 

 


Med velvillig tillatelse fra Investig’action. Arundhati Roy er en indisk forfatter og aktivist. Hennes siste bok er «Capitalism – A Ghost Story». Denne teksten ble opprinnelig presentert på en konferanse i 2014.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Mens fokuset var rettet mot marxistisk infiltrering, benyttet mørkere krefter anledningen. Astro-turf er et begrep en sjelden møter lenger. Det er i grunnen ganske pussig - siden kunstgras-rot passer stadig flere.
    Vi husker jo alle (hvis vi vil), historien om den britiske miljø-organisasjonen som hadde en politi-agent som aktivt medlem i årevis. Grunnen til at vi vet det er at han var så uforsiktig at han fikk barn med et eller flere andre medlemmer. Det er ingen grunn til å tro at han er den eneste, kun den dummeste.

    Jeg vil også gjenta min faste anbefaling: Les John Perkins - The Confession of an Economic Hitman og se om ikke noen brikker faller på plass.

  2. aford says:

    “Astroturf” som begrep er kanskje ikke så mye brukt for tiden, og det kan forsåvidt i seg selv delvis være et resultat av astroturf-beslektede typer av fordekte aktiviteter som innebærer dreining av fokus og hypnotisk søvn hos massene.

    Men turfingen i seg selv er i hvert fall ikke gått av moten, og eksemplene på både diskrét kupping av gryende, genuine grasrotbevegelser og rene nyetableringer med 100% falske grasrøtter de siste åra er mange, og ikke sjelden er det massenes stilltiende aksept - eller aller helst eksplisitt applauderende støtte - til de imperialistiske invasjonskriger, flyforbud (flatbombing), regimeskifter og alle tilliggende herligheter som venter ved enden av veien, som er hensikten med å la kunstgresset gro som ugress.

    Den kanskje mest kjente av samtidens store, globalt og globalistisk agerende grossister i kunstgress, må vel være George Soros, med sitt Avaaz og et utall andre kontrollerte liksom-folkebevegelser, som dessverre er ganske gode til å få store antall velmenende, idealistisk motiverte unge mennesker til å hjelpe til med å legge vakre brostein på veien mot et visst sted.

    Re: John Perkins/ Economic Hitman
    Jeg støtter den anbefalingen.

  3. Soros er en amatør. Spør Wallenberg, - med sitt “värka, inte synas”. Og da kommer vi inn på en annen del av mitt livs-pensum; intervjuet G. Edward Griffin gjorde med den aldrende Norman Dodd , som ledet en underkomiteé av den beryktede komteén for u-amerikansk virksomhet. Hans mandat var å undersøke de utallige stiftelsenes rolle i slikt. Hva han kan fortelle er ikke for sarte sjeler - noe du kan ta bokstavelig.

    Der fikk Hollywood lov til å stjele hele seansen og gjøre alle immune mot slike signifikante funn.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere