Syriakrigen og det nye Midtøsten – fasiten nærmer seg

18
Lystenes hage er et triptyk malt av den nederlandske maleren Hieronymus Bosch. Det er malt 1503–1504.

Planen var at de sekulære arabiske statene skulle hakkes opp i religiøse bantustans i stadig krig med hverandre. Dette skulle bane veien for den endelige krigen mot Iran og for USAs og Israels fullstendige kontroll over Midtøsten. Og lenge gikk alt etter planen. Irak ble knust og det samme ble Libya. Og for bare to år siden så det ut til at det skulle gå samme vei med Syria. Men det er evigheter siden. Krigen i Syria er ikke over, men Syria er i ferd med å vinne. Og når støvet legger seg ser vi konturene av et nytt Midtøsten, og slett ikke det man drømte om i Tel Aviv og Washington.


Dette er en lett revisjon og oppdatering av en artikkel vi publiserte 26. oktober 2017. Begivenhetene i den tida som har gått bekrefter og underbygger de analysene vi gjorde den gangen, så det har ikke vært nødvendig å endre noen av konklusjonene.


Første strategiske nederlag for USA

Amerikanske velgere godtar ikke lenger at deres egne sønner og døtre skal ofre livet i hopetall rundt omkring på planeten. Derfor har Pentagon satset på en kombinasjon av leiesoldater fra private selskaper og jihadistiske militser. Denne resepten har vist seg å kunne ødelegge land, men til nå har den ikke ført til en eneste seier. Med krigen i Syria har den til og med gått på et skjebnesvangert nederlag.

Intervensjonskrigen i Syria har vært en slags verdenskrig i den forstand at soldater fra mer enn 100 land har deltatt og mer enn seksti land har støttet dem finansielt, materielt og militært. Oljediktaturene, Tyrkia, EU, NATO, Israel og USA har på hver sin måte satset på å knuse Syria for å bane vei for sitt nye Midtøsten. Og fram til 2015 så de ut til å ville lykkes.

Men Russland bestemte seg for at nok var nok. Etter statskuppet i Ukraina gikk det opp for Vladimir Putin og den russiske ledelsen at hvis ikke USAs offensiv ble stoppet, ville Russland sjøl være i livsfare. I Kreml hadde man også lært av sine katastrofale feil i Libya da man valgte å sitte stille og la Vesten bombe Afrikas mest velfungerende land i stumper og stykker.

Syrias president Bashar al-Assad inviterte Russland til å hjelpe landet i kampen mot de vestligstøttede jihadistene, og dermed kunne Russland intervenere trygt innenfor folkeretten. Russland ønsket ikke å havne i ei syrisk hengemyr, men bare å sørge for at Syria skulle vinne krigen og overleve som en suveren og helhetlig stat. Denne planen ser nå ut til å lykkes. Ikke bare ser Syria ut til å ville overleve, men også nabolandet Irak ser ut til å kunne gjenoppstå som en udelt stat etter at det kurdiske uavhengighetsprosjektet slo feil.

Dette betyr et strategisk nederlag for USA og Israel. Og betydninga av det kan vanskelig overvurderes.

Israel er vingeklippet

Benjamin Netanyahu kan gjerne stråle over at han får VIP-behandling i Moskva samtidig som hans soldater skjøt ned ubevæpnede palestinere for fote. Men når Israel nå må evakuere sine og Vestens agenter fra Syria og akseptere at den syriske hæren igjen tar kontrollen over alt land opp mot de okkuperte Golanhøydene, betyr det at Israel likevel har tapt.

Det blir ingen virkeliggjøring av Yinon-planen. Det blir ikke noe Stor-Israel eller noen oppsplitting av Syria i stridende enklaver som Israel lett kan kontrollere. Israel har fått garantier fra Moskva, men ikke den samme typen åpen kassakreditt som landet har hatt i USA. Gang på gang har Israel krevd at Russland skal sørge for tilbaketrekking av Irans styrker i Syria, men gang på gang har Iran og Russland gjort det klart at det ikke er noe som bestemmes i Moskva. Det avgjøres mellom Damaskus og Teheran. Iran er invitert til å støtte den legitime regjeringa i Syria, og har folkeretten og FN-pakten på sin side.

Neppe noen krig mot Iran

Israels innerste ønske har vært å utløse en krig mot Iran for endelig å tvinge landet i kne. Dette har forent Jerusalem og Riyadh, Saudi-Arabia ønsker å knuse de sjiamuslimske «vantro» i Iran og resten av regionen. Derfor har Saudi-Arabia betalt så store summer for å holde «opprørerne» i Syria med våpen, ammunisjon, forsyninger og soldater.

Men de har lidd nederlag. Iran står sterkere enn før denne krigen. Vestmaktene er splittet i synet på Iran. EU med Tyskland i spissen ønsker ikke noen boikott av Iran. De ønsker å investere i landet og de ønsker sin del av det iranske markedet. Derfor gjør de åpent opprør mot USAs direktiver om fortsatte sanksjoner.

Det har i det siste vært en ordkrig mellom Donald Trump og Irans øverste leder Ali Khamenei. Høydepunktet i ordkrigen var da Khamenei avslørte at Iran hadde snappet opp et brev fra Trump til USAs allierte i Midtøsten. Der skal Trump ha skrevet:

«Jeg har brukt 7 000 milliader dollar og dere må gjøre noe til gjengjeld»!

Det var en beskjed til sunnistatene om at USA er trøtt av å føre kriger for dem. Og ikke bare er USA trøtt av dette. Disse krigene har blodtappet USA og redusert supermaktas posisjon i verden. Derfor betyr det lite at ordkrigen har blusset opp igjen. Det er spill for galleriet. Neocons i USA ønsker krig mot Iran. Deler av den iranske diasporaen ønsker at USA skal gjennomføre regimeskifte i Teheran. På tross av sin krigerske retorikk, har ikke Trump til hensikt å føye dem.

Den store tyske krigsteoretikeren Carl von Clausewitz skrev i sitt hovedverk «Vom Kriege» (Om krigen):

“Ingen starter en krig – eller: ingen med vettet i behold burde gjøre det – uten først å ha en klar mening om hva han ønsker å oppnå med krigen og hvordan han ønsker å føre den.”

Det finnes ikke noe «realistisk» plan for hvordan USA, Israel og Saudi-Arabia skulle kunne vinne en krig mot Iran når de har mislykkes så kapitalt i Syria. Dette vet Donald Trump, og han har vist at han ikke ønsker å kaste gode penger etter dårlige penger.

Etter definisjonen til von Clausewitz var krigen mot Syria en krig uten vettet i behold. Det syriske folket har betalt en uhyggelig pris for denne vettløsheten. Men den har også rammet de angripende statene sjøl. Den prisen vil de få betale avdrag på framover.

Et splittet USA

Nå må det sies at USA ikke har vært forent om denne krigsstrategien. Det militær-industrielle komplekset trenger krig for å holde profittene og etterspørselen oppe. Men Barack Obama ønsket ikke denne krigen, han ble dratt inn i den. Neocons som John McCain og Hillary Clinton gjorde jobben for krigslobbyen og prøvde å etablere en situasjon der presidenten ikke ville ha noe annet valg enn å sende amerikanske tropper inn i en storkrig i Midtøsten.

Daværende utenriksminister John Kerrys ord til Kongressen om at oljestatene hadde sagt at de var villige til å finansiere det hele dersom USA bare ville gå til krig, forteller mye om hvor initiativet til denne krigen kom fra. I hemmelighet har Israel samarbeidet med Saudi-Arabia om å legge til rette for en slik krig.

Vi har hatt en situasjon der «halen har logret med hunden». USAs allierte i Midtøsten har fått Washington til å handle mer eller mindre slik de ville. Neocons, som led et så knusende nederlag i Irak, inntok på nytt kommandoposisjoner i USAs regjering, og fikk det stort sett som de ville.

Men Pentagon og CIA handlet ikke en gang etter samme plan. De hadde ulike strategier og støttet ulike grupper, og til tider støttet de hver sine grupper som var i krig med hverandre. Valgsirkuset i USA viste hvor stor splittelsen i den amerikanske «djupstaten» er. Den overveldende delen av maktapparatet ønsket mer av det samme, mer krig og amerikansk verdenshegemoni.

Men det fantes dem, både i militærapparatet og andre steder, som innså at den tida er forbi. Det betyr ikke at de var fredens folk, men at de bare innså at for å redde USAs imperialisme, var de nødt til å skalere ned ambisjonene.

Hva er konturene av det nye Midtøsten?

Russland har nå sikret seg en varig posisjon ved Middelhavet og sørget for at Syria ikke kommer til å gå i oppløsning. Russland har ingen ambisjon om å «frelse verden» for sitt syn, slik USA har hatt. Russerne er pragmatiske. De samarbeider med Syria og Iran, men sier ikke nei til å samarbeide også med Israel og Saudi-Arabia, forutsatt at disse landa ikke forsøker å skade Russlands interesser. Og om russerne er pragmatiske, så er kineserne det ti ganger mer.

Kinas silkeveistrategi og petroyuan ruller fram som et tilsynelatende ustoppelig tog. Saudi-Arabia er på randen av å bryte sammen. Den saudi-arabiske imperialismen har overstrukket seg og saudiene må gjøre noen harde valg. Antakelig velger de å hoppe fra petrodollar til petroyuan, med de enorme konsekvensene det vil få.

Et rekonstruert Syria blir et nervesenter for den nye silkeveien. Iran blir det samme og vil bryte ut av det amerikansk-israelske kvelertaket. Sammen med Russland er Iran en klar vinner av Syria-krigen, og EU bare venter på muligheten til å kunne svikte USA og gjenopprette normale forbindelser med Teheran.

Det blir ikke noe uavhengig Kurdistan denne gangen heller. Kurderne vil nok en gang se at stormaktene kommer til å svikte dem.

Tyrkia har lært at USA og EU ikke er deres venner, og landet vil vende seg mot silkeveien og Shanghai Cooperation Organisation (SCO). Men de ny-ottomanske visjonene i Ankara vil ikke bli realisert.

Israel har mislykkes med sine planer om et pulverisert Midtøsten, og det blir ikke noe stor-Israel. Også Israel vil måtte forholde seg til at USA ikke lenger vil kunne være politi for Midtøsten og at det nå er Russland og Kina som deler ut kortene.

Det er ikke utelukket at Libya vil kunne gjenoppstå som en forent stat, og det vil i så fall bli en stat som reiser sak mot Norge og våre allierte for de enorme skadene vi har påført dem, så Støre og Stoltenberg bør ikke føle seg for trygge.

Det blir ikke noe Kurdistan denne gangen heller

Først sviktet USA kurderne i Irak og nå kommer de til å avikte kurderne i Syria. Israel satset stort på et uavhengig Kurdistan i Irak, og har vært avhengig av en massiv oljeimport fra de kurdiske områdene der mesteparten av Iraks olje befinner seg. Det har også vært tilnærming mellom Israel og kurderne i Syria. Israel støtter alt som kan splitte opp og svekke Syria.

Men kurderne har historiske erfaringer for at når det kommer til alvoret blir de alltid sviktet av stormaktene. Det blir ikke noen nyoppdeling av Midtøsten. Ingenting endres fordi alt er endret. De kurdiske lederne har dessverre feilvurdert situasjonen. Lederne i PYD har trodd at de kunne skape en «føderasjon» med militær støtte fra okkupantmakta USA, med massive forsyninger av amerikanske våpen og med US Air Force til å kontrollere luftrommet. Nå må de i stedet prøve å finne sin plass i et forent og integrert Syria. Det er å håpe at de griper den sjansen.

Det blir ikke noe Stor-osmansk rike heller

Trykias sterke mann, den nyvalgte Recep Tayyip Erdoğan har drømmer om å bli vår tids versjon av Suleyman den store, og gjenreise i det minste deler av det osmanske riket. I 2016 holdt han flere taler der han gir uttrykk for at Tyrkia har rettmessige krav på flere nabolands territorium. I en tale på universitetet Rize i Busra viste han til det såkalte National Covenant fra 1920. Det var  en politisk erklæring fra det siste osmanske parlamentet. Vedtaket inneholdt Tyrkias krav foran Lausanne-konferansen som etablerte grensene i det nåværende Tyrkia.

Der viste presidenten til enkelte områder som hadde tilhørt Tyrkia:

Kypros, Aleppo (i Syria), Mosul og Kirkuk (i Irak) , Batum (i Georgia), Kardshali og Varna (i Bulgaria) og de egeiske øyene (i Hellas).

Tyrkia har vært en av hovedaktørene i krigen mot Syria, og derfra er mye av hjelpen til jihadistene smuglet inn, blant annet den norske støtten. Tyrkia har sørget for at Den islamske staten kunne finansiere krigen delvis gjennom å selge olje fra Syria via Tyrkia. Men også Erdoğan har tapt. Riktignok slipper han å få en uavhengig kurdisk enhet på Tyrkias sørgrense. Men han kommer til å måtte akspetere et helt befridd Syria. USA vil ikke hjelpe ham med å holde militær kontroll over noen del av nabolandet i sør, og heller ikke Russland.

Tyrkia kan ha noe å vinne på den nye situasjonen i Midtøsten, men bare gjennom å innse at kampen for å dominere Syria er tapt, for så å vende seg østover mot Shanghai Cooperation Organisation (SCO) og det nye «silkeveibeltet». De direkte kinesiske investeringene i Tyrkia er allerede i gang og de kmmmer til å vokse. Erdoğan må innse at Washington og Brussel har lite å tilby, mens han derimot kan møte åpne dører i Moskva og Beijing.

Vil det gå slik?

Johan Galtung ble nylig spurt om han fortsatt trodde på sin egen spådom om at USA ville falle før 2020. Han svarte at «USA har allerede falt». Det er mye sant i dette. I 2001 startet USA det som i US Army kalles «Den lange krigen». Den har tatt seksten år til nå, og etter alle solemerker har de tapt den.

Betyr det at krigsmakerne har gitt seg, at tigeren er død? Nei, dessverre. Det kan godt bety at den blir enda mer desperat. En skadeskutt tiger kan bli ytterst farlig. USA hisser fortsatt til krig mot Russland. Amerikanske tropper finnes over hele det afrikanske kontinentet. Og USA har fortsatt våpen til å sette verden i brann. Og planene finnes og kan iverksettes på kort tid. Når USA bygger baser i Norge er det for å kunne bruke dem i en tenkt kjernefysisk krig mot Russland.

Donald Trump og de kreftene som står bak ham har skjønt at dette også er det glade vanvidd. Helt siden valgkampen har Trump forsøkt å få til en detente med Russland. Det demokratiske partiet og neocons blant republikanerne har forsøkt å hindre ham i å gjøre dette. De har til og med tatt til orde for å avsette eller styrte presidenten for å hindre avspenning gjennom hele dette «Russiagate»-hysteriet. Helsinkimøtet viste at de langt på vei har tapt. Presidenten så seg tydeligvis sterk nok til å kunne gjennomføre dette møtet med Vladimir Putin på tross av rasende opposisjon på hjemmefronten. Og dette møtet har lagt grunnlaget for at krigen mot Syria avsluttes. Nå er det bare et direkte statskupp mot presidenten eller en «ensom ulv» med god hjelp til å trykke på avtrekkeren i det rette øyeblikket som kan hindre at det faktisk blir en detente.

Strategisk har USA tapt. Dollarregimet går mot slutten. Verden blir omorganisert enten USA vil det eller ei. Derfor er det så viktig at det syriske folket ser ut til å seire mot overmakta. Derfor er det så viktig at Israels og Saudi-Arabias planer for Midtøsten har mislykkes. I det ligger det en mulighet for at storkrigen kan unngås.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Fredrik says:

    Her leverer du nok en veldig bra analyse Pål.

  2. Anki says:

    Dette er så bra! Tenk om bare en eneste skribler fra gammelmedia kunne ta inn over seg at de har tapt og tørre å si det. Diktatorvrøvelet og Russiagate-hoaxen er så utgått på dato, det burde man ha fått med seg hvis man har tre hjerneceller i operativ tjeneste og tilgang til verdensveven.

  3. Ludvig says:

    Mens Putin tilstreber en multipolar verden bestående av organisering av store regioner og sammenslutninger som EU og BRICS så tilstreber Trump en “atomistisk” verden bestående av suverene småstater som inngår bilaterale avtaler med hverandre.

    Alt som foregår i USA pleier etter noen tid å smitte over på Norge. Så kan man kanskje ønske seg en tid der våre politikere kappes om å sette “Norge først”?

  4. baluba says:

    Det er en ting jeg fremdels ikke har fått noen plausibel forklaring på og det er hva som var pressmiddelet til Nathayahu mot Putin da russerne gav opp å utplassere S- 400 i Syria. For syrernes del vill det trolig bli et nullsumspill ettersom alt Israel skyter ned også har en enorm kostnad å erstatte, men denne saken har også andre menneskelige sider, ikke minst knyttet til moral og trygghet. Jeg ser Iranske soldater inne i Syria som en brikke i forhandlingene men må si jeg ble enormt skuffet da avtalen ikke ble noe av.

  5. INK says:

    Det er lov å håpe, men jeg er nå ikke så sikker på at de ansvarlige for Norges krigsforbrytelser i Libya noensinne må stå til ansvar.

  6. Lesetips for alle.

    “Guess Who’s in Charge of Guarding U.S. Nuclear Power & Weapon Sites?”
    By Michael Collins Piper

    "Amerikanske tilhørere av Israel var glade for å høre at et israelsk selskap, Magal Security Systems, som eies delvis av Israels regjering, har ansvaret for sikkerhet for de mest følsomme atomkraft- og våpenlagringsanleggene i USA.

    Som det største omkretssikringsselskapet i verden begynte Magal som en deling av israelske flyindustrier (IAI), som delvis eies av Israels regjering. I de senere år har imidlertid Magal utviklet seg til et børsnotert selskap, selv om IAI (og dermed Israels regjering) fortsatt har en betydelig andel i det vellykkede firmaet.

    Hva dette betyr er at Israels regjering vil ha kontroll over sikkerheten til Amerikas atomvåpen.

    Tilhengere av Israel sier at dette er en fantastisk ide, siden Israel sies å være Amerikas nærmeste allierte. Imidlertid er det noen kritikere som spørsmålet om at USAs overfølsomme kjernefysiske sikkerhet er i hendene på en fremmed land, spesielt Israel, som selv i dag offisielt nekter å bekrefte eller nekter for at de har atomvåpen"
    Les mer her :
    “Guess Who’s in Charge of Guarding U.S. Nuclear Power & Weapon Sites?”

  7. INK; Nettopp her er du inne på det som til enhver tid har muliggjort statsautoriserte myrderier, destruksjon og systematisk vannvidd over enhver sandal over hele planeten,: I det store - har de direkte- og indirekte ansvarlige for uhyrlighetene og vannviddet sluppet unna normal juridisk forfølgelse og påfølgende adekvat 'belønning'. - Tvert imot, er mange hyllet som ''statsledere av format'', og har kunnet sole seg i 'patriotisk glans' blant sine respektive ignorante og godt manipulerte befolkninger.

    Historien taler [beklageligvis] her sitt entydige språk . . . . . . . . . .

  8. Her kommer “Responsibility to protect.” R2P inn, og sa ikke Stoltenberg noe om at FNs sikkerhetsråd hadde gitt klarsignal ?

    Det står her noe om grunnpillarene i det Westfaliske system, som igjen setter fokus på nasjonalismen og globalismen som de to hovedalternativene og konfliktene sett i lys av globalismen og FN i en artikkel fra FN her:

    As time passed, and with the tragic events in Somalia, Rwanda, Bosnia, and Kosovo engraved in people’s minds, some of the main pillars of the Westphalia system were brought into question and, with them, the principles of sovereignty and non-interference. (min kursiv )

    I et forsøk på å bevege seg bort fra den kontroversielle oppfatningen av droit d’ingérence fra 1990-tallet, forsøkte Responsibility to Protect (R2P) -normen å omarbeide spørsmålet med hensyn til ansvar og beskyttelse i stedet for rett til å gripe inn.

    Utsikten var at en stats mangel på å beskytte sine egne borgere ikke lenger ville bli sett, som tidligere, som ingen andres ansvar, men som hele verdens bekymring; det var et rettferdig svar på “aldri igjen”. På 2005-FNs verdenstopp ble en restriktiv og smal forståelse av R2P, basert på rapporten om denne normen av International Commission on Intervention and State Sovereignty, avtalt av verdens ledere .

    Rapporten uttalte at hver enkelt stat hadde ansvaret for å beskytte sin befolkning mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten. Dokumentet fremhevet også at det internasjonale samfunn var forberedt på å ta kollektive tiltak fra sak til sak, gjennom Sikkerhetsrådet og i samsvar med charteret, på en rettidig og avgjørende måte. Mye vekt ble lagt på viktigheten av konfliktforebygging, som inkluderte land som bistår andre land under stress før utbrudd av krise eller konflikt.
    I 2006 ble disse bestemmelsene bekreftet av Sikkerhetsrådet ved vedtak av resolusjon 1674 om beskyttelse av sivile i væpnet konflikt, og ved resolusjon 1706 om utplassering av FNs fredsbevarende styrke i Darfur, Sudan.
    R2P and the UN
    https://unchronicle.un.org/article/r2p-and-un
    Henger det sammen slik at den store innvandringen som mange tenker kan føre til borgerkrig på lengre sikt, igjen blir et konflikt tema relatert til at " nå er det tid for utskifting av systemet dere" der man skal forklares hvor viktig det er med R2P og FN og at det ordnes opp utenfra , og at “vi trenger en verdensregjering” ?

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

8 flere kommentarer

Deltakere

Historisk kommentararkiv

18 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.