Syriakrigen og det nye Midtøsten

19

Planen var at de sekulære arabiske statene skulle hakkes opp i religiøse bantustans i stadig krig med hverandre. Dette skulle bane veien for den endelige krigen mot Iran og for USAs og Israels fullstendige kontroll over Midtøsten. Og lenge gikk alt etter planen. Irak ble knust og det samme ble Libya. Og for bare to år siden så det ut til at det skulle gå samme vei med Syria. Men det er evigheter siden. Krigen i Syria er ikke over, men Syria er i ferd med å vinne. Og når støvet legger seg ser vi konturene av et nytt Midtøsten, og slett ikke det man drømte om i Tel Aviv og Washington.

Første strategiske nederlag for USA

Amerikanske velgere godtar ikke lenger at deres egne sønner og døtre skal ofre livet i hopetall rundt omkring på planeten. Derfor har Pentagon satset på en kombinasjon av leiesoldater fra private selskaper og jihadistiske militser. Denne resepten har vist seg å kunne ødelegge land, men til nå har den ikke ført til en eneste seier. Med krigen i Syria har den til og med gått på et skjebnesvangert nederlag.

Intervensjonskrigen i Syria har vært en slags verdenskrig i den forstand at soldater fra mer enn 100 land har deltatt og mer enn seksti land har støttet dem finansielt, materielt og militært. Oljediktaturene, Tyrkia, EU, NATO, Israel og USA har på hver sin måte satset på å knuse Syria for å bane vei for sitt nye Midtøsten. Og fram til 2015 så de ut til å ville lykkes.

Men Russland bestemte seg for at nok var nok. Etter statskuppet i Ukraina gikk det opp for Vladimir Putin og den russiske ledelsen at hvis ikke USAs offensiv ble stoppet, ville Russland sjøl være i livsfare. I Kreml hadde man også lært av sine katastrofale feil i Libya da man valgte å sitte stille og la Vesten bombe Afrikas mest velfungerende land i stumper og stykker.

Syrias president Bashar al-Assad inviterte Russland til å hjelpe landet i kampen mot de vestligstøttede jihadistene, og dermed kunne Russland intervenere trygt innenfor folkeretten. Russland ønsket ikke å havne i ei syrisk hengemyr, men bare å sørge for at Syria skulle vinne krigen og overleve som en suveren og helhetlig stat. Denne planen ser nå ut til å lykkes. Ikke bare ser Syria ut til å ville overleve, men også nabolandet Irak ser ut til å kunne gjenoppstå som en udelt stat etter at det kurdiske uavhengighetsprosjektet slo feil.

Dette betyr et strategisk nederlag for USA og Israel. Og betydninga av det kan vanskelig overvurderes.

Et splittet USA

Nå må det sies at USA ikke har vært forent om denne krigsstrategien. Den militær-industrielle komplekset trenger krig for å holde profittene og etterspørselen oppe. Men Barack Obama ønsket ikke denne krigen, han ble dratt inn i den. Neocons som John McCain og Hillary Clinton gjorde jobben for krigslobbyen og prøvde å etablere en situasjon der presidenten ikke ville ha noe annet valg enn å sende amerikanske tropper inn i en storkrig i Midtøsten.

Daværende utenriksminister John Kerrys ord til Kongressen om at oljestatene hadde sagt at de var villige til å finansiere det hele dersom USA bare ville gå til krig, forteller mye om hvor initiativet til denne krigen kom fra. I hemmelighet har Israel samarbeidet med Saudi-Arabia om å legge til rette for en slik krig.

Vi har hatt en situasjon der «halen har logret med hunden». USAs allierte i Midtøsten har fått Washington til å handle mer eller mindre slik de ville. Neocons, som led et så knusende nederlag i Irak, inntok på nytt kommandoposisjoner i USAs regjering, og fikk det stort sett som de ville.

Men Pentagon og CIA handlet ikke en gang etter samme plan. De hadde ulike strategier og støttet ulike grupper, og til tider støttet de hver sine grupper som var i krig med hverandre. Valgsirkuset i USA viste hvor stor splittelsen i den amerikanske «djupstaten» er. Den overveldende delen av maktapparatet ønsket mer av det samme, mer krig og amerikansk verdenshegemoni. Men det fantes dem, både i militærapparatet og andre steder, som innså at den tida er forbi. Det betyr ikke at de var fredens folk, men at de bare innså at for å redde USAs imperialisme, var de nødt til å skalere ned ambisjonene.

Hva er konturene av det nye Midtøsten?

Russland har nå sikret seg en varig posisjon ved Middelhavet og sørget for at Syria ikke kommer til å gå i oppløsning. Russland har ingen ambisjon om å «frelse verden» for sitt syn, slik USA har hatt. Russerne er pragmatiske. De samarbeider med Syria og Iran, men sier ikke nei til å samarbeide også med Israel og Saudi-Arabia, forutsatt at disse landa ikke forsøker å skade Russlands interesser. Og om russerne er pragmatiske, så er kineserne det ti ganger mer.

Kinas silkeveistrategi og petroyuan ruller fram som et tilsynelatende ustoppelig tog. Saudi-Arabia er på randen av å bryte sammen. Den saudi-arabiske imperialismen har overstrukket seg og saudiene må gjøre noen harde valg. Antakelig velger de å hoppe fra petrodollar til petroyuan, med de enorme konsekvensene det vil få.

Et rekonstruert Syria blir et nervesenter for den nye silkeveien. Iran blir det samme og vil bryte ut av det amerikansk-israelske kvelertaket. Sammen med Russland er Iran en klar vinner av Syria-krigen, og EU bare venter på muligheten til å kunne svikte USA og gjenopprette normale forbindelser med Teheran.

Det blir ikke noe uavhengig Kurdistan denne gangen heller. Kurderne vil nok en gang se at stormaktene kommer til å svikte dem.

Tyrkia har lært at USA og EU ikke er deres venner, og landet vil vende seg mot silkeveien og Shanghai Cooperation Organisation (SCO). Men de ny-ottomanske visjonene i Ankara vil ikke bli realisert.

Israel har mislykkes med sine planer om et pulverisert Midtøsten, og det blir ikke noe stor-Israel. Også Israel vil måtte forholde seg til at USA ikke lenger vil kunne være politi for Midtøsten og at det nå er Russland og Kina som deler ut kortene.

Det er ikke utelukket at Libya vil kunne gjenoppstå som en forent stat, og det vil i så fall bli en stat som reiser sak mot Norge og våre allierte for de enorme skadene vi har påført dem, så Støre og Stoltenberg bør ikke føle seg for trygge.

Vil det gå slik?

Johan Galtung ble nylig spurt om han fortsatt trodde på sin egen spådom om at USA ville falle før 2020. Han svarte at «USA har allerede falt». Det er mye sant i dette. I 2001 startet USA det som i US Army kalles «Den lange krigen». Den har tatt seksten år til nå, og etter alle solemerker har de tapt den.

Betyr det at krigsmakerne har gitt seg, at tigeren er død? Nei, dessverre. Det kan godt bety at den blir enda mer desperat. En skadeskutt tiger kan bli ytterst farlig. USA hisser fortsatt til krig mot Russland. Amerikanske tropper finnes over hele det afrikanske kontinentet. Og USA har fortsatt våpen til å sette verden i brann. Og planene finnes og kan iverksettes på kort tid. Når USA bygger baser i Norge er det for å kunne bruke dem i en tenkt kjernefysisk krig mot Russland.

Men strategisk har USA tapt. Dollarregimet går mot slutten. Verden blir omorganisert enten USA vil det eller ei. Derfor er det så viktig at det syriske folket ser ut til å seire mot overmakta. Derfor er det så viktig at Israels og Saudi-Arabias planer for Midtøsten har mislykkes. I det ligger det en mulighet for at storkrigen kan unngås.

KampanjeStøtt oss

19 KOMMENTARER

  1. Brikkene faller på plass. Takk for god informasjon! I hemmelighet har Israel samarbeidet med Saudi-Arabia om å legge til rette for en slik krig.

    Israel har mislykkes med sine planer om et pulverisert Midtøsten, og det blir ikke noe stor-Israel. Også Israel vil måtte forholde seg til at USA ikke lenger vil kunne være politi for Midtøsten og at det nå er Russland og Kina som deler ut kortene.

  2. No kjem det varsel om at Kina vil opprette «Petro-Yuan» innan utgangen av året. Frå RT kjem det analysar som peikar mot at USA heller vil risikere ein krig med Kina enn å misse det siste dei har att. Med andre ord vil dei ikkje «gå ned einsame».

    • Men jeg lurer på hva han begrunner denne med; «Men de ny-ottomanske visjonene i Ankara vil ikke bli realisert»

  3. Mange viktige punkter her.
    Men; «President Trump» – prosjektet er ett rent neocon-prosjekt. Neocontettheten er tettere nå en under Bush, eller Obama fss, og derfor må vi ikke lulle oss inn i at tid for overraskelser og falske flagg er over.
    En god taktikk er alltid å trekke seg tilbake under planlegging av nye angrep. Det tror jeg er tilfelle nå.
    7 land står fremdeles på smørbrødlisten til neocons. Iran og Syria gjenstår, og Iran ble som forventet satt i fokus umiddelbart etter at den mest styrte presidenten i historien (er han president i det hele tatt?) anklaget landet for å være «sponsor of terrorism».
    Vi burde altså ikke tro at noe som helst er over, bare utsatt.
    Gjør krisen stor nok, og ledere uansett kaliber vil måtte bøye seg for den maktdynamikk som gjelder hjemme.
    Det gjelder også Russland og Kina.

  4. En god og informativ artikkel. Spørsmålet er om dagens amerikanske administrasjon vil foreta en evaluering av de siste to-tre tiårs involveringer i krigshandlinger i Midtøsten. Tror i så fall at resultatet vil bli nedslående for amerikanerne. Selv om en skulle tro at Trump er en fare for verdensfreden om en legger mainstreem-pressen, og en udiplomatisk retorikk til grunn, er jeg fortsatt av den formening om at Trump har en annen agenda. Trump sier vel ikke annet i det offentlige rom, enn det «diplomater» alltid har sakt i lukkede rom. Det største problemet til Trump er nok først og fremst tidligere beslutningstakere som fortsatt sitter i «posisjon», både på republikansk og demokratisk side. Disse ønsker selvsagt ikke å bli konfrontert med sine beslutninger. Derfor den kaotiske innenrikspolitiske situasjonen.

  5. Veldig bra.

    Det som kan destablisere USAs økonomi fremover er at Saudi Arabia hopper over fra petrodollar til petroyuan, og at det også kommer en ny finanskrise (dagens gjeldsnivå ligger nå på ca 330% av verdens BNP og dette lammer videre økonomisk vekst). Ny finaskrise kan sammen med dollarens fall gi et voldomt fall i levestandard i USA (USA har stort underskudd på handelsbalansen med utlandet når det gjelder varer). Trolig kommer det også snart en ny oljekrise, IEA har lenge advart om at verdens oljeinvesteringer er for små til å kunne dekke verdens behov for energi, det kan bli energikrise i 2020 (når de kjempestore oljefeltene går tomme er det vanskelig å klare å erstatte disse med nye oljefelt eller med alternativ energi på kort sikt). I tillegg kan den vestlige verden samtidig få en eldrebølge å slite med (såkalt secular stagnation som bremser økonomisk vekst). I USA er fattigdom og rusmiddelbruk et stort problem, i dag dør det noe slikt som 60.000 av overdose hvert år i USA. Det kan skje et sosialt sammenbrudd i USA.

    Alle disse problemer kan paralysere makteliten i USA. Skal de bombe Saudi Arabia fordi landet holder på å gå konkurs og har switchet fra dollar til yuan? Skal USA bombe Saudi Arabia fordi landet holder på å gå tomt for olje? Skal USA bombe samtlige oljeland fordi de ikke har investert nok i oljeutvinning? Og hvem skal gis skylden for en ny finanskrise og for eldrebølgen og de sosial problemene i USA. Det er ikke helt enkelt å skulle gi Russland og Kina skylden for alle disse problemer. Vil en atomkrig kunne redde USAs maktelite? Kanskje USA heller burde ha bombet seg selv.

    Makteliten i USA kan bli paralysert og forvirret, og kan bli handlingslammet. Det kan kanskje redde verden fra atomkrig.

    • La oss håpe. Men dette er nok ønsketenkning. 60 000 overdoser sier du. Det må jo bety at det finnes svært mange fler som lever et miserabelt liv som godt kunne tenke seg en ren seng og penger å sende hjem fra krigen. Under første Irakkrif falt krimratene som en stein i USA. I Israel sluttet de deprimerte å ta selvmord. En fullskala atomkrig vil drepe milliarder. Dvs de som ikke forberedte seg med en bunker med forsyninger. At verden skal gå under har jeg ingen tro på

  6. 100 prosent enig i den analysen. Og geopolitikerne i CNN synes også i stor grad å være enige i analysen, selv om de ser langt mer sørgmodig på situasjonen. Det strategiske nederlaget for Barzanis uavhengighetsprosjekt med irakisk overtakelse av Kirkuk, er langt på vei den siste spikeren i kista for USAs imperiale Midtøstenprosjekt i denne omgangen: http://edition.cnn.com/2017/10/24/opinions/how-america-sided-with-iran-over-iraqs-kurds-weiss/index.html

  7. Ja du Pål, hur skall man bedöma Barack Obamas roll i detta smutsiga spel ? Han velade och vacklade men ville inte sända amerikanska reguljära trupper. Men vad hade hänt om det brittiska parlamentet inte hade sagt nej till ett krig, något som kom som en komplett överraskning för krigslobbyn ? Därefter blev kongressen nedringd av ilskna medborgare som protesterade mot ett nytt krig. Samtidigt råkade John Kerry försäga sig och sade att USA inte ingriper om Syrien lämnar ifrån sig sina kemiska vapen. John Kerry utgick ifrån att Syrien skulle vägra men nästan genast deklarerade Ryssland att de skulle hjälpa till och avväpna Syrien från dessa vapen.

    Det är klart att Hillary Clinton i Obamas ställe hade startat krig oavsett. Å andra sidan hade Obama inget att invända mot CIA:s och Pentagons krig mot Syrien via ombud. Så modig var han inte att han skulle ha gått emot den djupa statens vilja. Och ombuden hade så stora militära framgångar att USA på våren 2015 lät Ryssland få veta att USA bedömer att terroristerna intar Damaskus i november 2015.

  8. Putin i FN 28 sept 2015:

    “Instead of the triumph of democracy and progress, we got violence, poverty and social disaster — and nobody cares a bit about human rights, including the right to life. I cannot help asking those who have forced that situation: Do you realize what you have done? 

    However, it’s not about Russia’s ambitions, dear colleagues, but about the recognition of the fact that we can no longer tolerate the current state of affairs in the world.»

    Som sagt så gjordt og verden ble stum av overaskelse. Og Russlands avgjørende innsats nevnes overhodet ikke i norske medier. Godt gjordt!

  9. Have begrunner du dette med;
    «Men de ny-ottomanske visjonene i Ankara vil ikke bli realisert».
    Belt and road vil nødvendigvis måtte gå gjennom Xiangjing og mange turkmenske områder hele veien til Europa og vil kreve stabilitet. Her sitter jo Ankara med trumfkortene. Ikke usannsynlig at Kina vil bytte denne stabiliteten med feks økt selvstyre for Uigurene og allianse med et Tyrkia som garantist for tyrkiske interesser. Virker nesten logisk med den pragmatisme kineserne har utvist hittil

  10. Fra offisielt hold tror jeg ikke det har vært vurdert annet enn en buffersone nord for Golanhøydene, som kanskje ville blitt innlemmet i Israel på sikt. Et Stor-Israel som innbefatter hele Syria og halve Midt-Østen tror jeg ikke er noen flertallspolitikk, slik mange mener. Israel opplever imidlertid en frenetisk befolkningseksplosjon, og er forventet å passere 30 millioner innbyggere på ikke så veldig lang tid. Så ja, mer land kunne de nok trenge.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.