Syriakrigen og det nye Midtøsten

0

Planen var at de sekulære arabiske statene skulle hakkes opp i religiøse bantustans i stadig krig med hverandre. Dette skulle bane veien for den endelige krigen mot Iran og for USAs og Israels fullstendige kontroll over Midtøsten. Og lenge gikk alt etter planen. Irak ble knust og det samme ble Libya. Og for bare to år siden så det ut til at det skulle gå samme vei med Syria. Men det er evigheter siden. Krigen i Syria er ikke over, men Syria er i ferd med å vinne. Og når støvet legger seg ser vi konturene av et nytt Midtøsten, og slett ikke det man drømte om i Tel Aviv og Washington.

Første strategiske nederlag for USA

Amerikanske velgere godtar ikke lenger at deres egne sønner og døtre skal ofre livet i hopetall rundt omkring på planeten. Derfor har Pentagon satset på en kombinasjon av leiesoldater fra private selskaper og jihadistiske militser. Denne resepten har vist seg å kunne ødelegge land, men til nå har den ikke ført til en eneste seier. Med krigen i Syria har den til og med gått på et skjebnesvangert nederlag.

Intervensjonskrigen i Syria har vært en slags verdenskrig i den forstand at soldater fra mer enn 100 land har deltatt og mer enn seksti land har støttet dem finansielt, materielt og militært. Oljediktaturene, Tyrkia, EU, NATO, Israel og USA har på hver sin måte satset på å knuse Syria for å bane vei for sitt nye Midtøsten. Og fram til 2015 så de ut til å ville lykkes.

Men Russland bestemte seg for at nok var nok. Etter statskuppet i Ukraina gikk det opp for Vladimir Putin og den russiske ledelsen at hvis ikke USAs offensiv ble stoppet, ville Russland sjøl være i livsfare. I Kreml hadde man også lært av sine katastrofale feil i Libya da man valgte å sitte stille og la Vesten bombe Afrikas mest velfungerende land i stumper og stykker.

Syrias president Bashar al-Assad inviterte Russland til å hjelpe landet i kampen mot de vestligstøttede jihadistene, og dermed kunne Russland intervenere trygt innenfor folkeretten. Russland ønsket ikke å havne i ei syrisk hengemyr, men bare å sørge for at Syria skulle vinne krigen og overleve som en suveren og helhetlig stat. Denne planen ser nå ut til å lykkes. Ikke bare ser Syria ut til å ville overleve, men også nabolandet Irak ser ut til å kunne gjenoppstå som en udelt stat etter at det kurdiske uavhengighetsprosjektet slo feil.

Dette betyr et strategisk nederlag for USA og Israel. Og betydninga av det kan vanskelig overvurderes.

Et splittet USA

Nå må det sies at USA ikke har vært forent om denne krigsstrategien. Den militær-industrielle komplekset trenger krig for å holde profittene og etterspørselen oppe. Men Barack Obama ønsket ikke denne krigen, han ble dratt inn i den. Neocons som John McCain og Hillary Clinton gjorde jobben for krigslobbyen og prøvde å etablere en situasjon der presidenten ikke ville ha noe annet valg enn å sende amerikanske tropper inn i en storkrig i Midtøsten.

Daværende utenriksminister John Kerrys ord til Kongressen om at oljestatene hadde sagt at de var villige til å finansiere det hele dersom USA bare ville gå til krig, forteller mye om hvor initiativet til denne krigen kom fra. I hemmelighet har Israel samarbeidet med Saudi-Arabia om å legge til rette for en slik krig.

Vi har hatt en situasjon der «halen har logret med hunden». USAs allierte i Midtøsten har fått Washington til å handle mer eller mindre slik de ville. Neocons, som led et så knusende nederlag i Irak, inntok på nytt kommandoposisjoner i USAs regjering, og fikk det stort sett som de ville.

Men Pentagon og CIA handlet ikke en gang etter samme plan. De hadde ulike strategier og støttet ulike grupper, og til tider støttet de hver sine grupper som var i krig med hverandre. Valgsirkuset i USA viste hvor stor splittelsen i den amerikanske «djupstaten» er. Den overveldende delen av maktapparatet ønsket mer av det samme, mer krig og amerikansk verdenshegemoni. Men det fantes dem, både i militærapparatet og andre steder, som innså at den tida er forbi. Det betyr ikke at de var fredens folk, men at de bare innså at for å redde USAs imperialisme, var de nødt til å skalere ned ambisjonene.

Hva er konturene av det nye Midtøsten?

Russland har nå sikret seg en varig posisjon ved Middelhavet og sørget for at Syria ikke kommer til å gå i oppløsning. Russland har ingen ambisjon om å «frelse verden» for sitt syn, slik USA har hatt. Russerne er pragmatiske. De samarbeider med Syria og Iran, men sier ikke nei til å samarbeide også med Israel og Saudi-Arabia, forutsatt at disse landa ikke forsøker å skade Russlands interesser. Og om russerne er pragmatiske, så er kineserne det ti ganger mer.

Kinas silkeveistrategi og petroyuan ruller fram som et tilsynelatende ustoppelig tog. Saudi-Arabia er på randen av å bryte sammen. Den saudi-arabiske imperialismen har overstrukket seg og saudiene må gjøre noen harde valg. Antakelig velger de å hoppe fra petrodollar til petroyuan, med de enorme konsekvensene det vil få.

Et rekonstruert Syria blir et nervesenter for den nye silkeveien. Iran blir det samme og vil bryte ut av det amerikansk-israelske kvelertaket. Sammen med Russland er Iran en klar vinner av Syria-krigen, og EU bare venter på muligheten til å kunne svikte USA og gjenopprette normale forbindelser med Teheran.

Det blir ikke noe uavhengig Kurdistan denne gangen heller. Kurderne vil nok en gang se at stormaktene kommer til å svikte dem.

Tyrkia har lært at USA og EU ikke er deres venner, og landet vil vende seg mot silkeveien og Shanghai Cooperation Organisation (SCO). Men de ny-ottomanske visjonene i Ankara vil ikke bli realisert.

Israel har mislykkes med sine planer om et pulverisert Midtøsten, og det blir ikke noe stor-Israel. Også Israel vil måtte forholde seg til at USA ikke lenger vil kunne være politi for Midtøsten og at det nå er Russland og Kina som deler ut kortene.

Det er ikke utelukket at Libya vil kunne gjenoppstå som en forent stat, og det vil i så fall bli en stat som reiser sak mot Norge og våre allierte for de enorme skadene vi har påført dem, så Støre og Stoltenberg bør ikke føle seg for trygge.

Vil det gå slik?

Johan Galtung ble nylig spurt om han fortsatt trodde på sin egen spådom om at USA ville falle før 2020. Han svarte at «USA har allerede falt». Det er mye sant i dette. I 2001 startet USA det som i US Army kalles «Den lange krigen». Den har tatt seksten år til nå, og etter alle solemerker har de tapt den.

Betyr det at krigsmakerne har gitt seg, at tigeren er død? Nei, dessverre. Det kan godt bety at den blir enda mer desperat. En skadeskutt tiger kan bli ytterst farlig. USA hisser fortsatt til krig mot Russland. Amerikanske tropper finnes over hele det afrikanske kontinentet. Og USA har fortsatt våpen til å sette verden i brann. Og planene finnes og kan iverksettes på kort tid. Når USA bygger baser i Norge er det for å kunne bruke dem i en tenkt kjernefysisk krig mot Russland.

Men strategisk har USA tapt. Dollarregimet går mot slutten. Verden blir omorganisert enten USA vil det eller ei. Derfor er det så viktig at det syriske folket ser ut til å seire mot overmakta. Derfor er det så viktig at Israels og Saudi-Arabias planer for Midtøsten har mislykkes. I det ligger det en mulighet for at storkrigen kan unngås.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.