Kommunismen – Marx og Manifestet

4
Revolusjonen i 1848, Lamartine taler i Paris, malt av Félix Philippoteaux.

Av Pål Steigan.

Ved 200-årsdagen for Marx’ fødsel 5. mai 2018 er det all grunn til å understreke det levedyktige og relevante i de økonomiske teoriene hans, slik Michael Roberts gjør i en annen artikkel her. Konklusjonen i den artikkelen er med et sitat av Marx: Hittil har filosofene tolket verden forskjellig – poenget er å forandre den. Å lese om igjen Marx’ skrifter om kommunismen, om menneskenes frigjøring og om forholdet mellom mennesket og naturen som vi er en del av, er på samme tid både friskt og stimulerende. Også denne delen av tenkninga til Marx er hyperaktuell i dag og den bør studeres og integreres i en aktuell analyse av dagens samfunn – ikke som et evangelium, men som en inspirasjon til forståelse og handling.

Kommunismen

Kommunismen, slik Marx og Engels møtte den tidlig på 1840-tallet, var sterkt preget av den filantropiske tankegangen. I et brev til Marx skrev Engels en gang at «her er alle kommunister, unntatt proletariatet». Da de påtok seg å skrive Det kommunistiske partis manifest i 1848, var det midt oppe i en stor revolusjon som feide gjennom hele Europa, og de snudde på mange måter den utopiske kommunismen opp ned.

Kommunismen, slik Marx og Engels presenterte den, var en bevegelse basert først og fremst på arbeiderklassen. Marx tok bestemt avstand fra at han skulle være noen slags samfunnsreformator med fiks ferdige planer for hvordan framtidssamfunnet skulle se ut.

Om det kommunistiske samfunnet sa han i Den tyske ideologien:

I et kommunistisk samfunn […], der ingen har noen innestengt krets for virksomheten sin, men der alle kan utdanne seg i hva slags bransje hun ønsker, der samfunnet regulerer den allmenne produksjonen og på denne måten gjør det mulig for meg å gjøre én ting i dag og en annen i morgen, å jakte om morgenen, fiske om ettermiddagen, avle kveg om kvelden, kritisere etter middag, akkurat det jeg har lyst til, uten å bli jeger, fisker, sauegjeter eller kritiker.

I Det kommunistiske manifest understreker Marx og Engels at kommunismen ikke er et skrivebordsprodukt eller en genial plan for å omdanne samfunnet:

Kommunistenes teoretiske grunnsetninger beror på ingen måte på idéer, på prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget. De er bare allmenne uttrykk for faktiske forhold i en eksisterende klassekamp, en historisk bevegelse som foregår for øynene på oss.

Kommunismen i tapninga til Marx og Engels vokste ut av den praktiske bevegelsen, ut av klassekampen. Kommunistene skulle ikke stille seg opp som skolemestre og fortelle arbeiderklassen hva den skulle gjøre. Kommunistene skulle delta i klassekampen og være de mest konsekvente forkjemperne for arbeidernes interesser og bidra med teoretisk innsikt og analyser av samfunnet og de mulighetene arbeiderklassen til enhver tid har.

Marx og Engels sa også veldig tydelig at uten de nødvendige materielle forutsetningene for å skape kommunismen, uten tilstrekkelige produktivkrefter og andre forutsetninger, ville kommunismen i beste fall bli et lokalt fenomen, og den ville raskt bryte sammen.

Jo mer jeg leser Marx og Engels om igjen, desto friskere og mer aktuelle synes jeg de er. Den kommunismen de sto for, er langt mer åpen og frigjørende enn den offisielle russiske eller kinesiske kommunismen en menneskealder eller to seinere. Leser man nøye, ser man at kommunismen anno 1848 langt fra var et stengsel for individuell skaperkraft, men et prosjekt for å frigjøre menneskene fra arbeidsdelingas og privateiendommens tvangstrøye, slik at de kan bli frie individer i et samfunn av like frie individer.

I boka Sammenbruddet viste jeg hvordan Marx hadde forstått kapitalismens ødeleggende virkning på den økologiske balansen mellom mennesket og resten av naturen. Han så for seg at det kommunistiske samfunnet må bøte på det:

Frihet på dette området kan bare bestå i at det sosialiserte menneske, sammenslutninga av produsenter, styrer det menneskelige samspillet med naturen på en rasjonell måte, under kollektiv kontroll, slik at de i stedet for å være styrt av blinde krefter, gjør dette med minst mulig bruk av energi og på en måte og under forhold som er passende og verdig for deres menneskelige natur.

Mennesket i naturen

Visjonen til Marx og Engels var en visjon om et øko-kommunistisk samfunn, et samfunn der kapitalismens tvangstrøyer blir fjernet, slik at det går an for menneskene å behandle hverandre som likeverdige individer i et fornuftig samspill med naturen.

På mange måter er de kortfattede formuleringene til Marx langt mer visjonære og moderne enn mye av det som kom fra de kommunistpartiene som erobret statsmakta. Visjonen om kommunisme 5.0 er derfor langt på vei en oppdatert videreføring av kommunisme 3.0.

Pariskommunen i 1871, barrikade på Place Blanche. Kvinnene spilte en svært aktiv rolle
Pariskommunen i 1871, barrikade på Place Blanche. Kvinnene spilte en svært aktiv rolle

Etter Frankrikes nederlag i krigen mot Tyskland 1870–71 gjorde arbeidere og intellektuelle opprør og erklærte Paris som en selvstendig kommune, Pariskommunen. Kommunen varte bare i 72 dager før kommunardene ble massakrert, men de rakk å skape kimen til det som kunne ha blitt en sosialistisk stat. De gjennomførte en rekke radikale reformer, som

  • stemmerett for alle
  • åttetimers arbeidsdag
  • maksimumslønn for alle, inkludert kommunens funksjonærer
  • atskillelse av kirken fra staten(allekirkensbygningertilfalt staten, og alle religiøse symboler i skolene ble fjernet)
  • arbeidernes overtakelse av fabrikkene
  • sletting av gjeld og nedsettelse av husleier

Marx var i utgangspunktet skeptisk til Pariskommunen fordi han trodde de ville tape, men da opprøret først var i gang, støttet han det helhjertet. 
I Norge var det mange kjente personligheter som regnet seg som kommunister på 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Den mest opplagte var naturligvis Marcus Thrane. Thranebevegelsen fra 1849 erklærte seg ikke som kommunistisk, men pekte i den retninga ved å sette søkelyset på klassene i samfunnet og undertrykkinga av arbeiderklassen. Thrane sjøl ble tilhenger av Louis Blanquis versjon av kommunismen da han var i USA. 
Arne Garborg kalte seg anarkist og kommunist, og bladet Fedraheimen fikk etter hvert ei anarkokommunistisk innretning.

 

Denne artikkelen er et utdrag av artikkelen Kommunisme 5.0, der jeg prøver å trekke de lange linjene i kommunismens historie opp til i dag.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Kommunistenes teoretiske grunnsetninger beror på ingen måte på idéer, på prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget. De er bare allmenne uttrykk for faktiske forhold i en eksisterende klassekamp, en historisk bevegelse som foregår for øynene på oss.

    Her føler jeg at Marx går i klinsj med Terje Bongard og hans idé om å erstatte penger med inngruppa som samfunnslimet, gjennom å høste av vinnerstrategiene i handikapprinsippet. Vinnerstrategier er noe mennesker anvender seg av når man blir sett, derfor MÅ en bærekraftig framtidsutopi være et stammesamfunn, hvor demokratiet og produksjonen forenes i inngruppa.

    Selv merker jeg dette på egen atferd. F.eks. lå det 6 kr i mynteveksleren på matbutikken på CC, innlandets største kjøpesenter, her om dagen. Ja, jeg benytter selvsagt cash så lenge dette er mulig. Poenget er at jeg gav blaffen i å gi disse 6 kronene til kassadama, fordi CC er et massesamfunn hvor jeg uansett ikke ville hatt noen handikapp-fordeler av å levere tilbake disse pengene.

    På den lokale coop-butikken nederst i gata derimot ville jeg valgt å gi disse 6 kronene tilbake til kassadama, med store fakter og hevet stemme, slik at alle ville merke min generøsitet, og jeg slik kunne styrke min status i lokalmiljøet som en generøs person man kan stole på!

    Et eksempel fra hverdagen som illustrerer genialiteten i Bongards InnGruppe-Demokrati (IGD)!

  2. Trond Andresen har en fin kommentar:

    Det er Marx-jubileum, og jeg - som gammal venstreraddis - skreiv dette i et annet FB-forum:


    Noe som Marx overså, og nesten alle andre venstreside-folk overser, er at det viktigste problemet å løse IKKE er å “finne det optimale program for sosialisme”.

    Altså slikt som “fredelig overgang eller revolusjon”, “syndikalisme eller leninisme”, “sosialisme i ett land eller verdensrevolusjon”, “balanse mellom privat eiendom, kollektiv eiendom og statseiendom”, med mere.

    Jeg har sjøl vært ganske så opphengt i slike diskusjoner, og har fremma forslag til programmer opp gjennom åra. Men i dag tror jeg ikke hva man måtte slutte seg til her, er det viktigste.

    Jeg tror det viktigste er å lage strategier som bygger på moderne innsikt i menneskets mentale tilbøyeligheter (her kan man neppe bebreide en samfunnsanalytiker som holdt på for 200 år siden), og spesielt de av våre evolusjonært overleverte mentale tilbøyeligheter som er problematiske. Med innsikt i slikt kan man lettere hindre at de fører til havari av forsøk på å skape gode samfunn.

    Dette er veldig vanskelig - ikke minst for ei venstreside som ikke vil se forskjellen på “bør” og “er”.

    Lloyd Preben Løvendskiold: Hvordan mener du at sosialister har undervurdert menneskets tilbøyeligheter ved tidligere anledninger, og hvilke konsekvenser har dette fått? Og hvordan står dagens venstreside i fare for å gjøre det samme? Eirik Kjønnøy

    Trond Andresen; Sosialister har alltid ønsketenkt* om “det nye mennesket”, og er allergiske mot å erkjenne våre problematiske tilbøyeligheter. Fordi disse gjør det vanskeligere å skape et solidarisk samfunn. De liker ikke “er”, så derfor lukker de øya og tviholder på “bør”. Konsekvensen er at alle organisasjoner hvor noen utøver makt (partier, statsapparat), degenererer. Og tar med seg forsøket på å skape det gode sosialistiske samfunn med seg i sluket.


    • Les f.eks. Engels’ “Familens, statens og privateiendommens opprinnelse”, eller diverse skjønnmalinger av “urkommunistiske” jeger- og sankersamfunn, med romantisering av det “edle og opprinnelige mennesket” som ikke er ødelagt av føydale eller kapitalistiske samfunnsforhold.

    Trond Andresen: Last gjerne ned denne powerpointen, og se på den som bildeshow, da den er animert:

    http://folk.ntnu.no/tronda/div/pres-ev-18.pptx

    Her anvender jeg denne angrepsmåten på den voksende “snakkende klasse”.

  3. Vil bare igjen anbefale på det sterkeste power-point-prestasjonen til Trond Andresen, den er simpelthen helt inn i granskauen vanvittig bra!

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere

Historisk kommentararkiv

4 KOMMENTARER

Legg igjen en kommentar til Leve(r) marxismen!? | Anders Romelsjö på jinge.se Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.