oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Ved 200-årsdagen for Marx’ fødsel 5. mai 2018 er det all grunn til å understreke det levedyktige og relevante i de økonomiske teoriene hans, slik Michael Roberts gjør i en annen artikkel her. Konklusjonen i den artikkelen er med et sitat av Marx: Hittil har filosofene tolket verden forskjellig – poenget er å forandre den. Å lese om igjen Marx’ skrifter om kommunismen, om menneskenes frigjøring og om forholdet mellom mennesket og naturen som vi er en del av, er på samme tid både friskt og stimulerende. Også denne delen av tenkninga til Marx er hyperaktuell i dag og den bør studeres og integreres i en aktuell analyse av dagens samfunn – ikke som et evangelium, men som en inspirasjon til forståelse og handling.
Kommunismen
Kommunismen, slik Marx og Engels møtte den tidlig på 1840-tallet, var sterkt preget av den filantropiske tankegangen. I et brev til Marx skrev Engels en gang at «her er alle kommunister, unntatt proletariatet». Da de påtok seg å skrive Det kommunistiske partis manifest i 1848, var det midt oppe i en stor revolusjon som feide gjennom hele Europa, og de snudde på mange måter den utopiske kommunismen opp ned.
Kommunismen, slik Marx og Engels presenterte den, var en bevegelse basert først og fremst på arbeiderklassen. Marx tok bestemt avstand fra at han skulle være noen slags samfunnsreformator med fiks ferdige planer for hvordan framtidssamfunnet skulle se ut.
Om det kommunistiske samfunnet sa han i Den tyske ideologien:
I et kommunistisk samfunn […], der ingen har noen innestengt krets for virksomheten sin, men der alle kan utdanne seg i hva slags bransje hun ønsker, der samfunnet regulerer den allmenne produksjonen og på denne måten gjør det mulig for meg å gjøre én ting i dag og en annen i morgen, å jakte om morgenen, fiske om ettermiddagen, avle kveg om kvelden, kritisere etter middag, akkurat det jeg har lyst til, uten å bli jeger, fisker, sauegjeter eller kritiker.
I Det kommunistiske manifest understreker Marx og Engels at kommunismen ikke er et skrivebordsprodukt eller en genial plan for å omdanne samfunnet:
Kommunistenes teoretiske grunnsetninger beror på ingen måte på idéer, på prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget. De er bare allmenne uttrykk for faktiske forhold i en eksisterende klassekamp, en historisk bevegelse som foregår for øynene på oss.
Kommunismen i tapninga til Marx og Engels vokste ut av den praktiske bevegelsen, ut av klassekampen. Kommunistene skulle ikke stille seg opp som skolemestre og fortelle arbeiderklassen hva den skulle gjøre. Kommunistene skulle delta i klassekampen og være de mest konsekvente forkjemperne for arbeidernes interesser og bidra med teoretisk innsikt og analyser av samfunnet og de mulighetene arbeiderklassen til enhver tid har.
Marx og Engels sa også veldig tydelig at uten de nødvendige materielle forutsetningene for å skape kommunismen, uten tilstrekkelige produktivkrefter og andre forutsetninger, ville kommunismen i beste fall bli et lokalt fenomen, og den ville raskt bryte sammen.
Jo mer jeg leser Marx og Engels om igjen, desto friskere og mer aktuelle synes jeg de er. Den kommunismen de sto for, er langt mer åpen og frigjørende enn den offisielle russiske eller kinesiske kommunismen en menneskealder eller to seinere. Leser man nøye, ser man at kommunismen anno 1848 langt fra var et stengsel for individuell skaperkraft, men et prosjekt for å frigjøre menneskene fra arbeidsdelingas og privateiendommens tvangstrøye, slik at de kan bli frie individer i et samfunn av like frie individer.
I boka Sammenbruddet viste jeg hvordan Marx hadde forstått kapitalismens ødeleggende virkning på den økologiske balansen mellom mennesket og resten av naturen. Han så for seg at det kommunistiske samfunnet må bøte på det:
Frihet på dette området kan bare bestå i at det sosialiserte menneske, sammenslutninga av produsenter, styrer det menneskelige samspillet med naturen på en rasjonell måte, under kollektiv kontroll, slik at de i stedet for å være styrt av blinde krefter, gjør dette med minst mulig bruk av energi og på en måte og under forhold som er passende og verdig for deres menneskelige natur.
Mennesket i naturen
Visjonen til Marx og Engels var en visjon om et øko-kommunistisk samfunn, et samfunn der kapitalismens tvangstrøyer blir fjernet, slik at det går an for menneskene å behandle hverandre som likeverdige individer i et fornuftig samspill med naturen.
På mange måter er de kortfattede formuleringene til Marx langt mer visjonære og moderne enn mye av det som kom fra de kommunistpartiene som erobret statsmakta. Visjonen om kommunisme 5.0 er derfor langt på vei en oppdatert videreføring av kommunisme 3.0.
Etter Frankrikes nederlag i krigen mot Tyskland 1870–71 gjorde arbeidere og intellektuelle opprør og erklærte Paris som en selvstendig kommune, Pariskommunen. Kommunen varte bare i 72 dager før kommunardene ble massakrert, men de rakk å skape kimen til det som kunne ha blitt en sosialistisk stat. De gjennomførte en rekke radikale reformer, som
- stemmerett for alle
- åttetimers arbeidsdag
- maksimumslønn for alle, inkludert kommunens funksjonærer
- atskillelse av kirken fra staten(allekirkensbygningertilfalt staten, og alle religiøse symboler i skolene ble fjernet)
- arbeidernes overtakelse av fabrikkene
- sletting av gjeld og nedsettelse av husleier
Marx var i utgangspunktet skeptisk til Pariskommunen fordi han trodde de ville tape, men da opprøret først var i gang, støttet han det helhjertet. I Norge var det mange kjente personligheter som regnet seg som kommunister på 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Den mest opplagte var naturligvis Marcus Thrane. Thranebevegelsen fra 1849 erklærte seg ikke som kommunistisk, men pekte i den retninga ved å sette søkelyset på klassene i samfunnet og undertrykkinga av arbeiderklassen. Thrane sjøl ble tilhenger av Louis Blanquis versjon av kommunismen da han var i USA. Arne Garborg kalte seg anarkist og kommunist, og bladet Fedraheimen fikk etter hvert ei anarkokommunistisk innretning.
Denne artikkelen er et utdrag av artikkelen Kommunisme 5.0, der jeg prøver å trekke de lange linjene i kommunismens historie opp til i dag.
