Karl Marx – mer relevant enn noen gang

6

Av Michael Roberts.

Nå ved 200-årsjubileet for Marx’ fødselsdag, har det dukket opp en mengde konferanser, artikler og bøker om arven etter Marx og hans relevans i dag – inklusive mitt eget bidrag. Det mest interessante var en tale direktøren for Bank of England, Mark Carney, holdt i sitt hjemland, Canada.


Denne artikkelen av Michael Roberts ble opprinnelig publisert på hans blogg. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


I sin tale til Public Policy Forum (Forum for offentlig politikk, uavhengig organisasjon. Overs. anm.) på en «Vekstkonferanse» i Toronto, slo Carney an en utfordrende og oppsiktsvekkende tone med uttalelsen om at marxisme igjen kunne bli en fremtredende politisk kraft i Vesten. «Fordelene, fra en arbeiders synspunkt, fra den første industrielle revolusjon, som startet i siste halvdel av 1700-tallet, ble ikke erfart fullt ut før i siste halvdel av 1800-tallet. Hvis du setter inn plattformer i stedet for tekstilfabrikker, maskinlæring for dampmotorer og Twitter for telegrafen, har du nøyaktig samme dynamikken som fantes for 150 år siden (faktisk for 170 år siden –MR) – da Karl Marx skrev Det kommunistiske manifest.»

På samme måten som den første industrielle revolusjon i Storbritannia tidlig på 1800-tallet førte til sammenbrudd i tradisjonelle jobber og holdt lønningene nede i en generasjon de to første tiårene i dette århundret, representerer dagens «Lange depresjon» globalt, med forventninger om roboter og kunstig intelligens, en trussel om ødeleggelse av menneskers arbeid og levebrød.

I 1845 skrev Engels «Arbeiderklassens forhold i England», som avslørte elendigheten og fattigdommen forårsaket av at manuelt arbeid ble erstattet av maskiner og reallønnen stagnerte. Nå, sier Carney, kan marxisme igjen bli relevant, med en ny eksplosjon av «ensidig kapital» (for eksempel en økning av maskiner i forhold til menneskelig arbeidskraft).

Automatisering kan ikke bare ødelegge millioner av arbeidsplasser. Kollapsen i etterspørsel etter arbeidskraft kan komme til å holde levestandarden nede i årtier for alle – bortsett fra for en privilegert minoritet av høyteknologi-arbeidere.

I et slikt klima «kan Marx og Engels igjen bli relevante», sa Carney.

Uten å være klar over det, gjentok Carney Marx’ generell lov om kapitalistisk akkumulasjon, som er beskrevet i bind én av «Kapitalen» (kapittel 25). Det ble skrevet for rundt 160 år siden at en akkumulering av kapitalen vil øke og oppmuntre til at maskiner skal erstatte mennesker – men at dette ikke automatisk vil føre til høyere levestandard, mindre slit og mer frihet for individet. For det meste vil det føre til at realinntektene presses nedover. Ikke bare for dem som mister jobben sin til maskiner, men generelt. Det ville også føre til mer, og ikke mindre, hardt press på dem som var i arbeid, samtidig som millioner ville havne i en tilstand av «usikker arbeidskraft» – en reserve-armé som kapitalistene kan utnytte eller kvitte seg med, avhengig av syklusen for akkumulasjonens behov. (se «Kapitalen», bind 1, side 782-3 (engelsk versjon, overs. anm.) og min siste bok, sidene 32-37).

Carneys synspunkter på robot-revolusjonen som en årsak til massiv arbeidsløshet, har betydelig empirisk underlag. Men, som Marx pekte på i «Kapitalen», dreier det seg ikke om en ensidig kollaps av arbeidsplasser. Teknologi skaper også nye arbeidsplasser og øker effektiviteten i arbeidet. Og, avhengig av maktbalansen i klassekampen mellom kapital og arbeid om verdiskapningen, kan realinntekten også øke. Dette skjer i perioder der profitten bedres og mer arbeidskraft kommer inn i markedet.

Denne «lykkelige» siden av kapitalistisk akkumulasjon er den hovedstrømmen av økonomer liker å trekke fram, i motsetning til Carneys bekymringer. Paul Ormerod, for eksempel, kommenterte Carneys synspunkter på Marx’ relevans. Du skjønner, Marx «tok fullstendig feil på et fundamentalt område. Marx trodde, ganske riktig, at oppbygging av kapital og teknologisk fremgang ville skape langsiktig vekst i økonomien. Han trodde imidlertid at den kapitalistiske klassen ville legge beslag på alle gevinstene. Lønninger ville fortsette å ligge nær eksistensminimum – «utarmingen av arbeiderklassen», som han kalte det.»

I praksis, sa Ormerod, «har levestandarden hatt en voldsom vekst for alle i Vesten siden midten av det 19. århundret. Fritiden har økt dramatisk og, i stedet for å bli sendt opp i skorsteinen i treårsalderen, trer ikke unge mennesker i dag inn i arbeidsstyrken før de er minst 18.» Fremgang hører åpenbart til dagsordenen: «hver eneste gang en økonomi trer inn i den vedvarende, økonomiske veksten i de markedsorienterte, kapitalistiske økonomiene, fra tidlig 1800-talls England til slutten av 1900-tallets Kina. Så snart dette er sluttført, blir fruktene av veksten spredt vidt og bredt.»

Det er en rekke punkter her som jeg har tatt opp i tidligere artikler. Først, Marx holdt ikke fast ved en teori om «lønninger på eksistens-nivå». Når det gjelder påstanden om at kapitalismen har bragt alle ut av fattigdom og redusert slit og elendighet, er den full av hull. Legg merke til at Ormerod snakker om «alle i Vesten», og beviser således løgnen for millarder utenfor «Vesten», som forblir i fattigdom etter enhver definisjon. Se min detaljerte artikkel om fattigdomsnivået på globalt plan her.

Og i motsetning til Ormerods syn (og Keynes’ før ham), har ikke teknologiens fremvekst under kapitalismen ført til mye reduksjon i hardt arbeid. Jeg har påvist at folk flest i «Vesten» fortsetter å ha arbeidsliv (målt i timer per år) langt på veg på linje med det de hadde i 1880-årene eller i 1930-årene: de arbeider nok færre timer hver dag og har fri lørdag og søndag (noen har det), men fortsatt arbeider de over 1800 timer i året og arbeider stort sett lengre (50 år eller så).

Ormerod hevder også, i motsetning til Carney, at forskjellene i lønn og velstand ikke blir større og at arbeideidets andel av den nasjonale inntekten har sluttet å falle. Vel, det er en overflod av bevis på at ulikheter i rikdom og inntekt ikke forbedres, verken globalt, mellom nasjoner, eller innenfor de nasjonale økonomiene.

Ormerod gjør imidlertid rett i å stille spørsmål ved Carneys ensidige modell av kapitalismen. Arbeidets andel av den totale verdiskapningen kan stige og falle i ulike perioder, avhengig av maktbalansen mellom klassene og innvirkningen av akkumulasjon. Og Carneys egen graf viser at realinntektene stagnerte ikke bare under den første industrielle revolusjon og i dag, men også i 1850- og 60 årene, samt i første kvartal på 1900-tallet. Så denne saken handler om mer enn teknologi. Dagens stagnasjon i realinntekter i Storbritannia og USA er i større grad et produkt av «Den lange depresjonen» over de siste ti årene, enn roboter og kunstig intelligens, som knapt har begynt å påvirke situasjonen ennå (veksten i arbeidsproduktivitet er svak eller fallende i de fleste økonomier). Profitabiliteten på kapitalen i seg selv og arbeidernes styrke i kampen om verdiskapningen, er mer relevant.

Dessverre er det ikke bare hovedstrøm-økonomer som enten forvrenger eller forkaster Marx’ økonomiske teori. I en artikkel i Vox skriver den eminente og mangeårige marxistiske økonomen Sam Bowles om arven etter Marx økonomiske ideer – for å forkaste dem. Han er enig i Keynes’ standpunkt om at «Kapitalen» er «en foreldet økonomisk lærebok (som er) ikke bare vitenskapelig feilaktig, men uten interesse eller anvendelighet for den moderne verden» (Keynes 1925). Og han er enig med 1960-årenes hovedstrøm-økonomiske guru, Paul Samuelsons, vurdering at «Fra en ren økonomisk-teoretisk synsvinkel kan Karl Marx anses som en mindre betydelige post-Ricardianer… som igjen var den mest overvurderte økonomen» (Samuelson 1962).

Bowles anser Marx’ arbeidsverdteori som «pionerarbeid, men inkonsekvent og utdatert». Marx’ arbeidsverdteori som representant for et generelt byttesystem, og hans teori om profittratens tendens til å falle, «løste ikke datidens enestående teoretiske problemer, men heller forventede problemer som senere ble behandlet matematisk», ifølge Bowles. Bowles anser at hovedstrøm-økonomi, spesielt ny-klassisk marginalisme, fortsatte med å rette opp Marx’ feil ved å erstatte hans verdi-teori. Og dette har også ført til at man dropper ideen om samfunnets eierskap til produksjonsmidlene for å erstatte den kapitalistiske modus. «Moderne offentlig økonomi, mechanism design-teori og public choice-teori har også utfordret forestillingen – som er utbredt blant mange moderne marxister selv om den ikke stammer fra Marx selv – om at økonomisk styring uten privat eiendom og markeder kunne være et gjennomførbart system for økonomisk styring.»

Det virker som om alt som står tilbake av arven etter Marx er det Bowles kaller «despoti på arbeidsplassen»: kapitalistisk produksjons utbyttende natur. Som ikke skyldes utbyttingen av arbeidskraft for å skape overskuddsverdier, men «maktstrukturen», der kakser og ledere sjefer over arbeidstrellene. Slik er vi redusert til en politisk teori (og selv den har ikke mye til felles med Marx’ politiske teori, for den saks skyld) siden Marx’ økonomiske ideer er «gått ut på dato» eller feilaktige.

Vel, alle Bowles’ påstander (så vel som Keynes’ og Samuelsons) har jeg tatt opp i ulike artikler tidligere, og mer grundig i min nye bok «Marx 200». Kort sagt, vi kan vise at Marx verditeori er logisk, konsekvent og støttet av empiri. Den gir til og med en overbevisende forklaring på relative prisbevegelser i kapitalismen, selv om det ikke er dens hovedmål. Hovedmålsettingen er å vise den spesielle måten kapitalistisk produksjon skaper profitt gjennom utbytting av menneskelig arbeidskraft – og hvorfor dette systemet for utbytting har iboende motsetninger som ikke kan løses uten av det avskaffes.

Dessuten: den marxistiske kritikk av kapitalismen er basert på økonomi og leder til revolusjonær politisk aksjon, så det er ikke (bare) en moralsk kritikk av «despoti» på arbeidsplassen eller noen andre steder. Markedsøkonomien (kapitalismen) kan ikke levere den fulle utviklingen av menneskets potensial, fordi despoti på arbeidsplassen er et produkt av kapitalens utbytting av arbeidskraft.

Yanis Varoufakis anerkjenner dette i sin lange artikkel om Marx og Engels’ «Det kommunistiske manifest» for å trekke fram sin nye introduksjon til mesterverket. Varoufakis skriver en fargerik, om enn noe blomstrende, artikkel som legger vekt på ett viktig budskap i Marx og Engels’ manifest: at kapitalisme er den første produksjons-modusen som har blitt global. Varoufakis ser denne prosessen som komplett med Sovjetunionens fall – og andre «kommunistsiske» stater som hadde blokkert globaliseringen frem til da. Dette er trolig en overdrivelse. Fra starten var kapitalismens mål å bli global (som Marx og Engels forklarer i manifestet). Etter at depresjonen i 1870 og 80-årene var over, kom en forbløffende ekspansjon av kapital verden over. Nå kalt imperialisme, basert på flyt av kapital og handel.

Samtidig som han anerkjenner den mektige (lykkelige?) effekten av global kapitalisme, understreker Varuofakis også den mørke siden: fremmedgjøring, utbytting, imperialisme og despoti: «Samtidig som man feirer hvordan globalisering har endret situasjonen for milliarder, fra elendig fattigdom til relativ fattigdom, jamrer aktverdige vestlige medier, Hollywood-stjerner, Silicon Vally-entreprenører, biskoper og selv multimilliardærer i finanssektoren seg over noen av de mindre ønskelige konsekvenser: uutholdelige ulikheter, skamløs grådighet, klimaforandringer samt bankfolk og ultra-rike som kaprer våre parlamentariske demokratier.»

Og, i motsetning til det konvensjonelle hovedstrøm-synspunktet, argumenterer Vauofakis for at Marx og Engels hadde rett i at klassekamp under kapitalisme kan kokes ned til en kamp mellom kapital og arbeid. «Samfunnet som helhet,» sies det, «er mer og mer splittet i to store, fiendtlige leirer, i to store klasser, som står mot hverandre.» Etter som produksjonen blir mekanisert, og maskineiernes profitt-margin blir vår sivilisasjons drivende hensikt, splittes samfunnet mellom ikke-arbeidende aksjeeiere og ikke-eiende lønnsarbeidere. Når det gjelder middelklassen, er den dinosauren i rommet, på veg mot utryddelse.»

Og han ser at kapitalisme må bli erstattet, ikke modifisert eller få rettet opp sine feil. «Det er vår plikt å rive bort alle de gamle forestillingene om privateide produksjonsmidler og tvinge fram en forvandling, som må involvere samfunnets eierskap til maskiner, land og ressurser. Bare ved å avskaffe privat eierskap til masseproduksjons-midlene og erstatte det med en ny form for felles eierskap, som arbeider i takt med nye teknologier, vil vi minske forskjellene og finne kollektiv lykke.»

Varuofakis erkjenner det «irrasjonelle» ved kapitalisme som et system for menneskelig utvikling og frihet, men den selverklærte «eksentriske marxisten» presenterer ikke den materielle forklaringen på denne irrasjonaliteten, bortsett fra voksende ulikheter og manglende evne til å ta i bruk ny teknologi til felles beste. Kapitalisme lider også under jevnlige og tilbakevendende kriser i produksjonen, som ødelegger og kaster bort verdier skapt av menneskers arbeid. Disse krisene er «overproduksjon», unik for kapitalismen og fører regelmessig til å sette menneskenes utvikling i revers. Dette aspektet ved kapitalismens irrasjonalitet mangler i Varuofakis’ artikkel, selv om det kom sterkt til uttrykk i Marx og Engels’ manifest. Se det slående avsnittet i manifestet, der Marx og Engels starter med å forklare «behovet for konstant utvidelse av markedet for deres produkter jager borgerskapet over hele klodens overflate» og avslutter med «rydder vegen for mer omfattende og mer ødeleggende kriser og svekker midlene som kan være i stand til å forebygge kriser».

Og en teori om kriser er viktig. Folk kan leve med økende ulikheter, med relativ fattigdom, selv med krig osv., så lenge ting forbedrer seg – for dem – sakte, men sikkert hvert år uten opphold. Men gradvis forbedring i levestandard er ikke mulig, fordi kapitalisme har regelmessige og tilbakevendende nedganger i produksjonen, investeringer og sysselsetting innebygd i systemet – som kan vare en generasjon i nedgangstider – som Carneys graf viser. Dette er et fundamentalt trekk ved kapitalismens irrasjonalitet.

Marx økonomiske teorier blir ofte forkastet eller omtvistet – greit nok i en debatt om sannhet. Men når hvert kritisk argument blir analysert, ender det opp med å være svakt, etter min mening. Marx’ lov om bevegelse av kapitalismen: verdi-loven, loven om akkumulasjon og loven om profitabilitet, legger fortsatt frem den beste og mest overbevisende forklaringen av kapitalisme og dens iboende selvmotsigelser. Og jeg utelater da det store bidraget Marx og Engels ga til forståelsen av menneskets historiske utvikling – den materialistiske forståelsen og historien om klassekamp – som ligger til grunn for menneskelige handlinger. «Mennesker skaper sin egen historie, men de skaper den ikke slik de kan ønske seg, de skaper den ikke under selvvalgte forhold, men under forhold som allerede eksisterer, gitt og overført fra fortiden

Som «Det kommunistiske manifest» sier (og Varuofakis gjentar i sin artikkel), kapitalisme har brakt de produktive krefter av menneskelig arbeid til enestående høyder, men dialektisk har den også frembrakt nye dybder av fordervelse, utbytting og krig i global målestokk.  Arven etter Marx viser hvorfor dette skjer og hvorfor kapitalisme ikke kan vedvare, dersom det menneskelige samfunn skal bevege seg fremover mot «fri utvikling for enhver» som «forutsetning for fri utvikling for alle». Marx’ ideer fortsetter å ha enda større relevans i det 21. århundret enn i det 19. Men det er ikke nok å forstå. Som det står skrevet på gravstøtten over Marx’ grav på Highgate kirkegård i London, hentet fra Marx’ teser om Feuerbach: «Filosofene har bare tolket verden, på ulike vis; poenget er å endre den».

 

 

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Geirijo says:

    Å DVELE VED HISTORIENS IDEOLOGIER ER REAKSJONÆRT

    Jeg er usikker på om Karl Marx er mer relevant nå enn før, på annen måte enn som en varsler om kapitalismens mange destruktive konsekvenser. Konsekvenser som i samtiden er iferd med å kvele planetens liv i forurensning, forsøpling og forgiftning. Å dvele ved historiens ideologier er reaksjonært. Vi behøver progressivt tankegods for å skape ny historie. Det er med andre ord behov for ideologisk fornyelse.

    Økonomiens konsekvenser og forutsetninger har endret seg mye siden Karl Marx og de økonomiske filosofer og tenkere debatten lenge har vært knyttet til. Det synes lite formålstjenlig å fortsette med å forankre samtidens debatt i gamle forestillinger. Vi har behov for fornying relatert til samtidens eksistensielle forutsetninger for arten homo sapiens og det mangfold av liv den arten er eksistensielt avhengig av.

    Det er behov for å forankre økonomi og økonomisk tankegods i levekår og livskvalitet, og ikke forankre økonomien i kapital, arbeid, produksjon og kapitalismens premisser for vekst og profitt målt i pengeverdi på børs.

    Teknologi er nyttig så lenge den ikke truer planetens tålegrenser for forbruk av naturgitte ressurser. Når teknologi øker vår evne til forbruk av ressurser utover planetens tålegrenser, er teknologi en trussel og ikke et gode.

    Flere av planetens tålegrenser er allerede overskredet. Fokus for utvikling og bruk av teknologi må være å reversere økonomiens destruktive påvirkning av planetens tålegrenser.

    Vi må slutte med å måle økonomi i pengemengde, og starte med å måle økonomi i levekår og livskvalitet. Geir Ivar Jørgensen​

  2. Skönhet och begränsning är direkt förbundna med varandra. Uttrycksfullheten i språk, musik och bilder består i den precisa avgränsningen av form. Det är konstruktionens ekonomi som gör ett tekniskt redskap elegant. En människa som visar måttfullhet och självkontroll lyfter och berikar sina omgivningar. När en katt ligger utsträckt i solen och slickar sina tassar är det inte för att den är lat. Den sparar bara aktivt på sin energi. Det är samma form för inre, uppbyggligt lugn som den ekologiska estetiken skall lära oss. Vi kan bara skapa skönhet i världen, genom att söka oss mot ett minimum av entropi i det sätt vi lever och producerar på. – Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 272

  3. SHO says:

    Marx har vært død i mer enn hundre år. Saker og ting har endret seg siden den gang.

    I Marx sin tid var feks pengesystemet basert på gullstandard, i vår tid er pengesystemet derimot basert på såkalte fiat-penger uten dekning i gull (altså penger som genereres ut av intet). Og mesteparten av verdenshandelen i dag betales i dollar som altså er globale fiat-penger. Det at systemet ikke lenger er basert på gullstandard får betydning for hvordan kapitalismen oppfører seg.

    Konflikten mellom arbeid og kapital blir ofte betraktet kun som å være en konflikt mellom berdiftseiere og lønnsarbeidere. Men det man da overser er boligmarkedets store betydning for utbytting, dagens boligpriser er kunstig høye (økes lønningene stiger boligprisene og spiser opp store deler av lønnsøkningen for de som er i etableringsfasen, dette kan få alvorlige konsekvenser feks for fødselsraten som igjen kan føre til at samfunnet pådrar seg en uhåndterbar stor eldrebølge på sikt).

    Andre forhold som er fraværende hos Marx er feks energi problematikk slik som internasjonal oljehandel (som skaper store handelsubalanser i en moderne verdensøkonomi) og problemstillinger slik som PeakOil (at verden går tom for billig energi). Dessuten mangel av kritiske råvarer. Man snakker om kapitalens organiske sammensettning og om profittratens fallende tendens. Høye energipriser og mangel på kritiske råvarer kan få hele systemet til å knekke sammen (og var ikke den såkalte finanskrisen i 2008 egentlig en oljekrise i og med at oljeprisen i samme periode ble 7-doblet?)

    I vår tid er det trolig på tide at energiprisen fastettes utifra gjennomsnittelig energikostnad og ikke utifra marginal kostnaden (dvs den dyreste energikilden) hvis en blandingsøkonomi skal overleve fremover (fordi veldig høye energipriser fører til stagnasjon i realøkonomien).

    Hvordan oppfattet Marx den industrielle revolusjon? Var det en energirevolusjon eller en teknologi revolusjon? Hadde feks dagens strømpris økt til la oss si 1.000 kr pr kWh så hadde vel mesteparten av maskineriet blitt ulønnsomt? (For ikke å snakke om hva en bensinpris på feks 1.000 kr pr liter hadde betydd for bilkjøringen). Man må vel kunne si at både arbeiderne og billig energi er de sentrale produktivkraftene i systemet? Dessuten trenger systemet store mengder med konsumenter.

    Det ser ut som dagens nyliberale system er basert på storstilt lånefinansiert konsum. Dette redder systemet fra kollaps når lønningene ikke lenger vokser (eller når lønningene i synker). Problemet er selvfølgelig at dette fører til oppbygging av gigantiske mengder med gjeld i systemet. Og hva skjer når alt dette skal tilbakebetales med renter?

    Er det ikke slik at veldig få marxister har lest og forstått alle tre bind av kapitalen? Og tredje bind er kanskje mest aktuelt i vår tid? Hadde Marx levd i 200 år hadde han kanskje skrevet et fjerde bind av Kapitalen om globalisering (feks med tittel geopolitisk økonomi).

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere

Historisk kommentararkiv

6 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.