oss 100 kroner!
Av Astor Reigstad.
I Russland etter mars 2014
Dette er del 3 i Astor Reigstads artikkel om krimtatarene. De to første delene sto her og her.
Tumultene utenfor parlamentet på Krim forhindret ikke parlamentarikerne i å vedta utmeldelse av Ukraina og folkeavstemning om videre tilhørighet. Etter at 83 % hadde avgitt sin stemme, ga folkeavstemningen som resultat at 96 % av folket på Krim ville tilhøre Den russiske føderasjon. Det høye frammøtet og det meget klare resultatet tyder på at endel av de vel 230 000 tatarene stemte for Russland, til tross for at Mejlis oppfordret til boikott. Russland godtok resultatet, og Krim ble 18. mars 2014 igjen en del av Russland. To dager senere anerkjente det nye parlamentet i Ukraina Mejlis som eksekutivkomitée for Qurultay og Qurultay som høyeste representant for krimtatarene. Disse ble også anerkjent som urfolk. Alle tre «anerkjennelsene» hadde vært krav fra Mejlis i de 23 år Krim tilhørte Ukraina, men de ble først innfridd etter at Ukraina hadde mistet herredømmet over Krim, og var slik av liten praktisk betydning utover det rent propagandamessige. Noen internasjonal anerkjennelse som urfolk ville det uansett ikke kunne bli, fordi ”Den Gyldne Horde” som tatarene stammer fra, kom til Krim lenge etter grekerne, romerne og slaviske stammer.
Seks av de 33 medlemmene i Mejlis var uenige i boikottlinjen til organisasjonen og ønsket å samarbeide med myndighetene på Krim og i Russland. En av de seks ble visepresident i Parlamentet på Krim og en sjef for ”Komitéen for interetniske forhold og forviste folk”. Resten av Mejlis har fortsatt sin motstand mot myndighetene på Krim, til tross for at flere av lederne var blant de første som sikret seg russisk statsborgerskap etter gjenforeningen. Det har blitt hevdet fra vestlig hold at mer enn 20 000 tatarer flyktet etter gjenforeningen, mens FN har hevdet at 10 000 reiste. Det korrekte tallet på de som reiste er antagelig i underkant av 200. Mustafa Dzhemilov, tidligere leder for Mejlis, hadde oppholdt seg i Tyrkia under dramatikken i februar-mars 2014. I mai 2014 prøvde han å ta se inn på Krim ved hjelp av en gruppe tatarer som klarte å bryte seg gjennom en grensestasjon. Han ble stanset av myndighetene, og Mejlis ble anklaget for ekstremistaktivitet og advart mot å bli erklært forbudt i Russland. Dzhemilov hadde sammen med Refat Tsjubarov kommet med meget provoserende uttalelser mot myndighetene og oppfordret til voldshandlinger. Dette var årsaken til at de av statsadvokaten på Krim ble gitt innreiseforbud til Russland 5 år.
Som i Ukrainaperioden ønsket ikke Mejlis å registrere seg hos myndighetene i Russland. Organisasjonen var blitt stadig mer ytterliggående, og i september 2015 tok den initiativ til en sivil blokade av Krim sammen med «Høyre sektor», «Ajdar-bataljonen» og organisasjonen «Majdans selvforsvar». To måneder senere ble festene til strømmastene for linjene fra Kherson oblatst i Ukraina til Krim sprengt slik at halvøya mistet strømforsyningen. Dette førte til en meget alvorlig situasjon for befolkningen og hele samfunnsmaskineriet på Krim. Denne og andre sabotasjehandlinger som myndighetene mener Mejlis har vært med på, førte til at Høyesterett på Krim i april 2016 besluttet å forby virksomheten til Mejlis i Russland og erklære Mejlis som en ekstremistorganisasjon. Det finnes fire andre små muslimske grupper som også har nektet å registrere seg. En av disse er Hizib-ut Tahir som er forbudt i mange vestlige land, også i Norge. Flere fra denne gruppen ble arrestert for terrorvirksomhet på Krim i begynnelsen av oktober 2017. Dette ble i vestlige media framstilt som et overgrep mot krimtatarer.
Det har ikke kommet noen troverdige opplysninger etter gjenforeningen av Krim med Russland som tyder på at tatarene har blitt utsatt for overgrep. De har blitt russiske statsborgere og har de samme plikter og rettigheter som resten av befolkningen på Krim. I de foregående 23 år hadde de et turbulent liv som ukrainske statsborgere, og deres ledere var meget skeptiske til lokalmyndighetene på Krim, som de oppfattet som prorussiske. I motsetning til ønsket fra flertallsbefolkningen som ville tilhøre Russland, håpte Qurultay og Mejlis at Krim etter Maidanopprøret skulle forbli ukrainsk. Etter gjenforeningen har myndighetene i Russland og på Krim vist atskillig større interesse for de over 130 minoritetene på halvøya, der de 232 000 tatarene nå er desidert største gruppe av en totalbefolkning på 2,3 millioner, enn tilfellet var under Ukraina.
Allerede i april 2014 undertegnet den russiske presidenten en «Forordning om tiltak for å rehabilitere den armenske, bulgarske, greske, krimtatarske og tyske befolkning samt statlig støtte til deres gjenreisning og utvikling». Tatarene er sikret deltakelse i de representative maktorganer på Krim og en av Dumarepresentantene i Moskva er krimtatar. Kanskje er de sosiale, humanitære og økonomiske forhold vel så viktig for tatarene som de politiske. Dette gjelder blant annet den juridiske registreringen av jordeiendommene, den kulturelle utviklingen av tatarenes samfunn og det å oppnå samforstand mellom folkene som bor på halvøya. Mens språket under Ukraina bare var ukrainsk, er språkspørsmålet løst ved at det er tre hovedspråk – russisk, ukrainsk og tatarsk. Et føderalt program med betydelige økonomiske midler er øremerket for Krim, hvorav en stor del går til de fordrevne folkegruppene.
I det religiøse spørsmålet skiller tatarene seg som sunnimuslimer fra de øvrige befolkningsgruppene på Krim som alle tilhører forskjellige kristne retninger. Det er imidlertid et klart skille mellom religion og politikk slik vi kjenner det fra mange land i Europa. En gruppe nordmenn som reiste rundt på Krim i begynnelsen av oktober i år, fikk anledning til å møte mufti Emirali hajji Ablaev som er leder for moskéen i Simferopol og religiøs leder for alle krimtatarer. Han pekte på den triste historien til krimtatarene som omfattet Stalins undertrykkelse, forvisningen østover og alle problemene med mat, hus, vann og strøm etter hjemkomsten. Deres historiske erfaringer gjorde at skepsisen mot russere var stor, og derfor var det mange som støttet Mejlis i demonstrasjonen foran parlamentet i februar 2014. Myndighetene i Kiev hadde imidlertid gjort lite for dem og styrte ved «splitt og hersk» og språkspørsmålet forble uløst. Nå hadde situasjonen blitt en helt annen: «Vi tatarer blir godt ivaretatt av Moskva etter gjenforeningen. Jeg og de fleste krimtatarer vil ikke vende tilbake til tiden under Ukraina – ikke nå, ikke om 10 år, ikke om 100 år». Etter et møte med president Putin hadde Ablaev fått innfridd fire krav: Tomt til den nye moskéen (som nå nærmer seg ferdigstillelse) nær den gamle moskéen, penger til å bygge moskéen, reisemuligheter til Mekka og opprettelse av madras-skoler. På spørsmål om hva han syntes om noen tatarer som dagen før var arrestert for terrorvirksomhet, svarte han at «Krimtatarer må følge både statens og og islams lover». Han mente disse islamistiske gruppene hadde minimal støtte blant tatarene og at de trolig bare utgjorde en «håndfull» personer. «De fleste krimtatarer ønsker fred og harmoni mellom ortodokse, kristne og muslimer», uttrykte han flere ganger.
Det er ikke lett å vite hva som egentlig skjuler seg i dypet av den krimtatarske folkesjelen når det gjelder tilhørighet. Uansett vil ikke hovedkravet fra den mest radikale del av tatarbevegelsen representert ved Qurultay og Mejlis være realistisk mulig å få gjennomslag for. Kravet gjelder egentlig full politisk overhøyhet på halvøya slik det var før 1783, eventuelt i samarbeid med en tenkt tyrkisk Svartehavsmakt. Et slikt utopisk scenario vil være like uspiselig for Ukraina som for Russland. For tiden synes Russland å føre en politikk som er best egnet til å lege gamle sår og fremme tatarenes sosiale og humanitære interesser. Dertil har Russland økonomisk evne og vilje til å gjennomføre en slik politikk over et lengre tidsrom. Det er derfor nedslående å erfare at Vesten, anført av USA og EU, ser seg tjent med å bruke tatarene som instrument for grunnløse angrep mot den positive politikk som føres på Krim nå.
Litteratur
Allworth EA(ed). The Tatars of Crimea. The Returns to Homeland. Studies and Documents. Second Edition. Duke University Press. Durham and London 1998.
Engelstad K. Dagbok fra Krim oktober 2017. Folkedipolmati Norge. Official Webside.
Motadel D. Islam and Germany´s War in the Sovjet Brotherlands, 1941-5. Journal of Contemporay History 48(4), 784-820, 2013.
Mejlis of the Crimean Tatar People. Official Website. (http://qtmm.org/en/ the-beginning-of- the-crimean-tatar-liberation-movement). The Beginning of the Tatar National Liberation Movement. (The text is translated from the russian by Sanoma Lee Kellogg and Inna Pidlusk. Reprinted from a book ”Crimea: Dynamics, Challenges, and Prospects” edited by Maria Drohobycky and published in the USA by Rowman Littefield Publishers Inc., 1995.)
Wikipedia. Deportation of the Crimean Tatars.
Wikipedia. Mejlis of the Crimean Tatar People.
Ziad W. A lesson in stifling violent extrem
Astor Reigstad er dr.med og pensjonert overlege i ortopedi fra Rikshospitalet. Han har historie og politikk som hobby – spesielt Øst-Europa og Russland/Sovjet. I forbindelse med hendelsene i Kiev i 2014 skrev han en artikkel her på Steigan.no om Ukrainas historie fra første verdenskrig til kuppet på Maidanplassen. Høsten 2017 var han på en studiereise på Krim.
