Teknokratenes regime

10
Terje Alnes

Av Terje Alnes.

I postdemokratiet forvitrer de demokratiske institusjonene og det demokratiske underskuddet når nye høyder. Det utvikles et teknokratisk regime som stiller de folkevalgte sjakk matt, mens pengemaktens interesser styrker seg.

I løpet av de siste tiårene er de juridiske og geografiske rammene for stat og marked snudd på hodet. Tidligere satte staten rammene for pengemaktens virksomhet, nå setter pengemakten rammene for statens. Nyliberalismen har gjort alt til marked, og den viser sitt hegemoniske overtak ved at nesten ingen stiller spørsmål ved markedsfiksjonen. Konsekvensen er at kapitalismen anno 2018 parkerer og demonterer demokratiet.

Folkevalgte organer tappes gradvis og systematisk for makt. Politikken løftes over i en markedsstyrt sfære der juristene fungerer som overdommere. Slik får valg mindre og mindre betydning for den faktiske politikken som føres.

Pengemaktens kurs

Mens pengemakten bedriver grensesetting mht. hva staten kan gjøre, er pengemakten selv blitt grenseoverskridende. Før var markedene innad i statene, nå ligger statene omkranset av markedene. Nasjonale politikere som vil sette grenser for hva pengemakten kan foreta seg får smekk på fingrene av overnasjonale kontrollorgan. De overnasjonale organene, som pretenderer å være uavhengige forvaltere av et objektivt regelverk, handler i realiteten som pengemaktens representanter, og har som oppgave å slå ned nasjonale avvik.

Den nye kapitalismen kan vanskelig styres eller korrigeres. I det globale systemet er muligheten for nasjonale retningsvalg som avviker fra de overnasjonale prinsippene minimalisert. Det betyr at politikken ligger fast uavhengig av fargen på regjeringene. Politikkens handlingsrom er innsnevret til å styre etter den samme, støe kursen: Pengemaktens kurs, administrert av teknokratenes regime.

Wprld Economic Forum
Verdens økonomiske forum er en Genève-basert stiftelse som arrangerer et årlig toppmøte som samler toppledere i de største bedriftene, noen nasjonale politiske ledere samt en del utvalgte intellektuelle og journalister (omtale tatt fra Wikipedia.org)


EUs «byråifisering»

Område etter område gjøres om til ekspertterritorium, frikoblet demokratisk innsyn og kontroll. Ekspertveldet hjemles i overnasjonale avtaler, nærmest uten at nasjonale folkevalgte er klar over hva som skjer.

I Norge skjer dette først og fremst gjennom vår deltakelse i EØS. En ny trend i EØS-området er å inngå stadig mer rettslig forpliktende samarbeid mellom nasjonale tilsynsmyndigheter, gjerne underlagt egne EU-byråer med beslutningsmyndighet. Ofte følges dette av krav om at de nasjonale tilsynsmyndighetene skal være uavhengige fra medlemsstatenes politiske myndigheter.

Denne måten å overføre nasjonal myndighet til et overnasjonalt nivå, eller å løsrive nasjonale tilsynsmyndigheter fra politiske myndigheter, var ukjent på det tidspunkt EØS-avtalen ble inngått. Dette er uttrykk for en dynamisk prosess som tapper folkevalgte organer for makt, og som de EU-vennlige elitene i Europa tilsynelatende ser seg tjent med.

Kraftselskap skal levere overskudd, ikke strøm

I disse dager forsøker motkreftene i Norge å stoppe norsk medlemskap i ACER – EUs Energiunion. EU ønsker å gjøre hele EU-området om til ett stort marked for energi. Motstanderne av energiunionen mener dette gjør at vi mister den nasjonale råderetten over energipolitikken, og at Stortinget fjerner konkurransefortrinnet til norsk industri. Den rene og billige vannkraften er grunnlaget for det moderne Norge. Nasjonal styring og kontroll har skapt et industrieventyr som har gitt oss velferd og et teknologisk forsprang på flere felt.

Men liberaliseringen av kraftbransjen begynte tidlig på 1990-tallet. Med privatiseringen av kraftbransjen, i form av etablering av aksjeselskaper, fikk kraftverkene helt andre interesser enn å levere stabil og billig strøm til folk og industri. Mens vanlige forbrukere skulle lære seg å følge med på strømpriser og skifte leverandør når prisene steg ett øre eller to, åpnet dette nyskapte kraftmarkedet et rom for rene spekulanter og tradere. En konsekvens av liberaliseringen er at private aktører har skapt seg enorme formuer gjennom spekulasjon.

Sosialismen i Norge var en suksess

Fordi vi i dette landet hadde mange fremsynte og uegennyttige politikere og byråkrater, som agerte som nasjonale strateger, og ikke som selviske kapitalister i avgjørende øyeblikk i nasjonens historie, ble de enorme inntektene fra naturressursene i stor grad sluset inn i statsbudsjettene, og ikke i bedriftsregnskapene. Dette flyter vi på ennå, men pengemaktens regime er i ferd med å innhente oss.

Ved etableringen av statsselskaper, som i Norge i stor grad har fungert som forvaltere av fellesskapets eiendom, har landet i nyere tid vært en økonomisk suksess. Norges forvandling – fra Europas fattig-Per for hundre år siden og til verdens Krøsus de siste par tiårene – vakte oppsikt internasjonalt. Det eksepsjonelle var ikke rikdommen i seg selv, men at velstandsutvikling kom det brede lag av folket til gode. Sosial ulikhet ble utliknet ved at vanlige folk fikk tilgang til goder som bare velstående har hatt tilgang til i andre land. Norge ligger derfor i toppen av alle kåringer som dreier seg om gode levekår for befolkningen.

Det kan hevdes, med en viss sarkastisk snert, at den norske sosialismen var en suksess.

Jeg sier sarkastisk, for det er klart at den norske høyresiden ikke et øyeblikk vil innrømme at de har bedrevet sosialistisk politikk. Likevel vil historikere si at det var stor grad av politisk enighet i Norge fra 1945 og frem til rundt 1980.

Denne enigheten dreide seg bl.a. om at naturressursene skulle være fellesskapets eiendom, styrt av offentlig eide selskaper. På samme måte var det bred politisk enighet om at det var en offentlig oppgave å sørge for en rekke velferdsgoder. Disse godene ble drevet av det offentlige selv, og de var gratis for innbyggerne. I tillegg var en rekke andre politikkområder regulert og politisk styrt.

De som bygger ned Norge

I 2018 fremstår et slikt samfunn – med et slikt omfang av styring, nærmest som et sosialistisk samfunn. Arbeiderpartiets Einar Førde er regnet som opphavsmannen til sitatet «vi er alle sosialdemokrater», men det var faktisk Høyres John Lyng, som var statsminister i tre uker i 1963, som sa det først. Ta det som en bekreftelse på konsensusen.

De siste to tiårene har alle norske regjeringer kappes om å selge mest mulig av statlige selskaper, noe som i praksis betyr å selge ut fellesskapets verdier og å gi fra seg muligheten for styring. Jens Stoltenbergs regjeringer (2000-2001 og 2005-2013) solgte ut syv statlige selskaper og solgte seg ned i ti andre. Kjell Magne Bondeviks regjering (2001-2005) og Erna Solbergs regjering (2013-2017) solgt fem statlige selskaper og solgt seg ned i åtte.

Den norske staten, slik den speiler seg i regjeringens politikk, har altså endret fullstendig kurs. Den norske sosialismen, som kom til uttrykk i en sosialdemokratisk etterkrigskonsensus, er historie. Alt legges nå til rette for pengemaktens regime.

Avdemokratiseringen av økonomien i EU-området

Etter 2008 er lærdommen at finanssektorens økonomiske interesser overstyrer alt, og at de politiske institusjonene i praksis er underlagt et finansdiktatur.

Hellas fremstår som et europeisk skoleeksempel. Grekerne ble effektivt satt på plass da folket stemte for en annen politikk i 2015. Folkeviljen ble rett og slett ignorert. For å sitere Jean-Claude Juncker, president for EUs utøvende organ – Europakommisjonen: «Demokratiske valg som går imot EUs avtaler, kan ikke være mulig.» 

Slik har pengemakten, og medløperne i den politiske klassen, løst demokratiproblemet i EU-området og sørget for at kapitalismen anno 2018 plages minst mulig av folkestyret:

1. De politiske beslutningene bindes opp til makroøkonomiske handlingsregler. Dette betyr grenser for pengebruk, budsjettunderskudd og statsgjeld.
2. En uavhengig sentralbank gis ansvar for pengepolitiske beslutninger.
3. Administrative organer og ulike ekspertutvalg gis en stor rolle i utformingen av den økonomiske politikken.
4. Det vedtas flest mulig partiovergripende forlik i nasjonalforsamlingen, fremstilt som rasjonelle, markedstilpassede beslutninger.

Resultatet er en devaluering av stemmeseddelens verdi på det økonomiske området ned mot null.

Stemmeurne
Denne stemmeurnen har vært brukt i Selje, Sogn og Fjordane.


Konsekvenser av avdemokratiseringen

Resultatet er at det liberale demokratiet i mange land har gjennomgått en transformasjon til en form for udemokratisk liberalisme. Politikerne står ikke lenger ansvarlige overfor velgerne, men gjemmer seg bak en buffer av ikke-demokratiske spilleregler og instanser, der velgerne ikke har adgang.

Denne avdemokratiseringsoppskriften har allerede vært en betydelig suksess, sett med pengemaktens øyne. Deltakelsen ved parlamentsvalg i Europa har i gjennomsnitt gått ned med 12 % siden 1960-tallet. Valgdeltakelsen er dårligst, og har falt mest, blant de som taper mest på den politikken som føres. Dette har kastet store grupper ned i sosial fattigdom og motløshet.

Det er i stor grad i slike grupper høyreekstremister og høyrenasjonalister har lykkes med å mobilisere et politisk comeback og nå er en betydelig politisk kraft i mange europeiske land. Parallelt har de sosialdemokratiske velgerne i stor grad forlatt sine gamle partier.

En reell venstreside, som evner å utfordre pengemaktens teknokratiske regime, er ikke lett å få øye på i det europeiske partilandskapet.

Kilder:

Halvard Haukeland Fredriksen «Grunnlovens grenseland. Energiunionen og grunnloven.» Faglig seminar om EUs Energiunion og ACER. 21.02.18, Odd Handegård «Økte strømpriser bare en liten begynnelse», steigan.no 06.03.18, ”Salg av statlige selskaper: De rødgrønne 17 – De borgerlige 13”, VG 27.05.17, Alan Johnson «Brexit, sett fra venstresida», Klassekampen 04.04.17, Sven Røgeberg ”Wolfgang Streek: Den nyliberale kontrarevolusjon og sosialdemokratiets fall”, Vardøger nr. 36 2016

 

Først publisert på bloggen til Terje Alnes

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Bra! Meeen hvor overaskende er det? Penger er en pyramide scam… Men folk ser ut til å tro at “bare vi har troen” så er det ingen problemer. Sier seg selv at penger sentraliserer makt! Gjentar: SIER SEG SELV! Det er matematikk på barne nivå!! -Alt som er på børsen og\eller driver lovelig MÅ TJENE PENGER eller gå under… Sååå over tid: hva skjer??? Pyramiden spisser seg… Òg hvor mange år har gått? -Altså færre å færre selskaper. Ikke rart den siste økonomiske sprekk, ikke hadde så fæle konsekvenser. De på toppen er stort sett imun nå. De lager jo å styrer jo hele suppa…! Totalitært blir det mer og mer, please ikke vær overasket!! -Penger ER makt eller var det en romatisk ide?

  2. Teknokratenes Arkitektur:

    Kanskje aldri i menneskehetens historie har estetisk formgiving hatt så lav status og vært så tømt for innhold som i dag.

    Under utgravningene på Torget i fjor dukket det opp et dreneringsrør i tegl fra 1890-årene som neppe får noen større plass i historiebøkene. Røret forteller allikevel umåtelig mye om noe som en gang var en selvfølge, men som ikke lenger er det. Det hadde en muffe utsmykket med en vakker og forseggjort profil. Denne dekoren på overgangen fra ett ledd til et annet hadde ingen praktisk funksjon. Selv det som skulle graves ned og aldri sees igjen, skulle ha et element av estetikk ved seg i en gang i tiden.

    Det er lenge siden 1890 og man kan lett sette spørsmålstegn til nytten av å pynte underjordisk infrastruktur, men slik var verden. I 1994 skrev forfatteren Alf Eggset en utmerket bygdebok for Midtre Gauldal hvor han mellom fattigvesen og kirkeliv stoppet opp og kontemplerte litt over en gammel høvel fra husmannsplassen Trøa i Sokndal. Den er praktfullt dekorert og viser hvordan selv de fattigste i samfunnet tok seg bryet med å ornamentere sine bruksgjenstander midt i sitt daglige slit. Undertegnedes tippoldefar bygde seg et svært kummerlig hus i Fevåg i 1911, men kledde opp sitt ringe bo som en brud med drager på taket, spyd, grindverk og farget glass. Vannet frøs i vaskefatet i gangen hver dag under vintrene, men huset er fortsatt et smykke for bygda. Som Eggset konkluderte med i bygdeboka: «Kunsten var ikke et overskuddsfenomen, skilt ut som en egen sektor, men en del av dagliglivet.»

    I 1908, mens husmenn fortsatt dekorerte sine bruksgjenstander i Sokndal, skrev den østerrikske arkitekten Adolf Loos sitt manifest «Ornament og forbrytelse» hvor mye av det teoretiske grunnlaget for vår samtid ble lagt. Og det var jo gode intensjoner bak dette. Tiden hvor dårlige boforhold og manglende livskvalitet skulle gjemmes bak fasadepynt, pomponger og rysjer var forbi. Menneskets behov for lys, luft, varme og funksjonelle omgivelser skulle opp og fram. Men samtidig ble alt hva Adolf Loos selv tegnet gitt en utforming som skulle behage øyet. Ville han ha stått inne for våre omgivelser i dag?

    Murpiper, takrenner, vinduer, takdekke, rekkverk, autovern, skilt, fjøs, lagerbygg, fabrikker og varehus. Listen over elementer i våre omgivelser som nå kun formes for å tjene en praktisk hensikt og som ikke tar hensyn til at de skal sees og oppleves av mennesker vokser dag for dag. Kjør en tur til Tiller og du vil se nesten en hel bydel som er reist etter dette prinsippet. Modernismens pionerer så aldri for seg at design for å glede blikket skulle forkastes som styrende prinsipp da de formulerte sine teorier ved forrige århundreskifte. Det at vi har endt opp der debatteres altfor lite i offentligheten.

    I tiden da alt ble gitt en estetisk form tok man det for gitt. Formgiving av det meste for øyets skyld var en selvfølge i alle ledd i samfunnet og dette ble endret av et effektivt teoretisk og politisk arbeid på 1900-tallet. I dag snakker vi mer enn noen gang før om menneskets behov for opplevelser i dagliglivet, om kvaliteter i byrom og i nærmiljøer. Det forhold at mer og mer av det vi omgir oss med ikke tar hensyn til at vi skal se det, men bare til at vi skal bruke det, er ikke med i denne diskusjonen. Følgelig sliter vi fælt med å bygge nye og gode bydeler, tettsteder, hus og hjem. Har vi i vår jakt på ærlige, rasjonelle og økonomisk bærekraftige løsninger mistet kontakten med et faktisk menneskelig behov?

    Av Daniel Johansson: https://www.e-pages.dk/adresseavisen/5698/article/698217/2/1/render/?token=88eb735ca55265f84c65606f2fda1a19

  3. Matematikk eller matemagik, det er spørsmålet.

    En av grunnene kan jo være at det er fullstendig akseptert å bruke loven til å fremme politikken. Istedet for omvendt. Lindbommare som det blir kalt her: https://youtu.be/YDtHpOJ3nZM
    Det er jo et paradoks at mens vi har fokusert på at Steigan og co drev med hemmeligheter og koder, har frimureriet blitt ignorert.
    https://youtu.be/CZUPYLcBhu8

  4. SHO says:

    EU er nok det mest ekstreme uttrykket for nyliberalisme og teknokrati i dagens verden. EU og spesielt eurosonen er en skikkelig tvangstrøye som tar livet av hele land. Det ser ut som EU og eurosonen ikke har noen indre økonomisk vekstimpuls som på egenhånd kan klare å sette igang hjulene i økonomien etter en krise. EU trenger derimot drahjelp fra land slik som USA, Japan og Kina for å få igangsatt en gjeninnhenting etter en økonomisk krise. Denne tvangstrøye betyr at flere EU-land kan risikere å havne i et slags svart hull ved en ny økonomisk krise slik som Hellas allerede har gjort (og dette skjer altså i det siviliserte Europa). Vi ser nå at Italia sliter ganske kraftig for tiden (og landet har bla vedvarende lave fødselstall som er en stor trussel mot landets framtid). Tyskland er nok det landet i EU som fungerer best økonomisk, men det skjer ved å skape problemer for flere av de andre landene i unionen. I sin tid hadde de sosialdemokratiske partiene flertall i EU-parlamentet. Mange håpet dengang på at de nå skulle se opprettelsen av det Sosiale Europa, men lite skjedde.

    I Norge er det, etter min mening, slik at det i hovedsak bare er egen valuta, eget rentenivå, oljefondet, Norges lave strømpriser og tollbeskyttelsen av jordbruket som gir oss en viss grad av handlingsrom og handlingsfrihet. Dette handlingsrom er noe som ikke må gå tapt, ellers havner vi i samme tvangstrøye som EU-landene (og skal vi kanskje også tilføye WTO-landene).

    Det som kan knekke det nyliberalistiske regimet tipper jeg er mangelen på økonomisk vekst i verden. Dagens skyhøye gjeldsnivå (på 327% av verdens BNP) kan føre til at etterspørselen i verden avtar (fordi renter og avdrag må betales). Så lenge verdens etterspørsel er høyere enn verdens produksjon (dvs inflasjon) går det vel på et eller annet vis (selv om det likevel skjer av-industrialisering i flere land bla i nyliberalismens kjerneland USA). I det øyeblikk verden opplever kraftig fall i etterspørselen (pga høyt gjeldsnivå) så inntrer det en situasjon med overproduksjon i verdensøkonomien. Og vi må regne med at kinesiske berdrifter vil klare å overleve dette mens veldig mye produksjon bla i vestlige land vil gå konkurs. (For Kina er det enkelt å devaluere i og med at landet i veldig stor grad er selvforsynt med industrivarer for vanlige mennesker, samtidig som import av råvarer blir billigere når lavkonjunktur inntreffer i verdensøkonomien). Vestlige land kan være på vei mot økonomisk selvmord.

    På sikt må vi trolig sette i gang med et nytt kriseforlik slik som i mellomkrigstiden (hvor det bla ble innført regulering og subsidiering av norsk jordbruk, sammen med hovedavtalen for arbeidslivet). Kriseforlik 2.0 vil trolig inkludere energispørsmål (vi ser at energiproduksjonen nå begynner å ligne stadig mer på norsk jordbruksproduksjon, dessuten tåler ikke en kapitalistisk økonomi høye energipriser selv om mange ikke forstår dette).

    For å håndtere den høye gjeldsgraden er det godt mulig at flere av de store land vil igangsette tiltak med såkalte helikopter penger. Dette kan også beskrives som en form for moderat borgerlønn eller en form for resikulering av rentepenger fra bankvesenet (og noe fra seddelpressen) for skape tilstrekkelig etterspørsel i en stagnerende økonomi som er på vei mot nullvekst.

  5. baluba says:

    Hva man hele tiden ikke kan få seg til å tro er at egentlig er politikeren dumme mennesker som ikke evner å ta til seg kunnskap om verden rundt seg eller man er underlagt andre(vasaller). Et godt eksempel på det er vår utenriksminister Eriksen (også kalt Titt`n Tei) som ikke har noen formening om en kommende tollmur på aluminium og stål. Det er rett og slett noe hun ikke ønsker å befatte seg med. Nå har vi jo en Stortingspresident som nettopp har glemt sin oppgave. Der ble det reaksjoner etter press fra den fjerde statsmakt. Man kan jo lure på hva den servile politikeren Eriksen egentig tror hun er blitt satt til? Man etterlyser bla. norske forhandlinger med Storbritannia etter Brexit. Jeg vil våge å påstå at “reaksjonær” er en betegnelse hun burde finne seg i!

  6. En aldeles glimrende beskrivelse av EU og hvordan global storkapital bak EU overstyrer regjeringer, og med EU koples lokal råderett og suverenitet ut. EU er som frigitte dokumenter fra CIA viser, ikke en europeisk ide, men en amerikansk ide, for å få europeiske land til å privatisere sine økonomier, slik at USA basert global storkapital kan få eierskap og kontroll på europeiske lands aktiva. EU blir som en USA stat nummer 51.

    Den globale finanskapitalen, en prosenten, har har lykkes vel med å infiltrere europeiske arbeiderpartier og deres organisasjoner med deres folk, de største partiene frem til de senere årene, og klarte tidlig å gjøre de til EU tilhengere. Beste eksempel på det her er APs ledelse etter Odvar Nordli, og LO’s ledelse etter Yngve Hågensen. En ser det samme bla også i Tyskland og i Storbritannia. Som Alnes antyder, det representative demokratiet har blitt et spill når den globale storkapitalen har fått sine agenter inn i de fleste politiske partier, det blir den samme hva en stemmer på, markedsliberalismen vil innta det ene europeiske land etter det andre.

    EU ble solgt inn som en sosial og kulturell union til arbeiderpartivelgere i Europa. Men EU har aldri vært noe annet enn arbeiderfiendtlig, med fri flyt av uregulert kapital, billigste tilgjengelig arbeidskraft, varer, tjenester og energi. Som vi ser i USA og EU, blir alle snart arbeidere under øvre middelklasse, også bla lærere og sykepleiere. Nå ser en bedre hva EU fullt implementert vil si for store deler av folket i EU land. De som regner seg som solid middelklasse i dag, bør se hvordan det har blitt av store deler av middelklassen i land med markedsøkonomi, som det blir med EU fullt implementert.

    Grasrota i arbeiderpartiene må nå forstå at ledelsen i partiene deres representerer global finanskapital og ikke dem. Ledelsene som representerer global storkapital må skiftes ut med ledelse som virkelig representerer folk og land. Den eneste måten å hindre at global storkapital tar over naturressursene og ødelegger velferdsstatene er å styre unna overnasjonale organer som EU/EØS, TISA og TTIP etc, og ha landegrenser og territorialgrenser med full råderett og suverenitet over egne naturressurser. Og for enhver pris unngå lån i IMF og Verdensbanken som er statsgjeld-våpenet til den globale storkapitalen .

  7. “When plunder becomes a way of life for a group of men living together
    in society, they create for themselves in the course of time a legal system
    that authorizes it, and a moral code that glorifies it.”

    • Frederic Bastiat
  8. Geirijo says:

    En glimrende beskrivelse av politiske fakta som er etterrettelige for alle som evner å sjekke. Problemet er å få slik opplysningen ut til folket. Det skjer i alt for liten grad.

    Vi er nødt til å sette ord på det som vekker og engasjerer de mindre politisk ideologisk opplyste, slik at reaksjoner kan følges opp med de begrunnelser og argument som er fremført i denne artikkelen.

    Det kan gjøres ved å angripe ny-ord og ny-talen pengemakten har lykkes med å gjøre mainstream. Ny-liberalism er ingen liberalisme. Ny-liberalisme er økonomiske teorier som autoriserer pengemakten, ikke bare økonomisk men også politisk. Derfor er ny-fascisme, og/eller høyre-autoritær økonomi, en riktigere og mer presis benevnelse.

    Vi må også avsløre de mange høyre-autoritære, som hevder at de er liberale. Det er en falsk høyre-liberalisme, som er forankret i kapitalismens eiendomsrett og individets uavhengighet av fellesskapet. Eiendomsrett gir autoritet, det samme gjør individets uavhengighet av fellesskapet. Dette er autoritet som bygger opp under memer og myter som: “Money Talks”, og “Den sterkestes rett”.

    Jeg gjorde en test ved hjelp av spørsmålene i det politiske kompass, og besvarte spørsmålene i testen med de motforestillinger jeg får på steder som Resett.no, og i tilsvarende høyrevridde media, samt i politiske FB grupper. Resultatet jeg fikk er dette plottet:

    .

    Det viser at den politiske verden vi møter på Resett.no, og tilsvarende media, er høyre-autoritær, og ikke høyre-liberale - slik de fleste av dem man møter der hevder at de er. De politiske holdninger vi møter er faktisk ekstremt høyre-autoritære, og plasserer disse politiske meninger på samme nivå i den høyre-autoritære kvadrant som Hitler, Mussolini, Pinochet, Churchill, Tatcher, Trump m.fl. Vi snakker med andre ord ikke om høyre-liberale, men høyre-autoritære, og følgelig om særtrekkene til fascisme og diktatur. Det er særtrekkene til menigheten som holder til i børsens katedral.

    Jeg antar at de fleste av dem ikke er seg bevisst dette, og tror at de faktisk er høyre-liberale. De er villedet, avledet og ført bak lyset av høyresidens retorikk, memer, myter og løgner. Dette må bli belyst og forstått i langt større grad enn det som skjer.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

2 flere kommentarer

Deltakere