Når Arbeiderpartiet slutter å følge LOs råd, er vi inne i et nytt politisk paradigme

0
Valgplakater for Arbeiderpartiet fra 1950-tallet

Av Halvor Fjermeros.

Mandag 12. mars 2018 kastet LO en livbøye til Ap-ledelsen: Utsett Acer-saken og utred konsekvensene. Men for Gahr Støre og Barth Eide er EU og alt dets vesen så hellig at det trumfer alle andre hensyn. Før het det «bygg landet», fra nå heter det «bygg ned det faglig-baserte Ap så fort som mulig!»

Med Aps landsstyrevedtak onsdag om å si ja til EUs tredje energimarkedspakke og energibyrået Acer, har partiets ledelse lagt opp til en åpen konfrontasjon både med fagbevegelsen, 117 Ap-ordførere og grasrota i egne rekker. Leder Frode Alfheim i Industri Energi, som har stått i spissen for kampen mot Acer og nye kraftkabler til utlandet, mener det er grunn til å beklage Aps vedtak.

– Jeg er skuffet over at Ap ikke lytter til LO i denne saken, selv om noe av kritikken er tatt hensyn til. Hvor alvorlig dette blir, vil framtiden vise, sier han til NTB.

Tomme «lytte»-løfter

«Jeg lytter». Det er ordet fra Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støres munn vi har hørt og lest til det kjedsommelige de siste dagene. Han «lytter» til grasrota, han «lytter» til «våre folk i fagbevegelsen», han «lytter» til LO-ledelsen etter vedtaket i LOs representantskap sist mandag. Og etter at Støre på landsstyremøtets første dag tirsdag la fram det nye forslaget til strategi der det nå skal søkes «nært samarbeid» med SV og Senterpartiet, gikk det under ett døgn før Støre i praksis viste hva dette betyr. I uttalelsen heter det også iflg Klassekampen 13.3.: «Samarbeidet med fagbevegelsen skal gis høy prioritet lokalt og nasjonalt. Vi trenger bedre møteplasser og kanaler for kommunikasjon med grasrota i LO, og vi må styrke det fagpolitiske samarbeidet på grunnplanet i flere fylker og byer.»

Så mye for Gahr Støres lytteøvelse. For så kom Acer-saken opp der alle de ledd som er nevnt i uttalelsen, fra LOs grasrot til de nye politiske samarbeidspartnere, har sagt hva de mener. Når en tredel av det tradisjonelt svært lojale Ap-landsstyrets medlemmer stemmer mot Acer-vedtaket, uten LO-leder Hans-Christian Gabrielsen og Fellesforbundets Jørn Eggum til stede, tyder det på så stor indre opposisjon at et kompromissforslag i tråd med LOs vedtak om utsettelse, ville ha fått flertall. Men dit ville ikke Gahr Støre og hans håndgangne mann i denne saken, saksordfører i Stortinget, Espen Barth Eide.

Nytt mønster fra maktfullkommen Ap-ledelse

Det har vært en massiv mobilisering i egne rekker i kampen mot flere kabler for krafteksport og mot å underlegge norsk vannkraft under Acer. Det er neppe et eneste vedtak som har unnsluppet Ap-ledernes oppmerksomhet: 117 ordførere og fire fylkesordførere fra Ap har skrevet under på krav om at Aps stortingsgruppe må si nei til Acer. Det samme har fem fylkesting (med Aps støtte) og et utall kommune- og bystyrer gjort. Og fagbevegelsen har reist seg som vi sjelden ser, fra frontløperne Industri Energi og El & IT-forbundet, via Fagforbundet, Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbundet og Forbundet for ledelse og teknikk, til etternølerne i Fellesforbundet. Til sammen utgjør nei til Acer-forbundene 70 % av LOs medlemsmasse. Men til og med det er ikke nok til å rokke ved Ap-toppenes standpunkt.

Det er nesten så en må gni seg i øynene over Ap-ledelsens veivalg i denne saken. Man velger å gå til et åpenlyst brudd med LO og de ledende industriforbundenes anbefalinger i en sak som oppleves som avgjørende viktig for framtida på grasrota i industri-Norge. I 1994 var det den ekstraordinære LO-kongressen som beseglet skjebnen til Ap-regjeringa noen uker før folkeavstemninga om norsk EU-medlemskap. Men den gang var hele LOs ledelse samlet for EU, mens kongressens delegater trosset rådet fra ledelsen og stemte nei, til både LO-ledelsens, statsminister Gro Harlem Brundtlands og Ap-leder Thorbjørn Jaglands store overraskelse. Denne gang befinner LOs ledelse på motsatt side av fronten. Da er det oppsiktsvekkende at Aps ledelse trosser rådet om en utsettelse og kjører videre på et ja til Acer-standpunkt som oser av maktfullkommenhet fra Ap-ledelsens side.

Dette må betegnes som et paradigmeskifte, eller en grunnleggende endring av et politisk norsk mønster. Dette paradigmet har representert selve grunnfjellet i det faglig-politiske samarbeidet mellom Det norske Arbeiderparti og Landsorganisasjonen gjennom hele den norske velferdsstaten gullalder. LO har vært garantisten for en stabilitet som har vært ett av de mest sentrale kjennetegn ved «den nordiske modellen». Aps opptreden i Acer-saken innevarsler at denne epoken er over.

Tokomponentmiksen i industri-Norge

Det er ikke mulig å forklare dette overraskende steget fra AP-ledernes side uten å forstå deres nærmest religiøse forhold til alt som har med EU og EØS-avtalen å gjøre. For Gahr Støre og Barth Eide er åpenbart redselen for at denne saken skal nøre opp om økt misnøye med EØS-avtalen overordnet alle andre strategiske hensyn, inkludert den overhengende faren for at Arbeiderpartiet skal miste både trofaste partimedlemmer og mangeårige velgere.

Eller for å si det med Dag Seierstad, spaltisten i Klassekampen som sist lørdag (10.3.) stilte spørsmålet slik: «Trenger ikke Ap velgere?». Det er flere og flere som stiller seg det spørsmålet. For Acer-saken berører selve hjertet i det kraftforedlende industri-Norge. En sterkere tokomponent-blanding mellom fornuft og følelser i norsk politikk fins ikke. Det er det som gjør Acer sakens kraftfelt så sterkt.

 

Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.

Forrige artikkelHvem bryr seg om folkets mening?
Neste artikkelØst-Ghouta 15.mars 2018