oss 100 kroner!
Av Hans Ebbing.
Mens kampen om Trond Giskes og Hadia Tajiks framtid i Arbeiderpartiet har rast, forbereder regjeringen Norges tilslutning til EUs energibyrå, Acer.
Grunnlaget for norsk energipolitikk ble vedtatt for over 100 år siden, den gang Venstre var oppegående med Gunnar Knudsen som statsminister. Det dreide seg om nasjonal kontroll via Stortinget med vår viktigste, moderne naturressurs – energi fra vannkraft. Ressursen skulle styres med hjemfallsrett, konsesjonsvilkår og særskilt skattlegging av utenlandsk storkapital som fikk investerte i kraftkrevende industri på norsk jord. Norske kapitalister var ikke store nok for slike investeringer. Slik sikret nasjonen sin andel av grunnrenten fra egne naturressurser.
Da Norge ble en oljenasjon, ble denne strategien tilpasset nye forhold. Ett av vilkårene for utvinning i Nordsjøen var lenge at 75 prosent av alle oppdragene i bygging av oljeplattformer skulle foregå ved norske verft, noe som etter hvert la grunnlaget for en norsk, marin oljeteknologi i verdensklasse. EØS har gjort slike vilkår ”ulovlige” i dag.
Venstrestatens energipolitikk la også grunnlaget for framveksten av en industriarbeiderklasse organisert gjennom fagforeninger og Det norske arbeiderparti. Uten denne industripolitikken ville Arbeiderpartiet aldri blitt et statsbærende, sosialdemokratisk masseparti. Vi skulle derfor tro at nettopp AP ville stille seg i spissen for å forsvare denne strategien, tilpasset nye historiske rammevilkår. Men nei – verken Trond Giske eller Hadia Tajik vil uttale seg om Acer når de av Nei til EU blir spurt om det. Andre ting er blitt viktigere takket være våre frie og kritisk fordummende massemedier.
Med tilslutning til Acer vil norsk energipolitikk bli overvåket av EU via ESA. Acer er opprettet for å skape et nytt, integrert europeisk energimarked på grunnlag av direktiver fra EU-kommisjonen. Nye teknologier – jamfør de nye ”smarte” strømmålerne som nå installeres i de tusen hjem – og stadig flere utenlandskabler skal gjøre Norge til ”Europas batteri” når tyske vindmøller står stille, et miljøpolitisk illusjonsnummer ettersom norsk vannkraft utgjør bare ca en prosent av EUs totale energiforbruk. De nye kablenes kapasitet vil langt overstige behovet for eksport på dagtid av overproduksjon av vannkraft (spillvann) og import av spillenergi om natten fra varmekraftverk i EU og Storbritannia.
Regjeringens strategi er at spørsmålet om tilslutning til Acer, som innebærer at Norge oppgir sin suverenitet i forvaltningen av nasjonens viktigste, industribærende naturressurs, skal avgjøres som en vanlig sak i Stortinget – uten særskilte krav til kvalifisert, ¾ flertall, slik dette er bestemt i Grunnlovens § 115 ved begrenset suverenitetsavståelse. Energipolitikken eksporteres fra Stortinget til EU ved simpelt flertall.
EØS-avtalen undergraver den nasjonale strategien som APs historiske eksistens hviler på. Så hva er egentlig den politiske forskjellen mellom Trond Giske og Hadia Tajik? Begge er de politiske barn av det nyliberale Arbeiderpartiet, grunnlagt av Gro Harlem Brundtland, videreført av Jens Stoltenberg og styrt mot fallitt av Jonas Gahr Støre.
Et moderne politisk demokrati er avhengig av at de politiske kampene om strategier er offentlige med velgerne som vitner – at linjekampene ikke bare foregår internt i partiene. Når Ap – som opposisjonsparti – verken er i stand til å føre en offentlig debatt om Norges tilslutning til Acer eller yte regjeringen motstand i dette spørsmålet, skyldes det helt enkelt at de dominerende fløyene i partiet er enige om dette. Trond + Hadia = sant.
Hans Ebbing
Denne artikkelen er tidligerepublisert som leserinnlegg i Klassekampen
