Finanskrisa ti år etter

5
Foto: Montasje/Sara Marie Vollset (Nettavisen)
Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen.

Den bankkrisa som brøt ut i 2007 var den største økonomiske krisa verden har opplevd siden børskrakket i New York i 1929. Som i 1929 spredde krisa seg til hele verden og ble spesielt alvorlig i Europa der den ble dypere og mer langvarig, spesielt i Eurosonen.  Ingenting av de grunnleggende forutsetningene for krisa er endret, tvert imot, og dermed kan vi vente nye kriser.

Den ble utløst av sammenbruddet i det amerikanske boligmarkedet som startet i september 2007. Finanskrisa hadde sitt utspring i dårlig sikrede boliglån i USA, og da låntagerne ikke klarte å betjene sine lån, førte sammenbrudd av boligmarkedet til kollaps for finansinstitusjonene. Da boligbobla sprakk, førte det til en vedvarende krise i verdensøkonomien som ruinerte land og kastet millioner ut i arbeidsledighet og fattigdom.

Krisa kom overraskende på nesten alle – i mediene, på universitetene, blant politikere, finansfolk og tilsynsmyndigheter.

For å redde bankene ble de hovedmottakere av gigantiske subsidier fra skattebetalerne, tilsvarende 13 norske oljefond. Dette var «verdens største bankran», men de ansvarlige slapp straff. Til tross for de enorme statlige overføringene til bankene, er verdensøkonomien ikke kommet seg etter krisa.

Profitten forut for krisa var skyhøy, fordi bankene hadde utviklet en rekke smarte mekanismer hvor de delte opp og solgte de råtne lånene på det internasjonale finansmarkedet.  Disse «strukturerte lånepakkene», såkalte Collateralized Debt Obligations (CDO-er), var som gift for økonomien. Det samme var alle hedgefondenes spekulasjoner før krisa.

Dette dreier seg om en systemkrise; en krise i den vestlige kapitalistiske økonomien. Mer presis vil det være å kalle krisa en vedvarende produksjonskrise. Den produktive kapitalen, altså den som investeres i produksjon, stagnerte i årene før 2007. Når de amerikanske bankene var desperate etter å låne ut penger, var det pga. kapitaloverfloden som preget den amerikanske økonomien. Det flommet over av potensiell lånekapital, som ikke gikk til den produktive sektoren, men til spekulasjon og ikke-produktive sektor som boliglån. 

Finanskapital, som Marx kalte fiktiv kapital, har sitt opphav i produktiv kapital. Penger kan ikke bare yngle mer penger. Marx´ teori er at det er i produksjonsprosessen det skapes merverdi gjennom utbytting av levende arbeid. «Pengar er storkna mannesveitte», skrev Aasmund Olavsson Vinje.

Finansnæringen med bankene i spissen utgjør selve «blodomløpet» i et moderne kapitalistisk samfunn. Den henter sin profitt fra verdier skapt i andre næringer. Men samtidig den spiller en helt avgjørende rolle i samspillet mellom aktørene fordi den formidler lånekapital til enkeltpersoner, bedrifter og til stater.

Markedsliberalistene hevder at markedet løser problemene. De hadde kjempet igjennom en total deregulering av banksystemet i årene før finanskrisa. Men når det «frie» markedet truet hele det internasjonale finanssystemet, gikk statene inn for å redde «hjertet» i kapitalismen. 

Siden krisa har det vært ti år med angrep på arbeidsfolks rettigheter, lønn og pensjoner over hele verden. De sosiale forskjellene er blitt enorme: De åtte rikeste eier like mye som den fattigste halvdelen av menneskeheten, ifølge Oxfam. Alt dette gjør investeringer i produksjon mindre attraktiv fordi kjøpekrafta går ned.

Samtidig har finanskapitalen, med sitt nettverk av skatteparadis, vokst over alle grenser. Dagens Næringsliv skrev 21/4-17 om  hvordan 22 av verdens sentralbanker siden 2009 til sammen trykket 17.000 milliarder dollar for å få fart på økonomien. Siden 2009 er total gjeld i verden økt med over 50.000 milliarder dollar til 240.000 milliarder dollar (over 2.000.000.000.000.000 kroner), som er godt over tre ganger mer enn verdens samle bruttonasjonalprodukt.

I tillegg kommer verdens derivatmarked som er 20 – 25 ganger større enn verdens brutto nasjonalprodukt –  et korthus som raskt kan falle sammen og lamme hele det internasjonale bank- og finanssystemet.

Og advarslene om en ny krisa er mange, også fra systemets egne folk som for eksempel Tysklands avtroppende finansminister, Wolfgang Schäuble, som sist høst advarte mot nye bobler etter sentralbankenes ultra-lave renter og massive pengetrykking. I et intervju med Financial Times trakk han fram høy gjeld og for mye likviditet som to risikofaktorer.

De to statsviterne Ingrid Hjertaker og Bent Sofus Tranøy har nylig utgitt boka «Ustabilitetens politiske økonomi. Om fremveksten av finansialisert kapitalisme». Det er den mest oversiktlig framstillinga hittil på norsk om hvorledes den globaliserte finanskapitalen har vokst fram og tatt over dominansen i økonomien i verden i dag, og hvilke risikoer for nye kriser dette innebærer.

En gjennomgående tese i boka er at «finanssektoren kan tilintetgjøre samfunnet, men samfunnet kan ikke tilintetgjøre sektoren». Skadevirkningene ved en kollaps blir så store at finanssektoren har en «dommedagsmakt» over politikerne. Dermed kan finansfyrstene uten risiko fortsette som før.

 

Først publisert på bloggen til Øyvind Andresen.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. baluba says:

    Er det ingen av disse statsviterne som ser faren ved en pengetørke for bankene fordi folk heller investerer i kryptovaluta som jo gir noe avkastning enn så lenge? Hvor lenge skal det gå før dette kommer opp? Det har vel aldri vært så meget usikkerhet omkring verdier som nå?

  2. SHO says:

    Boken til Ingrid Hjertaker og Bent Sofus Tranøy er kun opptatt av finansbransjen som årsak til krisen i 2007. Det blir alt for snevert. Man må huske på at finanskrisen i 2007 var en kjempediger krise og at den var mye større enn selve subprime krisen. Man må også undersøke hva som skjedde i realøkonomien bla innenfor verdens oljeøkonomi. Faren ved å ha et for snevert fokus på krisen er at man trekker feil konklusjoner når det gjelder hvilke tiltak som må gjennomføres. Er det feks fornuftig å forhindre videre gjeldsoppbygging i verdensøkonomien. Eller er det derimot viktig at gjeldsnivået fortsetter å øke i verden for å kunne opprettholde etterspørsel gjennom fortsatt storstilt lånefinansiert konsum, dette for å forhindre kollaps i verdensøkonomien grunnet store internasjonale og lokale ubalanser og ulikheter?

    I løpet av 2007 og 2008 ble oljeprisen målt i dollar nesten tredoblet (2,8X). I USA slår dette kraftig ut på pumpeprisen. Fra 2003 til 2008 ble prisen på bensin/diesel i USA nesten tredoblet (2,7X). I Europa var disse utslag målt i euro en god del mindre (prisen på bensin/disel økte i Europa med kun en faktor på 1,5X i samme tidsrom). Mye av jernbanefrakten i USA benytter seg av diesel i motsetning til elektrisitet som i Europa. Dermed vil de totale fraktutgifter øke mye mer i USA enn i Europa når oljeprisen stiger. Dette presser opp prisen på varer og tjenester, og denne prisøkning (dvs inflasjon) blir større i USA enn i Europa når oljeprisen øker. Til slutt førte dette til at rentenivået i USA ble satt opp for å motvirke inflasjon. Mange familier i USA levde fra hånd til munn i denne tiden, det eneste man hadde råd til var mat og bensin. Resultatet var mislighold av boliglån og redusert forbruk hos Walmart (hvilket reduserte bla etterspørselen etter kinesiske produkter).

    De økte inntektene fra den økte oljeprisen havnet bla hos oljesjeikene i Midt-Østen og i skatteparadiset Panama. Disse økte profitter kunne ikke skattlegges av myndighetene i USA. Disse økte profitter havnet derimot bla i boligmarkedet i USA og var nok med på å presse opp både boligpriser og gjeldsnivå i USA kanskje fra 2004.

    Kinesiske fraktutgifter økte pga økt oljepris. Import av feks jernmalm fra Australia til Kina ble en god del dyrere. Dette økte prisen på jern og stål i Kina. Og innvesteringsvarer slik som stål og diesel (og sement?) ble dermed dyrere og dette reduserte lønnsomheten til investeringene i Kina. Resultatet var utflating av investeringene i Kina. Dette er klassisk overakkumulasjon.

    Det spørs om ikke denne oljekrisen utløste både subprime krisen og finanskrisen. Det skremmende med dette er at en slik krise har en fysisk årsak og ikke har en rent finansiell årsak. En grunn til den sene innhentingen etter finanskrisen kan rett og slett være at oljeprisen var for høy i årene etter krisen. Det kan se ut som det inntreffer stagnasjon i vestlig realøkonomi ved en oljepris på over 90 dollar fatet. Først med dagens lave oljepris ser det ut som verdensøkonomien går bedre. Men samtidig ligger dagens samlede gjeldsnivå på 327% av verdens BNP, hvilket kanskje kan være nok til å lamme verdensøkonomien og spesielt hvis oljeprisen igjen stiger.

  3. Finansfyrsten i Nordeania på Toten utstedte vrakpanten på meg, med pant i mine eierandeler, da Fyrsten mente jeg var klar for vraking: https://debatt1.no/samfunnets-institusjoner-er-flygende-aper/

    Så slik er finansfyrstene, de bare øser ut lån helt uten moralske skrupler. Om de ødelegger familier og arbeidsplasser er dem revnende likegyldig. Jeg lurer på om denne banksjefen på Lena ville satt pris på at jeg gav noen et lån for å kaste ham ut av den flotte banksjefstolen hans? Ikke en telefon ble tatt til meg for å høre hva jeg syntes om at dette lånet ble utøst bak min rygg for å kaste meg ut av bedriften hvor jeg hadde arbeidet i 38 år, etter en skitur med fire timers varsel.

    Vi lever i et pill råttent samfunn hvor moralsk avskum sitter på produksjonsmidlene, uten at de har gjort seg fortjent til dette på noen som helst måte, annet enn ved å åle seg fram med moralske skylapper. Finansfyrstene er på avskummets side!

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere