oss 100 kroner!
Bård Larsen brukte jubileumsåret 2017 til å forfalske historien om den russiske revolusjonen. Har vi tenkt å la ham slippe unna med det? Dette skriver Gisle Selnes i tidsskriftet Vagant, og i artikkelen lar han absolutt ikke Bård Larsen slippe unna med det.
Selnes gir en del talende eksempler på hvor lemfeldig historikeren Larsen omgår med russisk historie og med historiske kilder, der han feilsiterer og bruker tvilsomme anekdoter i stedet for etterprøvbare kilder. Larsen framstår ikke som historiker, men som en propagandist for den konservativt-liberale tankesmia Civita. Selnes tar for seg to kronikker av Bård Larsen, en i VG 3. juli 2017 og en i Aftenposten 15. desember 2017. I begge påviser han omtrentligheter og forvrengninger. I VG skrev Larsen:
«Det fortelles at den berømte vitenskapsmannen Pavlov skal ha blitt forskrekket over at Lenin betraktet de behavioristiske hundeeksperimentene hans som manual for sosial ingeniørkunst. «Mennesket kan korrigeres», skal Lenin ha svart: «Mennesket kan bli til det vi ønsker at det skal være».»
Selnes kommenterer:
Dette er en vandrehistorie, som stammer fra Boris Sokoloffs memoarer, The White Nights. Pages from a Russian Doctor’s Notebooks (1959). Men Larsen dropper både kildehenvisning og det kraftige forbeholdet som finnes hos Figes («according to legend»), der han sannsynligvis har funnet den.[1] Alle som har lest Lenin, og studert i alle fall deler av den seriøse litteraturen om ham, vil se at dette er et totalt u-dialektisk utsagn som overhodet ikke harmonerer med substansen i Lenins tenkning.
En velkjent metode i dårlig diskusjon er å konstruere meninger hos en motstander for så å nedkjempe dem. Selnes viser at dette er en metode Larsen er ekspert på.
Fra samme anekdote hos Figes har Larsen hentet følgende Lenin-«sitat»: «Kommunismen tolererer ikke individualistiske tendenser. De er skadelige og ødelegger saken vår. Vi må avskaffe individualismen.» Også dette er altså «according to legend». Ordene har etter alle solemerker aldri vært ytret av Lenin. Larsen driver – bevisst eller bevisstløs – historieforfalskning.
I forlengelsen av den apokryfe Pavlov-anekdoten føyer Larsen i Aftenposten-versjonen til at Lenins prosjekt var «sosialhygienisk», og at det hadde som mål å rense Russland for «forhenværende mennesker» og «sosialt fremmede klasser» (anførsel i originalen). Begrepene stammer på ingen måte fra Lenins skrifter. Den som tar seg tid til å konsultere Bård Larsens Civita-publikasjon fra 2009, Storebror dreper!, vil se hvor han har hentet disse begrepene fra, nemlig Bent Jensens studie Gulag og glemsel (2004). Jensen bruker formuleringen «forhenværende mennesker» som oversettelse av det russiske бывшие люди (byvsjije ljudi), men uten kildehenvisning, og uten å tilskrive formuleringen Lenin.[2] Det siste ville da også vært en tilsnikelse, siden byvsjije ljudi er et gammelt russisk uttrykk som betegner personer som har falt fra en (relativt) privilegert posisjon. Maksim Gorkijs novelle med denne tittelen fra 1897 bidro til å aktualisere uttrykket i en ny sosial kontekst. Uansett bør det understrekes at det her dreier seg om deklasserte individer, altså mennesker tilhørende et sosialt sjikt som har mistet sin hegemoniske posisjon, og ikke om individer som har sluttet å være mennesker. Larsens analogi til «drømmen om renhet vi kjenner fra Hitler-Tyskland», der det var snakk om å likvidere «mindreverdige» folkegrupper og «degenererte» individer på rasehygienisk grunnlag, er i alle tilfelle høyst upassende.[3]
En annen metode som både Bård Larsen, Bernt Hagtvet og andre anti-kommunistiske forfattere benytter seg av, er å gi kommunistene skylden for enhver indirekte konsekvens av deres handlinger, også der imperialistmaktene er direkte ansvarlige og så – fortrinnsvis uten referanse – mulitplisere opp anttall milloner ofre, som så kommunistene får skylden for. Gisle Selnes arresterer Larsen for dette:
Ifølge Larsen må bolsjevikene bære skylden for borgerkrigen som fulgte i kjølvannet av oktoberrevolusjonen, der Russland ble invadert av fire fremmede makter som støttet de kontrarevolusjonære, slik at et par millioner mennesker ble drept. I tillegg må Lenin & co. ta ansvaret for fascismens fremvekst pluss to verdenskriger – én varm og én kald. At bolsjevikene var det eneste russiske partiet som krevde umiddelbar slutt på første verdenskrig, et krav de selv innfridde så snart de hadde tatt makten, eller at Sovjetunionen led det desidert største tapet av menneskeliv i kampen mot nazismen, passer ikke inn i Larsens ideologiske fantasi og retusjeres følgelig fra det store bildet.
Artikkelen til Gisle Selnes bør leses i sin helhet, og det kan man gjøre på nettsidene til tidsskriftet Vagant.
[1] Orlando Figes: A People’s Tragedy. The Russian Revolution 1891–1924, 100th Anniversary Edition, London: The Bodley Head, 2017, s. 732 f.
[2] Bent Jensen: Gulag og glemsel. Ruslands tragedie og Vestens hukommelsestab i det 20. århundrede, Gyldendal, 2004, s. 63.
[3] Bård Larsen: Storebror dreper! Om totalitarisme, Civita, 2009, s. 30.
