Storselskapene profiterer på ekstreme arbeidsforhold

0

Av Ivar Austbø.
Slavearbeid, uformelle avtaler, usikre korttidskontrakter, lave lønninger, farlig arbeidsmiljø og kjemikalier, tvungen overtid, angrep fra myndigheter på arbeidslover og sosial sikkerhet, økende ulikhet. Alt dette er deler av hva International Trade Union Confederation (ITUC) omtaler som en skandale knyttet til den globaliserte økonomien og storselskapenes dårlige kontroll av leverandørkjedene sine.

International Trade Union Confederation (ITUC) er verdens største fagforeningsunion. LO, Unio og YS i Norge er blant deres medlemmer.

Det er i rapporten «Frontlines 16: Scandal – inside the global supply chains of 50 top companies» ITUC kartlegger forholdene nedover i leverandørkjeden.I forordet skriver de:

«With global GDP having trebled in just 30 years and major corporations commanding 60 per cent of global production, transport and services through their supply chains, the respect for rights, the guarantee of minimum living wages and collective bargaining for a fair share of the profits through higher wages with safe, secure and skilled work should be the norm.»

Kartleggingen viser at dette langt fra er tilfelle. Storselskaper, som står for 60 prosent av all global handel, tar ut voldsom profitt, mens arbeidere nedover i forsyningskjeden lider under til dels umenneskelige forhold.

Profiterer ved å ikke ta ansvar

Et problem som går igjen er at ansvaret er splittet opp, fragmentert, fordi storselskapene kjøper tjenester fra underleverandører de har liten kontroll på, og som ofte befinner seg i land der faglige rettigheter står svakt. I rapporten står det at storselskapene bare har arbeidsgiveransvar for seks prosent av de som produserer for dem. Resten av produksjonen deres bygger på en «skjult» arbeidsstyrke hos underleverandørene.

50 selkaper med en samlet omsetning på 3400 milliarder dollar har en skjult arbeidsstyrke på 116 millioner mennesker, og Oljefondet er stor eier i alle disse selskapene.

De 50 største selskapene i verden har en rikdom tilsvarende 100 av verdens nasjoner. ITUC skriver at de administrerende direktørene i disse selskapene i verden garantert vet om presset profittjaget skaper nedover i forsyningskjeden, men de bruker i liten grad sine enorme ressurser og innflytelse til å bedre vilkårene.

ITUC:

«Just a handful of these companies could recognise their workforce and change the lives of millions of working people.»

Slik det er nå, får mange arbeidere nede i forsyningskjeden ikke en gang en verdig minimumslønn. Dette representer ifølge ITUC 177 dollar i måneden i Phnom Penh, Kambodsja, 250 dollar i Jakarta, Indonesia, og 345 dollar i Manila, Filippinene.

Til sammenlikning har topplederne for selskapene som nevnes i rapporten årslønninger på flere, opp mot flere titalls, millioner dollar.

Den rikeste en-prosenten i verden hadde for øvrig i 2016 mer nettorikdom enn resten av verden til sammen.

Problemet rapporten beskriver erkjennes til en viss grad av myndighetene i rike land og blant storselskapenes ledelse, men iverksetting av effektive tiltak går tregt.

Virkeligheten er tross bevissthet om problemet ifølge ITUC-rapporten:

  • 58 prosent av verdens land ekskluderer grupper av arbeidere fra arbeidslivslovverk.
  • 70 prosent av landene har arbeidere uten streikerett.
  • 60 prosent av landene har restriksjoner på kollektiv forhandlingsrett for arbeidere.
  • 52 prosent av land nekter arbeidere tilgang til lovbeskyttelse, «Rule of Law».
ITUCs rapport inneholder små innblikk i skjebnene til arbeiderne som jobber for storselskapene via stråmenn.

Hva med Norge?

Det norske oljefondet, Statens pensjonsfond utland, har et eget etikkråd som skal vurdere om investeringene gjøres i virksomheter som driver på en forsvarlig måte.  Firmaer er utelukket blant annet fordi de produserer atomvåpen, klasevåpen, selger våpen til omstridte regimer, forurenser eller er involvert i menneskerettighetsbrudd.

Oljefondet har, til tross for problemer av typen ITUC retter søkelyset mot, like fullt betydelige eierandeler i samtlige av selskapene på rapportens side 7, unntatt Wal-Mart.

Dette kan man meget enkelt forsikre seg om ved å søke i fondets egen database.

Hva enten dette betyr at terskelen for hva etikkregelverket regner som alvorlige nok brudd er for høy, eller at storselskapene i liten grad holdes etisk ansvarlig for hva som skjer nedover i kjeden, så er det antakelig forbedringspotensial.  Med nesten 8000 milliarder norske kroner, har fondet utvilsomt tyngde nok til å gi et sterkt signal til virksomheter om at de bør stramme opp overfor sine underleverandører.

De multinasjonale selskapene liker å framstille seg som etisk høyverdige og ansvarlige, men de profiterer på slaveliknende forhold, barnearbeid og de groveste formene for utbytting. Og når ITUC er i stand til å kartlegge dette, skal man ikke kunne hevde at milliardærene ikke er klar over hva de gjør. Det er tvert om disse selskapene som presser på for å liberaliser, fjerne offentlig kontroll, rasere arbeidslivslovgivning og skape et arbeidsliv der jungelens lover gjelder.

Skulle man komme noen vei i kampen mot dette, måtte samfunnet sette selskapene under kontroll og nasjonene måtte samarbeide, ikke om liberalisering og global frihet for kapitalen, men om å sikre grunnleggende rettigheter for alle arbeidere. Og til det kreves ikke minst en helt annen grad av fagorganisering og faglige rettigheter enn det som finnes i dag.

 

 

 

Forrige artikkelFN-rapport hevder at Dag Hammarskjölds fly trolig ble skutt ned
Neste artikkelAfD og Die Linke tar avstand fra Macrons EU-visjoner