«Cries from Syria»

0
Fra den offisielle traileren til "Cries from Syria"

Av Elisabeth Reehorst.

Hver høst kommer BIFF til oss i Bergen. Det er en internasjonal filmfestival, der man kan se omtrent alle slags filmer. I år var det flere fra Syria – som seg hør og bør, etter det som har skjedd der nede. Heldigvis ser det nå ut som om regimet – med støtte fra Russland, Iran og Hizbollah i Libanon – snart klarer å få ut alle de verste terroristene, og forhåpentligvis får de også en viss samling og enighet mellom de ulike syriske gruppene, slik at landet igjen kan fungerere som det viktige landet det er i området.

Fra den offisielle traileren til «Cries from Syria»

Det har vært – og er delvis – en usedvanlig brutal krig, der alle våpen er tatt i bruk. Dette har vært en slags «godbit» for de som ikke liker regimet, på den måten at det fra første stund har vært to «historier» om hvordan krigen begynte og utviklet seg. Regimet er kjent for ikke å legge fingrene imellom – de har i visse tilfelle tydd til temmelig brutale avstraffingsmetoder for å holde landet samlet og fungerende, da det har et mangfold av religions- og etniske grupper som det ikke alltid har vært lett å styre. Og på grunn av dette kan man si at det er «to historier» om hva som har skjedd under krigen.

Aleppo i dag etter fire år med «frigjøring»

Filmskaper Evgeny Afineevsky har valgt utelukkende å konsentrere seg om opplevelsene og holdningene til noen få personer – folk som gjennom hele krigen har vært sterke motstandere av regimet og derfor sluttet seg til de som legger all skyld på regimets skuldre. Han skildrer de verste hendelsene – viser klipp som jeg vurderer i stor grad er funnet på youtube og liknende steder. I alle fall har jeg sett mange av dem tidligere. Så kommer disse han støtter seg på med uttalelser og beskyldninger utelukkende mot regimet.

For meg – og andre – som har fulgt krigen fra starten av og har bekjentskaper i Syria, blir det svært raskt tydelig at han i det hele tatt ikke bryr seg om politikken bak handlingene – det sier han også sjøl. Han er heller ikke nøytral: etter de verste hendelsene – som gassangrepet i Gouta – kommer tilsynelatende sentrale personer og retter pekefingeren mot regimet. Det blir også sagt at regimet antakelig er ansvarlig for alle andre gassangrepene – og de presterer faktisk til og med å plassere et i byen Daraa, nær grensen mot Jordan. I og med at jeg har venner der nede, opplever jeg det jo som merkelig at jeg aldri har hørt om det…..

Daraa var stedet det startet, etter en militant fredagsbønn i Omari-moskeen i byen, der det var utlendinger til stede. Dette vet jeg fra direkte informasjon, men i denne filmen – som dessverre de aller fleste historier – er det regimet som har startet med å torturere tenåringer. Historien om dette var avsluttet før opprøret begynte – væpnete utlendinger var allerede i ferd med å invadere Syria, og det begynte med brenning og nedriving av offentlige bygninger i Daraa.

Det fortsatte med store demonstrasjoner flere steder – og steder som Latakia var det åpenbart væpnete utlendinger i støttedemonstrasjonen for regimet. Dette ble ikke nevnt i filmen. Store, fredelige demonstrasjoner til støtte for regimet i Damaskus ble filmet og erklært som opprørsdemonstrasjoner – i likhet med alle negative hendelser videre. Afineevsky har grepet fatt i mange av dem og uten kommentarer overlatt til de personene han  fulgte å slenge ut de verste anklagene mot regimet.

Millionmarsjen i Damaskus 2011 med et 2,3 km langt syrisk flagg

Og det virker antakelig for de som ser denne filmen – fordi den er så uhyggelig ensidig. Han nevner ikke med ett eneste ord mengden av militante menn som kom fra andre land – også før IS/Daesh. Han forteller ikke om de enorme mengdene av våpen som også kom fra Saudi-Arabia, Qatar, Libya osv. Han forteller ikke om hva boikotten fra mange land – inkludert Norge – har betydd for sultende mennesker som er omringet av fiender. Han nevner ikke at gassen som regimet hadde, ble fraktet ut av landet under FN-kontroll – på tross av at det aldri er blitt konstatert at de kan ha brukt den. Og han klarer til å med å fortelle at ting som militante opprørere bevislig sto bak, var regimets verk. I tillegg legger han skylden på regimet for at de ulike religiøse gruppene har samlet seg i ulike områder, «gjort seg eksklusive» – tydeligvis ut fra den troen at de tidligere var helt blandet. Det var de ikke, og hvordan og hvorfor regimet skulle ønske større splittelse, er meg fullstendig uforståelig.

Filmskaperens unnskyldning om at han ikke liker politikk, holder ikke. Det går ikke an å lage en to timers dokumentarfilm med en så stor ubalanse uten å være bevisst at dette også må være politikk – uansett hvordan du ser det.

Elisabeth Reehorst, forfatter av «Syria – en personlig fortelling»

elisreeh@frisurf.no

 

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 4. oktober 2017.

Forrige artikkelOslo dokumentarkino. Filmvisning med røtter til terrororganisasjoner
Neste artikkelHva slags krise var egentlig finanskrisa?