Fint og autentisk, men nærsynt om dansk partisuksess

0
Enhedslisten under Johanne Schmidt-Nielsens ledelse har tatt store steg oppover på meningsmålingene de seinere år. Her fra et avisoppslag i 2013 da det radikale danske partiet fikk over 13 % i målinger.
Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros.

Enhedslisten har via en omfattende «modernisering» oppnådd større suksess enn sine nordiske søsterpartier, målt både i oppslutning og medlemstall, gitt parlamentarisk innflytelse, men også svekket politisk gangsyn, lærer vi av denne boka.

Denne bokanmeldelsen er publisert i siste nummer av tidsskriftet Gnist som utkom sist uke. 

Fredrik V. Sand: «Den danske suksessen: Enhedslisten», Manifest forlag, 2017

I 2005 oppnådde Enhedslisten 3,4 % av stemmene i valg og hadde gjort et byks i medlemstallet, opp til 4.000, eller med andre ord større enn det norske søsterpartiet Rødt er i dag. De hadde lenge slitt med å nå den danske sperregrensa på to prosent, men nå var de i siget, særlig i København. Men nedslagsfeltet var mer alternativt enn Rødt noen gang har vært i nærheten av, blant de hasjliberale i Christiania og autonome husokkupanter på Nørrebro. Men det var også et politisk lappeteppe av ulike venstresidestrømninger; det danske moskvatro kommunistpartiet DKP (etter en splittelse), Venstresocialisterne (VS) som hadde blitt stiftet av utbrytere fra SF (SVs danske søsterparti), samt trotskistene i 70-tallspartiet SAP. Til tross for at Enhedslisten ble dannet i 1989, var her fortsatt mye som var uforent.

Enhedslisten under Johanne Schmidt-Nielsens ledelse har tatt store steg oppover på meningsmålingene de seinere år. Her fra et avisoppslag i 2013 da det radikale danske partiet fikk over 13 % i målinger.

Men nå begynte det å svinge. Og en av de nye folketingsrepresentantene sa på på landsmøtet i 2006 at målet nå måtte være å få 10.000 medlemmer og oppnå 10 % i valg. Partiet var ferdig med puberteten, meldte danske aviser. I 2015, ni år seinere, var medlemstallet oppe i 9.000 og valgresultatet rundt 9 %. Det er i hovedsak denne niårige utviklinga Fredrik Sand dokumenterer i boka si, og det har blitt en tankevekkende framstilling av en politisk strømlinjeforming med effektivitet og resultater som har gitt partiet innflytelse på danske regjeringer og framskaffet Danmarks mest populære partileder, Johanne Schmidt-Nielsen. Hun kom i 2007 inn i Folketinget 23 år gammel og hadde vært tidenes yngste deltaker i partilederdebatten rett før valgdagen. Fire år seinere skjedde det store gjennombruddet da Enhedslisten fikk 6,7 % og 12 representanter i Folketinget. I den beste valgkretsen i København oppnådde partiet 27,6 % og den unge partilederen fikk 47.000 personlige stemmer, flere enn påtroppende statsminister Helle Thorning-Schmidt. Dette året hadde fagbevegelsen ikke bare oppfordret sine medlemmer til å stemme sosialdemokratene og SF, men også Enhedslisten (EL). Altså en drøm for en radikal partileder.

I Fredriks Sands bok får vi inngående kjennskap til det han døper som kampen mellom «tradisjonalistene og modernister». Han gir en fin beskrivelse av hvordan noen i ledelsen i 2008 spurte seg hva velgerne tenkte, og så satte et partimedlem som hadde vært med på Obamas valgkamp det året til å gjøre en undersøkelse. Han dybdeintervjuet 16 folk i to grupper, den første av folk som stemte SF/EL, den andre av borgerlige velgere. Hvorfor valgte folk bort EL? Spørsmålet ble besvart med at «partiets image var for alternativt og at politikken ble oppfattet som urealistisk.» Dette ga støtet til en større utspørring av 3000 folk, faktiske så vel som potensielle velgere. Av dette fant ledelsen ut at partiet «manglet vilje til å inngå kompromisser og delta i politiske forlik. Ikke hadde de innflytelse, og ikke var de interessert i det heller, var velgernes klare inntrykk.» Det opposisjonelle selvbildet sto sterkt i EL, skriver Sand: «Noen assosierte EL med væpna revolusjon, andre med voldelige anarkister. Enkelte hadde festet seg ved støtte de hadde signalisert, mer eller mindre direkte, til militante bevegelser i Midtøsten, mens atter andre la vekt på at EL lå for langt ute i EU-spørsmålet.» Det siste peker på kravet om å melde Danmark ut av EU, noe Sand bruker som eksempel på det mange oppfattet som «et parti som stilte urealistiske krav».

Det er jo et stykke vei fra væpna revolusjon til EU-utmelding, og vi ser hvordan velgerundersøkelser kan gi svar på så mangt, avhengig av hvor langt utenfor velgerskaren en går. Men å bruke EU-utmelding som eksempel på «urealistiske krav» i 2017, mens britene forhandler om brexit, hører med til denne bokas rariteter. Det er flere av dem, som når Sand skriver at det under debatten om budsjettforlik «var et par tradisjonalister som mente partiet aldri kunne stemme på et statsbudsjett med bevilgninger til krigen i Afghanistan.» Jaha, er det «tradisjonalisme» å mene noe sånt i et angivelig anti-krigsparti? Under drøfting av fornyingsprosessen og ønsket om ny språkbruk skriver Sand om å luke ut de mest omstridte formuleringer: «- som begrepet kommunisme og kravet om å legge ned politiet…» Dette nevner han samme i åndedrett, dvs politiske spørsmål som befinner seg i to ulike galakser. Her ser vi hvordan Christiania-hippienes og de svartkledte balaklavakjempernes «drep purken»-innstilling har infisert partiprogrammet med et mildt sagt latterlig standpunkt. Fullt så latterlig er det vel ikke å diskutere hva som er innholdet i begrepet kommunisme for et revolusjonært parti som har «fellesskap fungerer» som slitt slagord. De to ordene betyr jo det samme.

Og apropos det siste, så lærte jeg av Sands bok at dette slagordet, som Rødts ledelse lanserte som valgkampmotto i år, faktisk er utplantet fra tankesmia Manifest i Oslo via et notat med tittelen «Fellesskap funker» til partistrategen Pelle Dragsted i København. Dette gir også et stikkord til det som kan leses som denne bokas metafortelling, nemlig ønsket om at Rødt i Norge må følge Enhedslistens oppskrift på «modernisering» for å komme i posisjon og slutte å surre rundt i kulissene. Det Sand beskriver med innsikt og autensitet er kort sagt hvordan det danske partiet har klart å manøvrere seg inn i en posisjon der de har klart å utnytte Socialdemokraternes og SFs høyredreining til å inngå allianser der Enhedslisten har kunnet stille ultimative krav. De beste eksemplene er kampen om dagpengekuttene, angrepet på lærernes stilling i skolen (en parallell til den norske streiken i forfjor) og massebevegelsen mot salg av det statseide danske energiselskapet DONG til investeringsbanken Goldman Sachs.

Dette er resultatet av en systematisk fornying som i forfatterens øyne handler om å kvitte seg med alt som kan skremme vekk nye velgere eller som kan fyre opp media til nye angrep på «museumsvoktere», «tradisjonalister» eller «ekstremister». Ingen skal være i tvil om hvilken side forfatteren er på. I hans begrep om modernisering hører alt fra kampen om nystrøket skjorte kontra t-skjorte innenfor dressjakka til oppgjøret med gamle standpunkter og formuleringer som kan skape den minste mistanke om ytterliggående standpunkter. Sand er tett på disse bestrebelsene på fornying, ofte frisk formulert, som når han gjengir partilederens hjertesukk om «de forpulte sosialdemokratene» som kommer og ødelegger hele hennes plan. Men ofte blir beskrivelsene så tett på og så opptatt av blazer/bluse-detaljer, «to knapper åpne i skjorta», «for anledningen i hvit bluse», liksom for å understreke at modernisering er synonymt med form og stil. Og her stikker også bokas grunnleggende problem. For Sands insisterende «modernisering uten høyredreining» tas ikke opp til dypere drøfting.

Sirte ble redusert til en grushaug gjennom NATOs humanitære krig (Der Spiegel)

Mest påfallende blir det i behandlingen av Enhedslistens største politisk fadese, støtten til godkjenning av bombekrigen mot Libya i Folketinget våren 2011. Her inntok partiet samme posisjon som SV i Norge, som ukritisk haleheng til sosialdemokratene, og gikk rett i Nato-fella som klappet igjen med et smell og gjenlyd av regimeskifte. Med en bisetning sist i boka bemerker Sand at «det er vanskelig å se noe venstrevridd med krigstokt i Libya», men ellers gjør han intet forsøk på å beskrive hvordan noe slikt er mulig i et «fredsparti» som nyss har gjort opp med krav om å oppløse militæret – nok en raritet i dette partiet med sterke innslag av autonome og overvintra hippier. Den manglende årvåkenhet for imperialistiske påvirkninger i fornyingslinja forsterkes av den nevnte støtte til krigen i Afghanistan. Og det generelle forfall i partidebatter avdekkes i eksemplet Sand nevner om folketingsrepresentanten som tok til ordet for dialog med jihadistene i IS. Han var intet mindre enn utenrikspolitisk talsmann, og ble fratas vervet da han hadde blamert seg i 2014.

En annen kontrovers er beslutninga om at EL skal stille egen liste til EU-parlamentet og dermed forlate den gamle linja med å stille seg bak den breie fronten i Folkebevægelsen mod EU. Heller ikke dette blir analysert. Vi får i det hele tatt ikke vite noe som helst om partiorganisasjonen, medlemmene og lagsaktiviteter. Det er en kardinalfeil i ei bok på 150 sider som handler om ett eneste parti. Alt er sett fra toppen, med et alt for nærsynt blikk, og det er ikke mulig å gå forfatteren etter i sømmene når han f.eks påstår at EL «i et visst omfang er blitt et arbeiderparti – især blant de ufaglærte.» Vi møter ikke en eneste verken fag- eller ufaglært, vi er ikke i nærheten av ei fagforening, vi få ikke møte et eneste faglig engasjert medlem. For i denne boka handler det hele om spillet på toppen, fritt for analyse av det som uansett hva forfatteren påstår, er en klar høyredreining på i «fornyingens navn». Det nærmeste Sand kommer en drøfting av arbeiderklassepolitikk er der han viser at partilederen nylig har skjerpet kampen mot sosial dumping og EUs frie arbeidsinnvandring, antakelig fordi hun må møte en kritikk som det høyrevridde Dansk folkeparti lenge har vært aleine om. Men dette vitner ikke om et parti med lange faglige antenner, noe også en av partiets folkevalgte og mangeårig faglig tillitsvalgt antyder i sin kritikk da partiledelsen fikk det for seg at de kunne tenke seg å skifte alliansepartnere til det ikke-sosialistiske Alternativet. Her er det mange ubesvart spørsmål om veivalg og livet på grasrota i et parti som definitivt har opparbeidet en evne til å nyorientere seg fortløpende.

Til slutt et hjertesukk fra en sjøloppnevnt språkvokter. Et dusin ganger omtrent leser jeg at infinitivsmerket konsekvent er feilplassert (å ikke, å både, å endelig… i stedet for å foran verbet). Kan forlaget luke det vekk før neste opplag? Og til forfatteren: Til oppfølgeren tar du med deg Johanne Schmidt-Nielsens gode råd som du sjøl siterer i siste avsnitt: «Politikk er ikke bare parlamentet. Politikk er mye forskjellig.»

Vel talt.

 

Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here