Civita-Larsens folkeforakt og franske forvirring

1
Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros

Åsa Linderborg har startet en viktig debatt om demokratiet i vår uforutsigbare tid. Når Bård Larsens reiser sine innvendinger, går det greit så lenge han er på det abstrakte plan. Men når han skal anskueliggjøre med Frankrikes eksempel, går det helt i ball.

Som man reder, ligger man, heter det. Og som det etablerte partiveldet i mange land lenge har «redet», ligger man nå, jeg hadde nær sagt i Nato-stilling, sidelengs, hjelpeløst fortapt mens de politiske stormene raser. Sosialdemokratiet ligger på sotteseng i land etter land, knust i valget i Nederland i mars, revet mellom fraksjoner som kan ende i todeling for Labour i det britiske valget i juni – og med ydmykende splittelse i Frankrike der det gamle Parti Socialiste (PS) er politisk og også nær finansielt konkurs. Riktig nok fikk høyrepartiet (gaullistene) seg også en smell, men det er det franske PS som står fram som vår tids tydeligste eksempel på politisk avmakt. Ledende folk og statsråder som hadde vært med på valget av kandidat i primærvalget i vinter, opptrådte som dårlige tapere og deserterte fra deres egen «alt for radikale» Hamon til den uklanderlige Macron.

Bildet: Emmanuel Macron og Francois Holland, henholdsvis nyregistrert og avskilta president, representerer «det liberale sentrum» som Civita-historiker Bård Larsen fester sin lit til for å redde demokratiet.

Det ser ut til at den nyvalgte presidenten også er uklanderlig for Bård Larsen. I alle fall nøyer han seg med å kalle ham «den liberale Macron», og alt som er «liberalt» er visst godt nok for Larsen.

Det ekstreme sentrum

Men det er jo nettopp dette problemet Åsa Linderborg reiser i sin kronikk 4. mai (og som Bjørgulv Braanen følger opp med en fin kommentar 9. mai), nemlig at «alt som avviker fra den rådende orden» stemples som uakseptabel velgeratferd med det inflaterte populismebegrepet: «Enhver tanke på en alternativ politikk om EU, ulikhet, integrasjon, globalisering, nedskjæringer, profitt i velferden – alt stemples som populisme», skriver hun innledningsvis. Og seinere: «Den økonomiske makten er et ikke-spørsmål. I stedet snakker man som Jason Brennan i Mills kjølvann, om «majoritetens tyranni».

Larsen hopper rett på dette utsagnet, utlagt som at «Linderborgs postulat synes å være at flertallet alltid har rett.» Slik snur han debatten til å bli en advarsel mot «flertallet», dvs «folket», som i en gitt situasjon kan «utgjøre en skjebnesvanger trussel mot den enkeltes frihet». Dette kunne blitt en interessant drøfting av teori omkring konstitusjonelle forhold ved det representative demokratiet. Men så stopper Larsen der. For hans anliggende er moralistisk, slik vi kjenner det fra utallige kronikker fra den skriveglade Civita-historikeren. Han refser alle som ikke har forstått dybden i den liberale ideverdenen. Derfor vil han ikke diskutere det Linderborg inviterer til. Faktum er at hvert av hennes seks punkter har blitt besvart med et liberalt ja av dagens systempartier (ja til mer EU, ja til mer ulikhet osv.), noe som har skapt et inntrykk av en sentrumsbasert politisk elite som gir blaffen i hva de breie lag av folket mener. Jeg foretrekker med Tariq Ali å kalle dette politiske feltet for «det ekstreme sentrum». Det er dette sentrum som er kilden til den politiske friksjon vi hører gnisningene fra over alt i dag.

It’s the economy, stupid!

I hans anskueliggjøringsforsøk av sine teoretiske utlegninger, bruker Larsen fransk valgkamp for å skille rett fra galt: «Den som har litt kunnskap om Front Nationals ideologiske ballast bør ikke ha forhåpninger om at Le Pen vil styrke demokratiet.» Men Larsen snur problemet på hodet. Det interessante må vel være å se på elitene og de etablerte styringsstrukturer hvis diskusjonen skal dreie seg om å styrke det sterkt svekka franske demokratiet. Larsens liberale forbilder er jo sjøl hovedårsaken til den overraskende mobilisering for de nye opposisjonene. Fillons familiære korrupsjon var et lærestykke i fransk elitistisk folkeforakt. Og før det la president Hollande et solid grunnlag for forakten mot sentrumspolitikerne ved sine utilslørte løftebrudd fra valgkampen i 2012. Marine Le Pens og Jean-Luc Melenchons framgang er et direkte resultat av dette ekstreme sentrums bravader. For øvrig har Melenchon et direkte svar på Larsens etterlysning etter et styrket demokrati. Han vil avvikle den 5. og opprette den 6. republikk, dvs kvitte seg med den skakkjørte «presidensielle rojalismen» for å skape en mer folkestyrt republikk.

Hva Marine Le Pens «politiske ballast» angår, så skjønner alle at Larsen kommer trekkende med f-ordet. Men hennes fars fascisme er hun trolig allerede fast bestemt på å kvitte seg med, noe hun antydet med en opprydningsaksjon mot ytre høyre i partiet i sin takketale til velgerne søndag. Det gjenstår å se hva hun lykkes med i sitt forsøk på å skape et passe fremmedskeptisk og ikke-fascistisk høyreorientert folkeparti med solid arbeiderstøtte. Og uansett ligger hun i skarp konkurranse med Melenchon som for alvor har vist at det er mulig å stable opp et alternativ til ytre høyre med sitt La France Insoumise, «de som ikke vil la seg underkaste». Den lange marsjen, som sikkert vil bli avbrutt av splittelser på den franske venstresida, har startet for å skape et globalismekritisk og mer nasjonalt basert økonomisk og politisk alternativ. Det er her en må se etter de tendenser som kan fornye demokratiet.

Dette bringer tankene tilbake til en debatt som Jan Myrdal reiste for tre år siden da han sa om Marine Le Pen: «Äldre franska kommunister jag talat med upplever att 90 % av hennes krav är sådana de själva en gång ställde. Det må gälla frigjörelsen från Washingtons dominans och från EUs överstatliga utsugning av det franska folket (…) Konkret angripar hon sådant som det liberalistiska järnvägsförfallet, Förenta staternas forsök till kulturelt hegemoni över Frankrike, monopolkapitalets dominerande roll i fransk politik och andra de tradisjonella frågor «vänstern» ställt innan dessa partier imploderade». Dette omtalte jeg i boka «Uro i Euroland» i 2014 da Bård Larsen ikke var sein om å anklage Myrdal for å ville bygge front med Marine Le Pen og dermed overse faren for de franske fascister. Som vi ser har ikke Larsens kunnskap om franske forhold gjort store framskritt. Han holder seg på det proklamatoriske nivå der han freidig pålegger Melenchon ansvaret for «ikke aktivt å forhindre Le Pen fra å komme til makten».

Og apropos Myrdals tre år gamle påstand påstand: Le Pen har gjort det til en åpenlys sport å stjele saker fra den reelle venstresida. Fra Mélenchons La France Insoumise tok hun rett før valget sju punkter som hun lovet å gjennomføre hvis hun ble president, deriblant kravet om å forby bemanningsbyråene for å bekjempe sosial dumping. Der er hun med andre ord på linje med de mest radikale på vår egen LO-kongress denne uka. Men det er altså ikke sugd av eget bryst.

Larsen på bærtur med Varoufakis

I Bård Larsens forsøk på å omgjøre debatten om (det franske) demokratiets fallitt til kamp for en «antifastisk front», setter han krona på verket med å trekke opp Yanis Varoufakis av hatten. Den tidligere greske finansministeren rådet franskmenn til å velge Macron, og slår nærmest Melenchons venstrefront i hartkorn med Le Pens ytre høyre. Varoufakis flyr nå høyt med sitt pro-EU-«parti» DiEM25 og foretar de underligste sprell for å bevare EUs gebrekkelige enhet. Den britiske økonomen Michael Roberts kalte i sin blogg nylig Varoufakis for «the erratic marxist». https://thenextrecession.wordpress.com/2017/05/04/memoirs-of-an-erratic-marxist/  Det er et ord Varoufakis har brukt om seg sjøl, og som kan bety uberegnelig. Det er treffende. Antakelig var hans valganbefaling en gjenytelse for den gang finansminister Macron støttet Syriza da det blåste som verst under den greske krisa. Slik endte den uberegnelige «radikaleren» Varoufakis opp med å anbefale å stemme på Macron, den fagforeningsfiendtlige finanskapitalens mann og «EUs nye håp». Dette avslutningsnummeret ble Bård Larsens ufrivillige illustrasjon av det liberale sentrums retningsløshet, godt beskrevet av Åsa Linderborg: «Synet av alle demosfobene – fra den ypperste makteliten til finliberalere og lattevenstre – som nå maner til «antifascistisk front» mot høyrepopulisme og fascisme, er til å le av.» Det er disse demokratiets edle riddere «som innerst inne synes det er ubehagelig når vanlige folk får være med å bestemme.»

Vel talt!

 

Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here