Forskere: – Ny teknologi fra USA øker faren for atomkrig

0

Den internasjonalt anerkjente Bulletin of the Atomic Scientists skriver i en rapport at USAs kjernefysiske moderniseringsprogram inneholder en revolusjonerende ny teknologi som øker faren for atomkrig. Slagkraften i de nye kjernefysiske våpnene økes med en faktor på tre. Den nye teknologien det er snakk om er noe som kalles «super-fuze». For det utrente øyet kan forskjellen virke liten, skriver forskerne.

Men denne teknologien har en evne til å eventuelt slå ut nær sagt hele det russiske systemet av kjernefysiske strategiske raketter.

Plansjen viser hvor djupt disse kjernefysiske våpnene slår nedover i jordoverflaten.

The result of this fuzing scheme is a significant increase in the probability that a warhead will explode close enough to destroy the target even though the accuracy of the missile-warhead system has itself not improved.

As a consequence, the US submarine force today is much more capable than it was previously against hardened targets such as Russian ICBM silos. A decade ago, only about 20 percent of US submarine warheads had hard-target kill capability; today they all do.

Forskerne Hans M. Kristensen, Matthew McKinzie og Theodore A. Postol skriver at russiske planleggere helt sikkert vil oppfatte denne superfuze-teknologien som en teknologi som vil gjøre det mulig for USA å iverksette et forhåndsangrep på Russland med drastisk redusert mulighet for Russland til å slå igjen.

Bulletin of Atomic Scientists stilte i januar i år den såkalte dommedagsklokka fram et halvminutt til to og et halvt minutt på midnatt.

Under den kalde krigen utviklet supermaktene USA og Sovjetunionen en politikk som er kalt «Mutual Assured Destruction» (MAD). Det vil si at de begge var i stand til å utslette den andre etter en angrep. På sitt absurde vis bidro MAD til å redusere faren for atomkrig. Begge parter visste at prisen for eget vedkommende ville bli vanvittig høy.

Men med «superfuze» vil USAs evne til å utrydde Russlands atomarsenal i et førsteslagsangrep kunne friste Pentagons planleggere til å tenke i den retninga. Og Russland har ikke råd til å tenke at USAs planleggere ikke tenker slik.

The newly created capability to destroy Russian silo-based nuclear forces with 100-kt W76-1/Mk4A warheads—the most numerous in the US stockpile—vastly expands the nuclear warfighting capabilities of US nuclear forces. Since only part of the W76 force would be needed to eliminate Russia’s silo-based ICBMs, the United States will be left with an enormous number of higher-yield warheads that would then be available to be reprogrammed for other missions.

I dag har USA en varslingstid på ca. 30 minutter fra varslingssystemen sier at det kanskje kommer et angrep til et eventuelt motangrep må iverksettes. På grunn av dårligere satelittsystemer har Russland bare 15 minutter. (Med de nye amerikanske rakettbatteriene i Øst-Europa kan varslingstida bli enda en god del kortere.)

Forskerne nevner den såkalte Andøya-episoden i 1995. 25. januar 1995 skjøt norske og amerikanske forskere ut en rakett fra rakettskytefeltet på Andøya for å studere nordlyset. Det de ikke var klar over var at firetrinnsraketten fløy gjennom nøyaktig samme korridor som den et amerikansk Minuteman III-missil med atomstridshoder ville ha fulgt under et eventuelt angrep på Russland. Da raketten ble oppdaget på russiske radarer ble det satt i gang forberedelser for å svare med et atomangrep fra russisk side, ettersom forskningsraketten ble antatt å være en atomrakett. Den berømte atomkofferten ble brakt til Boris Jeltsin, som da var klar til å starte et motangrep mot USA. I følge den russiske ledelsen var dette det nærmeste de har vært å iverksette et atomangrep. Dette kalles raketthendelsen på Andøya.

Forskerne beskriver en situasjon i dag som har noen fellestrekk med Andøyaepisoden:

US missile launches from the North Atlantic would be coordinated to rise over the radar horizon only after the Russian radars had been blinded. Even if the radars were not rendered ineffective, the Russians could reasonably expect to have no more than seven to 10 minutes of warning before Moscow was destroyed.

Dette gjør igjen at faren for at en kjernefysisk krig kan utløses ved et «uhell» blir vesentlig større enn hittil. Som skribenten John Baker skriver i det amerikanske tidsskriftet The National Interest:

«Siden Vladimir Putin kjenner til at USA har denne kapasiteten og hvis en bakkeradar varsler et kjernefysisk angrep under en internasjonal krise, så er det ikke sikkert at han nøler for sikkerhets skyld. Faren for feilberegning er enorm.»

Dette alvoret tok Vladimir Putin opp i sitt møte med utenlandske journalister da han sa til dem:

You people in turn do not feel a sense of the impending danger – this is what worries me. How do you not understand that the world is being pulled in an irreversible direction? 

Hvor lenge skal de systemlojale mediene klare å holde folk i bevisstløshet om det som foregår. Ikke en gang venstresida forstår alvoret, og gjør i hvert fall ingenting for å reise en antikrigsbevegelse som kan kjempe mot denne galskapen. 

 

Forrige artikkelMøte i Gamla Elverket i Falun
Neste artikkelCivita-Larsens folkeforakt og franske forvirring
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).