Et systemorientert økonomifag

0
Johan Nygaard
Av Johan Nygaard

Økonomenes rette identitet

Under Klassekampens Kron og Mynt vignett 18.januar henviser Morten Jerven til foredrag og diskusjoner på det årlige møtet i American Economic Association i begynnelsen av januar. Han  tolker striden mellom forskjellige tilnærminger til økonomiforståelse som kom til uttrykk her som et uttrykk for hvordan økonomifaget og økonomene leter etter sin «rette identitet». «For det holder jo ikke å bare være økonom» skriver Jerven. «Mange har ment at økonomene, i sin iver etter å være vitenskapelige, har endt opp med et fag som i for stor grad er preget av modeller, og som er avhengig av avansert matematisk testing».

Jerven forteller videre at «Paul Romer, den nye sjefen i Verdensbanken beskylder sine kolleger for «mathiness». Poenget til Romer er at økonomer har forsøkt å forklare akademisk uenigheter om hvordan man best kan forklare økonomien som vitenskap.  I stedet for å omfavne en ærlig utveksling om hvordan man best kan forklare økonomien, har økonomene tendert til å bruke til tider ganske komplisert matematisk teori. Artiklene er en blanding av ord og symboler. Den britiske økonomen Skeidelsky hevder at økonomifaget er blitt for snevert og «kaller økonomene for vår tids «idiot savants» – vitende idioter, som kan være genier i et felt, men helt håløse på andre områder»: «Borte er økonomisk historie og filosofi, mens matematikken har tatt hovedsete.»

For å illustrere hvordan dette handler om økonomifagets identitet, bringer Jerven inn et sitat fra John Maynard Keynes: «Hvis økonomer kan bli ansett som ydmyke, kompetente folk på nivå tannleger, ville det vært fantastisk». Esther Duflo på sin side har lenge ønsket at økonomen skal ta inspirasjon fra medisinfaget og akkumulere presis kunnskap gjennom detaljerte studier og randomiserte kontrollerte tester. Jerven forteller at « i årets Richard T. Ely-forelesning ga Duflo økonomene en ny rolle: rørleggere. Snarere enn å gå opp i større filosofiske spørsmål, vil hun at økonomene skal fikse lekkasjer og reparere feil i hvordan samfunnet er satt sammen. Duflo vil at økonomer skal teste bit for bit, og sørge for at hver detalj er riktig».

Fjorårets nobelprisvinnere, Angus Deaton og hans medforfatter, Nancy Cartwright, hevder imidlertid i følge Jerven at testingen og detaljløsningen har sin begrensning. «Uten en forståelse av hvorfor ting skjer og hvorfor folk gjør ting, risikerer man å ende opp med en verdiløs kjede med eksperimenter, mens man sakte gir opp de sentrale oppgavene for økonomifaget.»

Det nyklassiske paradigmet

Mye av den kritikken Jerven henviser til retter seg mot det hegemoniske nyklassiske paradigmet i økonomifaget, som i tillegg til bygge på sviktende teoretiske forutsetninger som for eksempel forestillingen om «rasjonelle aktører» og forestillingen om «perfekte markeder», anvender matematiske likevektsmodeller som ikke kan fortelle oss noe presist om dynamiske systemer som økonomien vitterlig er. I Norge er økonomifaget blitt ekstremt ensrettet. Dette kan kanskje i noen grad forklares med at Norge er et lite land og et lite marked, og at det derfor er vanskelig å tilegne seg tilstrekkelig ressurser og oppmerksomhet til å opprettholde nisjer som avviker fra hovedretningene. Dette gjelder for produkter, tjenester og forskjellige kulturuttrykk, men ikke minst for forskjellige retninger innen fag, vitenskap og forskning.

Men den viktigste forklaringen på den ekstreme ensrettingen av økonomifaget i Norge er nok politisk og ideologisk, fordi nyklassikernes  teorier og matematiske beregninger gir en kvasivitenskapelig autoritet til faglig legitimeringer av politiske beslutninger som er mer begrunnet i den like hegemonisk nyliberalistisk ideolgien enn i erfaringen og sunn fornuft. I en kommentar til en tidligere versjon av denne artikkelen, legger Anders Ekland i så måte ikke fingeren i mellom når han skriver:

«Her kjemper vi mot en ideologi som vitenskapelig sett er knust for lengst av Sonnenshein-Mantel-Debreu og Lipsey-Lancaster teoremene og Franklin M. Fisher påvisning av umuligheten av å gjøre teorien dynamisk på dens egen matematiske bane». «Denne ideologien må man ikke behandle som vitenskap i det hele tatt, bortsett fra på vitenskapelig vis å vise at vi her ha med en ideologi å gjøre».

«En statisk likevektsmodell har per definisjon ingen krise. Den er definert ved at ingen aktør ønsker å endre noe. Det finnes følgelig ikke konkurranse i noen fornuftig forstand i modellen som påpekt av en nyliberaler som Hayek. Kritikken av statiske modeller er en vitenskapelig kritikk – ikke primært politisk – som kommer både fra høyre og venstre (mest fra venstre av åpenbare grunner)».

Den i dag mest internasjonalt anerkjente, bestselgende og etterspurte norske økonomen, økonomihistoriker og utviklingsøkonom prof. Erik S. Reinert, som også regelmessig bidrar til Klassekampens Kron og Mynt spalte, har i mange år frontet denne kritikken av nyklassikerne. Reinerts store fortjeneste er at han viser oss hvordan økonomifaget har mye mer å by på enn den innskrenkede nyklassiske tilnærmingen. Reinert er grunnlegger av det internasjonale økonomnettverket The Other Canon, og utgir i disse dager boken  The Handbook of Alternative Theories of Economic Development med bidrag fra 50 andre prominente økonomer.

Reinert fremhever at den ekstreme ensrettingen av økonomifaget i Norge er svært farlig. Når det hegemoniske økonomifaglige paradigmet viser seg å ikke være egnet til å forklare hvorfor problemene i økonomien oppstår, kan vi ikke forvente at nyklassikerne kan vise oss hvordan problemene kan løses. Da blir det kritisk at de norske økonommiljøene ikke har tilstrekkelige kunnskaper om andre tradisjoner og retninger i faget som kan hjelpe oss å få et bedre grep om situasjonen. Reinert inspirerer åpenbart mange yngre norske økonomer, og den norske avdelingen av det svært løfterike internasjonale nettverket Rethinking Economics var denne helgen medarrangør for et to dagers seminar på Litteraturhusetet og UiO forbindelse med lanseringen av The Handbook of Alternative Theories of Economic Development.

Politisk ideologi og finanskriseteori

Etter finanskrisen i 2008 var det en stund flere stemmer som våget å fremføre den kjetterske påstanden om at krisen også – eller kanskje først og fremst – representerte økonomifagets krise. Dette ble begrunnet med det faktum at den hegemoniske nyklassiske tilnærmingen til økonomifaget ikke hadde evnet å forutsi krisen, men tvert i mot var blitt brukt til å legitimere de politiske og finansielle handlingene som – i følge sunn fornuft og finanskriseteori formulert i andre tradisjoner innen økonomifaget – med nødvendighet ledet frem til overakkumulering av finanskapital og  påfølgende sammenbrudd i forholdet mellom finanssfæren og realøkonomien.

Nyklassikernes ensidig matematiske tilnærming gir altså en tankelammende kvasivitenskapelig autoritet til deres sviktende teoretiske forutsetninger. Rent saklig sett krasjer denne autoriteten i møte med den realøkonomiske virkeligheten. Men det er investert betydelige økonomiske og irrasjonelle personlige prestisjemessige interesser i dette mislykkede økonomifaglige paradigmet. De som har sin gjennom mange år opparbeidede autoritet og faglige prestisje knyttet til dette utlevde paradigmet forsvarer høyst forståelig sine revir, og dette irrasjonelle hensynet preger i stor grad stilen de anlegger i diskusjonene.

Hverken nyklassisk økonomiske teorier eller de høyreorienterte og sosialdemokratiske versjonene av nyliberalistisk politisk ideologi – slik denne ideologien rettsliggjøres på overstatlig nivå i EU og EØS, og forsøkes rettsliggjort på overstatlig nivå i «de nye frihandelsavtalene» – skjelner mellom finanskapitalisme og realøkonomi, og kan ikke forklare betydningen av forskjellig typer økonomiske aktiviteter i de realøkonmiske samspillene. For disse forholdene kan ikke forklares med sekundære og matematiserbare måltall som prisen på kapital og arbeid, men må formuleres i «det uvitenskapelige» dagligspråket. For disse faglige og politiske retningene var/er finanskriser overhode ikke et tema.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg kunne således forsikre velgerne om at «ingen ( av de autoritetene han orienterer seg etter) kunne forutse finanskrisen» ( som andre økonomer hadde advart mot i årevis), og at velgerne derfor trygt kunne gjenvelge ham til å lede oss ut av krisen. Deretter sluttet Stoltenberg og høyresiden seg helhjertet til en all-europeisk informasjonskampanje synkronisert fra Brussel som fremhevet arbeidernes latskap og dårlige moral som den største trusselen mot velferden. Dette ble en stund et dominerende tema i den offentlige debatten her hjemme – helt til den latente og like forutsagte eurokrisen åpenbarte seg.

De hevdes fra mange hold at de rådende økonomiske og politiske maktforholdene representerer «sosialisme for de rike, og forreven individualisme for de fattige». Dette ble demonstrert i all sin gru da de politiske lederne i USA og EU etter finanskrisen i 2008 valgte å løse krisen med å forgjelde skattebetalerne i flere generasjoner fremover for å redde de finansinstitusjonene som hadde forårsaket finanskrisen. Deretter påtvang de politiske makthaverne folket en sosialt og strukturelt destruktiv «austerity» politikk som for uoverskuelig fremtid vil gjøre en gjenvinning av allmenn velferdsutvikling enda vanskeligere å oppnå.

Etter dette har det vært noen fantastiske år på børsene i USA og Europa. Og fordi nyklassisk økonomisk teori fremdeles feilaktig beskriver prisstigningen i verdipapirmarkedet som verdiskaping, tolkes dette som at økonomien har gjenvunnet sin helse, og vi  hører ikke mer om økonomifagets krise. De politiske makthaverne i EU og USA har bestilt statiske likevektsmodeller som brukes intensivt i propagandaen som skal innbille oss at «de nye handelavtalene» (TTP, TTIP, CEFTA) vil generere en estimerbar prosent økonomisk vekst og et tilsvarende estimerbart antall nye arbeidsplasser, på tross av at NAFTA avtalen mellom Canada, USA og Mexico beviselig har gitt  stikk motsatt resultat i USA. Våre hjemlige nyklassikere i Finansdepartementet og på Blindern har gjenvunnet sin kjepphøye selvsikkerhet, og avviser blankt den kritikken som rettes mot dem fra økonomer med en mer systemorientert tilnærming til faget – økonomer som fremhever at den hegemoniske tolkningen av tallene tilslører at de underliggende forholdene som ledet til finanskrisen i 2008 er i en enda større ubalanse i dag, og at dette nødvendigvis bygger opp til en ny krise som vil bli enda mer omfattende enn den forrige. Når dette latente sammenbruddet vil inntreffe er umulig å forutsi presist, men mange tror at det kan skje i inneværende år.

Det systemorienterte vitenskapsparadigmet

Begrepet systemorientert er altså nøkkelordet her. Økonomifaget har alltid av natur vært intuitivt systemorientert. Nyklassikerne representerer et unntak i så måte. Systemforståelse innebærer å forstå staten, teknologien, og gründerene og medarbeidernes egenskaper, som de primære og ikke matematiserbare drivkreftene i økonomien. I dag fordrer både vitenskapsutviklingen og de økonomiske og politiske realitetene at økonomifaget i større grad blir seg bevisst sin systemorienterte natur. Det innebærer å ta inn over seg noen uomgjengelige kunnskapsteoretiske forhold.

Først og fremst må vi bli mer bevisst logikken og matematikkens begrensninger. Logikk og matematikk produserer ikke mening, og kan ikke sette seg selv inn i meningsfylte sammenhenger. Logikk og matematikk objektiverer informasjon om subjektive prosedyrer og forhold/perspektiv, men kan ikke forklare objekter eller systemer. Det er det meningsfylte dagligspråket som setter logikk og matematikk inn i meningsfylte sammenhenger og forklarer den objektive virkeligheten.

Et system kan altså ikke forklares som summen av prosedyrer, egenskaper og et per definisjon uendelig antall perspektiv. Objektorienterte systembeskrivelser tar utgangspunkt i et utvalg identifiserte, og for anledningen definerte, objektive enheter, og anvender logikk, kategoriske skjema og matematikk til å beskrive subjektive prosedyrer, egenskaper og forhold/perspektiv.

Det betyr at når systemforståelse først er etablert som overordnet mål og forståelsesramme for økonomifaget, vil det fortsatt innebære en matematisk perspektivtenkning og modelltenkning, og for så vidt også slike isolerte og detaljerte studier og randomiserte kontrollerte tester som Duflo argumenterer for. Men det er altså i dagligspråket vi kan formulere den nødvendige forståelsen som Deaton og Cartwright etterspør med hensyn til i hvilke sammenhenger og i hvilken grad den matematiske perspektivtenkningen og modelltenkningen, og slike studier, gir mening og har nytteverdi – og når de ikke gjør det.

Da må vi også hele tiden ha i mente at valg av metode og modeller innebærer begrensninger, og at utvalget av perspektiv nettopp innebærer valg – og at disse valgene kan innebærer holdninger og verdier, og en identifikasjon med et eller annet tilsvarende utgangspunkt. Vitenskapelighet innebærer å gjøre skikkelig rede for metodenes begrensninger, og å begrunne valgene av perspektiv på en intellektuelt redelig måte, og at forskerne må gjøre rede for hvordan andre metoder og valg av perspektiv kan gi andre resultater. Dette er personlig anstrengende, så her syndes det mye, men dette er uomgjengelig nødvendig både for forskningens integritet, og for forskernes personlige utvikling.

Systemer og objekter identifiseres ved sin ide og sitt formål, og består av strukturer som begrenser og leder prosessene, slik at prosessene oppfyller ideen og formålet i utgangspunktet. Ideen (gresk av roten eidos: form. Slik kan vi assosiere in-form-asjonsbegrepet til idebegrepet) er således tilstede i objektet. Disse tre elementene eller begrepene utgjør aspekter av en uatskillelig triade i den forstand at det ene aspektet ikke kan tenkes eller forekomme uten de to andre, og at de ikke betinger hverandre i den forstand at det ene ikke kommer før de andre. Det vil si at en ide inneholder et system som kommer til syne i manifestasjonsprosessen.

(Den Skandinaviske Skolen i Systemutvikling – som historisk assosieres til begrepet brukermedvirkning i systemutviklingsprosesser – anvender begrepene Declaration – Structure – Process, og begrepet Declaration/ Structure /Process – levels  om manifestasjonsprosessen – men identifiserer ikke disse som en triade,  og bruker heller ikke begrepet nivåer som er tilstede i hverandre om manifestasjonsprosessen, slik jeg gjør i mine forsøk på å bidra til en systemfilosofi. De forstår heller ikke begrepene informasjon – kommunikasjon – system som en analog triade for å forklare selve systembegrepet som både et aspekt og et nivå av den objektive virkeligheten, slik jeg gjør. Begrepet om aspekter av analoge triader har jeg hentet direkte fra pytagoreernes «åndelige materialisme», mens begrepet om nivåer som er tilstede i hverandre er min tolkning av Pytagoras.
Generelt er det mange som ikke skjelner riktig mellom aspekt-begrepet og perspektiv-begrepet. Slik Den Skandinaviske Skolen i Systemutvikling undervises i dag, forståes dessuten – så vidt jeg har oppfattet det – perspektiv som noe objektivt, mens objekter og system forståes som subjektive kognitive fenomen – mens jeg hevder at dette representerer en begrepsforvirring og en subjektivisme som er direkte pinlig i en objektorientert sammenheng. Det er selvinnlysende at det forholder seg motsatt – altså at  perspektiv per definisjon er subjektive eller underordnede fenomen i eller mellom enheter i den objektive virkeligheten – som for eksempel matematikk objektiverer sikker informasjon om slik at denne informasjonen om subjektive forhold blir til objekter i analysene – og at objektene eller systemene i seg selv er objektive fenomen som vi kan observere med vår subjektive sansninger og mentale erfaringsbaserte prosesser. Selve sansene og de mentale prosessene må imidlertid forståes og beskrives som objekter eller systemer i den objektive virkeligheten og i en objektorientert systemanalyse.
Den objektive virkeligheten viser seg slik den er uten løgn eller forstillelse, selv om vår evne til å oppfatte og forstå den objektive virkeligheten naturligvis er begrenset. Det er imidlertid selvinnlysende at vi har kapasitet til objektiv forstand – og at vi gjennom erfaring og forskning kan tilkjempe oss stadig mer omfattende objektiv forstand, selv om vi på mange områder ganske riktig i varierende grad danner oss subjektive illusjoner om den objektive virkeligheten.
Det var pytagoreerne som introduserte( sfærisk) matematikk i naturvitenskapelige sammenhenger. Matematikk er et nesten ubegripelig fantastisk språk, men vi kan altså ikke bevise den objektive virkeligheten med logikken og matematikkens subjektivistiske spekulasjoner og beregninger, selv om vi kan beregne oss frem til at og hvor det må finnes objektive enheter i makrokosmos og mikrokosmos, og komme frem til sikker informasjon om noen subjektive egenskaper og forhold ved og mellom disse).

Etikk og vitenskap

Med systemenes ide og formål følger alltid en eller annen form for etikk og moralske forbilder. Etikken og de moralske forbildene fungerer som systemenes immunforsvar mot korrumperende innflytelser, slik at ideen og formålet i utgangspunktet hele veien holdes i hevd. Systemforståelse innebærer altså etisk forstand.

Ingen av disse primære elementene i et system kan begrunnes og forklares med meningstom logikk og matematikk, men må begrunnes og forklares i det meningsfylte dagligspråket – selv om de i noen grad kan testes og rent teknisk forbedres med logikk og matematikk. Dagligspråket kan forklare seg selv og logikk, kategoriske skjema og matematikk, mens disse sub-språkene på sin side hverken kan forklare seg selv eller dagligspråket. Det meningsfylte dagligspråket har altså mye større kapasitet enn logikk og matematikk. En større anerkjennelse av dette fundamentale kunnskapsteoretiske forholdet er essensielt når både den den teknologiske utviklingen (IKT) og «forskningens logikk» (Popper) med nødvendighet beveger oss fra et logisk-matematisk til et systemorientert vitenskapsparadigme (Kuhn).

I en systemorientert økonomifaglig sammenheng må vi da stille det fundamentale spørsmålet: Hva er pengesystemets ide og formål? Pengesystemets ide og formål er å forbinde behov med ideer om hvordan behovene kan imøtekommes, og forbinde disse ideene med den kapitalen og det arbeidet som skal til for å realisere de ideene som imøtekommer behovene. Dette er ideen og formålet med pengesystemet i alle sammenhenger, enten behovet er en kebab på vei hjem fra en fuktig kveld på byen, eller det dreier seg om industrivirksomhet eller å løse politisk vedtatte fellesoppgaver.

Så må vi spørre hvorvidt pengesystemet med dagens finanssystem oppfyller sin ide og sitt formål i utgangspunktet. Da kan vi slå fast at når finanssystemets ide og formål  degenerer til å handle om å akkumulere mest mulig kapital for eierne, vil pengesystemet også korrumpere ideen og formålet til de systemene det gjennomstrømmer. I så måte kan vi si at denne korrumperende virkningen langt på vei legitimeres politisk av en nyliberalistisk ideologi som ikke skjelner mellom forvaltningsideologi og forretningsideologi. Men det alvorligste er at et slikt korrumpert pengesystemet i stadig større grad la være å forbinde seg med ideer som imøtekommer de virkelige behovene her i verden. Slik kan det ikke fortsette. Spørsmålet blir da: Hvordan kan vi restrukturere de korrumperte finanssystemene slik at pengesystemet i større grad oppfyller sin ide og sitt formål i utgangspunktet?

Tilsvarende må vi i en systemorientert økonomifaglig og samfunnsvitenskapelig sammenheng spørre hva som er ideen og formålet med alle de andre systemene som interagerer med hverandre, omslutter og gjennomstrømmer hverandre – opprettholder hverandre – og involverer og evolverer hverandre i de økonomiske og sosiale samspillene som kondisjonerer menneskenes samfunnsutvikling her på jorden. Hva er ideen og formålet med de politiske systemene, skolesystemene,  forskningssystemene, velferdssystemene, kommunikasjonssystemen, politisystemene osv. – og i hvilken grad bevarer disse systemenes ide og formål sin integritet og verdighet i sine interaksjoner med et korrumpert pengesystem? Dette er essensielle spørsmål i systemorienterte analyser.

Økonomifaget er altså systemorientert av natur. Politikk må også forståes, beskrives og begrunnes som systemutvikling. Og systemvitenskap er tverrfaglig av natur – det sier seg selv. Det vil si at økonomifaget også er tverrfaglig av natur, og må søke og finne sin identitet som en gren av en tverrfaglig systemvitenskap.

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.