– Lavtlønte innvandrere utkonkurrerer nordmenn

30
Bygg og anlegg er en av bransjene der nye jobber i stor grad har gått til arbeidsinnvandrere. Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Arbeidsinnvandrere har i stor grad fått de nye jobbene i bransjer som bygg, renhold og servering, viser ny rapport. En årsak er lavere lønn. Dette skriver NRK, og fortsetter:

Siden 2003 er det skapt 450 000 flere jobber i Norge. Mange av de nye jobbene er fylt av arbeidsinnvandrere. En undersøkelse fra Senter for lønnsdannelse, forskningsstiftelsen Fafo og Samfunnsøkonomisk Analyse viser at mange av dem har utkonkurrert norske arbeidstakere.

Forskerne bak rapporten har fulgt fire typiske innvandrerbransjer i årene 2008 til 2012. De fant ut at rundt 60 prosent av utskiftingen i bransjer som renhold, varehandel, overnatting, servering, bygg og anlegg, skjedde ved at lavtlønte innvandrere erstattet kostbare nordmenn.

Det er særlig i den lavlønte delen av privat sektor at nordmenn ble erstattet av arbeidsinnvandrere. I snitt fikk utlendingene 15 prosent mindre betalt.

Bygg og anlegg er en av bransjene der nye jobber i stor grad har gått til arbeidsinnvandrere. Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix
Bygg og anlegg er en av bransjene der nye jobber i stor grad har gått til arbeidsinnvandrere.
Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

I forordet til rapporten skriver forskerne at «Statistikk som går tilbake til 2008 viser at all sysselsettingsvekst siden da har kommet blant innvandrere.»

Rapporten sier også at «Senter for lønnsdannelse (2015) viser at innvandringen har hatt en klart dempende effekt på lønnsveksten i typiske lavlønnsyrker i privat sektor.»

Undersøkelsen viser at på fire år var 20 prosent av de norskfødte skiftet ut i bygg og anlegg. Tilsvarende tall var 40 prosent innen renhold, og 50 prosent i hotell og restaurantbransjen.

Prosjektleder Roger Bjørnstad sier det slik: «Innvandrerne har blitt sysselsatt til lavere lønnsnivåer enn nordmenn. Dermed har lønningene falt isolert sett. Vi finner klarest effekt innenfor renhold og byggebransjen».

Sosial dumping

I bygg- og anleggsbransjen og i transportsektoren er det mange tilfeller av det selv forsiktige inspektører fra Arbeidstilsynet kaller slavelønninger. Et tilfeldig eksempel i bunken: Adressa skriver om at østeuropeiske bygningsarbeidere får ned i 20–30 kroner timen. Og er ikke østeuropeerne billige nok, så kan man for eksempel hente inn filippinere, slik selskapet Dinotrans gjorde. Og selv der det ikke er snakk om reine slavelønninger, så handler det om en massiv sosial dumping og en undergraving av alt det norsk fagbevegelse har kjempet fram. Dette har fått fagbevegelsen til å begynne å reagere, slik som i denne transportarbeideraksjonen i Haugesund.

– Sosial dumping tar livet av norsk transportnæring, sier redaktør i bransjebladet TransportMagasinet, Tormod Magelsen, som mener det er nærmest umulig for norske aktører å overleve i et marked der utenlandske sjåfører tjener ned mot 5.000 kroner i måneden.

En villet politikk for å svekke og splitte arbeiderklassen

Det bør nå være heve over diskusjon at politikken med åpne grenser, les EØS og Schengen, har ført til et press på arbeidslønningene nedover og at opprinnelig norske arbeidere i enkelte bransjer er blitt utkonkurrert av billigere, importert arbeidskraft. Dette har også ført til at fagbevegelsen i disse sektorene har blitt svekket. Dette er fakta. Så kan vi diskutere årsakene.

Jeg har tidligere hevdet at dette er en villet politikk fra de store kapitaleiernes side som de har sørget for å innføre gjennom sine politiske representanter.

I artikkelen Kulltur, innvandring og klasse skrev jeg:

For å skape et fungerende indre marked (i EU) er det helt avgjørende å få til en stor mobilitet av arbeidskraft. EU-prosjektet handler om å  fremme de fire friheter: fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital.

Hensikten med å få til en fri flyt av arbeidskraft er å redusere kapitalens kostnader til kjøp av arbeidskraft. Når arbeidere vandrer fra områder med lave lønninger og lave sosiale kostnader til høytlønnsområder med vel utbygde trygdesystemer, vil de konkurrere ut den dyre arbeidskrafta. Eliten sikrer seg et nytt underproletariat som kan utbyttes ekstra og får et verktøy til å rasere avtalene til de høytlønte arbeiderne.

Dette fikk VGs Anders Giæver til å gå i svart og påstå på Dagsnytt 18 at jeg fremmet «konspirasjonsteorier» når jeg hevdet at dette er en villet politikk. Men enten er Giæver uvitende, eller så skrev han mot bedre vitende. Det er veldokumentert at drivet for det indre markedet med sin frie flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft kom fra storfinansen, og at hensikten var og er blant annet å drive ned prisen på arbeidskrafta.

I 1983 møttes sytten av av de aller mektigste industrikapitalistene på initiativ fra toppsjefen i Volvo, Pehr G. Gyllenhammar og Etienne Davignon, i Paris og ble enige om å opprette det som skulle bli kjent som European Round Table of Industrialists (ERT). Det var deres krav, rapporter og utredninger som resulterte i det EU vi ser i dag.

Industrikapitalen ønsket seg ett europeisk marked for kapital, varer, tjenester og arbeid, fortrinnsvis uten nasjonale reguleringer av noe slag. De spilte vegg med Jacques Delors, som var president for EU-kommisjonen i tre perioder mellom 1985 og 1994.

ERT ville ha lavere arbeidskostnader per enhet i industrien og de ville senke de indirekte kostnadene, altså sosiale kostnader. Dette ville de oppnå ved å fjerne nasjonalt regelverk og opprette felles regler og fri flyt over hele Europa. Mens Delors satt som EU-president kom ERT med innspill til det som skulle bli Maastricht-avtalen og den monetære unionen og dermed også innføring av euroen. (Les Mikael Nybergs interessant artikkel Resa i Bryssels inre. Les også artiklene Sammensvergelse eller klassepolitikk? og Produktivkrefter og migrasjon.)

Milliardærene vil ha fri flyt for å tjene penger

Hvis man fortsatt skulle være i tvil om hva de aller rikeste menneskene i verden, kan man lese hva man mener i milliardærklubben World Economic Forum (WEF), som samler lederne for verdens 1000 rikeste selskaper.

I et notat ffor WEF skriver Khalid Koser fra Brookings Institution under tittelen Hvorfor det å støtte migrasjon er god forretning:

Når man har vasset gjennom mytene og misforståelsene som har framstilt migrasjon så negativt de siste årene, så er det klare beviser for at migrasjon faktisk fremmer økonomisk vekst. … Med andre ord, problemet er ikke at det er for mange migranter, men at det er for få. En av hovedoppgavene for Global Agenda Council on Migration i perioden 2014–16 er å fjerne barrierene for mobilitet, og dermed fremme økonomisk vekst.

Koser er leder for Global Agenda Council on Migration, så vi må ta ham på ordet. Han skriver videre at dette forumet har til hensikt å påvirke holdninger, lovgivning og politikk globalt for å fremme dette formålet. Kapitalen trenger størst mulig tilgang på overskuddsarbeidskraft for å vokse. Dagens kapitalisme er ikke nasjonal, men global. Den trenger massemigrasjon for å holde prisen på arbeidskraft nede og øke kapitalakkumulasjonen.

Og politikken virker etter hensikten

Når vi nå kan dokumentere at den frie flyten har bidratt til sosial dumping, reduksjon av lønningene i viktige bransjer og svekkelse av fagbevegelsen, så er ikke det noen tilfeldighet eller noen naturkatastrofe. Det bare viser at den vedtatte politikken virker etter hensikten.

 

KampanjeStøtt oss

30 KOMMENTARER

  1. Hender, penger og verdier: http://permaliv.blogspot.no/2013/02/hender-penger-og-verdier.html

    Av Terje Bongard (NINA) og Eivin Røskaft (NTNU). Opprinnelig publisert i Adresseavisen tirsdag 3. mai 2011. Finanskomiteens leder Torgeir Micaelsen svarte på innlegget, tilsvaret fra Bongard og Røskaft kan lastes ned her.

    «Innvandrere utgjør nå 12 % av befolkningen. Adresseavisens leder 29.4. ønsker flere mennesker velkommen med en av de vanligste feilvurderingene: Vi trenger flere hender til å skape «verdier». Uansett hva man mener om fargerike fellesskap, solidaritet og medmenneskelighet er det er faktum at alle mennesker er netto forbrukere av begrensede ressurser. Mat, klær, bolig, fiber, vann, plass, energi og arealer forbrukes for at et menneske skal leve. Økosystemene må ikke tømmes, de må leve og omsette seg selv for å lage disse ekte verdiene. Dagens økonomi lever sitt eget liv, løsrevet fra virkelighetens ressursregnestykke. Markedsøkonomien er basert på en medfødt positiv følelse, «pengefølelsen», opprinnelig arvet fra lenge før det fantes attraktive byttemidler, da slaktet i treet og veden til vinteren ga overlevelse. Problemet er at menneskelige verdifølelser har kort tidshorisont. Verden har fram til nå i praksis vært uendelig, og vi har derfor ikke arvet bremser som tar opp i seg globale størrelser og grenser. Verdensveggene er kommet svært nær. FNs miljøprogram advarer med større tyngde for hvert år at det går feil vei med verdens natur- og ressursgrunnlag. Jorda er allerede full av folk. I 2050 er det minst 9 milliarder mennesker på jorda. En grønn revolusjon til er ikke mulig. Det er ikke mer brukbart areal igjen på kloden. Det er dessverre ingen løsning å flytte en håndfull eller et titalls millioner mennesker til Norge, det vil knapt merkes på verdens lidelser og fattigdom. Det norske samfunnet vil imidlertid dermed bli en del av lidelsen. Alle «hendene» skal ha mat, hus, klær og fyring om vinteren. Det kan ikke fyres med utgåtte pengedata. Adressas leder henspeiler på at «hendene» vil gi økt kapital, det som av hele det politiske og økonomiske systemet oppfattes som «verdiskaping», men som i virkeligheten er det stikk motsatte. To eksempler:

    – Oppdrettsnæringen produserer mindre mat enn det som tilføres. I tillegg brukes store mengder drivstoff til fôrfiske og transport. Netto bruker oppdrettsnæringa mer ekte verdier, ressurser, enn det som kommer ut. Fordi det produseres kapital, som føles som ekte verdier, slipper næringen unna selv om havet tømmes og økosystemer kan endres for all framtid.

    – Norge vil på få tiår ha tømt oljereserven og omdannet den til pengedata. Oljeformuer og aksjer vil imidlertid forsvinne over natten hvis mat og ressurser blir sjeldent. Da mister 3000 milliarder symbolkroner bytteverdi og styringsevne over arbeidskraft. Hvis strømmen til datamaskinene som pengene er lagret på må brukes til livsnødvendig matproduksjon, helse eller transport, kan noen finne på å trekke ut støpselet og avvikle pengeserveren. Dette kalles i dag for resesjoner: Med stadig kortere mellomrom blir verdens børsmarkeder «nervøse», og pengene blir rett og slett borte. Likevel sitter vi altså i følelsesfella: «Vi kan leve av Pensjonsfondet til evig tid», sa finanskomiteens leder Torgeir Micaelsen på TV før jul. Han innser kanskje ikke alvoret før julemiddagen hans i 2040 blir en harddisk med pengedata fra en skrotet børsserver?

    Det norske samfunnet, forskning, EU og internasjonal kapital gjør sitt ytterste for å omsette klodens ressurser til symbolet penger. All kapital, også Pensjonsfondet, investeres videre i produksjon som bidrar til at forbruket av natur og ressurser øker over hele jorda. Lønnsomhet bygger jo nettopp på forbruk av ressurser, i form av olje, metaller, transport, matproduksjon eller andre varer eller tjenester. Pensjonsfondet bruker derfor opp ekte ressurser som både er pensjonistenes og deres barnebarns mat, hus og klær. Verken gull, kunst eller kapital kan spises eller bos i. Pensjonsfondet bør derfor omdøpes til Pyramidespillfondet.

    Ressursene som trengs til framtidas mat, hus og klær må lagres, resirkuleres og forvaltes slik at de vil være tilgjengelig i framtida. Satsingene på «grønn teknologi» er minimale og overfokuserte. En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida.

    Å prissette framtidas ressurser forsøkes nå (Millennium Ecosystem Assessment og The Economics of Ecosystems and Biodiversity, som NINA er med i). Hvor mye er imidlertid havenes økosystemer verdt om 200 år i dagens euro? Et umulig regnestykke. Hvordan skal en regulere den uregulerte, internasjonale kapitalen etter prisen på trygg framtid? Island opplevde hvordan «milliardene» som forsvant i spekulasjon i de islandske bankene var verdiløse. Fisken i havet rundt øya vil alltid ha verdi og gjenskape seg selv fra år til år om den forvaltes med lengre tidshorisont enn neste kvartalsregnskap. Islands fiskeressurser er faktisk mer verdt enn alle verdens bankkonti til sammen.

    Det finnes en logisk sammenheng. Vi har utgitt en populærvitenskapelig bok, «Det biologiske mennesket», som beskriver oss mennesker, og hvorfor denne galskapen kan gå sin gang. Helheten i menneskehistorien innebærer faktisk en mulighet til å skissere bærekraftige, politiske løsninger for store samfunn. Forståelse av at penger ikke er lagrede ressurser er første forutsetning for å åpne mulighetene for stabile løsninger omkring demokrati, produksjon og bærekraft.»

      • Terje Bongard! Men siden du likte retorikken, her er Bongards svar til Torgeir Micaelsen!

        Det er mulig å gjøre framtida trygg: http://permaliv.blogspot.no/2013/02/det-er-mulig-gjre-framtida-trygg.html

        Av Terje Bongard (NINA) og Eivin Røskaft (NTNU). Opprinnelig publisert i Adresseavisen lørdag 21. mai 2011. Det første innlegget kan leses ovenfor.

        «Torgeir Micaelsen (TM), leder i finanskomiteen, svarer på vårt innlegg 3.5. ved å henvise til Arbeiderpartiets gode vilje til å lagre penger slik at neste generasjon vil få det trygt. Han har tro på at oljefondet vil redde Norge. Det er han ikke alene om, disse keiserklærne er det ennå ingen journalist som har turt røre ved. Da er det ikke så rart at heller ikke politikere tør å innse realitetene.

        Det er absurd å være biolog i dag. Vi beskriver daglig hvordan verden i et umerkelig tidsglimt ødelegges og tømmes for ressurser. På noen tiår endres de globale økosystemene. På 12 måneder brukes nå 17 måneders naturproduksjon. Seksti prosent av jordas økosystemer er sterkt skadet. Klimaendringene er bare en bit av dette. Dette er ikke «å tegne et dystert bilde», slik TM sier. Det er å vise til hva FN, UNEP og de store forskningsinstitusjonene advarer verden med (se http://www.grida.no og http://www.cs-n.org). Kan vi tro på at ny teknologi kan gjenskape rent vann, matproduksjon og erstatte rensende økosystemer på globalt nivå? Det kan nå se ut som om «vi» tar sjansen på at mirakelløsninger vil dukke opp. Når oljen blir borte er krisen et faktum. Det vil de unge oppleve.

        I denne settingen jobber forskning, private og offentlige institusjoner i alle land kortsiktig og enøyd med «verdiskaping, innovasjon og utvikling av nye markeder», med formål å produsere flere dingser, reiser, forbruk eller tjenester som skal konkurrere ut andre. Arbeidsplasser brukes som skalkeskjul. Bærekraftig industri blir aldri satset på om det ikke er profittgivende; målet for hele økonomien er å generere penger. Til dette forbrukes natur, de ekte verdiene som er framtidas mat, hus og klær. Det jaktes på mer energi, ressurser, mineraler, fiber, arealer og mat som omdannes i «markedet» til symboler. Pengesymboler som i børsene bare kan ses på dataskjermer og utskrifter. TM kaller symbolene «eierskap i verdens produksjonskapasitet». Hva skjer når verdens vegger av begrensede ressurser nås, og produksjonen stopper? Vil verden ha datasymbolene våre, i bytte mot at «vi» tar mat og klær ut av munnen på de som jobber? I en verden av knapphet er børsservere verdiløst spesialavfall. I dagens politiske virkelighet er de redningen for barn og barnebarn.

        Rett skal være rett, TM er i meget godt selskap. I dag finnes det ikke noe parti som har noen løsning, det er ikke noe parti å stemme på for de som tenker lenger enn oljealderen. De fleste politikere lever fjernt fra virkeligheten, i byer som bruker opp ressurser, men produserer penger. Hvem skal ta de nærmeste tiårenes avgjørelser for å kunne leve gode liv når oljen er borte? Kapitaleiere er enda lenger fra å kunne gjøre noe. Vi utdyper i boken vår «Det biologiske mennesket» bakgrunnen for dagens økonomi, og hvilke muligheter som ligger i oss for å kunne bygge et bærekraftig samfunn. Framtida er avhengig av at bevisste journalister og mediefolk tør å ta opp troen på Kong Midas. Foreløpig hylles de 3100 milliardene, uten et kritisk spørsmål om hva som vil skje når vareknappheten begynner.»

        Dessverre, fem år etter dette innlegget er fortsatt de fleste journalister temmelig bevisstløse, med unntak av Steigan. Og han ville de nok helst sett hengende i galgen.

        Gjentar:

        «I en verden av knapphet er børsservere verdiløst spesialavfall. I dagens politiske virkelighet er de redningen for barn og barnebarn.»!!!!!

  2. «29 000 under 30 år som ikke går på skole eller jobber går på NAVs mest lukrative ytelse. Nå vil NHO ha hele gjengen ut av ordningen»: https://www.nrk.no/norge/dette-bildet-var-utenkelig-for-to-ar-siden-1.13137512

    Byggebransjen vil neppe ha disse ungdommene til å erstatte de mange kraftige østeuropeerne rundt på norske byggeplasser. Selv har jeg levert varer til byggeplassene og latt som om jeg var like ung og sterk som dem, og sitter igjen med en skiveprolaps som aldri gir seg. Dette er skikkelig tøffe karer!

    Selv vil jeg heller foreslå at vi tar hele Norge ut av det kapitalistiske systemet. Fagforeningene er ferdige uansett, korporasjonene har blitt globale og de gjør som de vil uten hensyn til nasjonalstatene. Men noen millioner finnes det sikkert igjen på bunnen av fagforeningskassene, disse bør de investere i MEDOSS (Bongards forskningsprosjekt) før det er for seint.

  3. De nasjonale arbeiderlagene (fagbevegelsen) er i realiteten en buffer mot barbariet.

    En effektiv metode for å oppheve denne bufferen, er å gjøre arbeidsmarkedet internasjonalt, og derigjennom mest mulig uoversiktlig på det nasjonale planet.

    Som vist i artikkelen til Steigan, er barbariet på full fart inn, og blir det ikke stanset uten kompromisser vil barbariet fortsette inntil det river hele samfunnet overende.

    Paradokset, eller parodien, er at dette også er metoden for å ødelegge et velfungerende marked. Fattige arbeidere har ikke råd til de produktene industrien produserer. Desto fattigere arbeiderne blir, desto mindre vil industrien selge.

    Dette er elementært, men den globaliserte kapitalismen har ikke øyne for denne logikken, den ser bare sine egne snevre interesser.

    • «Dette er elementært, men den globaliserte kapitalismen har ikke øyne for denne logikken, den ser bare sine egne snevre interesser.» Joda, de megarike vet dette utmerket godt. Poenget er ikke lenger å tjene mer penger, de har allerede mer enn nok, poenget er kontroll og makt. For å få til det må middelklassen utraderes, da det er de som kan true elitens posisjon, og da må arbeidsplasser forsvinne/flyttes og lønningene ned. Dessuten må disse arbeiderne inn større konsern eller offentlige stillinger, for da er de lettere å hanskes med. Derfor ser vi stadig sentralisering og globalisering, da dette gavner deres agenda. Kommunesammenslåingen er et av disse virkemidlene. Bayers oppkjøp av Monsanto et annet. EU et tredje. FN et fjerde osv.

      Det som er «vår» oppgave er å stoppe dette. Da må vi tre ut av systemet, i det minste slutte å avgi stemme til de politiske partiene som jobber for denne agendaen, og det er samtlige partier på dagens Storting. Dessuten må folk ta pengene sine ut av bank og børs, og heller investere i noe annet, som gull eller sølv, eiendom eller lignende, samt dessuten gå over til mer byttehandel seg imellom, og da helst jobbet/handle uten statlig innblanding der de stjeler deler av pengene. I tillegg må folk slutte å lese/se TV og aviser fra massemedia. Folk må også si nei til å jobbe for de store konsernene, statlige organer eller subsidierte næringer, da vil systemet smuldre opp. Så det er mulig, så lenge det er vilje til det, men det tror jeg ikke det er eller vil bli, da flertallet er så opptatt av penger, jobb, karriere, status og materiell lykke, samt indoktrinerte om hvordan livet skal være, hva som forventes og hva som er gjort lovlig/ulovlig.

      Se den gode dokumentarfilmen «HUMAN RESOURCES Social Engineering In The 20th Century» så skjønner man mer om hvorfor status er som den har blitt.

      • «Da må vi tre ut av systemet, ( … )»

        Takk, vesentlig poeng, Øystein. I de svært varierende gamle dager hadde jo kommunistpakket en metode, mange vil kanskje si et dogme, som het selvproletarisering. Ved å forlange at medlemmene trådte inn på gulvet i norsk industri som lavtlønnede og lavstatus-arbeidere i noen år, ville ML-bevegelsen sørge for at de ikke selv etter en stund bare skulle bestå av intellektuelle akademikere uten arbeids- og sosial erfaring fra den klassen de satte seg til å frelse.

        I dag tror jeg vi må pusse støvet av denne metoden i en litt oppdatert versjon. Den som i dag har et oppriktig ønske om å se verden klarere, må midlertidig, eller helst for godt, tre ut av systemet. Selvarbeidsledig-isering. Selv-dropout-isering. Med overhengende fare for selv-depresjon, men også det kan være både nyttig og nødvendig. Man må i hvert fall ned på minimum forbruk, minimum inntekt, minimum bolig – og faktisk også ned på det absolutte minimum av tilknytning og daglig kontakt med storsamfunnets oppjagede puls for å kjenne på en fremmedgjorthet vi er gode til å fortrenge, og på en tilknytning til noe annet og opprinnelig mange ikke engang vet om. Og man må nok bli der litt mer enn en «tre-dagers.» Et par år er antakelig minimum for å våkne opp fra drømmen, dersom man i det hele tatt vil tilbake etterpå. Det er ikke alltid.

        Det å f.eks. flytte på småbruk og dyrke egen mat osv. er bra og et godt valg for noen, kanskje blir det veldig «populært» etter hvert som det vil synes mer og mer som den eneste farbare veien. Å leve og overleve slik er antakelig minst like fornuftig som det jeg har i tankene. Men det jeg vil frem til er altså noe litt annet; jeg vil slå et slag for roten til alt ondt: Lediggang. Dersom man tar det alvorlig og er flink, fleksibel og liker å være litt utradisjonell, er det mulig å leve ganske godt og billig på en armlengdes ironisk avstand fra hele sulamitten. Poenget er å skape seg et frirom for tanken og følelsene der ikke all tid forsvinner i et sort hull, og det er for de aller færreste dessverre umulig å få mer enn et stjålent blikk på den luksusen uten å tre ut av systemet, og da uten særlig sikkerhetsnett. Her må det skilles mellom «fritid», et begrep som opererer i tospann med lønnsslaveri, og «fri tid». Det er fri tid som er blitt luksusen, det er fri tid som er den nødvendighetsartikkelen de alltid er utsolgt for, og som setter mennesket i stand til å beholde eller gjenerobre en helhetsopplevelse i en fragmentert verden, og det er den hudløse uten anestesi som kjenner brennmanetene i bedøvelsens hav på kroppen. Det er sjelden udelt behagelig, men det er sant, og derfor allikevel godt. Bare slik kan den falske tryggheten vi så lett navigerer mot erstattes av en sannere trygghet, den som har to navn: Ansvar og Frihet.

        Kun fra toppen og bunnen av systemet har man noenlunde utsikt og oversikt over helheten, hva den virkelig er, og hva vi er i ferd med å bli. De umiddelbare fordelene med en posisjon nær toppen er så åpenbar at de som er der nok ofte ser, men ikke ønsker noen forandring de overhodet kan si nei takk til. I den store midten der de fleste f.eks. i Norge befinner seg, ser det ut til at man lett blir henvist til et liv i forblindelse.

        Brenn båtan og kom dokker tel havs.

        • Nyttig distinksjon mellom fritid og fri tid der, takk for den! Fritid er en tid for konsumpsjon, fri tid for å gjøre noe meningsfylt. Kunstler kommer inn på tematikken i ukas essay:

          «As is usually the case with troubled, over-ripe societies, these elites have begun to resort to magic to prop up failing living arrangements. This is why the Federal Reserve, once an obscure institution deep in the background of normal life, has come downstage front and center, holding the rest of us literally spellbound with its incantations against the intractable ravages of debt deflation. (For a brilliant gloss on this phenomenon, read Ben Hunt’s essay “Magical thinking” at the Epsilon Theory website.)

          One way out of this quandary would be to substitute the word “activity” for “growth.” A society of human beings can choose different activities that would produce different effects than the techno-industrial model of behavior. They can organize ten-acre farms instead of cell phone game app companies. They can do physical labor instead of watching television. They can build compact walkable towns instead of suburban wastelands (probably even out of the salvaged detritus of those wastelands). They can put on plays, concerts, sing-alongs, and puppet shows instead of Super Bowl halftime shows and Internet porn videos. They can make things of quality by hand instead of stamping out a million things guaranteed to fall apart next week. None of these alt-activities would be classifiable as “growth” in the current mode. In fact, they are consistent with the reality of contraction. And they could produce a workable and satisfying living arrangement.

          The rackets and swindles unleashed in our futile quest to keep up appearances have disabled the financial operating system that the regime depends on. It’s all an illusion sustained by accounting fraud to conceal promises that won’t be kept. All the mighty efforts of central bank authorities to borrow “wealth” from the future in the form of “money” — to “paper over” the absence of growth — will not conceal the impossibility of paying that borrowed money back. The future’s revenge for these empty promises will be the disclosure that the supposed wealth is not really there — especially as represented in currencies, stock shares, bonds, and other ephemeral “instruments” designed to be storage vehicles for wealth. The stocks are not worth what they pretend. The bonds will never be paid off. The currencies will not store value. How did this happen? Slowly, then all at once.»

          http://kunstler.com/clusterfuck-nation/slowly-then-all-at-once/

          • Slik ville vi fått det i lommedemokratiet, vi ville gått fra fritid til fri tid, fra vekst til aktivitet. Som eksemplet i boka til Bongard med urinsorterende toaletter, en innretning som kunne erstatte hele forbruket av kunstgjødsel, men fordi aktiviteten med å samle inn og distribuere urinen ikke genererer vekst, tar vi oss ikke råd til den.

            Å bygge opp et samfunn fundamentert på aktivitet istedenfor vekst er mulig! Hvor fritiden erstattes med fri tid! Tre fundamentale forutsetninger:

            1. A political solution to sustainability must include democratic control over production and economy.
            2. Production must be for the purpose of sustainability, not profit.
            3. Civil salaries must include all and be decided democratically.

            Dette bør være de tre fundamentale forutsetningene for fagforeningenes eksistens, og alltid bæres med stolthet dekorert på tre faner fremst i 1. mai-togene!

            http://www.resilience.org/stories/2013-12-11/can-bytes-save-the-future-the-money-value-delusion

          • Støtter punktene.

            «Production must be for the purpose of sustainability, not profit.»

            Bærekraftig kan produksjonen kun bli når vi produserer for behov, ikke begjær.

          • «They can build compact walkable towns instead of suburban wastelands (probably even out of the salvaged detritus of those wastelands).»

            Var det dette disse bygningsarbeiderne kom for kunne jeg ønsket dem velkommen. Istedenfor fortsetter de å bygge suburbant søppel, corbutårn og modernistiske monsterskoler. Publiserte en artikkel om problematikken nå på lørdag.

            – Village Towns for Norwegian Countryside: https://blog.p2pfoundation.net/village-towns-norwegian-countryside/2016/09/17

            Slik kunne vi gjort det! Istedenfor henter vi inn tusenvis av bygningsarbeidere for å grave oss dypere ned i søla og male oss inn i et hjørne:-(

        • Tør påstå jeg langt på vei har levd slik de siste ca 20 årene. Samtlige uten noe som med rette skulle kunne kalles et eget hjem. Prosessen begynte enda noen år tidligere med at jeg avbrøt en utdanning og begynte på en helt annen som, slik jeg så det, tross alt var svært mye tettere på det konkrete enn det abstrakte ledelsenivået jeg sannsynligvis ville havnet på om jeg hadde fortsatt å følge det løpet jeg først la inn på. Om ikke akkurat noen «selvproletarisering» så ihvertfall et forsøk på å bidra med noe mer konkret og lære noe om samfunnet ved å gå inn i et yrke som vel må kunne sies å befinne seg mellom barken og veden. Når jeg en sjelden gang har sett AKPernes «selvproletarisering» nevnt her og der, så har det faktisk også slått meg at det jeg gjorde kan ha vært beslektet på et vis. Men for min del endte det altså med at jeg ble varig utmeldt, om ikke helt frivillig så likefullt som resultat av valg hvor jeg på ett plan bevisst søkte meg «nedover mot det konkrete». Og hvor jeg tross alt endte med å sikre meg en form for ro og fred og tid til å reflektere som neppe ville vært mulig uten å falle såpass grundig ned. Kan forøvrig bare skrive under på at det til tider kan være mentalt anstrengende å leve på havets bunn.

          Monk’s (1990) fine biography is entitled – aptly, we think – The Duty of Genius. Wittgenstein expressed in his life-as-lived a recognition of a strongly felt obligation (some say an obsession) to produce something meaningful with his intellectual gifts. While he repeatedly advised his students to leave the university, he himself never really did. In one of the many telling anecdotes that Monk makes use of in explicating Wittgenstein’s life and work, we are told of the time he advised Mark Drury that he would be better off getting a job among the working class whre the air was healthier, because there is «no oxygen in Cambridge for you.» As to his own decision to remain at Cambridge, Wittgenstein is said to have remarked, «It doesn’t matter for me. I manufacture my own oxygen» (Monk, 1990, p. 6). Fred Newman, Lois Holzman. Unscientific Psychology: A Cultural-performatory Approach to Understanding Human Life.

          • Takker for personlig og bekreftende historie, Olav. I grove trekk og hovedsak er den også min og mange andres historie, selv om jeg kanskje er født med mer av en strikk i nakken der den andre enden er spikret fast i lun småborgerlighet. Komforten ved et mer eller mindre eget hjem og det å ha en egen juridisk sone med en dør mellom seg og bermen vant på et tidspunkt over vagabonden.

            I mitt liv så langt har jeg hatt muligheten til å omgås og kjenne folk fra absolutt alle samfunnslag, og hva angår geniets plikter, er det nok veldig varierende i hvilken grad geniene blant oss har følt plikt til gavnlig bruk av sitt geni, enn si funnet muligheter til å realisere dette. Atter andre bruker det mest til personlig suksess. Men i hvert fall er det sånn at av de genier jeg har møtt og kjent har en overveiende andel enten levd noenlunde etablert i en boble på utsiden av det meste, eller nederst og på utsiden av nesten alt. Og veldig mange på utsiden som er sinnsykt gode til noe, er ofte også helt brilliante til å bruke knark, alkohol inkludert, eller klin hakke gærne, eller begge deler. Talent kan være en tung bør.

  4. Hvis man feks sjekker BigMac indeksen eller andre tilsvarende indekser, så ser man at en norsk krone feks har en kjøpekraft i Polen som er 2,5 ganger større i Polen enn i Norge. Hvis feks en polsk gjestearbeider (bygningsarbeider) i Norge tjener kr 400.000 så har disse penger altså en kjøpekraft i Polen som tilsvarer 1 million norske kroner!!! Denne polske bygningsarbeider som har omtrent vanlig norsk lønn i Norge, er altså i praksis millionær. Når søndagsflyet far Polen kommer til Norge er flyet stapp fullt av hemetikk til under halv pris og maten skal brukes til brakkelivet i Norge. Dette viser at det er veldig vanskelig å bekjempe sosial dumping. Det er på tide at venstresiden begynner å innse dette.

    Uflaggingen fra Norge fortsetter, det er nå stor utflytting av IT-arbeidsplasser til bla land som India, Latvia og Ukraina (og India er ikke medlem av EØS). Stikkordet er kostnadene halveres. Evt oppholder IT-arbeidere fra disse land seg i Norge. Hva skal vi satse på etter oljen? Det blir i allefall ikke jobber i IT-bransjen hvis utviklingen fortsetter slik som nå.

    Når man sammenligner Norge og Kina er det enda mer ekstremt, der kan lønnsinviået være 1/40 av hva det er i Norge. Kina er istand til å senke sin vekslingskurs ekstremt mye uten at det skaper store problemer for landets import (mye av importen er vel råvarer som nå synker i pris på verdensmarkedet). USA har innført tollsats på ca 500% for import av stål fra Kina, halvparten (250%) begrunnes med at Kina manipulerer sin vekslingskursn og den andre halvparten (250%) begrunnes med at Kina driver med skjult subsidiering.

  5. Bra og viktig artikkel. En dame som jeg er kjent med jobber med økonomiske flyktninger fra Europa og som hun sier «det vi har står før fall».

    Dvs minimere overstatlikhet dvs ut ur EOS bla. og steng grenser men hjelpe skal vi men ikke gjennom massiv innvandring det føre en økonomisk kollapse om det ikke skjer et mirakel. Fra bis

    «And therein lies the danger. It is hard to imagine helicopter money not ending up in fiscal dominance, the outcome that would obviously be inevitable in its purest form, where interest rates are kept at zero forever. Sooner or later this could indeed erode the value of money, but at the cost of losing the public’s confidence in our monetary institutions – a trust so painfully gained over the years – and with unpredictable consequences. It would be a Pyrrhic victory.»

    https://www.bis.org/speeches/sp160906.htm

  6. Jeg leste NRKs artikkel tre dager før denne kom på her, med referanse og lenke til NRK. Nå har jo Steigan forsåvidt allerede skrevet masse om de store korporasjonenes ønsker, makt og metoder for å skru arbeidslivet dit de vil ha det (ikke sitt, vårt), gjerne med overnasjonale strukturer som EU og FN som verktøy. Villet (masse)innvandring, bla.a. ved hjelp av flyktningeproduserende kriger, har vært nevnt også hos Steigan som en faktor som vil drive lønninger og vilkår ellers for europeiske arbeidere ned, ned, ned. Litt lavt har Steigan kanskje ligget med akkurat dette argumentet, da jo rasismekortet ligger godt synlig på bordet med billedsiden opp og bare venter på å bli spilt av en politisk korrekt og dels velmenende, dels feig «venstreside» igjen og igjen.

    Når nå SFL, FAFO og SA kom med denne rapporten som bekrefter og tallfester problemet, er det selvfølgelig bra at riksmediet NRK formidler den til befolkningen. Men også ørlite overraskende og skuffende at Steigan er på den samme ballen først tre dager etterpå. Mulig jeg bare begynner å bli bortskjemt. 🙂

  7. Det finnes i dag ingen politiske partier eller fagforeninger som er villige til å sloss for de norske arbeiderne.
    Det mest sentrale i marxismen er jo at arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk.
    Dette liker ikke fagforeningspampene som har millionlønninger og som drar til Polen for å få nye tenner. De politiske partiene på venstresiden liker heller ikke denne tanken, og alle råtne knep er tillatt for å holde marxismen nede.

    Ser man på arbeidsprogrammen til Rødt er det nesten en krigserklæring mot norske arbeidere.
    Antallet kvoteflyktninger til Norge skal økes, anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger skal følges, alle som søker asyl i Norge skal få oppfylt sin rett til individuell behandling av søknaden og få gratis og kompetent advokat fra første dag og fram til asylsaken er endelig avgjort, det skal opprettes en egen asyldomstol, klimaflyktninger skal få asylstatus og Norge skal ta imot disse, alle som har vært i landet mer enn 2 år skal få oppholds og arbeidstillatelse, papirløse og ureturnerbare flyktninger skal ha arbeidstillatelse inntil utreisedato er kjent, oppholdstillatelse skal gjelde uten krav til arbeid, staten skal sørge for bolig osv… Masse gode tiltak for å hjelpe flyktninger, men de norske arbeiderne og arbeidsløse snakkes det ikke så høyt om.

  8. Problemet er at menneskelige verdifølelser har kort tidshorisont. Verden har fram til nå i praksis vært uendelig, og vi har derfor ikke arvet bremser som tar opp i seg globale størrelser og grenser.

    Jeg vil påstå at det ikke er der problemet ligger. Det er snarere at en viss genetisk type har blitt stadig mer dominerende på grunn av selve det moderne kapitalistiske produksjonssystemets funksjonsmåte. Det fundamentale skillet går her mellom introversjon og ekstroversjon. Det finnes slik sett ikke noe «vi» her. Det er tvert imot i all hovedsak de ekstroverte som driver dette systemet videre i samme spor – både ved en form for spilleavhengighet ifht pengesystemet og en grenseløs hang til rent overfladiske «nye opplevelser» som forbrukere. I et system som i den grad regelrett promoterer ekstroversjon og undertrykker introversjon, dypere refleksjon og dermed langsiktig ansvarlig adferd, så risikerer man selvsagt over tid at den genetiske typen med anlegg for ekstroversjon og i verste fall «spillegalskap» også vil dominere til fortrengsel for den mest grunnleggende egenskapen som hevdes å være karakteristisk for arten homo: sapiens sapiens. Den ekstroverte typens stadig stigende dominans henger sannsynligvis også sammen med selve befolkningsveksten i en destruktiv feedback-loop. De ekstroverte vil ganske enkelt i betydelig mindre grad være istand til å registrere rent subjektivt og følelsesmessig at omgivelsene i det hele tatt er overbefolket ifht ressursgrunnlaget. For de introverte endrer verden seg på den annen side åpenbart i retning et regelrett helvete hvor det blir stadig vanskeligere både å finne rom for den form for refleksjon som en sant menneskelig tilværelse fordrer og som langsiktig ansvarlig adferd krever. Utfra et evolusjonært perspektiv tilsier det at andelen med sterke genetiske forutsetninger for dypere refleksjon og langsiktighet antagelig har vært fallende gjennom ganske lang tid allerede. Skal det i det hele tatt finnes noe håp om å løse de nærmest uoverstigelige problemene som de ekstroverte skaper så må ihvertfall de introverte begynne å innse at det ikke finnes noe slikt som et generelt genetisk «vi», men at problemet her snarere er at det har oppstått en form for delvis genetisk betinget ulikevekt innenfor den menneskelige populasjonen.

    Poster her denne kommentaren om igjen, og sitater og lenker som underbygger ovenstående argumentasjon i en egen separat kommentar som svar til meg selv, da det visstnok skal være problemer med å få igjennom innlegg som inneholder mer en enkelt lenke.

    • A 2012 study completed by Randy Buckner of Harvard University discovered that introverts tended to have larger, thicker gray matter in their prefrontal cortex — a region of the brain that is linked to abstract thought and decision-making — while extroverts had less gray matter. Buckner concluded that this might be accountable for introverts’ tendencies to sit in a corner and ponder things thoroughly before making a decision, and extroverts’ ability to live in the moment and take risks without fully thinking everything through (which has its cons and benefits, of course). Medical Daily, 21 August 2014. The Brain Of An Introvert Compared To That Of An Extrovert: Are They Really Different?

    • When Cohen’s group looked at the genetic profiles of the participants, they found another difference in reward-related brain activity. Those volunteers who had a gene known to increase the responsiveness of the dopamine system also showed increased activity when they won a gamble. So here we see part of the puzzle of why we’re all different in this way. Extrovert’s brains respond more strongly when gambles pay off. Obviously they are going to enjoy adventure sports more, or social adventures like meeting new people more. Part of this difference is genetic, resulting from the way our genes shape and develop our brains. Other results confirm that dopamine function is key to this – so, for example, genes that control dopamine function predict personality differences in how much people enjoy the unfamiliar and actively seek out novelty. Other results show how extroverts learn differently, in keeping with a heighted sensitivity to rewards due to their reactive dopamine systems. BBC, 17 July 2016. What makes us extroverts and introverts ? Why do some people prefer adventure and the company of others, while others favour being alone? It’s all to do with how your brain processes rewards.

    • Interessant vinkling. Jeg kan si én ting: Du vil lettere få støtte hos en i utgangspunktet biologi-allergisk venstreside for denne utgaven av å bruke genetikk og evolusjonære faktorer i en teori eller forklaringsmodell, enn når samme kunnskapssfære blir introdusert i en diskusjon om hvorvidt det er eller ikke er forskjell på folk når ingen i sammenlikningen kan kalles overdrevent ekstroverte, og/ eller som vi ofte kaller pakket her, psykopater. For da har nemlig evolusjon, genetikk og biologi generelt ingen som helst relevans, forstår du. 😉

      Jeg tror dóg at du kanskje undervurderer i hvilken grad det er et stort og temmelig allment fenomen, den der manglende evnen til å seg seg selv og oss alle i et ressursperspektiv med begrensninger. Jeg tror vi er tjent med ikke å peke på noen andre støtt, men innse at det er mer av et VI her enn VI liker å tenke på.

  9. Richard Heinberg postet en sterk artikkel nå nettopp: http://www.resilience.org/stories/2016-09-19/exploring-the-gap-between-business-as-usual-and-utter-doom

    «Social innovation will probably play a more important role in this adaptive and transformative process than the invention of new machines. Yes, we need research and development in hundreds of technical areas, including ways of building and maintaining roads without asphalt or concrete; ways of producing essential pharmaceuticals without fossil fuels; and ways of building solar panels and wind turbines using a minimum of fuels and rare, exotic materials. But in fact we already have lower-tech ways of solving a lot of problems. We know how to build wooden sailing ships; we know how to construct highly energy-efficient houses using local, natural materials; we know how to grow food without fossil inputs and distribute it locally. Why don’t we use these methods more? Because they’re not as fast or convenient, they can’t operate at the same scale, they’re not as profitable, and they don’t fit with our vision of “progress”.

    That’s where social innovation comes in. In order for the transition to occur as smoothly as possible, we’ll need to change our expectations about speed, convenience, affordability, and entitlement. We’ll need to share what we have rather than competing for increasingly scarce resources. We’ll need to conserve, reuse, and repair. There will be no room for planned obsolescence, or for growing disparities between rich and poor. Cooperation will be our salvation. So, too, will be recognizing that there are limits—both to the planet’s capacity to support our numbers and activities, and to the role of technology in “fixing” these crises. But just because we can no longer continue to grow population, consumption, and complexity does not mean we can no longer grow happiness, well-being, or prosperity.»

    Sosial nyskaping, ja det er IGD det!

  10. Grådigheten kjenner ingen grenser.
    Norske arbeidere blir plassert i sofaen.
    Grensa må stenges nå !
    Kapitalistene i Norge trenger å få motstand, Norge må ut av Schengen og EØS.
    Nye avtaler må lages

  11. Prøver igjen.
    Er det ikke nok nå, altså nok innvandring.
    Og forresten politisk er jeg blodrød, men jeg er mot innvandring.
    Hva kan arbeiderklassen tjene på det ?
    Samfunnet går i oppløsning, det er kun den akademiske eliten som vil ha en høy innvandring, og det hovedsakelig høyrefolk .
    Basta

  12. Jeg for min del tror dette handler om øvre middelklasse i Europas gamle hat mot den europeiske arbeiderklasse. Nå kan man bruke den tredje verdens fattigdom som moralsk pisk mot sin egen lokale underklasse. Når også moderne venstreside er kuppet av akademikere som jobber i trygge, offentlige jobber der masseinnvandring blir karrieremulighet framfor en trussel, får vi en slik utvikling. Det som stadig forundrer meg, er at venstresiden aldri bruker samme argument i andre sammenhenger som de nå bruker mot arbeidsfolk som protesterer mot innvandring fordi lønnsnivået blir dumpet: -Arbeidsfolk ellers i verden har det mye verre og disse må derfor ikke utestenges fra Norge selv om norske arbeidsfolk dermed får mer konkurranse. Men hvorfor brukes ikke samme argument feks i samepolitikken eller likestillingspolitikken? Urfolk kjemper i dag desperat for overlevelse i Sør-Amerika og Afrika, hvorfor da bruke over en milliard kroner årlig på Sameting, Finnmarkslover og samekultur til det som i dag utvilsomt er verdens mest priviligerte urfolk? Og hvorfor bruke ressurser på likestilling i Norge, på priviligerte norske kvinner, når milliarder av kvinner i den tredje verden har det så uendelig mye verre og har langt større behov for likestillingsmidler? Så de argumentene innvandringsliberalerne nå bruker mot norsk arbeiderklasse er altså helt utenkelig å bruke ellers i samfunnsdebatten. Så jeg er ikke forundret over at innfødt europeisk arbeiderklasse nå stemmer Sverigedemokratene og Front National.

  13. Det slo meg også underveis i den kommentaren at det der kanskje kunne være en vinkling som lettere kunne bli akseptert på «venstresiden» enn visse andre «sosiobiologiske» tilnærminger til det politiske.. Jeg tror forøvrig heller ikke at de mer introverte nødvendigvis opptrer så annerledes enn gjennomsnittet av befolkningen når det gjelder ressursforbruk. Jeg er imidlertid rimelig sikker på at det tross alt er noe vanligere blant dem at man gjør seg nioen refleksjoner om det, selv om det knapt får noen større praktisk følger for egen livsførsel. Konkurransefortrinnet de tross alt har ender vel stort sett opp med å tjene deres egne privatøkonomiske interesser. Systemet tross alt rigget med tanke på at det knapt skal være mulig å unngå det uten å melde seg fullstendig ut og «falle til bunns». Men for de mest innadvendte blant oss vil jeg påstå at systemet nettopp har utviklet seg i en retning som sørger for at en langt større andel enn før utstøtes uansett hvor iherdig de måtte forsøke å tilpasse seg.

    – Vi glir lett over i trynefaktor. Systemet har blitt lettere å manipulere, og det har blitt lettere for de etablerte å skaffe seg kronprinser. Jeg tror ikke noen av nobelprisvinnerne ved Universitet i Oslo ville fått ansettelse i dag basert på personlig egnethet, sier Gundersen til Dagens Næringsliv. «Råtten maktbruk, kameraderi, dolking» Professor Ingar Kaldal ved NTNU er ikke snauere, og omtaler ansettelsesprosesser ved høyskoler og universiteter råtten maktbruk, kameraderi, dolking, utstøting, triksing og manipulering. . – Det foregår vilkårlighet, nepotisme (begunstigelse av venner) og subjektiv synsing i ansettelsesprosessene, men mange kvier seg for å snakke om det, sier Kaldal til DN. Han mener at faglige sympatier og antipatier, personlige vennskap og fiendskap og kjønnsaspekter ofte veier tungt på bekostning av faglige vurderinger. Dagens Næringsliv, 18. februar 2013. Professor Kristian Gundersen uttaler seg om ansettelsesprosesser på universitetet. Per Thrana Karriere Mener nerdene og geniene taper kampen om universitetsjobbene

    «Nerder og genier» innenfor forskningsmiljøet er selvsagt statistiske ut(e)liggere. Men jeg vil påstå samme tendens gjennom lang tid har gjort seg gjeldende i hele dette systemet (forsøker å unngå i det hele tatt å tenke på det som et «samfunn» i noen meningsfylt betydning av ordet). Og var det ikke for at de aller fleste av de mer ekstroverte stort sett ender med «å si ja takk og amen» til dette fordi de, bevisst eller ubevisst eller rent refleksmessig, opplever at de selv er tjent med det rent privatøkonomisk, ja så ville denne utviklingen ihvertfall ikke ha aksellerert så raskt og relativt motstandsløst som den har. Også på den såkalte «venstresiden» har det jo også, såvidt jeg har registrert, blitt stadig mer vanlig at mer eller mindre «overdrevent utadvendte» figurer på finurlig vis ender opp med å gjøre privatøkonomisk karriere. Det skjer selvsagt ikke i første rekke på grunn av noen individuell «feilkonstruksjon» hos de personene det gjelder, men fordi hele systemet er rigget med tanke på en viss form for individualistisk utadvendthet (strengt tatt en form for prostitusjon, omenn i videre mening) som de mer innadvendte nødvendigvis finner det betydelig vanskeligere å tilpasse seg. Det siste altså strengt tatt ingen egentlig fortjeneste, kun et faktum som i første rekke skyldes genetiske egenskaper.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.