Kultur, innvandring og klasse

0

Det nye året har startet med en ny runde på innvandringsdebatten, denne gangen i form av en tilsynelatende debatt om kultur. Høyrepopulisten og tidligere Klassekampen-journalist Jon Hustad klarte å få debatten akkurat der høyrepopulister vil ha den.

Og de liberale gikk på limpinnen

Når Hustad sier at samfunn der folk har tillit til hverandre fungerer bedre enn samfunn der denne tilliten mangler, slår han egentlig inn åpne dører. Dette er sjølinnlysende. Likevel er det folk som, fordi de med rette har en følelse av hva han vil med dette, enten benekter at det er sånn eller prøver å prate det bort. Jeg kommer tilbake til dette.

Alle snakker om kultur – ingen snakker om klasse

Den såkalte multikulturalismen har i lang tid vært rådende ideologi for EU og de fleste europeiske land. EU-eliten har som mål å fjerne nasjonalstaten og skape en supermakt som kan måle seg med USA. Da trenger den å bryte ned de nasjonale forskjellene og skape en slags felles EU-kultur. Men enda viktigere er den klassemessige sida av dette. For å skape et fungerende indre marked er det helt avgjørende å få til en stor mobilitet av arbeidskraft. EU-prosjektet handler om å  fremme de fire friheter: fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital.

Hensikten med å få til en fri flyt av arbeidskraft er å redusere kapitalens kostnader til kjøp av arbeidskraft. Når arbeidere vandrer fra områder med lave lønninger og lave sosiale kostnader til høytlønnsområder med vel utbygde trygdesystemer, vil de konkurrere ut den dyre arbeidskrafta. Eliten sikrer seg et nytt underproletariat som kan utbyttes ekstra og får et verktøy til å rasere avtalene til de høytlønte arbeiderne.

Det er dette Schengen og EØS er til for. Schengen-avtalen med sine åpne grenser er ikke lagd for at middelklassefolk i nord skal slippe passkontroll, slik Klassekampens Arild Rønsen synes å tro. (Det er mer sikkerhetskontroller nå enn før passkontrollen ble avskaffet. Men dette er en digresjon.) De åpne grensene er skapt for å senke prisen på arbeidskraft. Dette er klassekamp – fra den kapitalistiske elitens side.

Men hva om de fattige arbeiderne forener seg med de høytlønte? Skulle det skje, ville eliten plutselig stå overfor en sterkere motstander enn tidligere. Og da blir multikulturalismen et praktisk redskap ut over det å være en ideologi for EU-prosjektet.

Hvis eliten kan lykkes i å dele opp arbeiderklassen etter religion, etnisitet, språk og kultur, vil arbeiderklassen ikke klare å samle seg. Og det har langt på vei skjedd. Den første bølgen av pakistanske arbeidere som kom til Norge gikk rett inn i fagbevegelsen og ble en integrert del av arbeiderklassen i Norge. Og de gikk dermed også rett inn i de tariffavtalene som allerede fantes. Dermed bidro de til å styrke fagbevegelsen og klassen.

Det var ikke hensikten med å åpne grensene. Meningen var å undergrave avtaleverket og lønningene, og da kan man ikke ha noe av at innvandrerne blir en integrert del av arbeiderklassen i Norge, eller Sverige eller Storbritannia for den del.

Derfor har myndighetene i de fleste høykostland lagt til rette for, oppmuntret og delfinansiert segregasjon etter kultur, religion og etnisitet. Og vi har fått en arbeiderklasse som er splittet opp i mange fraksjoner, som til dels ikke snakker samme språk, og som er fremmedgjort fra hverandre. Det nye underproletariatet ledes ikke av klassekjempere, men av imamer og andre kvinnefientlige og  reaksjonære klansledere, som til dels er statsfinansiert for å gjøre dette.

Den europeiske eliten har naturligvis lært av de romerske keisernes taktikk med Divide et impera –  splitt og hersk. Keiserne visste hvordan de kunne dele et folk eller en klasse opp i undergrupper slik at de kunne settes opp mot hverandre og dermed lettere beherskes. Dagens elite kan sin romerske historie og vet hvordan det skal gjøres.

Eliten sier naturligvis ikke at de gjør dette for å splitte arbeiderklassen og ødelegge lønningene. De sier at de gjør det fordi de er for fargerike, multikulturelle fellesskap. Og venstresida har stort sett gjort denne ideologien til sin egen.

Det har gått så langt at for å vise sin toleranse har folk på venstresida begynt å forsvare åpenbart kvinnefientlige praksiser som de ville ha slåss som rasende mot i enhver annen situasjon. Når jeg ser en kvinne i niqab som leier på tre førskolejenter i hijab, ser jeg et kvinnefengsel med barnemishandling på slep. Mine venner på venstresida ser et spennende kulturelt innslag i bybildet.

Multikulturalisme forveksles med solidaritet. Slik kan det være fordi ingen snakker om klasse.

Eliten ønsker et nytt underproletariat for å få billige tjenere. En råbillig aupair for å passe ungene og nesten like billige polakker til å bygge om badet. Og det er en stor fordel om de ikke er organisert sammen med norske arbeidere, for da kunne de jo komme til å slå seg sammen med dem og kreve like vilkår.

De eneste som har skjønt mye av hva det handler om er deler av norsk fagbevegelse. Bygningsarbeiderne skjønte raskt hva som var i ferd med å skje. De så at kapitalen ville utkonkurrere dem gjennom billig import av arbeidskraft. Men i stedet for å reagere med å rette brodden mot de importerte arbeiderne, krevde fagbevegelsen at alle arbeidere i Norge skulle ha norske lønns- og arbeidsvilkår. Dette er en politikk for å forene arbeiderklassen på tvers av etniske, kulturell og andre forskjeller. Når store deler av fagbevegelsen nå krever enten opphevelse av EØS-avtalen, eller i det minste at arbeidsliv skal tas ut av EØS-avtalen, så er det en fortsettelse av den samme kampen.

Multikulturalismen går av moten?

I land som Storbritannia og Tyskland har kapitalen lykkes i langt på vei å ødelegge den organiserte arbeiderklassen og rasere lønninger og rettigheter. Mye av dette har blitt oppnådd gjennom arbeidskraftimport. Så nå er arbeiderklassen splittet og svak. Den økonomiske krisa skjerper igjen motsetningene mellom de europeiske landa. I det siste har både David Cameron og Angela Merkel tatt et oppgjør med multikulturalismen. Og vi har sett framveksten av et ekstremt høyre som utnytter splittelsene innen arbeiderklassen til å kjøre en nasjonalistisk og rasistisk mobilisering. Det holder å nevne Jobbik i Ungarn og Gyllent daggry i Hellas. Begge to naziliknende partier som utnytter raseriet mot EU-eliten og splittelsen i arbeiderklassen på denne måten.

Venstresidas svar på dette kan naturligvis ikke være å slå ring om elitens multikulturalisme, men å utvikle en internasjonalisme bygd på klassesolidaritet. Arbeiderklassen i Norge har i mange omganger blitt styrket av å få inn impulser med arbeidere fra andre land. Svenske rallare som bygde jernbaner og veier brakte med seg radikalisme og syndikalisme. Tyske og danske fagarbeidere brakte med seg fagforeningstanken til Norge. Både eliten og høyrepopulistene vil splitte arbeiderklassen, men de gjør det på hver sin måte. Høyrepopulistene utnytter dessuten den økende misnøyen og raseriet mot eliten, som skjerpes på grunn av krisa, nedskjæringspolitikken og massearbeidsløsheten.

Venstresida må ta dette ytterst alvorlig. Arbeiderklassen i Norge er allerede langt på vei splittet etter etnisitet, religion og kultur. De negative virkningene av det merkes ikke så sterkt så lenge det er høykonjunktur i Norge. Men vent til den økonomiske krisa slår inn her også. Da vil vi få akkurat de samme problemene som vi ser i andre land.

Noen ord om tillit

Jon Hustad har naturligvis helt rett i at et samfunn som er bygd på tillit fungerer bedre enn et samfunn bygd på mistillit. En grunn til at skandinavisk økonomi fungerer så pass bra som den gjør er at det finnes en sterk tillit til at en avtale er en avtale. Når jeg sammenlikner med et annet samfunn jeg har begynt å kjenne litt, nemlig Italia, så er forskjellen enorm.

I Italia har man knapt tillit til folk fra den nærmeste landsbyen, og staten er en fiende. Betaler du inn for mye skatt i Italia kan du ikke være sikker på å få tilbakebetalt. Og om du betaler skatt kan du være sikker på at det er svært mange oppover i systemet som forsyner seg og vennene sine fra lasset. Dette skaper  ikke mye tillit. Og hvis staten og kommunen ikke vil beskytte deg, men lure deg og svindle deg, hva gjør du da? Du vender deg til familien, klanen og nettverket. Det er det eneste du har.

Norge har altså noen fordeler framfor Italia på dette området, sjøl om visse politikere også her utvikler sine klientsystemer, og sjøl om vi er det mest korrupte landet i Norden. Men hvis tillit er så viktig, hvordan bygger man den? Tillit kan ikke skapes av deklarasjoner. Tillit skapes gjennom handling.

For å bryte ned gjensidig mistillit i arbeiderklassen er det bare felles handling som hjelper. Enhet gjennom praksis, enhet gjennom felles kamp. For en forent arbeiderklasse vil ulike kulturelle impulser og tradisjoner bare være en berikelse, men hvis arbeiderklassen splittes langs slike linjer, vil den lide nederlag på nederlag.

Noen ord i etterkant 26.01.2013:

Denne bloggen vakte en smule oppmerksomhet, for å si det sånn. I etterkant har det skjedd en del ting som belyser og illustrerer det poenget som de fleste kritikerne har hengt seg opp i, nemlig min påstand om at venstresida har en tendens til å lukke øynene for reaksjonære holdninger hvis de finnes i innvandrermiljøene. Noe som etter min mening både er til skade for innvandrermiljøene og for enheten på tvers av språk, kultur og religion.

Jeg vil berømme Audun Lysbakken for hans oppgjør med Fahad Qureshi.

Gruppa Profetens Ummah ga en enestående illustrasjon på hvor de esktreme islamistene står. Dette er ikke religion, det er ytterliggående reaksjonær politikk.

Jeg vil, i llikhet med svært mange andre, berømme Yousef Bartho Assidiq for hans krystallklare svar på provokasjonen fra det islamistiske høyre.

IslamNet tok opp diskusjonen om bønnerom og fikk følgende kommentar:

«Filmprodusenten Ulrik Imtiaz Rolfsen sier:
De aller fleste pakistanske foreldrene ønsker at barna skal be, for å «vise» andre hvor gudfryktige og lydige barn de har. Det er en målestokk på hvor «suksessfulle» pakistanske foreldre er. Likeledes vil de ofte bruke andre barns «unnfallenhet» til å vise at egne barn er bedre enn andres barn. Måten de «viser» dette er ved å sladre om det. Barn som er gudfryktige (eller lydige mot foreldrene) og derfor ber, vil fortelle hjemme om de som ikke ber, og dermed vil dette spre seg i miljøet, og de barna som ikke ber vil bli presset av sine foreldre til å be. Dette vil gi barn med muslimske foreldre en enda vanskeligere oppvekst, og medføre at skolen blir enda et sted hvor deres moralske oppførsel vil kunne «måles». De foreldrene som ikke er så strenge med sine barn, vil føle at de må bli det, for skolens bønnerom blir et «utstillingsvindu» som viser hvor «dårlige» foreldre de er. Det er i miljøet viktig å respektere de såkalte «Pakistanske grunnverdiene», dvs moralpolitiets verdier, men barn som vokser opp i Norge burde ikke utsettes for dette på skolen enda mer enn de gjør idag. Dette vil øke gapet mellom «oss» og «dem» – for det understreker at noen barn er annerledes. Norsk skole bør ikke fremme segregering. Norsk skole vil ikke ha nubbsjans til å oppdage denne rykteflommen, og dermed vil bønnerom tvinge mange flere barn inn i pietismen – og dermed også pietismens evige, skjulte alternativ: dobbeltlivet.»

Jeg synes venstresida bør bite seg merke i ordene til Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Forrige artikkelWho are the brain police?
Neste artikkelEt svært dårlig tall
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).