Sammensvergelse eller klassepolitikk?

0
Denne plansjen viser at de 0,7% rikeste i verden eier 41% av rikdommen, mens de 68% fattigste bare eier 3%. De rikeste uttrykker sine klasseinteresser blant annet gjennom World Economic Forum

Svar til Bjørn Enes, del 1

Mine artikler om monopolkapitalens migrasjonspolitikk har utløst en lengre artikkel fra Bjørn Enes under tittelen «Marxistisk» innvandringsmotstand? Artikkelen er velskrevet og intellektuelt redelig og gir en kjærkommen mulighet til å diskutere disse spørmålene på en argumenterende måte. Dette setter jeg stor pris på. At jeg så er uenig med Enes på en del punkter, er jo bare som det skal være. Det er jo sånn det gjerne er med diskusjoner.

Denne plansjen viser at de 0,7% rikeste i verden eier 41% av rikdommen, mens de 68% fattigste bare eier 3%. De rikeste uttrykker sine klasseinteresser blant annet gjennom World Economic Forum
Denne plansjen viser at de 0,7% rikeste i verden eier 41% av rikdommen, mens de 68,7% fattigste bare eier 3%. De rikeste uttrykker sine klasseinteresser blant annet gjennom World Economic Forum.

«Konspirasjonsteori» eller klasseanalyse?

Det er et par punkter det må være mulig å bli enige om før vi går videre:

  • Finnes det en internasjonal klasseorganisering av monopolborgerskapet eller er det en oppkonstruert forestilling, en «konspirasjonsteori»?
  • Hvis det finnes en slik klasseorganisering, har den noen felles politikk, og deriblant noen migrasjonspolitikk?

Enes legger ikke noe stor vekt på dette, men han skriver:

Steigan ser ut til å meine at moderne migrasjon er ein konspirasjon: «For å knekke den organiserte arbeiderklassen har kapitalistklassen vært nødt til å skaffe en slik reservearmé, og siden den ikke kan skaffes innenfor de enkelte landas grenser, måtte den skaffes gjennom en størst mulig innvandring.»

Eg har eit anna syn. Eg trur moderne migrasjon er eit (av mange) uttrykk for det Marx ville ha kalt produktivkreftene si utvikling i retning meir og meir samfunnsmessig produksjon.

I min artikkel nevner jeg Peter Sutherland som en typisk 0,01%, Han er sjef for Goldman Sachs International, har vært EU-kommisær for konkurranse og sjef for WTO. Han var sjef for Trilateralkommisjonen i 10 år. Han har vært sjef for BP. Han møter regelmessig på møtene i Bilderberg-gruppa. Og han var en av drivkreftene bak opprettelsen av Global Forum on Migration and Development der han nå er en av sjefene. Du finner ikke noen mer reindyrka 0,01%-er enn ham.

Bare disse navnene kan få en del folk til å tenke på halvfordøyde røverhistorier om middelalderske brorskap og udokumenterte sammensvergelser. Men dette handler om den internasjonale monopolkapitalens klasseorganisering. Jeg har studert dette litt av og på i et par-tre år, og det er uhyre interessant. Riktignok er forhandlingene til disse gruppene hemmelige, men sammensetninga av dem og politikken deres er ikke hemmelig. Hadde jeg hatt noen tusen arbeidstimer til rådighet og noe mer datakraft, skulle jeg ha gjort den tallknuserjobben som består i å vise forholdet mellom disse organene og de rikeste selskapene i verden, og ikke minst hvem som er eliten blant dem.

Men det jeg har kommet til er et det internasjonale monopolborgerskapet er imponerende godt organisert. De rikeste av de rike, de som tjener aller mest på dagens nyliberale og globaliserte verden er jo bare 0,01% av verdens befolkning. Men de er uhyre godt organisert. Vi har mye å lære av dem.

World Economic Forum

Ta World Economic Forum. De er svært relevante her, fordi den migrasjonspolitikken jeg viste til i artikkelen Om krise og kampen mot fascismen og rasismen er et styringsdokument fra dette forumet. Forumet ble etablert i 1971 og er formelt en sveitsisk stiftelse. WEF har observatørstatus i FN og har etter hvert fått en svært høy status med sine årlige møter i Davos der noen av verdens aller rikeste mennesker møtes med noen av verdens aller mektigste politikere. Stiftelsen oppgir ei liste over sine strategiske partnere, som er som et Hvem er hvem? over den ypperste monopolkapitalen i verden. Hvis vi bare tar finanskapitalen på denne lista, så har vi Bank of America, Barclays, BlackRock, Citibank, Credit Suisse, Deutsche Bank, Goldman Sachs, JP Morgan Chase, National Bank of Kuwait, HSBC, Morgan Stanley, Standard Chartered Bank og de russiske bankene Sperbank og VTB Bank.

Blant disse bankene finner vi de bankene som skapte finanskrisa i 2007–2008 og som har vært de største profittørene på denne krisa. De styrer USAs økonomiske politikk og har eierinteresser over hele verden. Et selskap som fondsselskapet BlackRock som er lite kjent for folk flest, disponerer en kapital som er femten ganger så stor som det norske Oljefondet. Jeg har skrevet om de største av disse bankene og sammenhengen mellom dem her.

Noen av de største produksjonsselskapene i verden er også strategiske partnere til WEO: ABB, Alca, Audi, BP, Chevron, Coca-Cola Company, Dow Chemical, DuPont, Ericsson, GE, General Motors, Huawei, Mitsubishi, Nestlé, LUKOIL, PepsiCo, Saudi Aramco, Siemens, Toshiba, Total, Unilever, Volkswagen.
I tillegg har man selskaper og stiftelser som: Bill & Melinda Gates Foundation, Accenture, Manpower, KPMG, Rockefeller Foundation, Microsoft, Facebook, Yahoo, Google.

WEO har også det de kaller industripartnere, hvor for eksempel Statoil er med.

(Her skulle jeg hatt tid og datakraft til å krysskjøre dette med Forbes 500, altså lista over verdens største selskaper, om med funnene til forskerne ved ETH Zürich i Sveits som påviste at det i 2007 var 147 selskaper som kontrollerte 40 prosent av de multinasjonale selskapenes totale kapital, og at disse selskapene igjen var svært tett sammenvevd. Disse selskapene kontrollerer også alle de viktigste massemediene i verden. )

Men jeg føler meg svært trygg på en konklusjon som sier at World Economic Forum representerer tyngdepunktet i og en svært vesentlig del av verdens aller rikeste og mektigste selskaper. Når dette forumet møtes, så er det de 0,01% som samles til ting. Dette er en del av den internasjonale monopolkapitalens klasseorganisering. (Det finnes også noen flere slike internasjonale fora der monopolkapitalen er organisert som klasse, Trilateralkommisjonen og Bilderberg-gruppa ar to av dem, men det fører for langt å gå inn på dem her.) Med dette mener jeg ikke at disse selskapene og personene er enige om alle ting. De er rivaler og konkurrenter også, men WEO er et sted de treffes for å samordne sine felles klasseinteresser, finne kompromisser og løsninger.

Formålet med World Economic Forum

Hva brukes så denne klasseorganiseringa til? WEO sier om seg sjøl at deres mål er «å forbedre verden gjennom offentlig-privat samarbeid». Og det mener de helt sikkert. Men forbedre verden fra det globale monopolborgerskapets standpunkt, naturligvis. Hvis man går inn på hjemmesidene deres, vil man finne at de utformer politikk på nesten all verdens områder: politikk for økt privatisering, vaksinepolitikk, ressurspolitikk, globalisering, miljøpolitikk osv. Og en fellesnevner er at rapportene og programmene tar sikte på å forme en verden der det er færrest mulig hindringer for fri flyt av kapital og færrest mulig nasjonale barrierer. Derfor har WEO også engasjert seg for Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) og Trade in Services Agreement (TiSA), som er de nye mega-avtalene USA prøver å lande med EU, og som vil gjøre nasjonal styring bortimot umulig.

Formålet med WEO er altså å forme verden i milliardærenes bilde og legge til rette for at de mektigste selskapene i verden skal få maksimal tilgang til ressurser, fra arbeidskraft til naturressurser, og å sørge for at denne politikken også blir vedtatt i FN, EU og i nasjonale parlamenter. Slik sett er det verdens største lobbyorganisasjon.

WEOs migrasjonspolitikk

WEO har gjort migrasjon til en av sine hovedsaker i perioden 2014–2016. De har opprettet et eget forum, Global Agenda Council on Migration, som skal jobbe spesielt med dette. Der legger de vekt på å fjerne nasjonale hindringer for migrasjon, svekke reguleringer i arbeidslivet for å fremme migrasjon, og å bekjempe motstand mot migrasjon i befolkninga.

I rapporten The Business Case for Migration sier de:

Globaliseringa har gjort fri flyt av varer og ideer til en integrert del av det moderne livet. Verden har hatt store fordeler av den økende utvekslinga av produkter, tjenester, nyheter, musikk, forskning og mye mer. Menneskelig mobilitet, derimot, gjenstår som globaliseringas uavsluttede oppgave.

Så da Peter Sutherland, sjefen for Goldman Sachs International og sjef for Global Forum on Migration and Development møtte House of Lords i Storbritannia for å snakke om migrasjonspolitikk, og sa at: EU bør «gjøre sitt beste for å undergrave homogeniteteten» i medlemslanda, så sa han ikke dette som privatperson. Han uttrykte den klare politiske linja til milliardærklubben World Economic Forum. Det gjorde han også da han argumenterte hardt mot ethvert forsøk på å begrense innvandringa og sa at tvert om burde Storbritannia og EU konkurrere om å «trekke til seg flest mulig innvandrere på et globalt nivå». Og han sa naturligvis at dette handlet om å «skape et åpent og tolerant samfunn».

Enes skriver  «Eg trur moderne migrasjon er eit (av mange) uttrykk for det Marx ville ha kalt produktivkreftene si utvikling i retning meir og meir samfunnsmessig produksjon.» Han framstiller dette som om migrasjonen bare er en nødvendig utvikling av produktivkreftene. Han ser ikke at det kan ligge noen klasseinteresser bak, eller at dette er noe den globaliserte monopolkapitalen faktisk driver fram.

Foreløpig konklusjon

Jeg mener med dette å ha påvist at de 0,01% er organisert som klasse, og at WEO er en del av denne klasseorganiseringa. Dette handler ikke om «konspirasjonsteorier», men om en rik og mektig klasse av ultrarike, som har organisert seg for å få det som de vil. Ironisk nok har Credit Suisse, som er en del av dette selskapet, vist at 0,7% av menneskeheten eier 41% av rikdommene på jorda. Blant dem igjen finnes det en elite på bare 3100 mennesker som har investerbare formuer på over 500 milloner dollar hver. WEO er deres organisasjon.

Denne klassen av globale dollarmilliardærer har en del felles interesser i å forme nasjonal, regional og internasjonal politikk slik at de kan bli enda rikere, og det gjør de blant annet gjennom å utforme retningslinjer og rapporter for å styre politikken den veien de ønsker. (De bruker også andre metoder, som bestikkelser, statskupp og straffetiltak, men det er ikke tema her.)

Globalisering, fjerning av handelshindringer, lettelser for investeringer, og omfattende migrasjon er deler av en samlet politikk for å oppnå dette formålet. Jeg mener derfor det er full dekning for min påstander om dette, og at kritikken fra Bjørn Enes på dette punktet viser seg å være overflatisk og uten dekning.

 

(Skrivefeil rettet 27.12.2014, se kommentar.)

Les neste artikkel:

Produktivkrefter og migrasjon

De første artiklene er her:

En arbeiderfiendtlig innvandringspolitikk

Om krisa og kampen mot fascismen og rasismen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Forrige artikkelOljekrigen
Neste artikkelProduktivkrefter og migrasjon
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).