Systemforståelse som mental hygiene (Del 4)

27
Johann Peter Hasenclever, 1848, Arbeidere foran magistraten
Johan Nygaard
Johan Nygaard

Finanskapitalismen fungerer som parasitter på realøkonomien og de statlige overbygningene. Mål- og resultatstyring tar utgangspunkt i det finansielle eierperspektivet, og er en typisk autoimmun sykdom. Begge lidelsene medfører en snikende mistenksomhet og fryktkultur som hemmer evnen til å lære av erfaringen og tilpasse seg endrede betingelser og ny kunnskap. Begge lidelsene projiserer det nedarvede imperialistiske motivet om overordnet sentralisert og standardisert system.  Verden tåler ikke mer av dette.


Dette er del to av TRAUME,TABU OG KATARSIS og samtidig del 4 av Systemforståelse som mentalhygiene.


Likvideringen av det nedarvede imperialistiske motivet om overordnet sentralisert og standardisert system er den grunnleggende forutsetning for – og den mest frigjørende virkningen av – vår tids vitenskapelige og teknologiske revolusjon.

Finanskapitalismens herjinger med realøkonomien og de statlige overbygningene i dag representerer imperialismens tidsalders siste groteske krampetrekninger. Vi har allerede tilgjengelig den økologiske forstanden, den sosiale intelligensen og det teknologiske grunnlaget som vil prege fremtidens globale, økologisk ansvarlige og sosialt rettferdige opplysningskultur – med mer desentraliserte strukturer, distribuerte løsninger og samarbeid i selvorganiserende nettverk..  hvor vi kan prøve og feile i forsvarlige proporsjoner.

Johann Peter Hasenclever, 1848, Arbeidere foran magistraten
Johann Peter Hasenclever, 1848, Arbeidere foran magistraten

Denne visdommen danner en mental form eller et mønster som er intuitivt gjenkjennelig, og som tåler herdingen i den forstand at den styrkes av den mentale analysens obligatoriske etterprøving. Gevinsten av en slik oppdatert systemkritikk og konsolidert systemforståelse er at vi  lettere kan orientere oss i store informasjonsmengder uten å miste oversikten. Systembegrepet forutsetter idebegrepet, og involverer således etisk refleksjon og moralske forbilder som et uadskillelig aspekt av den mentale analysens systemtenkning. I et evolusjonsperspektiv representerer denne selvbevisste og etisk bevisste systemtenkningen en terskeloverskridelese som oppfyller og overskrider det greske rasjonelle tradisjonen fra begynnelsen av imperialismens tidsalder.

Og ved terskelen står en vokter.

Både den parasittiske finanskapitalismen og den autoimmune mål- og resultatstyringsideologien forsøker å kontrollere virkeligheten med tall. Visjonen om «EU som et høyere trinn på sivilisasjonsstigen hvor motsetningen mellom politikk og kapital oppheves», leder naturlig til visjonen om en verdensregjering som bestiller mål- og resultater av finanskapitalismen. Dette diskuteres ikke åpent i den «neofunksjonalistiske» politisk ukulturen, men vi skimter stadig hvordan slike motiv påvirker  forestillingene og reaksjonsmønstrene blant de innviede nøkkelpersonene og etterplaprerne i de lyssky finanskapitalistiske og geopolitiske maktspillene. En kvinnelig forsker ved NUPI med et utenlandskklingende navn som jeg ikke husker i forbifarten kunne således for et par år siden fornøyd betro Morgenbladets lesere at «man i FN-systemet anser Norge som en uhensiktsmessig enhet i en fremtidig verdensorden».

I vår norske versjon av dette overstatlige imperiestrevet  fremstår Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre som to kjekke unge menn i mørk dress, slik vi er vant til å se mormonernes misjonærer.

store som munk

Med utstudert tilslørende argumentasjon og tåketale har dette kommisjonærparet forledet Stortinget til å opphøye den autoimmune målstyringsideologien til overordnet prinsipp for politikkutformingen i Norge. Sammen har de bidratt til at landet vårt er bundet til masten på en finanskapitalistisk og frihandelsekstremistisk kurs som legger velferdsstaten åpen for utbytting av den parasittiske finanskapitalismen – og hvor vi i disse dager nettopp har gitt fra oss suvereniteten i forvaltningen av finansformuen, finanspolitikken og valutaen. Neste skritt er å selge inn TTIP og TISA med en tilsvarende tilslørende og bagatelliserende «neofunksjonalistisk» argumentasjon.

Da Tony Blair i den første adrenalinfylte fasen av invasjonen av Irak sendte euforiske brev til  utvalgte statsledere og inviterte dem med i en unipolar verdensorden hvor verdensregjeringen bare står ansvarlig overfor Gud, sendte UD en ung mann fra informasjonstjenesten ut på 7. juniplassen for å fortelle Dagsrevyen av «vi tenker ikke slik i Norge», men holder fast på «FN sporet».

Da statsminister Jens Stoltenberg var på vei til FN med rapporten «Delivering as One», som ledet til at også FN i dag er underkastet mål- og resultatstyring, forklarte han innholdet i rapporten med at «da får vi mer nødhjelp for hver krone, og det blir bedre og billigere for forbrukerne». På vei til New York stakk han innom London og Gordon Brown i 10 Downing street. Det gledet Stoltenberg seg til fikk vi høre, «for vi snakker samme språk». Brown var i sin tid som finansminister arkitekten bak alle de mislykkede målstyringsreformene til Tony Blair som Stoltenberg og Støre hermet her hjemme. På trappen utenfor 10 Downing street klappet Brown sin kollega på ryggen og fastslo for pressen at «Stoltenberg is a world leader».

Da Gro Harlem Brundtland i en tale til en forsamling studenter på Blindern forklarte at euroen bare var et skritt på veien til en verdensvaluta – «alle  skjønner jo det» – bredte det seg en nervøs latter i salen. Vi behøver imidlertid ikke henfalle til konspirasjonsteorier og sataniske projeksjoner her. Det er åpenbart at de internasjonale økonomiske og politiske elitene deler noen forestillinger om hvordan de overstatlige politiske overbygningene skal struktureres, og om hvordan forholdet mellom de overstatlige politiske overbygningene og den deregulerte finanskapitalismen skal ordnes. Da møter vi med en gang forstillingene om hvordan den «bipolare» kalde krigen skal etterfølges av enten en unipolar eller en «multipolar» verdensorden. Kanskje kan en multipolar verdensorden være skritt i  retning av en unipolar verdensorden på toppen av en multipolar orden? Så diskuteres FNs rolle i dette bildet.  Her brytes svermeriske forestillinger mot harde realiteter, og sunn fornuft brytes mot primitiv maktlogikk. De skittviktige elitene er forvirret i disse spørsmålene. Men de er inneforstått med at makten rår og er rede til å innordne seg dette underveis.

Det vi med sikkerhet kan fastslå er at demokratiet i stor grad er utspilt i disse geopolitiske maktspillene – og at det i folket ikke er dekning for den politikken Norge har ført i Nato de senere årene – på tross av at dette også er et tabu i det demokratiske ordskiftet som typisk forsvares med trusler og falske besvergelser. Også i sikkerhetspolitikken handler det om å ta folkestyret tilbake. Alle tegn i tiden – som for eksempel metallindeksene og opprustningen i Nato, i kombinasjon med en ikke bærekraftig finansialisering av økonomien, tyder på at vi typisk står foran en storkrig. Men folkene i Europa vil ikke ha noen krig. Her står vi nå.

Den overveldende norske motstanden mot EU, og den nye offensiven mot EØS, er i sitt vesen en antiimperialistisk og antirasistisk fredsbevegelse. Det er særegne historiske og kulturelle årsaker til at det forholder seg slik. Nå vil TTIP og TISA bli forsøkt trumfet gjennom med sikkerhetspolitiske argumenter i en sikkerhetspolitisk spent og betent situasjon. Da blir de viktig at motstanden mot EØS, TTIP og TISA blankpusser den antiimperialistiske og fredselskende profilen.

Både løsrivelsen av Sør-Ossetia  og annekteringen av Krim-halvøya var forutsigbare fremprovoserte trekk i et geopolitisk sjakkspill. Til og med Kåre Willoch konstaterer dette. Det er ikke troverdig å blåse opp dette ut av proporsjoner i en opprustningsretorikk som skygger for fornuftige og praktiske løsninger på de relativt sett legitime interessekonfliktene som er involvert her. Vi må fastholde at konflikten i Ukraina handler om å kappe land i de finanskapitalistiske, handelspolitiske og geopolitisk maktspillene. Orienteringen mot EU avindustrialiserer disse landene. Realpolitisk og realøkonomisk ligger nøkkelen til velstand i Øst-Europa i å finne den riktige balansen i relasjonene til både russisk og vesteuropeisk økonomi. Slik kan velstand i Øst-Europa også bidra til velstand i både Russland og Vest-Europa. Men her er det ikke fornuften som rår.

For kampen mot EØS, TTIP og TISA – og for oppslutningen om en fornuftig og troverdig alternativ politikk for  å utvikle de gyldne mulighetene i landet vårt – er det ikke aktuelt å kreve utmeldelse av Nato. Et slikt krav vil virke unødig splittende og ressursødende i dag. Men vi kan samle et flertall i folket for en annen norsk politikk i NATO. Kampen mot EØS må også medføre en revitalisering av  fredsbevegelsen. Utenfor alliansen mot EØS er det selvfølgelig rom for mer radikal tenkning og agitasjon i sikkerhetspolitiske spørsmål, men vi må ikke stille oss slik at denne radikale tenkningen skygger for den felles forståelsen som et flertall i folket kan stille seg bak i kampen mot EØS. Dette håndterte vi på en utmerket måte i -94.

Brexit har forandret spillet på måter vi ennå ikke kan overskue. Støre «advarer» oss mot å diskutere EØS i denne situasjonen. Det vil bare bidra til mer usikkerhet, og finanskapitalismen «hater usikkerhet» får vi høre. Med denne skittviktige besvergelsen fastslår Støre og de unge etterplaprerne i partiet  at tryggheten til finanskapitalismen er proporsjonal med utryggheten til lønnsarbeiderne, og at vi  derfor må vi gå stille i dørene. Den frankofile Støre «advarer» også mot å knyte Norge sterkere til Storbritannia gjennom EFTA med henvisning til britenes dårlige moral i arbeidslivet. Dette er et poeng å være oppmerksom på, men konstituerer ikke noe argument. Det er EU og EØS som demoraliserer det norske arbeidslivet. Og når britene ikke vil la EU regulere deres arbeidsliv, vil de ikke med noen rett kunne kreve at de skal få regulere vårt.

Realpolitisk og realøkonomisk har Storbritannia, Norge og Island en felles interesse av å samarbeide om forvaltningen av ressursene i Nordsjøen og Nord-Atlanteren. Danmark og Nederland burde kanskje også orientere seg litt mer i denne retningen. Her ligger et formidabelt forvaltningsansvar for en svært potent vekstsone.  Dette vil innebærer forskningssamarbeid, teknologisk og industrielt samarbeid – og militært samarbeid. Da tar vi ansvar sammen i vårt verdenshjørne. Her har vi ikke nødvendigvis sammenfallende interesser med det kontinentale Europa.

I Nordområdene møter vi først og fremst USA, Canada, Island og Russland. Danmark har også sine interesser her, men selve Grønnland er heldigvis ikke med i EU. Her er det særdeles viktig at Norge ikke bindes av en politikk som utformes i Brussel. Dette blir ikke mindre viktig etter brexit. Både historisk, økonomisk og kulturelt ligger godt til rette for gode samarbeidsforhold i disse sonene. Men de primitive finanskapitalistiske og geopolitiske maktspillene skygger for disse fremtidsmulighetene.

Nå må vi kreve at politikerne våre slutter å furte på gangen i Brussel fordi de ikke får èn prosents symbolske innflytelse «der det skjer».  Det er meningsløst at vi i Norge, med våre særegne økonomiske strukturer og overlegne finansielle integritet, holder oss med politikere som kritikkløst hermer den mislykkede politikken som en deregulert finanskapitalisme dikterer et EU uten finansiell integritet. Nå må vi filleriste politikerne våre og innprente dem at det er her det skjer, og at det som skjer her er noe annet enn imperiestrevet i Brussel.

Imperiestrevet i Brussel og den tilsvarende EØS-prosessen her hjemme virker intellektuelt lammende på den politiske og økonomiske tenkningen i Norge. I forvaltningen er det ikke lov å snakke annet enn det forvirrende og faglig fremmedgjørende målstyringsspråket. Og i diskusjonene om næringspolitikken er det ingen som våger å tenker selvstendige tanker som bryter med føringene i EØS. Omfanget av denne ynkelige selvsensuren er mye mer omfattende enn folk er klar over. Men den oppdaterte systemkritikken viser oss en annen vei.

Problemene i verdensøkonomien handler altså ikke om for eller mot frihandel, eller om proteksjonisme eller nasjonalisme som reaksjonær ideologi. I en systemvitenskapelig forstand handler det om hensiktsmessig avgrensede områder for forankring av robuste, lokalt tilpassede strukturer, slik at den lokale økonomien og kulturen bevarer sin integritet og verdighet når den involveres og evolveres i den omsluttende og gjennomstrømmende globale økonomien og kulturen.

All historisk erfaring tilsier at en slik integritet og verdighet best ivaretas innenfor rammen av en gjennomsiktig demokratisk rettsstat med en egen valuta og frihet til selv å velge situasjonsbestemte grader av differensiert importvern. Det er innenfor en slik mønstergyldig ramme at den overlegne nordiske modellen har kunnet utvikle seg.

Nyklassisk økonomisk teori skjelner ikke mellom forskjellige typer økonomiske aktiviteter, og den autoimmune mål- og resultatstyringen beskriver og styrer alle typer faglige prosesser med samme språk og begreper. Dette gir lederkulturen en slags industriell mental stordriftsfordel som sammen med identifikasjonen med det finansielle eierperspektivet gir en besnærende følelse av overlegenhet. I en systemvitenskapelig sammenheng representerer dette en latterlig primitivt og tilbakestående tilnærming til forståelse av den objektive og sosiale virkeligheten. Den nye teknologien åpner for mer avanserte økonomiske kulturer hvor forskjellige typer økonomiske aktiviteter kan utvikle en organisering og økonomi som bedre samsvarer med de forskjellige økonomiske aktivitetenes egenart.

De klimatiske og topografiske forholdene i Norge gjør at norsk landbruk er dømt til å tape i et frihandelsregime som favoriserer kapitalintensiv industriell stordrift.  Norges topografi og klima er derimot svært gunstig for økologisk småskalaproduksjon. Det beste for jordsmonnet, for kulturlandskapet, for de sosiale strukturene, for matindustrien, for matkulturen og for folkehelsen, er å lage en ny samfunnskontrakt for landbruket som forplikter bonden til økologisk og miljømessig ansvarlig forvaltning og driftsformer, og som forplikter politikerne til å benytte importvernet til å legge til rette for en diversifisering av produktspekteret i en innenlandskonkurranse basert på kvalitet. Dette er også en mønstergyldig landbruks- og matpolitikk som det oppdaterte internasjonale kunnskapsbildet fremholder som forbilledlig.

Når forvaltningen av de regenererende naturressursene og matmarkedene underlegges industrikapitalistisk logikk, virker det antiøkologisk, kvalitetsforringende og nedbrytende på de sosiale strukturene – rett og slett fordi de industrielle idealene om å eliminere variasjon og utjevne lokale forskjeller er i strid med økosystemets og sivilsamfunnets natur og virkemåte.  Industrilandbrukets monokulturer innebærer en sløsing med areal og en kasting av mat som etisk sett ikke lar seg forsvare.

Landbruket faller inn under loven om fallende avkastning. Men i motsetning til i industrien, er mulighetene for å kompensere for den fallende avkastningen med stadige innovasjoner av naturlige årsaker sterkt begrenset for landbrukets vedkommende. Derfor har landbruket og matforsyningen behov for en annen type organisering og økonomi enn industrien.

Den moderne kunnskapsutviklingen og teknologiutviklingen frembringer nå  agroøkologiske metoder som gir  atskillig bedre ressursutnyttelse i den distribuerte, mer miljøvennlige og arbeidsintensive småskalaproduksjonen. Her ligger løsningen på de globale  matforsyningsproblemene. Dette er en mer intelligent måte å dyrke jorda på, og denne strategien bidrar til å opprettholde robuste sosiale strukturer som industriutviklingen og den videre kulturutviklingen i sin tur nyter godt av. Dette er moderne kunnskaper som samsvarer bedre med vår norske situasjon, og som viser hvordan vi kan stille norsk landbruk riktig inn i de globale økologiske, sosiale og økonomiske sammenhengene. I en mer avansert økonomisk kultur vil landbruket og matmarkedet utvikle en organisering og økonomi tilpasset sin egenart, slik at kapitalintensiv industriell stordrift nettopp ikke utkonkurrerer den distribuerte og mer arbeidsintensive småskalaproduksjonen. Vi trenger variasjoner og samspill mellom flere driftsformer.

I en mer avansert økonomisk kultur vil også infrastrukturene frigjøres fra finanskapitalistisk logikk og finne frem til en organisering og økonomi som samsvarer bedre med infrastrukturenes egenart og betydning for den øvrige økonomien og kulturen. Når infrastrukturene blir profittsentra for finanskapitalen, virker det utviklingshemmende på den øvrige økonomien og kulturen. Det er i det øvrige  produksjonslivet og de øvrige markedene vi skal hente ut den økonomiske og kulturelle gevinsten.

Statlige monopoler er den mest effektive måten å oppnå stordriftsfordeler på i infrastrukturvirksomhetene og visse typer tjenester. Det sier seg selv. Monopolene må være statlige fordi deres makt og betydning for den øvrige økonomien og kulturen, både som leverandør og kunde,  blir så stor at de må underlegges overordnet politisk styring og demokratisk kontroll for å sikre at de ikke blir korrupte og misbruker sin makt – slik de private monopolene alltid gjør – men virker til gunst for den øvrige økonomien og kulturen. I Storbritannia og i Sverige har de fått erfare hvordan privatiseringen og oppsplittingen av jernbanen har medført dårligere ressursutnyttelse, økte administrasjonskostnader, dårligere lønns- arbeidsforhold, redusert kvalitet og punktlighet, og flere avvik, «hendelser»  og ulykker – samtidig som vedlikeholdetterslepet har økt, og mer penger har strømmet ut av nasjonaløkonomien. I oppfølgingen av jernbanedirektivene fra  Brussel, hermer vi de samme fatale feilene her hjemme.

I en mer er avansert økonomisk kultur vil også energiforsyningen frigjøre seg fra finanskapitalistisk logikk og finne en organisering og økonomi som bedre tilsvarer energiforsyningens egenart og betydning for den øvrige økonomien og kulturen. Også her vil vi typisk få se mer desentraliserte strukturer, distribuerte løsninger og samarbeid i selvorganiserende nettverk.

Det er perverst å innføre forretningsideologi og forretningsregnskap i forvaltningen. Dette forvrenger forvaltningens motiv og legger fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier åpen for finanskapitalistisk utbytting. Dette må reverseres snarest.

Kritikken mot forvaltningsideologi og statlige monopoler har vært at det ikke motiverer til innovasjon og bedre ressursutnyttelse. Men dette er et spørsmål om holdninger og kultur. Når vi avsverger den demoraliserende målstyringsideologien og stiller opp «kvalitetsorientert samarbeid og ledelse i lærende systemer» som ideal for «en langsiktig kultur for kontinuerlig læring og kvalitetsforbedring av de systemene som legger til rette for medarbeidernes oppfyllelse av ideen med det hele», vil det erfaringsmessig lede til bedre ressursøkonomi og prosessøkonomi med stadig mindre sløsing, stadig mindre dobbeltarbeid og etterarbeid, stadig reduserte kontroll- og transaksjonskostnader – og mer innovasjon – fordi bedre ressursøkonomi og prosessøkonomi er egenskaper ved både kvalitetsbegrepet og begrepet faglighet.

Demings Kvalitetfilosofi samsvarer langt på vei med ånden og ideologien i den overlegne nordiske modellen med en generøs velferdsstat og trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Den nordiske modellen er også i den forstand mønstergyldig og fremheves som forbilledlig av de heterodokse økonomene. Generøse offentlige velferdsordninger er strategisk klokt fordi det letter presset på lønnsdannelsen, letter omstillingsprosessene, og øker risikoviljen hos både medarbeiderne og arbeidskjøperne.  Generøse offentlige velferdsordninger er taktisk smart, fordi valutamarkedet vil respondere med å nedvurdere verdien av NOK, hvilket er gunstig for både eksportnæringene og produksjonen for hjemmemarkedet.

Privatisering av infrastrukturvirksomhetene og velferdstjenestene er strategisk uklokt fordi det reduserer offentlig sektors stabiliserende virkninger på nasjonaløkonomien, og gjør velferdsstaten, infrastrukturene og nasjonaløkonomien mer sårbare for humørsvingningene i de manisk depressive finansmarkedene. Privatisering av velferdsstaten og infrastrukturene er taktisk dumt fordi valutamarkedet responderer med å oppvurdere NOK, hvilket alle økonomer er enige om at er den mest kritiske enkeltfaktoren for norsk økonomi.

Kvalitetfilosofien inneholder en oppskrift på hvordan vi punkt for punkt kan kvitte oss med det autoimmune mål- og resultatstyringsparadigmet  og  legge grunnlaget for å utvikle en langsiktig kultur for kvalitetsutvikling i industrien, forvaltningen og utdannelsesinstitusjonene våre. Systemforståelse og lokal tilpasning er selve nøkkelen i Kvalitetfilosofien. Forøvrig er Kvalitetfilosofien intuitivt gjenkjennelig og forståelig fordi den identifisere og bevisstgjør den naturlige læringsprosessen som alle individer gjennomlever intuitivt i sin fysiske, mentale og sosiale utvikling og tilpasning her i verden – og fordi Kvalitetfilosofien identifiserer de allmenngyldige betingelsene for gjensidig respekt og tillit i en konstruktiv og kreativ kultur for håndtering av interessemotsetninger og konflikter.

Kvalitetfilosofiens første bud er:

«Driv ut all frykt!»

 

Alternativet til målstyring som politisk styringsideologi
er forvaltningsideologi og tradisjonelle demokratiske styringsformer.

Alternativet til måstyring som budsjett-og økonomistyringsmetode for forvaltningen
er forvaltningsregnskap.

Alternativet til måstyring som administrativ og operasjonell ledelsesfilosofi

er Kvalitetfilosofi og idealet om «kvalitetsorientert samarbeid og ledelse i lærende systemer».

 

Alternativet til EU og EØS-avtalens illusjon om «næringsnøytral» (ikke konkurransevridende) økonomiske politikk er en lokalt tilpasset «strategisk» næringspolitikk– som altså oppfattes som konkurransevridende, og følgelig er forbudt i EU og EØS. (Derfor snakker Støre bare om «aktiv» næringspolitikk når han liksom kritiserer Erna.)

Når vi ser bort fra alle «advarslene» til Støre og bryter de tabuene som definerer ham som politiker, åpner vi for at mer oppdaterte kunnskaper og sunn fornuft kan gjøre seg mer gjeldende i politikken. Michael Hudsons paper om forvaltningen av oljefondet gir oss innhold til begrepet strategisk finansforvaltning og investeringspolitikk, og for såvidt også til begrepet strategisk næringspolitikk. Det er behov for å gi mer innhold til hva disse begrepene innebærer for Norge. Men vi kan i utgangspunktet slå fast at når vi frigjør oss fra  EØS-avtalen og erstatter den med en normal handelsavtale, blir Norge atter fri til å bruke de fornybare og forurensningsfrie vannkraftressursene våre i en offensiv strategisk industripolitikk.  (se denne  videoen fra Manifest).

EU tilpasningen gjennom EØS-prosessen og Stoltenberg og Støres autoimmune «modernisering av offentlig sektor» baserer seg på oversettelser fra OECD og Brussel, og på hundrevis av milliarder bortkastede skattekroner som betaling for faglige makkverk og elendige råd fra norske og internasjonale private konsulentbyråer – uten at noen kan stilles til ansvar.

Når vi frigjør oss fra EØS-avtalen blir politikerne og lederkulturene våre fri til å lytte mer til medarbeidernes erfaringer og ideer, og til våre egne fagfolk og frie forskningsmiljøer. Da får vi bedre kvalitet på informasjonsgrunnlaget for strategiske og taktiske politiske og administrative beslutninger – til en langt billigere penge, og med langt gunstigere synergieffekter for kunnskapsutviklingsmiljøene våre.

En slik mer avansert politisk og økonomisk kultur på høyde med de gyldne mulighetene i landet vårt er altså forbudt i EU-imperiet og EØS. Det skal det norske folk ikke finne seg i. Derfor skal vi gjenerobre folkestyret og frigjøre landet vårt fra EØS-avtalen og målstyringsvanviddets forbannelser.  Da kan vi gjenopprette respekten for faglighet i en kvalitetkultur hvor alle sikres retten til å gjøre en god jobb og være stolt av sitt arbeid. Det er et slikt kvalitetsamfunn vår priviligerte situasjon forplikter oss til å utvikle og overlate til våre etterkommere. Det er dette nasjonale kvalitetprosjektet vi må invitere arbeidsinnvandrerne og flyktningene våre til å bli med å utvikle.

Det er vårt ansvar.

 

KampanjeStøtt oss

27 KOMMENTARER

    • Den offensive kampen for utmeldelse av EØS er det eneste som kan mobilisere et flertall i folket for politiske forandringer – fordi utmeldelse av EØS er den uomgjengelig forutsetningen for politiske forandringer. Fagbevegelsens kamp mot målstyringsvanviddet og demoraliseringen av arbeidslivet kan aldri vinnes innenfor EØS. Derfor må vi holde fokus på den offensive kampen for å melde Norge ut av EØS som det overordnede og samlende strategisk målet.

      Kampen mot EU medlemskap var en defensiv kamp som vi vant.
      Nå må vi oppdatere denne vinneroppskriften i den offensive kampen for å melde Norge ut av EØS.
      Da må vi komme frem til den proaktive tilnærmingen som reaksjonen ikke har kapasitet til.

      Dette er mitt ærend med dette seminaret.

  1. Er det meningen at denne teksten skal anspore til store samfunnsomveltninger? Og er det i så fall formålstjenlig at den fremstår som pompøs og komplett ugjennomtrengelig?

    • Jeg er glad for at steigan.no også kan ha plass til lange tekster som denne. Jeg synes den er lett å forstå, og hensikten var ikke at den skulle være ugjennomtrengelig. Jeg tar med kritikken til forfatteren.

  2. Gjør det. Forfatteren benytter første person flertall på en måte som gir inntrykk av at han tror teksten vil ha en bred folkelig appell. Det vil den garantert ikke ha i sin nåværende utforming. Den eksluderende begrepsbruken og nedlatende (for ikke å si flåsete) omtalen av enkeltpolitikere gir inntrykk av at forfatteren har en selvhøytidelig grunnholdning som de færreste vil finne tiltalende.

    • Jeg bruker den inkluderende første person flertall som virkemiddel for å motvirke selvrettferdig og dømmende prinsipptenkning.

      At Jørgen Agder opplever begrepsbruken «ekskluderende» er selvfølgelig beklagelig, da den i seg selv er et vesentlig poeng i fremstillingen. Men teksten krever uansett en anstrengelse av leseren. Noen vil alltid oppleve det fornærmelig.

      Man behøver vel ikke ta seg selv så høytidelig bare fordi man synes at enkelte politikere er noen fjols?

  3. Det er temmelig uklart for meg hvordan bruken av første person entall i denne teksten er et egnet virkemiddel for å motvirke selvrettferdighet og dømmende prinsipptenkning.

    Jeg blir ikke først og fremst fornærmet av tekstens ugjennomtrengelighet (skjønt man skal vel aldri helt utelukke at et mindreverdighetskompleks gjør seg gjeldende), men heller oppgitt over spriket mellom forfatterens oppfatning av budskapets betydning og den totale mangelen på vilje/evne til å formidle dette angivelig viktige budskapet på en forståelig måte. Det er sjeldent et kvalitetstegn at en tekst oppfattes som utilgjengelig, ikke minst når den forutsetningsvis skal nå et bredt publikum.

    Når det gjelder å karakterisere politikere som fjols, behøver det nok ikke å bety at man tar seg selv høytidelig, men det peker nokså sterkt i den retningen. Det er mulig at forfatteren venter at kombinasjonen av pompøs uttrykksmåte og flåsete karakteristikker har stor overbevisningskraft, men jeg tror han forregner seg her.

    • Jeg kan bare beklage at min stil og personlighet kommer i veien for det jeg ønsker å formidle. Det ikke bra. Dette stoffet fortjener bedre. Men dette er altså hva jeg har å by på.

    • Det hadde hjulpet hvis Jørgen Agder fulgte opp sine karakteristikker med en mer presis kritikk. Jeg minner om at dette er den siste i en serie på seks artikler – og at jeg i en viss grad suksessivt gjør rede for både begrepsbruken og temaene som jeg behandler underveis og sammenfatter i denne siste artikkelen.

      Det er en forunderlig sammenheng mellom bevissthet og tid. Det ligger en viss anstrengelse i å tilegne seg innsikt og oversikt i denne saksmengden, i å identifisere og forstå hvilke historiske krefter som er involvert, og bak den gjennomførte begrepsbruken i fremstillingen. Da er det ikke urimelig at det også krever en viss anstrengelse å følge fremstillingen. Spørsmålet leseren må stille seg er om denne fremstillingen er verd anstrengelsen. Det sier seg selv at dette stoffet både kan, vil og må formidles bedre i tiden som kommer.

      Det er også rimelig at svært mange av leserne ikke er fortrolig med alle erfaringene og saksfeltene, eller kan relatere til alle begrepskulturene, jeg er innom her. Men de involverte i saksfeltene og begrepskulturene vil forhåpentligvis kjenne igjen noe, og kanskje kjenne igjen hverandres situasjon bedre.

      Selv anvender jeg ofte «Erlands metode» når en tekst byr på mye motstand. I kommentarfeltet under Vokteren ved terskelen skriver han: «Men jeg har et triks når jeg leser ting som er litt vanskelig; jeg durer på og svinger unna humpene i teksten. Det er kanskje litt ureglementert, men har enda ikke blitt hengt for det. Du har rett, Nygaard; dette krever meditasjon og ettertanke».

      Artikkelserien kan også med fordel leses i sammenheng med artikkelen om Konspirasjoner og paradigmer. Det er der jeg fikk ideen til å velge mental hygiene som innfallsvinkel. Det som aktualiserer dette grepet er først hvordan visse miljøer i partiet Rødt forsøker å stemple Pål Steigan som rasist og konspirasjonsteoretiker – og så brexit og de usympatiske elementene i elitenes reaksjon på de usympatiske elementene i den folkelige reaksjonen mot elitenes ideologiske forblindelse. Jeg identifiserer behovet for den proaktive tilnærmingen som reaksjonen ikke har kapasitet til.

      Nå skal Pål og jeg se om vi kan stramme opp strukturen i en samlet presentasjon av hele artikkelserien, slik at det blir enklere for leserene å orientere seg i teksten.

      • Jeg er enig i at kritikken min har bestått av karakteristikker og at mangelen på konkrete eksempler gjør den vanskelig å imøtegå. Hvis dette er din skrivestil, slik du selv oppgir, tror jeg imidlertid neppe noen eksempler fra meg kan føre til noen forandringer. Enhver har sin penn. Jeg vil likevel kort kommentere overskriften til del 4. «Systemforståelse som mental hygiene» forekommer meg å være et temmelig kuriøst ordvalg, for å si det forsiktig. Tittelen gir for det første inntrykk av at forfatteren mener å ha en grunnleggende forståelse for «systemet». Det er nå så, selv om det vitner om et temmelig oppblåst selvbilde (mulig jeg er for dømmende her). Det er i imidlertid ikke en hvilken som helst systemforståelse forfatteren mener å være i besittelse av. Forfatterens systemforståelse skal åpenbart være ment å ha en rensende effekt på leserens indre liv. Dette gjør meg mer interessert i forfatterens selvforståelse enn hans systemforståelse. Oppfatter han seg nærmest som en slags profet som tilbyr hver enkelt av oss frelse fra et politisk tilsmusset tankeliv? Jeg sier ikke at det er slik du tenker, men ordvalget ditt gir meg en ubehagelig følelse av at du gjør det.

        Når det gjelder dine bemerkninger om angrep på Pål Steigan vil jeg si følgende: Jeg har aldri sett antydning til rasisme i noe av det Pål har skrevet, men jeg må si meg helt enig i dem som sier han har en hang til konspirasjonsteorier. Ronny Kjelsberg har kritisert Pål for dette og jeg synes ikke Pål har svart særlig godt på denne kritikken.

        • Jeg opplever ikke at du angriper meg. Du er uenig på noen punkter eller kritisk. Det er helt legitimt. Jeg ønsker ikke å lage ei kjerke. Jeg ønsker å stimulere til kritisk tenkning, og gjerne også overfor det jeg skriver. Konkret kritikk prøver jeg å svare på. Om forholdet til konspirasjoner, eller sammensvergelser, som vi sier. Her er Kjelsberg og jeg uenige i både verdensanskuelse og metode. Han mener at sammensvergelser praktisk talt ikke forekommer, mens jeg mener at sammensvergelser alltid har forekommet så lenge mennesker har hatt et komplekst samfunn, kanskje også før. Det er en helt normal metode grupper av folk bruker for å få vilja si igjennom. Jeg har brukt eksempler fra Italia, sammensvergelsenes hjemland, for å vise hva jeg mener. http://steigan.no/2014/11/24/tre-artikler-om-italia-fascismen-mafiaen-terroren-og-cia/
          Jeg tar gjerne en diskusjon på om denne dokumentasjonen er tilstrekkelig, men jeg har ikke møtt tunge motargumenter ennå. Nå har vi jo et spenstig tilfelle i Tyrkia. Der har det jo utvilsomt vært et kuppforsøk. Det er jo i seg sjøl en konspirasjon. Kinkig sak for dem som mener som Kjelsberg. Og enda verre er det hvis det viser seg at det har vært «hauk over hauk». Beskyldningene hagler mellom allierte. Artig for oss som ser på. Ikke fullt så artig for dem som blir arrestert og det som verre er.

          • Pål, angrepene jeg siktet til var dem Nygaard viser til i sin kommentar fra «visse miljøer i partiet Rødt». Ellers er jeg enig i at diskusjoner om hvor stor rolle konspirasjoner spiller må forankres i dokumentasjonen knyttet til konkrete tilfeller. Takk for utfordringen mht. konspirasjoner i Italia, men her står jeg kunnskapsmessig så fullstendig på bar bakke at jeg tror jeg heller venter på et tilfelle hvor jeg har litt mer innsikt.

        • Jada. Vi har alle vår forskjellige stil, og våre forskjellige sympatier og antipatier. Det er kilde til mye moro – og til mye bortkastet tid og energi. Jeg vet ikke hvor interessant det er for leserne av denne bloggen at Jørgen Agder fantaserer om meg. Men i en viss forstand illustrerer det jo aspekter ved teksten som Agder åpenbart ikke kan relatere til.

          Mitt ærend er å presisere hvordan vi må skjelne mellom etisk refleksjon og moralske forbilder, og selvrettferdig og dømmende logisk prinsipptenkning. Dette blir tydelig når vi forstår hvordan etisk refleksjon og moralske forbilder i en eller annen forstand representerer det uatskillelige meningsbærende aspektet av alle systemer, og når vi forstår å innordner den logiske prinsipptenkningen riktig i den mentale analysens systemtenkning. Holdbarheten og virkningen av denne mentale hygienen kan enhver etterprøve i sin egen tenkning.

          • Helt ærlig, Jørgen- med referanse til hva jeg skriver om dette i seminaret, er det faktisk «mening at noen skal forstå det siste avsnittet». Og helt ærlig, Jørgen – jeg hadde forventet at du ville ha større problemer med å forstå det første avsnittet i denne kommentaren

            Hvis du – etter å ha anstrengt deg – fremdeles ikke forstår hva som står skrevet her, får vi bare leve med det. Du har fått gi uttrykk for dine umiddelbare reaksjoner, karakteristikker og antipatier som mange kanskje kjenner seg igjen i – og jeg har fått anledning til å forsøke å presisere. Lenger kommer ikke du og jeg i denne runden – med mindre du anstrenger deg litt mer for å faktisk forstå hva du kritiserer – i stedet for å kritisere det du ikke forstår.

          • Takk for at du sto frem som min vokter ved terskelen i denne runden, Jørgen. Dette tar jeg med meg videre som en verdi. Respekt. Det vil ikke forundre meg om vi møtes igjen i de neste rundene.

      • Nå har jeg gitt hele artikkelserien denne overordnede strukturen ( med litt andre forhold mellom fontstørrelsene enn det som dukket opp da jeg limte den inn her) :

        EØS
        johan nygaard:
        Systemforståelse som mental hygiene.
        AKTUELT POLITISK SEMINAR

        1. FRYKT, MORALSK KRISE OG ETISK FORSTAND
        2. FORBI HØYRE OG VENSTRE
        3. VOKTEREN VED TERSKELEN

        Pause med forfriskninger, kulturinnslag og en liten strekk på beina hjemme hos seminardeltakerne.

        4. TRAUME, TABU og KATARSIS
        4.1- Sviket
        4.2- Overgrepene
        4.3- Befrielsen

        I denne strukturen har artiklene samme rekkefølge og innhold, jeg behøver bare justert overskriftene og noen få avsnitt. En pdf. versjon av hjemmeseminaret med denne strukturen sirkulerer i sentrale fagligpolitiske aktivistmiljøer. Men da får vi jo ikke med kommentarfelten. Skal bli spennende å se hvordan Pål finner en løsning på utfordringen med å presentere dette som et bloggseminar – og om det kan fungere. Det er i alle fall rom for at et vell av utdypende kunnskaper, og mer konkrete erfaringer og analyser, kan utfylle denne strukturen – uten at vi mister oversikten.

  4. Det var en periode i min karriere som vaskekjerring at teamarbeid var tingen – dette var på slutten av nitti-tallet. Jeg var ikke direkte involvert i prosessen, for jeg hadde permisjon på den tida, men jeg fungerte som konsulent for daværende TV, og fikk derfor et visst innblikk i prosessen.
    Utgangspunktet var tariffavtalen – som endelig erklærte at renhold var et yrke det skulle være mulig å forsørge seg på. For å oppnå det var løsningen selvfølgelig å legge om til heltid, og det ville nødvendigvis medføre at renholdrene måtte utføre flere oppdrag.
    Dette var en stor forandring for mange, og heldigvis hadde TV tyngde nok til å sørge for at renholderne ble involvert i planlegging og gjennomføring.
    De tok utgangspunkt i de renholderne som hadde fagbrev og organsierte oppdrag og arbeidsstokk rundt disse. Da jeg kom tilbake i jobb, et par år senere, møtte jeg et arbeidsmiljø som jeg aldri har opplevd i renhold i hvertfall. Mye av dette tilskriver jeg at vi ble dagvesener – og derfor fremsto som mer menneskelignende for kundene våre, men hovedgrunnen var helt tydelig at det ga oss rom til å organsiere arbeidet bedre. Det ga oss yrkesstolthet.
    At det ikke kunne vare, er et annet kapittel.

    • Interessant og relevant kommentar, AnneBrit. Jeg har diplom som renholdsinstruktør fra -70 tallet. Da fikk jeg et vitenskapelig grunnlag for å få min svært bestemte og egenrådige kjæreste til å forstå at det ikke er noen vits i å forsøke å koke gulvet. Men det viktigste jeg lærte var at det kan være like mye kjærlighet i godt teamarbeid som i god sex. Siden har jeg lært hvordan dårlige samarbeidsforhold på jobben kan bli en belastning for kjærlighetslivet i privatsfæren.

      • Kjærlighetslivet- åja! Slik du beskriver det, og slik jeg selv har erfart det, er vi alle sammen (med svært få unntak) fanget i systemet, enten det er bra for oss eller ikke. Det er ofte mer krevende å skifte jobb, enn det er å skifte ut kjæresten.

        https://www.youtube.com/watch?v=mrA6LQOEMGg

        Det er en av hønene jeg har å plukke med feminismen; at det skulle være noe bedre å gjøre seg avhengig av en «arbeidsgiver», enn av det menneske du tar med deg i senga?

        • Det er mye levd liv bak slike barske bemerkninger, AnneBritt. For oss gutta handler det tradisjonelt mer om å gjøre seg til lønnsslave for kjærlighetens skyld. Alle sider av saken handler om respekt – selvrespekt. Med respekt er det rom for mange variasjoner og løsninger som bryter de gamle mønstrene som hemmer kjærligheten i samarbeidslivet.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.