Systemforståelse som mental hygiene (Del 4)

0
Johann Peter Hasenclever, 1848, Arbeidere foran magistraten
Johan Nygaard
Johan Nygaard

Finanskapitalismen fungerer som parasitter på realøkonomien og de statlige overbygningene. Mål- og resultatstyring tar utgangspunkt i det finansielle eierperspektivet, og er en typisk autoimmun sykdom. Begge lidelsene medfører en snikende mistenksomhet og fryktkultur som hemmer evnen til å lære av erfaringen og tilpasse seg endrede betingelser og ny kunnskap. Begge lidelsene projiserer det nedarvede imperialistiske motivet om overordnet sentralisert og standardisert system.  Verden tåler ikke mer av dette.


Dette er del to av TRAUME,TABU OG KATARSIS og samtidig del 4 av Systemforståelse som mentalhygiene.


Likvideringen av det nedarvede imperialistiske motivet om overordnet sentralisert og standardisert system er den grunnleggende forutsetning for – og den mest frigjørende virkningen av – vår tids vitenskapelige og teknologiske revolusjon.

Finanskapitalismens herjinger med realøkonomien og de statlige overbygningene i dag representerer imperialismens tidsalders siste groteske krampetrekninger. Vi har allerede tilgjengelig den økologiske forstanden, den sosiale intelligensen og det teknologiske grunnlaget som vil prege fremtidens globale, økologisk ansvarlige og sosialt rettferdige opplysningskultur – med mer desentraliserte strukturer, distribuerte løsninger og samarbeid i selvorganiserende nettverk..  hvor vi kan prøve og feile i forsvarlige proporsjoner.

Johann Peter Hasenclever, 1848, Arbeidere foran magistraten
Johann Peter Hasenclever, 1848, Arbeidere foran magistraten

Denne visdommen danner en mental form eller et mønster som er intuitivt gjenkjennelig, og som tåler herdingen i den forstand at den styrkes av den mentale analysens obligatoriske etterprøving. Gevinsten av en slik oppdatert systemkritikk og konsolidert systemforståelse er at vi  lettere kan orientere oss i store informasjonsmengder uten å miste oversikten. Systembegrepet forutsetter idebegrepet, og involverer således etisk refleksjon og moralske forbilder som et uadskillelig aspekt av den mentale analysens systemtenkning. I et evolusjonsperspektiv representerer denne selvbevisste og etisk bevisste systemtenkningen en terskeloverskridelese som oppfyller og overskrider det greske rasjonelle tradisjonen fra begynnelsen av imperialismens tidsalder.

Og ved terskelen står en vokter.

Både den parasittiske finanskapitalismen og den autoimmune mål- og resultatstyringsideologien forsøker å kontrollere virkeligheten med tall. Visjonen om «EU som et høyere trinn på sivilisasjonsstigen hvor motsetningen mellom politikk og kapital oppheves», leder naturlig til visjonen om en verdensregjering som bestiller mål- og resultater av finanskapitalismen. Dette diskuteres ikke åpent i den «neofunksjonalistiske» politisk ukulturen, men vi skimter stadig hvordan slike motiv påvirker  forestillingene og reaksjonsmønstrene blant de innviede nøkkelpersonene og etterplaprerne i de lyssky finanskapitalistiske og geopolitiske maktspillene. En kvinnelig forsker ved NUPI med et utenlandskklingende navn som jeg ikke husker i forbifarten kunne således for et par år siden fornøyd betro Morgenbladets lesere at «man i FN-systemet anser Norge som en uhensiktsmessig enhet i en fremtidig verdensorden».

I vår norske versjon av dette overstatlige imperiestrevet  fremstår Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre som to kjekke unge menn i mørk dress, slik vi er vant til å se mormonernes misjonærer.

store som munk

Med utstudert tilslørende argumentasjon og tåketale har dette kommisjonærparet forledet Stortinget til å opphøye den autoimmune målstyringsideologien til overordnet prinsipp for politikkutformingen i Norge. Sammen har de bidratt til at landet vårt er bundet til masten på en finanskapitalistisk og frihandelsekstremistisk kurs som legger velferdsstaten åpen for utbytting av den parasittiske finanskapitalismen – og hvor vi i disse dager nettopp har gitt fra oss suvereniteten i forvaltningen av finansformuen, finanspolitikken og valutaen. Neste skritt er å selge inn TTIP og TISA med en tilsvarende tilslørende og bagatelliserende «neofunksjonalistisk» argumentasjon.

Da Tony Blair i den første adrenalinfylte fasen av invasjonen av Irak sendte euforiske brev til  utvalgte statsledere og inviterte dem med i en unipolar verdensorden hvor verdensregjeringen bare står ansvarlig overfor Gud, sendte UD en ung mann fra informasjonstjenesten ut på 7. juniplassen for å fortelle Dagsrevyen av «vi tenker ikke slik i Norge», men holder fast på «FN sporet».

Da statsminister Jens Stoltenberg var på vei til FN med rapporten «Delivering as One», som ledet til at også FN i dag er underkastet mål- og resultatstyring, forklarte han innholdet i rapporten med at «da får vi mer nødhjelp for hver krone, og det blir bedre og billigere for forbrukerne». På vei til New York stakk han innom London og Gordon Brown i 10 Downing street. Det gledet Stoltenberg seg til fikk vi høre, «for vi snakker samme språk». Brown var i sin tid som finansminister arkitekten bak alle de mislykkede målstyringsreformene til Tony Blair som Stoltenberg og Støre hermet her hjemme. På trappen utenfor 10 Downing street klappet Brown sin kollega på ryggen og fastslo for pressen at «Stoltenberg is a world leader».

Da Gro Harlem Brundtland i en tale til en forsamling studenter på Blindern forklarte at euroen bare var et skritt på veien til en verdensvaluta – «alle  skjønner jo det» – bredte det seg en nervøs latter i salen. Vi behøver imidlertid ikke henfalle til konspirasjonsteorier og sataniske projeksjoner her. Det er åpenbart at de internasjonale økonomiske og politiske elitene deler noen forestillinger om hvordan de overstatlige politiske overbygningene skal struktureres, og om hvordan forholdet mellom de overstatlige politiske overbygningene og den deregulerte finanskapitalismen skal ordnes. Da møter vi med en gang forstillingene om hvordan den «bipolare» kalde krigen skal etterfølges av enten en unipolar eller en «multipolar» verdensorden. Kanskje kan en multipolar verdensorden være skritt i  retning av en unipolar verdensorden på toppen av en multipolar orden? Så diskuteres FNs rolle i dette bildet.  Her brytes svermeriske forestillinger mot harde realiteter, og sunn fornuft brytes mot primitiv maktlogikk. De skittviktige elitene er forvirret i disse spørsmålene. Men de er inneforstått med at makten rår og er rede til å innordne seg dette underveis.

Det vi med sikkerhet kan fastslå er at demokratiet i stor grad er utspilt i disse geopolitiske maktspillene – og at det i folket ikke er dekning for den politikken Norge har ført i Nato de senere årene – på tross av at dette også er et tabu i det demokratiske ordskiftet som typisk forsvares med trusler og falske besvergelser. Også i sikkerhetspolitikken handler det om å ta folkestyret tilbake. Alle tegn i tiden – som for eksempel metallindeksene og opprustningen i Nato, i kombinasjon med en ikke bærekraftig finansialisering av økonomien, tyder på at vi typisk står foran en storkrig. Men folkene i Europa vil ikke ha noen krig. Her står vi nå.

Den overveldende norske motstanden mot EU, og den nye offensiven mot EØS, er i sitt vesen en antiimperialistisk og antirasistisk fredsbevegelse. Det er særegne historiske og kulturelle årsaker til at det forholder seg slik. Nå vil TTIP og TISA bli forsøkt trumfet gjennom med sikkerhetspolitiske argumenter i en sikkerhetspolitisk spent og betent situasjon. Da blir de viktig at motstanden mot EØS, TTIP og TISA blankpusser den antiimperialistiske og fredselskende profilen.

Både løsrivelsen av Sør-Ossetia  og annekteringen av Krim-halvøya var forutsigbare fremprovoserte trekk i et geopolitisk sjakkspill. Til og med Kåre Willoch konstaterer dette. Det er ikke troverdig å blåse opp dette ut av proporsjoner i en opprustningsretorikk som skygger for fornuftige og praktiske løsninger på de relativt sett legitime interessekonfliktene som er involvert her. Vi må fastholde at konflikten i Ukraina handler om å kappe land i de finanskapitalistiske, handelspolitiske og geopolitisk maktspillene. Orienteringen mot EU avindustrialiserer disse landene. Realpolitisk og realøkonomisk ligger nøkkelen til velstand i Øst-Europa i å finne den riktige balansen i relasjonene til både russisk og vesteuropeisk økonomi. Slik kan velstand i Øst-Europa også bidra til velstand i både Russland og Vest-Europa. Men her er det ikke fornuften som rår.

For kampen mot EØS, TTIP og TISA – og for oppslutningen om en fornuftig og troverdig alternativ politikk for  å utvikle de gyldne mulighetene i landet vårt – er det ikke aktuelt å kreve utmeldelse av Nato. Et slikt krav vil virke unødig splittende og ressursødende i dag. Men vi kan samle et flertall i folket for en annen norsk politikk i NATO. Kampen mot EØS må også medføre en revitalisering av  fredsbevegelsen. Utenfor alliansen mot EØS er det selvfølgelig rom for mer radikal tenkning og agitasjon i sikkerhetspolitiske spørsmål, men vi må ikke stille oss slik at denne radikale tenkningen skygger for den felles forståelsen som et flertall i folket kan stille seg bak i kampen mot EØS. Dette håndterte vi på en utmerket måte i -94.

Brexit har forandret spillet på måter vi ennå ikke kan overskue. Støre «advarer» oss mot å diskutere EØS i denne situasjonen. Det vil bare bidra til mer usikkerhet, og finanskapitalismen «hater usikkerhet» får vi høre. Med denne skittviktige besvergelsen fastslår Støre og de unge etterplaprerne i partiet  at tryggheten til finanskapitalismen er proporsjonal med utryggheten til lønnsarbeiderne, og at vi  derfor må vi gå stille i dørene. Den frankofile Støre «advarer» også mot å knyte Norge sterkere til Storbritannia gjennom EFTA med henvisning til britenes dårlige moral i arbeidslivet. Dette er et poeng å være oppmerksom på, men konstituerer ikke noe argument. Det er EU og EØS som demoraliserer det norske arbeidslivet. Og når britene ikke vil la EU regulere deres arbeidsliv, vil de ikke med noen rett kunne kreve at de skal få regulere vårt.

Realpolitisk og realøkonomisk har Storbritannia, Norge og Island en felles interesse av å samarbeide om forvaltningen av ressursene i Nordsjøen og Nord-Atlanteren. Danmark og Nederland burde kanskje også orientere seg litt mer i denne retningen. Her ligger et formidabelt forvaltningsansvar for en svært potent vekstsone.  Dette vil innebærer forskningssamarbeid, teknologisk og industrielt samarbeid – og militært samarbeid. Da tar vi ansvar sammen i vårt verdenshjørne. Her har vi ikke nødvendigvis sammenfallende interesser med det kontinentale Europa.

I Nordområdene møter vi først og fremst USA, Canada, Island og Russland. Danmark har også sine interesser her, men selve Grønnland er heldigvis ikke med i EU. Her er det særdeles viktig at Norge ikke bindes av en politikk som utformes i Brussel. Dette blir ikke mindre viktig etter brexit. Både historisk, økonomisk og kulturelt ligger godt til rette for gode samarbeidsforhold i disse sonene. Men de primitive finanskapitalistiske og geopolitiske maktspillene skygger for disse fremtidsmulighetene.

Nå må vi kreve at politikerne våre slutter å furte på gangen i Brussel fordi de ikke får èn prosents symbolske innflytelse «der det skjer».  Det er meningsløst at vi i Norge, med våre særegne økonomiske strukturer og overlegne finansielle integritet, holder oss med politikere som kritikkløst hermer den mislykkede politikken som en deregulert finanskapitalisme dikterer et EU uten finansiell integritet. Nå må vi filleriste politikerne våre og innprente dem at det er her det skjer, og at det som skjer her er noe annet enn imperiestrevet i Brussel.

Imperiestrevet i Brussel og den tilsvarende EØS-prosessen her hjemme virker intellektuelt lammende på den politiske og økonomiske tenkningen i Norge. I forvaltningen er det ikke lov å snakke annet enn det forvirrende og faglig fremmedgjørende målstyringsspråket. Og i diskusjonene om næringspolitikken er det ingen som våger å tenker selvstendige tanker som bryter med føringene i EØS. Omfanget av denne ynkelige selvsensuren er mye mer omfattende enn folk er klar over. Men den oppdaterte systemkritikken viser oss en annen vei.

Problemene i verdensøkonomien handler altså ikke om for eller mot frihandel, eller om proteksjonisme eller nasjonalisme som reaksjonær ideologi. I en systemvitenskapelig forstand handler det om hensiktsmessig avgrensede områder for forankring av robuste, lokalt tilpassede strukturer, slik at den lokale økonomien og kulturen bevarer sin integritet og verdighet når den involveres og evolveres i den omsluttende og gjennomstrømmende globale økonomien og kulturen.

All historisk erfaring tilsier at en slik integritet og verdighet best ivaretas innenfor rammen av en gjennomsiktig demokratisk rettsstat med en egen valuta og frihet til selv å velge situasjonsbestemte grader av differensiert importvern. Det er innenfor en slik mønstergyldig ramme at den overlegne nordiske modellen har kunnet utvikle seg.

Nyklassisk økonomisk teori skjelner ikke mellom forskjellige typer økonomiske aktiviteter, og den autoimmune mål- og resultatstyringen beskriver og styrer alle typer faglige prosesser med samme språk og begreper. Dette gir lederkulturen en slags industriell mental stordriftsfordel som sammen med identifikasjonen med det finansielle eierperspektivet gir en besnærende følelse av overlegenhet. I en systemvitenskapelig sammenheng representerer dette en latterlig primitivt og tilbakestående tilnærming til forståelse av den objektive og sosiale virkeligheten. Den nye teknologien åpner for mer avanserte økonomiske kulturer hvor forskjellige typer økonomiske aktiviteter kan utvikle en organisering og økonomi som bedre samsvarer med de forskjellige økonomiske aktivitetenes egenart.

De klimatiske og topografiske forholdene i Norge gjør at norsk landbruk er dømt til å tape i et frihandelsregime som favoriserer kapitalintensiv industriell stordrift.  Norges topografi og klima er derimot svært gunstig for økologisk småskalaproduksjon. Det beste for jordsmonnet, for kulturlandskapet, for de sosiale strukturene, for matindustrien, for matkulturen og for folkehelsen, er å lage en ny samfunnskontrakt for landbruket som forplikter bonden til økologisk og miljømessig ansvarlig forvaltning og driftsformer, og som forplikter politikerne til å benytte importvernet til å legge til rette for en diversifisering av produktspekteret i en innenlandskonkurranse basert på kvalitet. Dette er også en mønstergyldig landbruks- og matpolitikk som det oppdaterte internasjonale kunnskapsbildet fremholder som forbilledlig.

Når forvaltningen av de regenererende naturressursene og matmarkedene underlegges industrikapitalistisk logikk, virker det antiøkologisk, kvalitetsforringende og nedbrytende på de sosiale strukturene – rett og slett fordi de industrielle idealene om å eliminere variasjon og utjevne lokale forskjeller er i strid med økosystemets og sivilsamfunnets natur og virkemåte.  Industrilandbrukets monokulturer innebærer en sløsing med areal og en kasting av mat som etisk sett ikke lar seg forsvare.

Landbruket faller inn under loven om fallende avkastning. Men i motsetning til i industrien, er mulighetene for å kompensere for den fallende avkastningen med stadige innovasjoner av naturlige årsaker sterkt begrenset for landbrukets vedkommende. Derfor har landbruket og matforsyningen behov for en annen type organisering og økonomi enn industrien.

Den moderne kunnskapsutviklingen og teknologiutviklingen frembringer nå  agroøkologiske metoder som gir  atskillig bedre ressursutnyttelse i den distribuerte, mer miljøvennlige og arbeidsintensive småskalaproduksjonen. Her ligger løsningen på de globale  matforsyningsproblemene. Dette er en mer intelligent måte å dyrke jorda på, og denne strategien bidrar til å opprettholde robuste sosiale strukturer som industriutviklingen og den videre kulturutviklingen i sin tur nyter godt av. Dette er moderne kunnskaper som samsvarer bedre med vår norske situasjon, og som viser hvordan vi kan stille norsk landbruk riktig inn i de globale økologiske, sosiale og økonomiske sammenhengene. I en mer avansert økonomisk kultur vil landbruket og matmarkedet utvikle en organisering og økonomi tilpasset sin egenart, slik at kapitalintensiv industriell stordrift nettopp ikke utkonkurrerer den distribuerte og mer arbeidsintensive småskalaproduksjonen. Vi trenger variasjoner og samspill mellom flere driftsformer.

I en mer avansert økonomisk kultur vil også infrastrukturene frigjøres fra finanskapitalistisk logikk og finne frem til en organisering og økonomi som samsvarer bedre med infrastrukturenes egenart og betydning for den øvrige økonomien og kulturen. Når infrastrukturene blir profittsentra for finanskapitalen, virker det utviklingshemmende på den øvrige økonomien og kulturen. Det er i det øvrige  produksjonslivet og de øvrige markedene vi skal hente ut den økonomiske og kulturelle gevinsten.

Statlige monopoler er den mest effektive måten å oppnå stordriftsfordeler på i infrastrukturvirksomhetene og visse typer tjenester. Det sier seg selv. Monopolene må være statlige fordi deres makt og betydning for den øvrige økonomien og kulturen, både som leverandør og kunde,  blir så stor at de må underlegges overordnet politisk styring og demokratisk kontroll for å sikre at de ikke blir korrupte og misbruker sin makt – slik de private monopolene alltid gjør – men virker til gunst for den øvrige økonomien og kulturen. I Storbritannia og i Sverige har de fått erfare hvordan privatiseringen og oppsplittingen av jernbanen har medført dårligere ressursutnyttelse, økte administrasjonskostnader, dårligere lønns- arbeidsforhold, redusert kvalitet og punktlighet, og flere avvik, «hendelser»  og ulykker – samtidig som vedlikeholdetterslepet har økt, og mer penger har strømmet ut av nasjonaløkonomien. I oppfølgingen av jernbanedirektivene fra  Brussel, hermer vi de samme fatale feilene her hjemme.

I en mer er avansert økonomisk kultur vil også energiforsyningen frigjøre seg fra finanskapitalistisk logikk og finne en organisering og økonomi som bedre tilsvarer energiforsyningens egenart og betydning for den øvrige økonomien og kulturen. Også her vil vi typisk få se mer desentraliserte strukturer, distribuerte løsninger og samarbeid i selvorganiserende nettverk.

Det er perverst å innføre forretningsideologi og forretningsregnskap i forvaltningen. Dette forvrenger forvaltningens motiv og legger fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier åpen for finanskapitalistisk utbytting. Dette må reverseres snarest.

Kritikken mot forvaltningsideologi og statlige monopoler har vært at det ikke motiverer til innovasjon og bedre ressursutnyttelse. Men dette er et spørsmål om holdninger og kultur. Når vi avsverger den demoraliserende målstyringsideologien og stiller opp «kvalitetsorientert samarbeid og ledelse i lærende systemer» som ideal for «en langsiktig kultur for kontinuerlig læring og kvalitetsforbedring av de systemene som legger til rette for medarbeidernes oppfyllelse av ideen med det hele», vil det erfaringsmessig lede til bedre ressursøkonomi og prosessøkonomi med stadig mindre sløsing, stadig mindre dobbeltarbeid og etterarbeid, stadig reduserte kontroll- og transaksjonskostnader – og mer innovasjon – fordi bedre ressursøkonomi og prosessøkonomi er egenskaper ved både kvalitetsbegrepet og begrepet faglighet.

Demings Kvalitetfilosofi samsvarer langt på vei med ånden og ideologien i den overlegne nordiske modellen med en generøs velferdsstat og trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Den nordiske modellen er også i den forstand mønstergyldig og fremheves som forbilledlig av de heterodokse økonomene. Generøse offentlige velferdsordninger er strategisk klokt fordi det letter presset på lønnsdannelsen, letter omstillingsprosessene, og øker risikoviljen hos både medarbeiderne og arbeidskjøperne.  Generøse offentlige velferdsordninger er taktisk smart, fordi valutamarkedet vil respondere med å nedvurdere verdien av NOK, hvilket er gunstig for både eksportnæringene og produksjonen for hjemmemarkedet.

Privatisering av infrastrukturvirksomhetene og velferdstjenestene er strategisk uklokt fordi det reduserer offentlig sektors stabiliserende virkninger på nasjonaløkonomien, og gjør velferdsstaten, infrastrukturene og nasjonaløkonomien mer sårbare for humørsvingningene i de manisk depressive finansmarkedene. Privatisering av velferdsstaten og infrastrukturene er taktisk dumt fordi valutamarkedet responderer med å oppvurdere NOK, hvilket alle økonomer er enige om at er den mest kritiske enkeltfaktoren for norsk økonomi.

Kvalitetfilosofien inneholder en oppskrift på hvordan vi punkt for punkt kan kvitte oss med det autoimmune mål- og resultatstyringsparadigmet  og  legge grunnlaget for å utvikle en langsiktig kultur for kvalitetsutvikling i industrien, forvaltningen og utdannelsesinstitusjonene våre. Systemforståelse og lokal tilpasning er selve nøkkelen i Kvalitetfilosofien. Forøvrig er Kvalitetfilosofien intuitivt gjenkjennelig og forståelig fordi den identifisere og bevisstgjør den naturlige læringsprosessen som alle individer gjennomlever intuitivt i sin fysiske, mentale og sosiale utvikling og tilpasning her i verden – og fordi Kvalitetfilosofien identifiserer de allmenngyldige betingelsene for gjensidig respekt og tillit i en konstruktiv og kreativ kultur for håndtering av interessemotsetninger og konflikter.

Kvalitetfilosofiens første bud er:

«Driv ut all frykt!»

 

Alternativet til målstyring som politisk styringsideologi
er forvaltningsideologi og tradisjonelle demokratiske styringsformer.

Alternativet til måstyring som budsjett-og økonomistyringsmetode for forvaltningen
er forvaltningsregnskap.

Alternativet til måstyring som administrativ og operasjonell ledelsesfilosofi

er Kvalitetfilosofi og idealet om «kvalitetsorientert samarbeid og ledelse i lærende systemer».

 

Alternativet til EU og EØS-avtalens illusjon om «næringsnøytral» (ikke konkurransevridende) økonomiske politikk er en lokalt tilpasset «strategisk» næringspolitikk– som altså oppfattes som konkurransevridende, og følgelig er forbudt i EU og EØS. (Derfor snakker Støre bare om «aktiv» næringspolitikk når han liksom kritiserer Erna.)

Når vi ser bort fra alle «advarslene» til Støre og bryter de tabuene som definerer ham som politiker, åpner vi for at mer oppdaterte kunnskaper og sunn fornuft kan gjøre seg mer gjeldende i politikken. Michael Hudsons paper om forvaltningen av oljefondet gir oss innhold til begrepet strategisk finansforvaltning og investeringspolitikk, og for såvidt også til begrepet strategisk næringspolitikk. Det er behov for å gi mer innhold til hva disse begrepene innebærer for Norge. Men vi kan i utgangspunktet slå fast at når vi frigjør oss fra  EØS-avtalen og erstatter den med en normal handelsavtale, blir Norge atter fri til å bruke de fornybare og forurensningsfrie vannkraftressursene våre i en offensiv strategisk industripolitikk.  (se denne  videoen fra Manifest).

EU tilpasningen gjennom EØS-prosessen og Stoltenberg og Støres autoimmune «modernisering av offentlig sektor» baserer seg på oversettelser fra OECD og Brussel, og på hundrevis av milliarder bortkastede skattekroner som betaling for faglige makkverk og elendige råd fra norske og internasjonale private konsulentbyråer – uten at noen kan stilles til ansvar.

Når vi frigjør oss fra EØS-avtalen blir politikerne og lederkulturene våre fri til å lytte mer til medarbeidernes erfaringer og ideer, og til våre egne fagfolk og frie forskningsmiljøer. Da får vi bedre kvalitet på informasjonsgrunnlaget for strategiske og taktiske politiske og administrative beslutninger – til en langt billigere penge, og med langt gunstigere synergieffekter for kunnskapsutviklingsmiljøene våre.

En slik mer avansert politisk og økonomisk kultur på høyde med de gyldne mulighetene i landet vårt er altså forbudt i EU-imperiet og EØS. Det skal det norske folk ikke finne seg i. Derfor skal vi gjenerobre folkestyret og frigjøre landet vårt fra EØS-avtalen og målstyringsvanviddets forbannelser.  Da kan vi gjenopprette respekten for faglighet i en kvalitetkultur hvor alle sikres retten til å gjøre en god jobb og være stolt av sitt arbeid. Det er et slikt kvalitetsamfunn vår priviligerte situasjon forplikter oss til å utvikle og overlate til våre etterkommere. Det er dette nasjonale kvalitetprosjektet vi må invitere arbeidsinnvandrerne og flyktningene våre til å bli med å utvikle.

Det er vårt ansvar.

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.