oss 100 kroner!
Jeg har lansert begrepet Kommunisme 5.0 for å gi en visjon om et framtidig samfunn uten kapitalisme og imperialisme. Her er tre artikler som følger opp dette med visjoner om å bygge et samfunn uten utbytting og undertrykking. Etter dem kommer en artikkel der jeg forklarer Kommunisme 5.0.
Lær meg å drømme så det monner
Gjesteinnlegg av Achsel Ford, misantrop og djevelens advokat
«A winner is a dreamer who never gives up,» er denne bloggens (i det følgende kalt «avisens») motto. Å, jasså. Vi er der, ja. Akkurat.
Nedenstående er en på oppfordring omarbeidet versjon av det som opprinnelig var en kommentar og et hjertsukk under en artikkel eller to av avisprodusent Pål Steigan, og replikk til en påfølgende kommentar av Johan Nygaard. Originalartiklenes temaer skal i denne sammenheng få hvile, men jeg vil starte med å sitere de to brave skribenter, da de begge uttrykker nettopp den ukuelige optimismen som er dette innleggets tema. Deres sitater er derfor et utmerket utgangspunkt.
Den nye teknologien vil vekke våre individuelle evner
Først takk til Achsel Ford for denne utfordringen som ikke er til å komme forbi – og takk til Pål Steigan for at han stiller bloggen sin til rådighet som vertskap for denne helt essensielle dialogen hvor vi skal undersøke hvorvidt vårt klarsyn gir anledning til optimisme på menneskehetens vegne – og hvike samhandlingsstrategier som eventuelt følger av en slik optimisme.
Kan vi bryte forbannelsen og skape fortellinger vi kan tro på?
«A winner is a dreamer who never gives up» står det øverst på steigan.no. Dette er et sitat fra Nelson Mandela som jeg har vært dristig nok (eller frekk nok) til å sette som motto for det arbeidet jeg gjør her. I et godt og engasjert innlegg tar Achsel Ford (AF) opp denne tråden og spør:
Hvor kommer denne optimismen mot alle odds fra? Kan noen gi ett eksempel på at det er noe som helst som tyder på at menneskeheten lærer?
K-ordet i kapitalismens tid
(Artikkel i Klassekampen 17.09.2013)
I 1966 vedtok lærerrådet på Teisen skole i Oslo mot én stemme at det var «pedagogisk umulig å undervise folk med langt hår, særlig når de også har skjegg og briller». De to ungguttene Odd Hansen og Gunnar Gjertsen hadde søkt om opptak på skolen, og de hadde begge langt hår. Hansen hadde også skjegg og briller.
Les også:
Post-kapitalisme eller Kommunisme 5.0?
