Ord til Henning

0
Med Henning Mankell og Jan Myrdal på Parkteatret under Øgrim-seminaret i 2007.

Henning Mankell ble bisatt i Gamla Örgryte kyrka 11. november 2015. Det var en privat bisettelse for familie og nære venner. Hennings gode venn og forlegger Dan Israel ba meg om å si noen ord, og dette ble mine korte minneord til Henning:


 

Som Dan Israel sa, er jeg styreleder i Parkteatret scene i Oslo. Denne scenen, som er en av de viktigste nye kulturscenene i Norge, har fått svært viktig hjelp av Henning, og vi er meget takknemlige for hans trofaste støtte.

Med Henning Mankell og Jan Myrdal på Parkteatret under Øgrim-seminaret i 2007.
Med Henning Mankell og Jan Myrdal på Parkteatret under Øgrim-seminaret i 2007.

Henning og jeg møttes første gang på søttitallet, da han var med i den revolusjonære bevegelsen i Norge, som jeg var leder for. Henning deltok der aktivt i å skape det nye revolusjonære teatret.
Vi møttes igjen mange år seinere i Maputo i Mosambik. Vi satt under Sydkorset i den afrikanske fløyelsnatta og snakket om verdensproblemene og hva som eventuelt kan gjøres.

Og Henning sa: – Pål, hvor står du i dag?
Jeg svarte: – Tja, du kan vel kalle meg ureformert kommunist.
– Bra, sa Henning, da er vi to.
Henning var ikke bare en lysende intellektuell, men han tok også konsekvensen av sine meninger. Jeg var hjemme hos ham på Särö da han sa at han hadde tenkt å være med på Ship to Gaza.

– Jeg vet at det er farlig, sa Henning, men jeg kan ikke la være. Og typisk for ham, slo han rett over og stilte meg et viktig og vanskelig spørsmål: – Pål, hva mener du om tostatsløsninga?
– Jeg har ikke tenkt så grundig over det, sa jeg, men slik det ser ut for meg, har Israel bombet den i stykker, slik at det nå bare finnes valget mellom enstatsløsning og kaos.
– Sier du det, sa Henning. Dette er meget viktig, jeg tar det med meg videre.
Våre samtaler var ofte sånn. Han stilte vanskelige spørsmål, og jeg forsøkte å utvikle svar, og dette drev oss framover.
I november 2014 fikk jeg en mail fra Henning der han ga meg følgende utfordring:

Jag funderar på om inte du och jag borde skriva en bok, en brevbok om tillståndet i världen, med oss själva. Där det medvetna perspektivet är att även äldre människor kan bevara sin radikalism och se framåt. Fundera på om inte det hade varit intressant.

Jeg sa naturligvis ja umiddelbart, og skrev mitt første brev. Sjukdommen satte en stopper for prosjektet, men i tankene fører jeg dialogen videre.
I vår siste samtale før han døde, snakket vi mest om hvordan vi kunne videreutvikle kampen mot kapitalismen og imperialismen. – Det holder ikke bare å ha gode argumenter og dokumentasjon, Pål. Det er bra og nødvendig, men det er ikke nok. Du må også utvikle narrativer, fortellinger, som gjør at folk kan tro på at det nytter å kjempe.
I et foredrag Henning holdt på Parkteatret i 2007 ga han oss en nøkkel til å takle den sorgen vi nå alle føler. En av de fremste lederne av den maoistiske bevegelsen i Norge, Tron Øgrim, hadde dødd noen måneder tidligere, og Henning og jeg organiserte en konferanse på Parkteatret for å minnes ham. Der holdt Henning en tale som spente over et stort lerret fra Henrik Wergeland og den demokratiske tradisjonen i Europa fram til opprøreren Tron Øgrim.

Og han sa:

Vi har lärt oss att de dödas röster inte tystnar bara för att de är döda. Vi vet att våra döda vänner fortsätter att vara våra vänner, fortsätter att delta i våra liv, även efter det att vi har stått vid deras gravar och känt den stora sorgen blåsa kallt i våra ansikten.

Jeg kommer å fortsette min samtale med Henning og tenke på hvilke spørsmål han ville ha stilt, og prøve å svare slik at han ville ha nikket anerkjennende. Jeg regner med at det gjelder dere også.

 

KampanjeStøtt oss

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.