oss 100 kroner!
Minneord skrevet for Klassekampen
Jeg fikk en tekstmelding fra Norge: ”Din venn Henning Mankell er død.” Den slo beina under meg. Bare tolv dager tidligere hadde vi sittet i Göteborg og diskutert framtidsplaner. Henning hadde invitert meg for å snakke om strategi. Han ville snakke om det arbeidet jeg har gjort med nettpublisering, og ville vite hvordan jeg tenkte meg å utvikle dette i framtida. Og han ville vite om planene mine for videreutvikling av Parkteatret i Oslo. Han spurte og grov, fant vinkler jeg bare delvis hadde tenkt på. Vi ble enige om en strategi for de neste par åra. Han var intenst til stede, som han alltid var når vi snakket sammen. Og så bare noen dager etterpå er han død. En bærevegg ramlet ut av min verden.
Henning hylles over hele verden. Il re del noir (krimkongen), skriver La Repubblica. Men føyer til at ”For Mankell var det å være forfatter en politisk handling,” og i helsidesoppslaget minnes det om hans modige innsats for Gaza og teaterstykket Lampedusa, der han før noen andre satte et navn på immigrasjonsspørsmålet.
Jeg møtte Henning første gang på søttitallet da han var med i den revolusjonære bevegelsen i Norge. Han var sterkt engasjert i den radikale teaterbevegelsen og deltok aktivt for å skape en ny type samfunnskritisk teater. Men det var først for ti år siden vi begynte våre lange samtaler om verden og framtida. Og jeg fikk oppleve en Henning som var nysgjerrig på alt, og som var dypt bekymret over hvordan kapitalismen og imperialismen raserer kloden vår. Samtidig som han alltid hadde beina på jorda. To ganger inviterte han meg til Maputo i Mosambik, og jeg fikk se hvordan han omgikk med sjåføren, med staben på Teatro Avenida eller landets kulturminister for den del. Han framsto ikke som den verdensberømte forfatteren, men som det oppriktige og tvers gjennom ekte medmennesket han var.
Vi satt hjemme hos ham i skjærgården sør for Göteborg for noen år siden, og han fortalte meg at han bare måtte bli med på Ship to Gaza. ”Dette er viktig for meg, Pål, jeg kan bare ikke la være, så får risikoen være som den er.” Un rivoluzionario, sangue puro, som man sier på disse kanter.
Vår første i en serie lange samtaler om verden og framtida fant sted i det gamle KGB-hovedkvarteret i Maputo, som nå er hotell. Vi diskuterte den kommende energikrisa og det sammenbruddet i den økonomiske verdensordenen som vi nå kan lese om hver dag. Henning forlangte at jeg skulle skrive om dette, og det ble til boka Sammenbruddet, som han også skrev forord til. Mens vi satt der under Sydkorset, spurte han: Hvordan går det med Tron Øgrim? Jeg svarte at Tron ikke var helt frisk, men at han snart skulle fylle seksti år, og at jeg gjerne ville lage en konferanse til ære for ham på Parkteatret. – Gjør det, sa Henning, Tron har vært viktig, ikke bare i Norge, men i hele Skandinavia. Gi meg beskjed, så kommer jeg.
Det ble ingen feiring, for Tron døde. Men Henning kom til Oslo. Han ga meg nok økonomisk støtte til at vi kunne lage Øgrim-seminaret i desember 2007, og han holdt en tale som handlet om Tron og Wergeland, og om hvordan vi kan minnes de døde slik at de fortsatt er med oss.
Henning var sliten og sjuk siste gang vi møttes, men øynene gnistret av entusiasme. Noen dager etter takket han for samtalen i en mail: Tack för att du tog dig tiden att komma ner. Vi satt i våra 2,5 timmar och det var välmatade timmar. Det ger mig ökad livskraft ska du veta.
Nå er altså Henning død, men jeg vil støtte meg på de ordene han sa i talen om Tron:
Vad jag menar är givet. Vi har lärt oss att de dödas röster inte tystnar bara för att de är döda. Vi vet att våra döda vänner fortsätter att vara våra vänner, fortsätter att delta i våra liv, även efter det att vi har stått vid deras gravar och känt den stora sorgen blåsa kallt i våra ansikten.
Pål Steigan
Tolfa
