“Væpna revolusjon” eller fredelig overgang til sosialismen?

0
Erik Plahte
Erik Plahte

Dette er den andre av tre artikler om prinsipprogrammet til Rødt.

I den første artikkelen kritiserte jeg Rødts framstilling av sosialismen og hvorfor sosialismen er nødvendig. Jeg hevda at prinsipprogrammet presenterer et glansbilde av sosialismen uten å gå inn på de reelle og svære problemene som den sosialistiske staten vil møte. Jeg påpekte også store svakheter og feil i beskrivelsen av det kapitalistiske økonomiske systemet og viste at den bryter med Kapitalen av Marx på avgjørende punkter.

Den tredje og siste delen omhandler Rødts «analyse» — retttere sagt, manglende analyse — av verden i dag. Der prøver jeg også å sammenfatte kritikken og trekke noen konklusjoner om programmet og hvordan Rødt ser på sine oppgaver.

Del 2: “Væpna revolusjon” eller fredelig overgang til sosialismen?

Under hvilke forhold og på hvilken måte det er sannsynlig at antikapitalistiske og sosialistiske krefter kan overta makta og innføre et sosialistisk samfunn? Dette er temaet i underavsnittet En demokratisk revolusjon er nødvendig i prinsipprogrammet. Tittelen gjør det klart at Rødt tar klart avstand fra “væpna revolusjon”, noe partiet åpenbart har ment er helt nødvendig siden det blir oppfatta som at sosialismen skal innføres ved et kupp. Men er dette problemet så enkelt, og hva skisserer programmet som alternativ?

I programmet står det:

Det må også skje grunnleggende endringer av det økonomiske systemet – en revolusjon der det store flertallet, overtar samfunnsmakta og styringa. Rødt vil at en slik revolusjon skal være demokratisk forankra og fredelig. Dette krever at flertallet av befolkninga stiller seg bak en slik endring, og at fagbevegelsen og andre store folkelige organisasjoner setter spørsmålet på dagsordenen. Slike bevegelser i folket vil selvsagt komme til uttrykk i politiske aksjoner og kamper, i valg og på annen måte før en slik omveltning, og vil endre den politiske sammensetninga av folkevalgte organer. Denne prosessen kan også føre til opprettelsen av nye demokratiske styringsorganer.Fordi demokratisk forankring er avgjørende, må flertallets oppslutning bekreftes, gjennom demokratiske folkeavstemninger eller frie valg. En demokratisk revolusjon skiller seg fundamentalt fra statskupp.

Her framstilles revolusjonen som like fredelig som sosialismen slik den ble beskrevet foran. Det er vakkert tenkt at “Rødt vil at en slik revolusjon skal være demokratisk forankra og fredelig”, men dette er fullstendig verdensfjernt og usannsynlig, og det er naivt illusjonsmakeri å tro at det vil være opp til Rødt å avgjøre at den skal bli slik.

For de store imperialistmaktene med USA som suveren leder er demokrati bare noe å pynte seg med. I de høyeste økonomiske, politiske og militære sirklene er det ikke demokrati som gjelder. Der er det makta og pengene som rår. De siste tiårene har USA brukt tusenvis av milliarder US$ på kriger mot andre land (og tapt alle, men det er en annen sak) og skapt millioner av flyktninger, borgerkrig, kaos og økonomisk ruin. De store internasjonale monopolkonsernene utbytter arbeidskrafta i fattige land uten hemninger og med null respekt for demokrati og faglige rettigheter. NSA overvåker alle. Politikerne i USA og EU planlegger (så godt de kan i det skjulte) investeringsavtaler som TTIP, TISA og TTP (Trans-Pacific Partnership) som vil gi internasjonale konsern større makt på bekostning av politiske myndigheter. Som det har blitt dokumentert på steigan.no mange ganger, sitter en håndfull finansinstitusjoner i USA og UK med dominerende kontroll over alle de største konsernene i alle viktige bransjer: energi, olje og gass, rustningsindustri, flyselskap, media, matvareforsyning, merkevarer, bank og finans. Nylig godtok de fire amerikanske storbankene Citigroup, Barclays, JP Morgan Chase, Royal Bank of Scotland og UBS bøter på 5,4 milliarder US$ for å ha drevet kartellvirksomhet for å manipulere valutamarkedet. Korrupsjon og lobbyvirksomhet er utbredt. Milliarder undras beskatning i skatteparadis.

Og hva med Norge? Vi bor i et av verdens rikeste land med viktige naturressurser som olje, gass, vannkraft, fiske og avansert industri. Oljefondet er verdens største statlige investeringsfond med interesser i og kontroll over tusenvis av utenlandske og internasjonale konsern. Utenlandske kapitalkrefter har store investeringer i norsk industri. Norge er en viktig partner i Nato, blant de mest lojale til USA, ligger strategisk viktig til på nordflanken og vil etterhvert som F-35 kommer, gi enda viktigere bidrag til Natos militære slagkraft. «Den jobben Norge gjør i Nord-Norge er viktig for Norge, men den er også viktig for hele alliansen. Jeg vil også takke Ine [Eriksen Søreide] og Norge for det betydelige bidraget Norge gir til Nato», sa Stoltenberg da han besøkte gigantøvelsen Arctic Challenge Exercise i begynnelsen av juni.

Og så skulle altså disse internasjonale kapitalkreftene sitte pent og rolig og se på at en sosialistisk bevegelse i Norge vokser seg sterkere og sterkere og til slutt overtar makta og kontrollen over disse ressursene på demokratisk vis, uten å gripe inn? Det ville i så fall være en verdenshistorisk sensasjon uten sidestykke. Lenge før det blir snakk om å utfordre den rådende makta med sikte på å styrte eller avsette den, vil de ha tatt i bruk udemokratiske makt- og voldsmidler. Det har vi sett i mange andre vestlige land, og det er ingen grunn til å tro at når det kommer til stykket, er den norske politiske og økonomiske eliten noe annerledes. Til det er den altfor integrert i den vestlige, overnasjonale kapitalen. Jo sterkere denne integrasjonen blir, desto større interesser vil utenlandske kapitalkrefter ha av å bevare de nåværende maktstrukturene i Norge.

NixonKissinger2

Richard Nixon og Henry Kissinger støtta aktivt kuppet mot Chiles demokratisk valgte president Salvador Allende i 1973.

Det er i det hele tatt utenkelig at en sosialistisk bevegelse ville kunne komme i nærheten av å vinne et flertall i befolkninga uten at det ville komme reaksjoner og mottiltak. Helt vanlige lover kan utformes eller håndheves slik at de spesielt rammer radikale og venstreorienterte organisasjoner og bevegelser. Om ikke det er nok, gir Beredskapsloven (se også her) som trer i kraft «når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare», regjeringa vide fullmakter til å sette demokratiske rettigheter til side. De fleste andre land i Vesten har vedtatt tilsvarende lover. Nylig ble en lov som innskrenker retten til å demonstrere vedtatt i Spania. En sosialistisk bevegelse vil bare bli tillatt vokse seg så sterk i en situasjon der makta til den internasjonale kapitalen forvitrer og ikke lenger makter å holde de radikale og revolusjonære bevegelsene i sjakk. Det kan være en eller annen form for krise, økonomisk sammenbrudd (jf. Hellas), matmangel, en dødelig epidemi, klimakatastrofe eller omfattende naturkatastrofe (f.eks. et enormt vulkanutbrudd som påvirker været over hele kloden), en landsomfattende protestbevegelse med streiker, blokader og demonstrasjoner, eller krig.

Se på Hellas. Landet er i realiteten konkurs på grunn av storbankenes enorme tap etter mislykte investeringer som den vanlige greker nå tvinges av IMF, EU og Den europeiske sentralbanken (Troikaen) til å dekke. Arbeidsledigheten er skyhøy, den sosiale tryggheten forvitrer. Fattigdomen brer seg. For å dekke renter på lån tvinges staten til å selge offentlig infrastruktur på billigsalg. Men likevel holder Syriza fast ved euroen og vil ikke trekke Hellas ut av EU. Hvor mye verre må det bli før massebevegelsen i det hele tatt tenker på å ta makta i egne hender? Det er ingen grunn til å tro at det i en normal politisk situasjon vil være flertall for en revolusjonær omveltning av statsstyre og maktforhold, med all den usikkerheten, dramatikken, volden, politiske uroen, rettsløshet (i en periode), kanskje borgerkrig, militær intervensjon, økonomisk blokade, m.m. det vil medføre. Først den dagen det blir klart for de store massene at deres grunnleggende krav og behov ikke lar seg innfri innafor det rådende systemet (som da trolig ikke lenger fungerer), vil det være realistisk å stille systemovergripende krav og opprette nye maktorgan som tar sikte på å løse de presserende problemene for folk. Det vil være en situasjon der så konkrete krav som arbeid og politisk frihet og å dekke grunnleggende materielle behov som mat, klær, energi, bolig, og helsetjenester blir systemovergripende og ikke lar seg innfri uten et radikalt regimeskifte.

Tilsammen tilsier dette at en situasjon der sosialismen virkelig settes på dagsorden, ikke vil likne mye på det fredelige parlamentariske demokratiet vi har i dag, med frie valg, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet, rettssikkerhet, politisk stabilitet, høy levestandard og trygge livsvilkår. Men prinsipprogrammet forutsetter at revolusjonen skal skje innen ramma av demokratiske organer der flertallet rår, som en helt vanlig demokratisk prosess innafor ramma av det borgerlige, parlamentariske systemet. Det er helt urealistisk.

Det er også fullstendig urealistisk at den ene dagen er det et normalt borgerlig-demokratisk samfunn à la det vi har i dag, og dagen etter en sosialisme slik den er beskrevet i programmet. Det er overveiende sannsynlig at selv etter at en sosialistisk bevegelse har klart å tilrive seg den politiske makta, vil det være en lang overgangsperiode der det er mange rester fra de tidligere maktforholdene som det ikke har vært tid til eller styrke til å gjøre noe med. Om det da er sosialisme eller kapitalisme kan være vanskelig å avgjøre.

Direkte underlig blir det når “Rødt mener det er mange erfaringer som tilsier at motkreftene ikke vil akseptere en folkelig og demokratisk maktovertakelse, men vil bruke uakseptable midler for å stanse denne” (min utheving), altså hindre de revolusjonære kreftene i å overta makta. Det ligger underforstått at det fins midler det ville være akseptablelt å bruke. Men programmet forutsetter jo at en revolusjon skal være  «demokratisk forankra og fredelig” og at “flertallet av befolkninga stiller seg bak en slik endring”. Hvis det er slik, er ingen midler akseptable, siden de vil ta sikte på å undergrave eller kvele en demokratisk flertallsbevegelse.

En revolusjon vil ikke være “lovlig”. Det vil garantert styresmaktene ha sørga for. “Tvers igjennon lov til seier”, er en gammel parole. Revolusjonen, eller omveltinga, kan bare skje når det gamle regimet ikke lenger er i stand til å håndheve loven. Da gjelder det for de revolusjonære kreftene å erobre kommandohøydene som det er av avgjørende betydning å skaffe seg kontroll over den dagen det nåværende statsstyret bryter sammen. Noen stikkord: Bank, finans, forsikring, pengevesenet. Politi og forsvar, rettsapparatet. Radio, TV, telefon og internett. Grensekontroll. Distribusjon og forsyning for elektrisitet, vann og avløp, viktige råvarer, mat, drivstoff. Sikre at infrastrukturen fortsetter å fungere: tog, datanett. Det virker ikke som Rødt har grep om de konkrete problemene i det hele tatt.

Det burde være et tankekors at de revolusjonene som lyktes i å innføre noe som kanskje likna på sosialisme — i Russland, Kina og Cuba — faktisk skjedde med våpen i hånd. Men ikke bare med våpen. Chris Slee fra det australske partiet Socialist Alliance skriver i en grundig analyse av revolusjonen i Cuba:

I virkeligheten spilte «kampene til arbeiderklassen» en vesentlig rolle i den kubanske revolusjonen. Arbeidere, bønder og studenter spilte en aktiv rolle før, under og etter opprøret som knuste diktaturet til Batista i januar 1959. Regimet ble ikke velta bare på grunn av noen geriljakrigere som marsjerte inn i byene. Fidel Castro erklærte en generalstreik som utvikla seg til et masseopprør i de første dagene i januar 1959. De etterfølgende endringene i eiendomsforholdene [nasjonalisering av amerikansk-eid industri, jordreform  m.m., min merknad] skjedde takket være de fortsatte kampene til arbeiderne og bøndene.

Castro Santa Clara  1959-2

    Frigjøringshæren rykker inn i den cubanske byen Santa Clara i januar 1959. Foto: Burt Glinn

I Chile skjedde det mer fredelig og i Rødts ånd, men det gikk som kjent ikke så bra særlig lenge.

Disse kritiske kommentarene innebærer ikke at jeg vil gjenopplive den feilaktige og skadelige parolen om “væpna revolusjon”. (Mer om det i den tredje delen.) Poenget mitt er at de som mener det er riktig å ta kampen for et annet samfunn når situasjonen er blitt tilstrekkelig kritisk, må stikke fingeren i jorda og være realistiske om hvilke problemer de vil stå overfor og mottiltak de vil møte. Den realismen mangler i prinsipprogrammet. Det er ikke så rart. Når kapitlet om verden i dag kommer etter kapitlene om sosialisme og revolusjon, kan jo ikke de siste være basert på en konkret analyse av verden og historiske erfaringer.

Nå hadde det nok ikke hjulpet stort bare å snu om på rekkefølgen. For som jeg skal vise i den tredje og siste delen av denne artikkelserien, gir ikke Kap. 3 Kapitalismen må avskaffes noe grunnlag for bedre vurderinger. For dette kapitlet svikter fullstendig når det gjelder å oppfylle det Lenin kalte marxismens levende sjel: en konkret analyse av de konkrete forholdene.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.