Partiene danser opp og ned på partibarometrene. Bare ett parti står fjellstøtt og lar seg ikke rive med av tilfeldige stemningsbølger, uansett hva som skjer. Siden 1987 har Rødt og forløperen Rød Valgallianse pendla mellom 0.8 og 2.1 prosent av stemmene i stortings- og kommunevalgene. Intet annet parti, kanskje med unntak av NKP, kan vise til en tilsvarende stabilitet. Ikke engang i den perioden SV gikk tilbake fra 12-13% i 2001 og 2003 til bare 3.8% på siste partibarometer etter kraftig høyredreining, lyktes det Rødt å fange opp noe av medlemsflukten. Hvorfor ikke? I stedet for å søke etter alle mulig forklaringer og så forkaste dem etter tur, går jeg rett på der jeg mener hovedproblemet ligger: Prinsipprogrammet og de linjene det gir uttrykk for.
Hva er et program egentlig? Ifølge Store norske leksikon er “det retningslinjer for et foretak, for et politisk partis virksomhet el.l.”. En rimelig disposisjon for et partiprogram vil da være å starte med å beskrive utgangspunktet, nemlig dagens virkelighet, så trekke opp partiets prioriteringer og mål, og til slutt beskrive midler, metoder og tiltak for realisere dem. Prinsipprogrammet er ikke bygd opp slik. Etter et kort innledende kapittel Hvorfor vil vi ha en ny verden? fortsetter det med en lang beskrivelse av sosialismen (Kap. 2 Hvorfor sosialisme?). Først i det tredje kapitlet (Kapitalismen må avskaffes) kommer en beskrivelse av det kapitalistiske systemet. Programmet avsluttes med Kap 4 Kreftene for forandring. Jeg tror ikke denne rekkefølgen er tilfeldig. Det kommer jeg tilbake til helt på slutten av artikkelen.
Programmet ble vedtatt på Rødts 3. landsmøte i mai 2010. Kapittel 2 — Hvorfor sosialisme? — ble nyskrevet og vedtatt på landsmøtet i mai 2014 etter omfattende diskusjoner. Jeg spør meg sjøl hvilken betydning det er ment å ha og hvilken betydning det kan ha. Det første er vanskelig å svare på, det må i tilfelle de som har vedtatt det, si noe om. Det siste er lettere: etter mitt syn knapt noen praktisk betydning i det hele tatt. Hvorfor ikke? Det er verken propagandistisk eller agitatorisk. Det gir ingen konkret og dekkende beskrivelse av verden i dag. Det er allment, upresist, ikke konkret, utopisk, sjablongmessig, dogmatisk og fullt av floskler, mange steder feilaktig, føles irrelevant. Det har heller ingen agitatorisk kraft. Om det er til internt bruk, gir det ingen konkrete anvisninger for politikken. Om det er til bruk for andre som lurer på hva Rødt står for, fungerer det dårlig eller ikke i det hele tatt til å overbevise om at Rødt har den beste beskrivelsen og analysen av situasjonen i verden og Norge i dag, og derfor er verdt å stemme på eller melde seg inn i.
Det er neppe mange utafor partiet som leser det. Det er altfor langt, over 5 500 ord. Partimedlemmene leser det vel heller ikke for å finne ut hva de skal mene om grunnleggende spørsmål. Jeg tror det heller er slik at programmet er uttrykk for hvordan de ledende kadrene i partiet tenker, og at det derfor kan tjene som en inngangsport til hvordan de ser på seg sjøl og partiet. Dersom det er riktig, forklarer det kanskje hvorfor Rødt aldri kommer seg ut av bakevja (på landsbasis, det fins jo unntak i noen kommuner).
På grunn av lengden er denne kritikken delt i tre deler. I denne første delen tar jeg for meg Rødts oppfatning av sosialismen.
Det vanskelige spørsmålet om «væpna revolusjon» eller fredelig overgang til sosialismen er temaet for den andre delen.
Den tredje og siste delen omhandler Rødts «analyse» av verden i dag. Jeg skriver «analyse» siden programmet knapt inneholder noen analyse i det hele tatt. Til slutt prøver jeg å sammenfatte kritikken og trekke noen konklusjoner om programmet og hvordan Rødt ser på sine oppgaver.
Del 1: Sosialismen ifølge Rødt
Hvorfor sosialisme?
Det første kapitlet, Hvorfor vi vil ha en ny verden, er kort, knapt én side. Det slår korrekt fast at det haster med å bli kvitt kapitalismen. Men hvorfor? Jo fordi “et lite mindretall eier produksjonsmidlene, utbytter de som skaper verdiene og ødelegger livsgrunnlaget for framtidige generasjoner for å bygge opp sin egen rikdom og makt”.
At det eksisterende kapitalistiske systemet «ødelegger livsgrunnlaget for framtidige generasjoner» og at denne trusselen blir stadig mer overhengende, er grundig dokumentert og underbygd av omfattende forskning (se f.eks. her). Det er ingen rimelig tvil om at det haster. Men resten av setninga holder ikke. Det er sant at «et lite mindretall eier produksjonsmidlene» og at de «utbytter de som skaper verdiene …». Men gjør de det «for å bygge opp sin egen rikdom og makt»? Her framstilles kapitalistenes ønske om «å bygge opp sin egen rikdom og makt» som drivkrafta og målet, og å utbytte dem som skaper verdiene som middelet.
Når en uttrykker seg slik, havner en farlig nær Pikettys løsning på problemene i dagens kapitalisme, en global formueskatt for å minske de store og økende økonomiske ulikhetene. Enda verre blir det i neste kapittel:
De siste århundrene er det innført demokratiske institusjoner, allmenn stemmerett og begrensa velferdsstater. Til tross for dette har kapitalistene sørget for at økonomien i hovedsak har forblitt demokrati-fri sone.
«Er det innført…»? Jammen er borgerskapet snille! Men i hvor stor del av verden er det slik? Og er det ikke langvarige og harde kamper som ligger bak de rettighetene folk har tilkjempa seg og som stadig må forsvares? Se bare på hvordan demokratiet i Hellas blir overkjørt av Troikaen. Praktisk talt alle land i Europa har følt fascismen på kroppen.
Økonomien er ikke «i hovedsak» demokrati-fri sone. Der hersker det intet demokrati i det hele tatt. Kapitaleierne har kommandoen. Kapitalen i Vest-Europa og USA er ekstremt monopolisert, noe som er dokumentert en rekke ganger i denne bloggen, seinest her. En tallmessig mikroskopisk liten gruppe rår over tusenvis av millarder dollar. Og dette er ikke noe kapitalistene har «sørget for». Det er ikke et valg de har gjort, en bevisst politikk. Det er selve det kapitalistiske systemet som er slik.
Kapitalen, hovedverket til Marx, viser jo at målet for den kapitalistiske produksjonsprosessen er å forvandle penger til mere penger. Mere penger må så forvandles til enda mere penger. En produksjon som ikke gir profitt (i det lange løp), er uten interesse for kapitalisten. Klarer han ikke å henge med, er han uansett snart ute av dansen. Det er denne tvangen som gjør at kapitalforholdet — merverdiproduksjonen, utbyttinga — må opprettholdes og blir opprettholdt, ikke at kapitalistene er noen griske mennesker som kynisk og rått utbytter andre til egen fordel for «å bygge opp sin egen rikdom og makt». I forordet til den første utgava av Kapitalen skreiv Marx:
Jeg framstiller ikke på noen måte skikkelsene til kapitalisten og grunneieren i noe rosenrødt skjær. Men her dreier det seg bare om personer i den grad de er personifiseringer av økonomiske kategorier, bærere av bestemte klasseforhold og interesser. (…) I mindre grad enn noen andre gjør dette standpunktet den enkelte ansvarlig for forhold han sjøl er et sosialt produkt av, uansett hvor mye han subjektivt kan heve seg over disse forholdene.
Karl Marx i 1867, da første utgave av Das Kapital kom ut. Den norske oversettelsen (Forlaget Oktober, 1983) er fortsatt i salg.
Noen vil kanskje synes at jeg driver flisespikkeri. Tanken har åpenbart vært å skrive enkelt og populært. Vel og bra. Men i likhet med mange andre påstander i programmet er disse jeg har sitert, uvitenskapelige og upresise, noe som burde vært helt unødvendig. Det går an å uttrykke seg enkelt og dessuten riktig. Kapitalen er et vitenskapelig verk, ikke moralsk synsing. Det hadde vært lurt å bygge på den.
I innledningskapitlet støter vi også på den første floskelen: “Kapitalismen har overlevd seg selv.” At noe har overlevd seg selv, betyr i vanlig tale at det står for fall, at det så å si bare er å vippe det av pinnen, så vil det med nødvendigvis bli erstatta av noe annet. Å hevde dette om kapitalismen tror jeg er grunnleggende feilaktig. Standpunktet kan kanskje spores tilbake til Stalins Den dialektiske og historiske materialismen som gikk langt i å hevde at kapitalismen med lovmessig nødvendighet vil bli avløst av sosialisme.
Her må vi skille mellom på den ene sida kapitalisme som en karakteristikk av ethvert økonomisk system basert på lønnsarbeid, privat eiendomsrett til produksjonsmidlene og til overskuddet fra produksjonen i form av merverdi, og på den andre sida det nåværende økonomiske og politiske systemet som er en bestemt realisering av kapitalisme. Det kan med en viss rett hevdes at det nåværende økonomiske systemet står for fall. Men det er ikke sikkert at det blir avløst av et sosialistisk system eller at ikke kapitalismen kan gjenoppstå i en annen form etter en eller annen omfattende krise: en klimakrise, verdenkrig, kjernefysisk ragnarokk, fullstendig økonomisk og politisk sammenbrudd eller en enorm naturkatastrofe med globale virkninger. En slik omfattende katastrofe kan innebære sjansen til å innføre en form for sosialisme, men den kan også føre til et tilbakefall til barbari, despoti, et klansamfunn — eller et nytt kapitalistisk samfunnssystem med andre dominerende krefter.
Påstanden at “kapitalismen har overlevd seg selv” tilslører slike problemer, og programmet hopper over dem. Det er neppe tilfeldig at det neste, og største, kapitlet i programmet er Hvorfor sosialisme?. Men tittelen på kapitlet er lite dekkende for innholdet. Mesteparten av det er en lang beskrivelse av hvordan Rødt ser for seg et sosialistisk Norge.
Hva er sosialisme ifølge Rødt?
Jeg siterer programmet:
Poenget med sosialisme er å avskaffe utbyttinga, slik at hovedmålet med den enkeltes arbeid ikke er å øke kapitalen til eierne. Gjennom dette kan det skapes et friere og bedre samfunn for folk flest. For at vi skal komme dit, må de store linjene i produksjonen styres av planer som har et langsiktig perspektiv. I et sosialistisk samfunn er privat eie av de viktigste produksjonsmidlene avskaffa. Både privat eie av produksjonsmidler og markeder vil kunne eksistere på mindre prioriterte områder. (…)
I et sosialistisk samfunn vil det være demokratisk styre over alle viktige samfunnsfelt, også økonomien. Makt skal ikke være konsentrert hos noen få, og profitt skal ikke være hovedmålet. Arbeiderklassen, den største samfunnsklassen, som før var uten makt over produksjonen, vil være i en helt annen og sterkere politisk posisjon. Sammen med sine allierte vil arbeiderklassen utgjøre det store flertallet og ha makta over alle viktige samfunnsområder.
I denne glansbildeframstillinga av sosialismen er det noe som mangler. Er ikke et sosialistisk samfunn også et klassesamfunn? Vil det ikke fortsatt være klassekamp? I Rødts sosialisme er den nesten helt borte. Istedet kan man konsentrere kreftene om å “forholde oss til grensene naturen setter, og hindre at økonomien trår over disse”, “godene vi har, må omfordeles rettferdig”, “redusere arbeidstida vår og få mer fritid til å være sammen med familie, kjæreste og venner”, sørge for at “rutineprega, manuelt eller belastende arbeid (…) fordeles jevnere i befolkninga”, og andre ideelle mål.
Denne sosialismen likner mer på et kommunistisk samfunnder det ikke lenger fins klasser og klassekamp. Men “sosialismen er ikke et teselskap”, som Mao sa. Vi må regne med at i lang tid etter at det har skjedd et maktskifte der makta har gått over i hendene på partier og organisasjoner som er mer eller mindre sosialistiske, vil det være skarp klassekamp. Og da mener jeg skarp. Sannsynligvis vil det fortsatt eksistere sterke og innflytelsesrike krefter med gode internasjonale kontakter som med legale og illegale midler, propaganda og agitasjon, vold, terrorisme og utenlandsk aggresjon og innblanding vil prøve å gjeninnføre det gamle styret. Det fins et arsenal av metoder som er utprøvd i andre land: plante agenter og spioner, spre falsk informasjon og undergravende propaganda, m.m., eller rett og slett militær intervensjon, slik Sovjet ble utsatt for de første årene etter revolusjonen. Fascistiske bander, dødsskvadroner og agenter vil drive terror og få ledende personer til å “forsvinne” eller dø på mystisk vis. Reaksjonære tjenestemenn og byråkrater som sitter i sine posisjoner fra det gamle styret og som den nye staten vil være avhengig av i lang tid, vil kunne motarbeide og sabotere offentlige beslutninger og tiltak. Andre imperialistmakter vil blande seg inn og støtte tilsynelatende demokratiske organisasjoner som jobber for å mobilisere folk mot det nye styret.
Alt dette har vi sett i andre land der progressive partier har overtatt regjeringsmakta eller der det fins sterke, progressive bevegelser og organisasjoner. Vi ser noe av det i Hellas i dag, enda Syriza langt ifra er et revolusjonært parti og sosialismen ikke engang står på dagsorden.
Arbeiderklassen vil også omfatte lite klassebevisste grupper som lett kan la seg besnære av populistiske og ultra-høyre partier som agiterer for lettvinte løsninger på de svære samfunnsmessige problemene som med sikkerhet vil finnes i tida før og etter en revolusjonær omveltning. Det tok for eksempel under 14 år fra revolusjonen i Tyskland i november 1918 til arbeidere i store skarer stemte på nazistene i riksdagsvalget i 1932.
Det er helt andre utfordringer de nye sosialistiske makthaverne vil stå overfor enn å innføre denne drømmeverdenen som programmet skisserer. Også blant dem som ikke vil tilbake til det gamle samfunnet, vil det ganske sikkert stå skarpe konflikter om veien videre. Arbeiderklassen vil måtte alliere seg med andre krefter, f.eks. bønder og sjølstendige håndverkere, funksjonærer, akademikere og intellektuelle, som vil ha helt andre oppfatninger om hvordan samfunnet skal organiseres og styres. Kanskje vil kravet om et utvida demokrati stå i motsetning til behovet for å undertrykke de kreftene som vil bruke de demokratiske frihetene til å undergrave makta til de antikapitalistiske kreftene — slik USA har brukt de såkalte “fargerevolusjonene” — for å skape det kaoset som gir imperialistmakter påskudd til å gripe inn og so gir nyliberalistiske eller fascistiske krefter sjansen til å gripe makta.
Folks oppfatning om hva et sosialistisk samfunn er, er prega av de ikke særlig positive erfaringene fra Sovjet og andre land som har hevda eller hevder de er sosialistiske. Dette drømmesamfunnet som programmet skisserer, er ikke troverdig, og vil neppe overbevise noen om hvor fortreffelig sosialismen er. For det er ikke slik den kommer til å være, iallfall ikke på lang, lang tid.
Samtidig som den sosialistiske regjeringa og den revolusjonære massebevegelsen den må støtte seg på, skal innfri løfter om å rette på de forholdene som gjorde situasjonen uutholdelig under det gamle styret, innføre et reelt økonomisk og politisk demokrati, ytringsfrihet, sikre at infrastrukturen fungerer slik at folks grunnleggende materielle behov blir dekt, må den også takle alle disse utfordingene jeg har skissert og som programmet ikke nevner med et ord. Ingen liten oppgave! Hvordan kan et sosialistisk parti og en sosialistisk regjering klare det? Uten å ha en omfattende, tallmessig stor, politisk bevisst og aktiv massebevegelse i ryggen vil det være umulig. Det er en slik massebevegelse som er en forutsetning for at det kan lykkes å overta makta og dessuten hindre at den spirende sosialismen ender i et blodbad eller et fascistisk diktatur. Men dette står det knapt noen ting om i programmet.
Jeg tror at det dessverre ikke er tilfeldig at dette viktige poenget mangler. Den tråden vil jeg følge opp i den andre og tredje delen.
Kilder
Karl Marx. Kapitalen, første bok, del 1. Forlaget Oktober. Oslo 1983, s. 10.
Josef Stalin. Den dialektiske og historiske materialismen. Sosialistisk Opplysningsråd. Oslo 1970.