Lær meg å drømme så det monner

20
Theodor Kittelsen, Soria Moria slott, 1900

Dette er et gjesteblogginnlegg der jeg har invitert inn en opponent, nemlig Achsel Ford, for å utfordre mitt syn på framtida. Ford tar opp viktige spørsmål, og jeg tenker å svare ham om ikke så lenge. Og jeg håper at dette kan gi støtet til en debatt her på steigan.no.


 

Gjesteinnlegg av Achsel Ford, misantrop og djevelens advokat

«A winner is a dreamer who never gives up,» er denne bloggens (i det følgende kalt «avisens») motto. Å, jasså. Vi er der, ja. Akkurat.

Nedenstående er en på oppfordring omarbeidet versjon av det som opprinnelig var en kommentar og et hjertsukk under en artikkel eller to av avisprodusent Pål Steigan, og replikk til en påfølgende kommentar av Johan Nygaard. Originalartiklenes temaer skal i denne sammenheng få hvile, men jeg vil starte med å sitere de to brave skribenter, da de begge uttrykker nettopp den ukuelige optimismen som er dette innleggets tema. Deres sitater er derfor et utmerket utgangspunkt.

Theodor Kittelsen, Soria Moria slott, 1900
Theodor Kittelsen, Soria Moria slott, 1900

Nygaard skriver:

«I tidens fylde vil vi befri oss fra den stedsuavhengig finanskapitalismens herjinger, og først da kan en tilgivelse og forsoningsprosess, og en langsom og tidkrevende rehabilitering av samfunnene i Midt-Østen begynne. Men hvor lang tid det tar før fornuften seirer kan vi ikke vite i dag. Det eneste vi med sikkerhet kan forutse, er at dette vil bli enda mye mer grusomt og brutalt før vi endelig lærer.»

Steigan skriver i et av sine egne innlegg her i (den for øvrig utmerkede) avisen sin at:

«På et tidspunkt vil privateiendom til ressurser og produksjonsmidler framstå som like absurd som ideen om at et menneske kan eie et annet.»

Begge tar altså som utgangspunkt at tingenes tilstand historisk sett har vært og er urettferdig og grusom, men at det en dag vil ordne seg. Menneskene vil lære.

 

Hvor kommer denne optimismen mot alle odds fra? Kan noen gi ett eksempel på at det er noe som helst som tyder på at menneskeheten lærer?

Begge de siterte er oppegående, beleste, reflekterte og svært skriveføre personer. Det samme kan åpenbart sies om mange av avisens faste lesere/ kommentatorer. Med presisjon og språklig kraft påpekes her kontinuerlig mange av de bakenforliggende politiske, historiske og psykologiske årsaker til de utallige dype kriser vår slekt står i. Til halsen, sammen med planter og dyr, får jeg nesten legge til.

Løgn, bedrageri, drap, tortur og splitt & hersk er spillereglene, uinnskrenket makt og rikdom er målet. Det hele er gjødslet med gjensidig manglende forståelse av og kunnskap om «de andres» situasjon, kultur og historie.

Dette, kombinert med f.eks. humanbiolog Terje Bongards påpekning av menneskets evolusjonsbetingede manglende evne til empati, solidaritet og ansvarlighet (i praksis og inn til beinet) overfor det og dem som befinner seg utenfor den nære flokken, og dette i en verden der det faktisk er for sent å tillate seg la være å tenke globalt (sorry, men det toget har virkelig gått, folkens!), dette er det vi har. Dette er akkurat så langt vi har kommet med de egenskapene som bor i oss.

Det er mange her som åpenbart deler en grunnleggende optimisme på vegne av en helt annen og mer rettferdig og bærekraftig fremtid. Den tilsynelatende ukuelige optimismen og troen på at det onde vil gå over nærmest av seg selv som et resultat av en generell oppvåkning, eller som et resultat av ytterligere lidelse, eller begge deler, synes for undertegnede derimot som et tankemessig fremmedelement uten rot i noe annet enn fantasien og drømmeres drømmer. Det er et umulig mentalt kvantesprang, og hva man ofte kaller intellektuell uredelighet, når man nekter å trekke den eneste logiske konklusjonen ut av erfaringen; vi lærer ikke. De som forstår, og som kunne være villig til en viss forsakelse for et godt formål, forstår. Men de er få og maktesløse. De som faktisk har makt forstår også, men de vil ikke. Og alle de andre er som kveg med ulik status og varierende privilegier, eller ingen. Det synes merkelig at ikke dette i kombinasjon med optimisme fører til plagsom kognitiv dissonans.

 

Så, igjen: Hvor er argumentene, sannsynlighetsberegningen, den erfaringsbaserte kunnskapen som gir grunnlag for en slik optimisme mot alle odds?

Eller er den i bunn og grunn kun en form for irrasjonell, religiøs tro uten noen annen funksjon enn å gjøre tenkende og følsomme mennesker i stand til å orke å leve en dag til?

Er dette denne avisens egentlige hensikt; å være et tilfluktssted for folk som vet bedre, men har flyttet inn i et luftslott av ubegrunnet håp og intellektuell kortslutning som en personlig overlevelsesstrategi?

Er hele poenget bare en lek med å overgå hverandre i brilliante analyser mens verden går sin skjeve gang mot stupet?

Er jeg kanskje bare et systemlojalt og korrupt troll som forsøker å klemme den siste lufta ut av folks håp om en bedre verden, slik at de skal slutte å kjempe kampen?

Nei, for svarte. Virkelig ikke. Jeg kommer hit hver dag for kunnskap, inspirasjon og håp om konstruktive samhandlingsstrategier. Jeg finner dóg mest de nevnte brilliante analyser som i detalj beskriver hvorfor og hvordan sic transit gloria mundi. Og det er jo ikke spesielt merkelig, all den tid det kun er dette det faktisk er mulig å skrive noe særlig fornuftig eller presist om.

Men av og til, akkurat når man synes man har fått et godt tankemessig grep om en uendelig håpløs verden, kommer altså denne optimistiske tvangstanken deres som lyn fra skyfri himmel inn i en ellers befriende klarsynt boble. Den er jo litt herlig da, men det reneste tøv, dessverre.

Når jeg spør hvor i alle dager den kommer fra, er det ikke bare for å blande bitre urter i begeret. Det er fordi jeg selv nærer et (antakelig like irrasjonelt) sterkt ønske om selv å kunne ta del i denne optimismen, mens all informasjon jeg klarer å tro på stort sett bare gir grunnlag for dystopisk pessimisme. Så, medmindre det hele bare er et underforstått tenkt, alternativt, men dessverre ikke-eksisterende premiss, lagt for at det i det hele tatt skal gi mening å skrive eller lese noe som helst mer – her eller andre steder, ville jeg satt stor pris på å bli innviet i optimismens okkulte hemmeligheter. Dere kan jo skrive så det gnistrer nesten alle sammen, så hvorfor ikke ta utfordringen det er å skulle forsøke å argumentere rasjonelt for denne optimismen, slik at en misantropisk anlagt amatør kan forstå den?

 

Showet er fremdeles like dårlig, scenen er der nede og vi er her oppe, og manusforfatter og regissør etterlot skuespillerne et halebitende manus de må spille ut om og om igjen. Vår rolle er å sitte på balkong, lage pipekonsert, bue og kaste sjokoladepapir ned i salen.

Eller er det mer? Spytt ut! Ingen grunn til å forsake muligheten til å hanke inn noen allierte sjeler i kampen for vår fremtid bare fordi enkelte av oss må ha det inn med teskje hva som egentlig er planen. Hvis det er noe kjøtt på de tilsynelatende godt skrapte optimistbeina, er jeg sikker på at noen her er i stand til å sette ord på det.

Minner for ordens skyld om at fienden, alt i følge min fortolkning av informasjon fra f.eks. nettopp herværende avis, er tungt bevæpnet, aggressiv, brutal, hensynsløs, psykopatisk, vant til å få det som han vil, kunnskapsrik inntil det intime om oss alle, fatalistisk innstilt, har rimelig grei kontroll på massemediene, pengene og naturressursene, og er alliert med hele verdens samlede dumskap og frykt. Informasjon jeg som sådan ikke ser noen grunn til å tvile på, vil jeg understreke. Hundre prosent ny eller original er nok denne forståelsen dessverre heller ikke.

Og i følge samme avis har vi, ikke minst i et klima-, ressurs- og/ eller atomkrigsperspektiv, kanskje veldig, veldig dårlig tid nå.

Optimismebaserte forslag som tar mindre enn tusen år å realisere uten bruk av flaks eller juks vil derfor være spesielt kjærkomne.

 

På forhånd takk.

Sånn, nå er det i hvert fall sagt. Nå gleder jeg meg stort til å retorisk sables ned av avisens produsent og redaktør Pål Steigan, av Johan Nygaard, og forhåpentligvis mange andre av dere smarte og optimistiske drømmere som nekter å gi opp. For det ville være for jævlig om misantropen skulle gis rett uten kamp. Sånn kan vi pokker ikke ha det. I verdens rikeste land. Makan.

 

Ps:

Respondenter som i sin argumentasjon, i noen som helst kontekst, har tenkt å benytte begrepet «kommunisme», uavhengig av versjonsnummer, bes legge hjernen i bløt, koke den eller hva som nå skal til for å komme opp med et nytt og bedre navn. «Kommunisme» er dessverre til de grader diskreditert, dradd gjennom søla av mislykkede totalitære prosjekter og vestlig propaganda, samt enkelte profilerte hjemlige representanters lett sviktende ungdommelige dømmekraft på 60- og 70-tallet, og derfor gjort såpass ubrukelig som retorisk verktøy på ubestemt tid at det omtrent bare er her inne ordet ikke vekker dyp skepsis eller pur forakt. Finn på noe bedre. Både Karl og Groucho Marx roterer i sine graver, førstnevnte av fortvilelse, sistnevnte av latter.

 

Pps:

Legg til min egen og mange meningsfellers tendens til å gjøre det klinkende klart for dem som gidder å høre på at vi ofte tydeligvis betrakter godtfolk nettopp som kveg som ikke forstår sitt eget beste, eller også er lurt trill rundt og må avlæres masse svada før de blir i stand til å tenke, og man har muligens noe av forklaringen på hvorfor det er littegrann vanskelig å få med seg folk. Men hva f*** skal man si, da? De kveger jo så innmari noen ganger. Denne utilsiktet nedlatende uvanen er uansett et elendig utgangspunkt for høsting av sjeler for saken, hva enn den nå er, og et slikt standpunkt bør man derfor, i motsetning til undertegnede, antakelig ha vett nok til å holde for seg sjøl. Hvis det er noe i disse optimistgreiene burde det være mulig å oppdra unga uten å minne dem på hvor dumme de er hele tiden, for å si det sånn. Jeg merker at jeg blir rimelig sur på massemedienes korrupte lakeier nå. Mye av nøkkelen ligger der. Steigans kongstanke om revolusjonær TV-stasjon/ nyhetskanal på nettet må gjennomføres nå. Jeg blir gjerne med og har noe å bidra med, det er jeg helt sikker på. Men først må dere lære meg å drømme så det monner, for det her går jo bare lukt åt skogen, og det i seg selv gidder vi vel ikke lage mer dritt-TV om?

Kjør debatt, for svarte.

Finnes det fnugg av grunnlag for optimisme, forstått som annet enn eskapisme? Hvorfor?

Dersom, hvis, såfremt, i fall og rent hypotetisk foregående spørsmål hadde kunnet bli besvart positivt med den minste grad av troverdighet, hva ville da planen (samhandlingsalternativet) på kort og mellomlang sikt vært?

A long stretch, akkurat det premisset selvfølgelig, men jeg føler meg spesielt raus og positiv i dag.

 

KampanjeStøtt oss

20 KOMMENTARER

  1. Hei!

    Løsninga er enkel, det er å organisere samfunnet slik at vi dyrker fram det beste i mennesket:

    «Framtida er usikker og svært sannsynlig farlig. Vi bestemmer i dag ikke over egen framtid: Ingen av de å stemme på har gode løsninger. Økonomien lever sitt eget liv og har penger som verdimål, dette tømmer ressursene fortere enn de gjendannes fordi økt forbruk gir økt pengeoverskudd. Menneskeatferd er ikke tilpasset å gjøre noe med dette i store samfunn: Vi må organisere oss for å få fram evnene til samarbeid og bærekraft; for å holde igjen lysta på mer; som også er medfødt.» – Terje Bongard

    Samtidig mener Gail Tverberg at vi nådde hva hun kaller «peak finance» i 2014, samtidig som energihøstingen spiser en stadig større andel av BNP. Dette henger sammen og betyr at vekstens tid er forbi, og hun mener at finanssystemene, som er som blodstrømmene i økonomien, vil stanse opp ved den neste finanskrisa. Uten mer gjeld vil energihøstingen opphøre, vi vil ikke få opp mer olje eller kunne transformere oss til fornybarsamfunnet.

    Hadde vi fått på plass MEDOSS i 2014, samme år som vi nådde «peak finance», kunne det gått. Slik kunne vi lært oss å leve med en verden som blir fattigere for hvert år, ettersom «diminishing returns» slår inn på område etter område. Dette kunne vi kompensert med økt livskvalitet på andre områder.

    Jeg tror som deg at toget har gått fra oss nå. Men jeg ser det som en plikt å løpe etter toget så lenge man makter, til man ligger døende igjen på skinnegangene.

    • Øyvind Holmstad, du begynner med å fortelle at løsningen er enkel – før du på forbilledlig vis lister opp et par-tre eksempler på strandede prosjekter. De er argumenter for min misantropi, snarere enn for din optimisme.

      Bongard og Tverberg kan du sitere til krampa tar deg, og det gjør du da også, så vidt jeg har kunnet lese meg til her i avisen. De har nok helt rett i veldig mye, men dere prater om et samfunn dere ikke kjenner veien til. Alle kan si at vi må organisere samfunnet slik eller slik, og så blir det bra. Og det kan til og med i seg sjøl være sant. Men så langt ser jeg ingen reell og umiddelbar samhandlingsstrategi, bare idealsamfunnet beskrevet slik det kan tenkes etter et magisk kupp eller mirakel, eller hva det nå er som ligger mellom nuet og dette idealsamfunnet. Et skritt må være det første, og det bør være i riktig retning. Det må tråkkes av horder samtidig, og det må overføres live til flest mulig andre. Og det står topptrente soldater langs veien dit, hvis oppgave er å knekke nesa vår med geværkolben, eller om nødvendig skyte oss med den andre enden, dersom vi forsøker å gå for langt innover på den, det må du ikke glemme. Våre gode idéer og høye idealer motarbeides med absolutt alle midler av de mest nådeløse krefter menneskesinnet har ansvar for. De bygger jo treningsleirer for et militarisert politi for å være tilstrekkelig klar til å slå ned et hvilket som helst opprør, Holmstad. Også ditt. Det sitter folk og trekker i tråder, folk som har akkurat like mye peiling og dypforståelse som deg eller meg og vel så det, og som allerede har så mange liv på sin fraværende samvittighet at noen hundre, tusen eller millioner fra eller til knapt merkes. Folk som vet godt hva du vil og trenger, og som vil slå deg i hjel hvis du nærmer deg målet.

      Jeg hadde håpet på noe konkret for folk med dårlig tid, ikke nok en vakker utopi i det blå.

      Å løpe etter et tog man erkjenner har gått fra en, er nettopp det jeg mener med optimisme som religiøs tro, og har ingen hensikt utover det å få lov å dø i forvissning om at man hadde de rette meningene til det siste.

      Mvh. AF

      • «Det må tråkkes av horder samtidig, og det må overføres live til flest mulig andre.»

        Her har du rett, overgangen må gjelde alle med en gang, som overgangen fra venstre- til høyrekjøring var det i vårt granneland i sin tid. Og alle verdens media må inviteres til å overvære denne overgangen.

        Bongards «meninger» skiller seg fra den gemene hop ved at de ikke er synsinger, som vi har nok av.

        «Dessverre er grunnlaget for å foreslå bærekraftige samfunn basert på å forstå de medfødte følelsenes bruk og formål, og deres plassering i hjernen. Når dette fornektes blir det bare synsinger igjen.» – Terje Bongard

        Noen annen veg finnes ikke. Man kan kalle det en pragmatisk utopi. Men vi er i tidsnød, sannsynligvis blir den neste finanskrisa den siste, og etter denne blir det ikke lenger noen form for sivilisasjon på i alle fall meget lang tid, og noen ny industriell sivilisasjon vil ikke igjen komme på tale.

  2. Når jeg leste innlegget kom jeg umiddelbart til å tenke på forholdet mellom kommunikativ rasjonalitet og makt.

    Makt forhindrer at «beste» løsningen blir valgt og at den valgte løsningen fremmer bestemte (egen)interesser.

  3. En ting skal du ha, Achsel Ford:
    Du fremfører din pessimisme drivende godt!
    Du har for så vidt rett i mange ting. Som at de fleste tidligere sivilisasjoner vi kjenner enten har bukket under av krig eller at de har «spist opp» sitt eget eksistensgrunnlag, – som vi er i ferd med å gjøre nå, globalt.
    Når jegeren har skaffet dagens mat til seg og sin lille gruppe, er morgendagen langt borte.
    Det er den vist for ferieturistene til Hellas også.
    Men hva skal vi gjøre?
    Kjøpe masse champagne, – sette oss på øverste dekk og hygge oss med soft musikk til vannet står oss til halsen og sola går ned i nordvest.
    Det vil den fortsette med lenge etter oss.
    Nå er det vel ikke framtidssamfunnet som er vår nærmeste utfordring, selv om diskusjonen er svært viktig og avgjørende for hvordan vi møter utfordringene.
    Hva skjer om euroen kollapser som en følge av dagens situasjon? Det er ikke usannsynlig. Hva om hele finansrøkla kollapser i fortsettelsen?
    Talla på kontoen din blir bare tall.
    Du går på supern og skal handle, men ingen vil ha kortet ditt.
    Og om du har penger så vil de ikke ha dem heller.
    Folk blir sultne og det er de med gevær som har lettest tilgang på mat. Kaoset er i gang. Dersom det da ikke etableres en organisert motkraft mot galskapen. – Hva så?
    Dette er kanskje vår nærmeste utfordring.

    • Hadde han ikke hatt noen poenger, så hadde jeg jo ikke invitert ham til å skrive dette innlegget. Det er en intelligent utfordring.

  4. Dette er det mest interessante initiativet jeg har sett på lenge. Og samtidig det artigste og best presenterte.

    Jeg kjenner svært lite til miljøet Steigan operer i, jeg abonnerer på bloggene ganske enkelt fordi det er den eneste informasjonskilden jeg kjenner til på norsk som bestreber seg på å bygge på fakta heller enn på «det vi alle vet». Etter hvert, og av irrasjonelle grunner, har jeg kommet til å like atmosfæren her med kommentarene og det hele. Å gå rundt her er omtrent som å komme til en zoologisk have og dumpe borti en avdeling arter man trodde for lengst var utdødd og rett og slett føle takknemlighet. En blanding av stor innsikt, usedvanlig naivitet og sterk tro, men først og fremst usedvanlig hjerterom. Det bringer meg tilbake til saken(e); først etterlysningen din av «argumentene» for all denne optimismen.

    «Argumenter» er rasjonelle greier, Aksel. Det vil forundre meg om det ikke vil ta en del tid før noen har noe slikt å gi deg. Men du kan få et irrasjonelt et så lenge. Karen Blixen formulerer det omtrent slik: «Drømmene våre er beviset for at det vi drømmer om er virkelig.» Mens vi først er over i det luftige, – paradigmeskifter i vitenskapen har skjedd mange ganger. Da degraderes den gamle rasjonaliteten og blir irrasjonell, mens et tankesett som tidligere var irrasjonelt forfremmes til å bli ny rasjonalitet. Dersom den grunnleggende virkelighetsoppfatningen vår for øyeblikket er på viddene og det kommer et nytt skifte, vil vi kanskje oppleve at Blixen og Steigan-bloggens trofaste kommentatorer er rasjonelle så det holder.

    La oss la de tingene ligge. Men la oss samtidig tenke oss, uansett hvor usannsynlig det er, at det faktisk er slik det forholder seg. Da ville det definitivt være urasjonelt å legge ned alt strevet mot overmakten som du beskriver så godt. La oss være rasjonelle. Og for all del kjære blogg-kommentatorer; ta Aksels PS og PPS på alvor! Spesielt dette K-ordet, ikke nevn det mer, ikke engang her i akvariet. Det bringer oss til den andre viktige saken du nevner. «Steigans kongstanke om revolusjonær TV-stasjon/ nyhetskanal på nettet må gjennomføres nå. Jeg blir gjerne med og har noe å bidra med, det er jeg helt sikker på.» En fantastisk ide!

    Jeg har et forslag. Ta med deg PS’ene dine, bank dem i bordet foran Pål S. sammen med et diplom for evnene dine til å uttrykke en sak klart og uhøytidelig, – og start planleggingen av kongstanken nå.

    Når det gjelder påstanden din om at du ikke kan drømme så juger du. Jeg stoler på Newton. Du har allerede nevnt de enorme motkreftene. Likevel beveger du deg. Du har større drømmer enn Paven.

    PS. Si ifra om du mangler det diplomet.

    Gunnar Holth

    • Tusen takk. Jeg ljuger en hel del, jeg gjør det, men det går en grense gjennom tilværelsen, og den går ved drømmene til paven. Hold grisepraten Deres for dem selv, er De snill.

      Sannheten er at Steigan med denne fordømte avisen sin er en av de som har gjort det enda vanskeligere å sove om natta, enn si drømme om dagen. Men jeg er sikkert ikke laget for å sitte stille, det er nok riktig. Skriving er bra terapi. Spør Steigan, han gjør det hele døgnet, tror jeg. Når han ikke leser. Og han har jobba for det han tror på 24/7 i snart femti år nå. Stort sett motstrøms. Hatten av.

  5. Dette er jo ikke egentlig misantropi.
    Den består i en holdning av fortvilelse ,over menneskenes handlinger.Og er bare eskapisme.Fordi ,uten menneker,ingen dom over ondt og godt.De andre dyrenes verden er amoralsk.
    Det er akkurat som med Eremitten.Som bare kan være det,om de fleste andre ikke er det.
    Da gjenntår (altså) et ønske om en optimistisk innfallsvinkel-til hvofor og hvordan få lyst til å engagere seg .
    1.Det må man ikke.Man kan,som folk flest,gjøre det beste ut av situasjonen.

    2.Mener man,at resultatene av engagementet,som faktisk finnes -hos noen-er magre,får man stikke fingeren i jorda.
    Forlate utopiene,og se hva som kan gjøres -der man kan påvirke.Uten noe krav på seg selv eller medarbeidere,om å ha rett-eller at man må få flertallet med seg,for å føle at det nytter.

    Pratet om egen presse/fjernsyn,minner om ønsket fra deler av «ny-høgern,» om alternatv til ARK.Det er hverken «Borgerpressa,» eller «Ventreekstremistene i MSM,» som gjør at folk flest ikke lar seg engagere mere enn de gjør.

    Man får vakkert finne seg i -evt. å være en minoritet,uten å misstro andre menneskers handlinger,eller mangel på sådanne.Man må m.a.o. forlate tanken om «det rene.»Ved å «Gå inn i sin tid.»

    Som nordmann,og dermed europeer,er det ikke vanskelig å finne kampsaker.
    Nei til EU har en kommende kampanje,mot EØS -avtalen.Sett igang.Kanskje etter å ha satt seg inn i hva hele EU-konstruksjonen er.
    Da får man også muligheten til å bryne seg,med ideologer fra gammelt og nytt-høyre og venstre.Og å se at det ikke handler om «å redde vår jord.»Slikt kan eskapistene få holde på med ,for seg selv og sin moralisering.

    Det kan rett og slett være så enkelt,og vanskelig,at man ønsker å påvirke opinionen,for å bevare de beste sider ved de demokratier som finnes.Og arbeide for at disse ikke skal ødelegges,hverken ved feilinnvesteringer,sentralisering av makt,eller krigshandlinger mot nasjoner som ikke deler de tanker og orgisasjonsmåter som forutsettes best her.

    Altså.:Å bekjempe IMF/ECB/EU,og ikke ville ødelegge våre velferdsstater,på et alter for verdensomfattende likhet,snarest mulig.
    Fordi det ikke er mulig.

    I en slik kamp,er man ikke alene.Man havner midt blandt folk flest,før eller siden.Helt uten behov for religiøse eller kvasi-religiøse argumenter.

    • Jada, det går godt an å heve seg over alt så lenge det går, og «gjøre det beste ut av det», som du sier. Selv har jeg ingen problemer med å nyte livet i fulle drag når anledningen byr seg, men det er mye for skurr på linja som opprører meg til en hver tid, til at det kan være alt man gjør ved siden av hverdagens nødvendige bruk av tid. Du kaller dette eskapisme og moralisme. Jeg synes imidlertid din ansvarsfraskrivelse gjennom relativisering av moralen i første avsnitt er litt uforståelig i annet enn et helt akademisk perspektiv. Like akademisk som påstander av typen «dette blyloddet eksisterer egentlig ikke». Det sikkert kan være riktig fra en veldig teoretisk eller filosofisk/ esoterisk synsvinkel, men det forholder seg tilsynelatende ikke slik når man mister det på tærne. Og godt og ondt får ofte litt mer konkret betydning stilt overfor sult eller vold.

      Når det gjelder misantropien er det heldigvis varierende hvor mye ekte misantrop (menneskehater) jeg er, men jeg kan forsikre deg om at NÅR jeg føler det sånn, gjelder det meg sjøl akkurat like mye som dere andre, i hvert fall. At jeg røper et ønske om en positiv innfallsvinkel til hvorfor og hvordan engasjere seg, som du helt riktig påpeker, bør ikke være noen bombe, da det står i helt klar tekst i mitt originalinnlegg.

      Du skal uansett ha for kledelig stoisk ro i stormen.

      Ett poeng vil jeg gjerne kommentere. Du skriver:

      «Pratet om egen presse/fjernsyn,minner om ønsket fra deler av «ny-høgern,» om alternatv til ARK.Det er hverken «Borgerpressa,» eller «Ventreekstremistene i MSM,» som gjør at folk flest ikke lar seg engagere mere enn de gjør.»

      Stemmer. Det som først og fremst gjør at folk flest ikke lar seg engasjere mer enn de gjør, er materiell velstand og mindre synlig uretttferdighet her hjemme enn hva som skal til for å vekke noen lyst særlig på så grunnleggende endringer som i så fall vil være nødvendig, skal det monne. Alle de små tingene man kan velge å engasjere seg litt i som du snakker om er selvfølgelig flott og vel og bra, og vi skal ikke slutte med det. Men gir det virkelig grunnlag for regelrett optimisme? Ligner vel litt mer på snømåking og sisyfosarbeid, egentlig. I verste fall pisse i buksa mot kulda.

      Men mainstream-mediene, ja. De kaltes en gang «den fjerde statsmakt». De andre tre er kongen/regjeringen (utøvende), stortinget (lovgivende) og domstolende (dømmende). Det er en vanlig misforståelse at pressen fikk uformell status som statsmakt fordi den var ment å være som ei vaktbikkje mot overgrep mot enkeltmennesker fra de tre formelle. Og som garantist for at folket hadde øyne og ører i maktens korridorer rent generelt, så vi skulle kunne kikke våre representanter bedre i kortene. En veldig god idé, i grunnen. Men det er ikke sånn. Pressen heter derimot «den tredje statsmakt» fordi den er maktens redskap til hjernevask og propaganda. Hvis du ikke har lagt merke til det, kan det være fordi det har virket. De setter agenda for den offentlige samtalen, de produserer, fremelsker og formidler tendensiøse og skreddersydde narrativer om dette og hint, de fortier fakta som kunne være egnet til å vekke sterk misnøye eller frykt eller sviktende tro på maktens og våre alliertes ufeilbarlighet, de pøser på med sport og underholdning mellom utlufting av de mest skandaløse verdenspolitiske forhold, og de ligner alle mer og mer på Se & Hør. Og nå har de bare noen få eiere på deling alle sammen, stakkars. Det er så jeg snart lurer på om jeg er småpervers, siden jeg setter på nyhetene stadig vekk fremdeles. Men jeg må liksom følge med på hva de fôrer folket med, synes jeg. Keep your friends close and your enemy closer, etc.
      De KUNNE ha servert dyp systemkritikk uavhengig av partipolitikk, de kunne ha vært mer enn et mikrofonstativ for dem som har kuppet vesten. De kunne ha latt være å dysse folk inn i hypnotisk søvn, som vel er det det heter offisielt i denne avisa. Jeg bare nevner det.

  6. «For stor materiell velstand,» har vi hørt før.
    I Danmark het de Apellianere.Som mente vestens arbeidere var kjøpt og betalt.Gammel-Maoister,om man vil være kort.

    Det blir sekk-og aske idealisme igjen.Det historiske subjekt-arbeiderklasen-er moralsk fordervet.
    Forøvrig bør det være en god ting,at «Massemedia» ikke lenger har monopol.Det er derfor denne nettside finnes.Og en masse andre,som fanger hva som rører seg,om ikke overalt,så i mange befolkningsgrupper.Som (heller) ikke føler seg representert i MSM.

    Det kunne jo være en tanke,å se om ikke det fantes arbeid å engagere seg i,mot sentralmaktenes sensurforsøk.Og da overfor alle som ikke er fornøyd med tingens tilstand.Også gruppper man ikke liker.

  7. Jeg elsker materiell velstand. Men den er med respekt å melde ikke spesielt inspirerende for noen. Andre enn dem som er besatt av den, kanskje. De blir derimot ganske kreative i betrebelsene på å akkumulere den på rett sted.

  8. Kjenner meg veldig att i det som er skrive i dette innlegget. I møte med den moderne verda er det fyrst og fremst ei kjensle av resignasjon som dessverre melder seg når ein er ærleg nok mot seg sjølv til å fullt ut ta innover seg situasjonen verda er i. Og det som gjer det ekstra krevande i dag er at ei løysing truleg må ha global karakter, framfor berre ein nasjonal ein. Om det, mot alle odds, skulle skje ei total omveltning av samfunnstilhøva til det betre i Noreg, til dømes, så veit me vel alle at ei slik konstruktiv utvikling med éin gong ville møtt på ein vegg av invaderande NATO-styrker. Effektive tiltak og opposisjonelle prosjekt må kanskje derfor vera globale i sin karakter, eller i det minste inter-vestlege, for å kunne lukkast på sikt. Den noverande geoploitiske situasjonen ser ut til å krevja det.

    Og eg er heilt einig i det som blir sagt om omgrepet ‘kommunisme’. Det einaste positive ved ordet er at folk kjenner det att med éin gong, men dessverre kjenner dei det att av feil grunnar. Propaganda har øydelagt omgrepet så grundig at det berre er til skade for den som brukar det om seg sjølv. Så kva omgrep skal ein da bruke? ‘Solidarisme’, kanskje? Sjølv trur eg folk er trøytte av -ismer generelt, etter å ha blitt bombardert med tusenvis av variantar (dei fleste tok aldri ein gong steget frå papiret til praksis) i det førre hundreåret. Men eg veit samtidig ikkje korleis ein konkret skal kanalisere politisk engasjement utanom å ha ein ideologi å stø seg til, og dermed ein -isme.

  9. Først takk til Achsel Ford for denne utfordringen som ikke er til å komme forbi – og takk til Pål Steigan for at han stiller bloggen sin til rådighet som vertskap for denne helt essensielle dialogen hvor vi skal undersøke hvorvidt vårt klarsyn gir anledning til optimisme på menneskehetens vegne – og hvike samhandlingsstrategier som eventuelt følger av en slik optimisme.

    Dette ble et langt innlegg. Jeg har skrevet meg gjennom natten, og har lest gjennom det jeg har skrevet i et gryende dagslys. Kanskje jeg burde ha sovet på det, og sett på det med en ny dags friske øyne før jeg sendte det fra meg, Noen partier er krevende lesning, og mange vil sikkert vegre seg mot den anstrengelsen det innebærer å danne seg noen av de forestillingen jeg forsøker å formidle, men jeg lar det stå til.

    Her skal jeg skissere noen hovedmomenter i den analysestrukturen som begrunner min optimisme. Samhandlingsstrategiene får følge senere. Dette kan selvfølgelig langt fra bli fyllestgjørende. Men dere kan forsøke å meditere litt over dette, kommentere, kritiser og komme med innsigelser og spørsmål, så skal jeg forsøke å svare mer utdypende etterhvert.

    Det mest utfordrende for mange av dere vil sikkert være hvordan jeg avviser Big Bang metaforen som vitenskapelig teori og verdensbilde, hvordan jeg henviser til pytagoreisk esoterikk for å forklare systemtenkning, og hvordan jeg gjør dette relevant i denne sammenhengen. Det er dette jeg til daglig arbeider med i den filosofiske, kunnskapsteoretiske, ontologiske, kosmologiske og etiske forlengelsen av min far, prof. Kristen Nygaards objektorienterte systembeskrivelser og simulering som vitenskapelig metode som han introduserte sammen med sin kollega, prof. Ole Johan Dahl på 1960 tallet. Dette er nå internasjonalt anerkjent som det helt essensielle bidraget til vår tids vitenskapelige og teknologiske revolusjon som blant annet åpnet for de grafiske og intuitive grensesnittene som gjør at alle i dag kan lære seg å bruke en datamaskin og operere elektroniske styringssystemer.

    De filosofiske forestillingene jeg arbeider med i forlengelsen av dette er svært kontroversielle, og jeg kan på ingen måte påkalle min fars autoritet for å styrke min egen troverdighet her. Det er absolutt nødvendig å presisere dette. Å skrive om dette i denne sammenhengen på Pål Steigans blogg er også et ganske drøyt eksperiment, og bokstavelig talt himmelropende ambisiøst. Jeg forventer heftig motstand – eller bare hoderystende ignorering, kanskje fulgt av noen kategoriserende bemerkninger som forsøker å parkere meg. Men personlig har jeg ingen ting å tape på å forsøke dette. Hvis jeg blir fullstendig avskrevet og mitt rykte blir smadret, kan jeg kanskje endelig vende meg bort fra den deprimerende og fortvilte politiske virkeligheten som omgir oss, strekke ut tankene, og hengi meg til eskapistiske vandringer på de kosmologiske viddene, og fortape meg i slike sfærer i fred den stunden jeg har igjen her på jorden. Jeg lengter egentlig hele tiden etter dette, og når jeg blir syk av den dårlige ånden i politikkens verden, er dit jeg drar for oppnå avspenning og rekreasjon. Men jeg vender jo alltid tilbake. Når jeg analyserer og kritiserer den økonomiske og politiske virkeligheten så nådeløst som jeg gjør, føler jeg også en forpliktelse til å formidle håp. Derfor er jeg svært takknemlig for utfordringen fra Achsel og arenaen til Pål.

    Våre mentale strukturer og enhver kulturs informasjonssystem består grunnleggende sett av et verdensbilde med en skapelsesmyte, en opprinnelsesmyte med en ættesaga, og moralske legender og fortellinger. Islam og Kristendommen har således annektert jødedommens fundamentale mentale strukturer, og siden sloss med hverandre og drept hverandre i en psykoseliknende blodtåke. Den greske rasjonelle tradisjonen etterlater seg et like forvirrende og fremmedgjørende verdensbilde, og like selvrettferdige og dømmende mentale forestillinger, og rettferdiggjort like brutale kriger og undertrykkelse. Historien utvikler seg gjennom menneskesinnet. Det er våre mentale strukturer og forestillinger som må forandres og videreutvikles hvis vi skal overleve sammen her på jorden.

    Den usalige Erik Solheim sa en gang at å være klimaskeptiker er like virkelighetsfjernt som å ikke tro på Big Bang. Vel, jeg er hverken klimademagog ( ensaks klimafascist uten systemkritikk) eller klimaskeptiker, men hevder altså at Big Bang er vår tids «jorda er flat-forestilling». Simuleringer som vitenskapelig metode skal selvfølgelig utvikles og forbedres gjennom brutal og nådeløs kritikk, slik all vitenskap skal. I en vitenskapelig sammenheng oppfører klimademagogene seg som uerfarne og fornærmede pubertetspiker. Stormen, regnet, flommen og vulkanutbruddene kommer uansett om klimaendringene er menneskeskapte eller gudeskapte. Politikerne og miljøbevegelsens enøyde fokus på menneskenes bidrag til klimaendringene tar beleilig oppmerksomheten vekk fra de umiddelbare økologiske og miljømessige utfordringene som vi faktisk kan og må gjøre noe umiddelbart virkningsfullt med. Begrepet klimarobust er mye mer presserende, men det har de selvrettferdige og dømmende klimademagogene skøvet helt i bakgrunnen.

    Altså:

    1- For å forstå hva som skjer i verden i dag, må vi ta hele imperialismens tidsalder i betraktning – helt fra de gamle kulturenes fall og de påfølgende perserkrigene for to og et halvt tusen år siden. Vi står inne i et like omfattende historisk tidsskille i dag. I dag er det den stedsuavhengige og nasjonsløse finanskapitalismen som herjer med de lokale statlige overbygningene og realøkonomiene i hele verden, og dette representerer imperialismens siste groteske krampetrekninger.

    2- Finanskriser er et resultat av overakkumulering av finanskapital – ikke produksjonskapital, slik Marx hevdet – og et påfølgende sammenbrudd i forholdet mellom finanssfæren og realøkonomien. Men dette er ikke en slik ordinær finanskrise.. Dagens gjeldskrise vil bli fulgt av en global handelskrig som vil utløse en valutakrig som ligger latent i kortene, og som i sin tur vil eksponere den latente underliggende krigen om råderetten over selve pengesystemet – med alle de muligheter for kontroll, overvåking og sanksjoner som et elektronisk pengesystem innebærer.

    Vestmaktenes politiske overbygninger identifiserer seg tradisjonelt med sine valutaer, men hverken britiske pund, euroen eller US dallar eies av de statlige overbygningene – slik folket og den norske staten eier NOK. Det er markedets skjønnsmessige vurdering av et valutaområdets latente naturressurser, og innbyggernes aktuelle sosiale evner til å bearbeide og omsette disse ressursene i fruktbare handelsrelasjoner med omgivelsene, som gir en valuta verdi. Men når «ingen eier – men noen styrer» valutaen – hvem eier da det som gir valutaen verdi? US dollar og britiske pund er teknisk sett lite verd i dag, men opprettholder sin verdi i markedet pga. av den amerikanske og britiske statens militære styrke, og Wall Street og City’s tradisjonelle roller som globale finanssentre.

    Kineserne kan alene tilte dollaren, men det vil selvfølgelig koste dem selv og deres egen valuta dyrt. Utfallet blir i såfall en åpen krig om selve pengesystemet og antakeligvis en restrukturert vestlig valuta basert på militær styrke.

    Forseringen av EU som en en fiskal union vil i første omgang antakeligvis ekskludere Hellas, så kanskje britene, og forsterke den indre ubalansen i eurosonen. TTP, TTIP og Tisa vil også legge Vestens egne realøkonomier åpne for kynisk og brutal utbytting av den stedsuavhengige og nasjonsløse finanskapitalismen. Forståelsen av dette forholdet vokser eksponentielt både i Europa og USA. Vestmaktenes strategi har hele veien vært å eskalere konflikten med Russland for å kappe land i konkurranse med BRICS og tvinge igjennom TTP, TTIP og Tisa i de nasjonale parlamentene med sikkerhetspolitiske argumenter i en sikkerhetspolitisk opphetet situasjon. Nyliberalistisk politikk og frihandelsekstremisme kan bare innføres med sjokk og overgrep mot det liberale demokratiet.

    Pengesystemets ide er å forbinde behov med ideer til hvordan behovene kan imøtekommes, og kapitalen og arbeidet som skal til for å realisere ideene som imøtekommer behovene. Når finanskapitalismens ide reduseres til å øke sin nominelle verdi, preges finanskapitalismen av frykt for å tape pengene, og uvitenhet om hvordan pengene best kan fylle sin funksjon i samsvar med pengesystemets ide. Denne frykten og uvitenheten konstituerer en latent underliggende paranoid psykose. På de maniske oppturene søker den «selvbesmittende» finanskapitalen enda raskere selvtilfredsstillelse ved å investere i seg selv fremfor den langsommere og mer kunnskapskrevende realøkonomien. På de depressive nedturene bedriver finanskapitalismen ren utpressing av realøkonomien. Det er en slik pervertert og degenerert finanskapitalisme som herjer med realøkonomien og de statlige overbygningene i dag. En slik finanskapitalisme faller på sin egen urimelighet, og vil utarme sitt eget fundament – med ubegripelige menneskelige lidelser underveis.

    Selvfølgelig har vi i dag tilgjengelig innen rekkevidde den kunnskapen og teknologien som skal til for å konstruere et finansspill som sørger for at pengesystemet oppfyller sin ide, når vi først omsider stiller oss dette som en oppgave og et mål.

    3- Da de gamle kulturene falt fra hverandre under trykket av sin egen tvang, kollapset også de informasjons- og kommunikasjonssystemene som holdt kulturene samlet og adskilt fra hverandre. Da utviklet perserne et nytt informasjons- og kommunikasjonssystem som gjorde det mulig for dem å administrere okkuperte områder. De forskjellige imperienes suksessive overlegenhet og fall baserte seg på teknologisk, militær og administrativ overlegenhet. Tilsvarende har vår nye informasjons- og kommunikasjonsteknologi skapt uhyggelige fjernstyrte presisjonsvåpen og endret betingelsene for å konsolidere og administrere makt.

    Men nå er det først og fremst du og jeg som får mye større makt og kontrollmuligheter med den nye teknologien tilgjengelig. For å utnytte den nye teknologiens muligheter for makt og kontrollutøvelse, og mye mer ressursøkonomiske, smidige og tilpasningsdyktige samarbeidsformer, og en tilsvarende raskere og mer presis tilpasning mellom behov, kapital og arbeid, må vi distribuere makt og kontroll i systemene. Teknologiens logikk er slik sett i samsvar med økosystemenes logikk, evolusjonen og historiens erfaringer, og den sosiale intelligensen. Den maktorienterte logikken i finans og politikk er rent kunnskapsteoretisk hverken i stand til å forstå og beskrive systemer, eller å beskrive og forstå de utfordringen menneskene står overfor her på jorden – og er da heller ikke i stand til å løse dem. Man må antakeligvis være rakettforsker for ikke å forstå dette i dag. Den maktorienterte logikken i finans og politikk strider mot økosystemenes funksjonsmåte, evolusjonen og historiens erfaringer, den sosiale intelligensen og teknologiens iboende logikk.

    4. Nå følger de mer krevende historisk-filosofiske, kunnskapsteoretiske, ontologiske, kosmologiske og etiske ressonementene som ligger til grunn for min ukuelige optimisme på menneskehetens vegne. Da tar jeg utgangspunkt i at impereialismen overtok de gamle kulturenes nedarvede motiv om overordnet, sentralisert og standardisert system – som altså korresponderer med det falske luciferiske sol-orienterte verdensbildet med solen som innerste kjerne og mest overordnede senter. ( Gud er et annet sted, men ser og vokter over oss, og skal en gang komme tilbake for å straffe oss og skille levende og døde. Derfor må vi frykte Gud. Fyrsten eller paven er Guds representant på jorden som vi må adlyde blindt. Fyrsten eller Paven står bare ansvarlig over for Gud)

    Den greske rasjonelle tradisjonen – som begynner samtidig med imperialismens tidsalder, demokratibevegelsen og en dramatisk økning i verdenshandelen som etterhvert har gjort verdens folk stadig mer oppmerksomme på hverandre – har gitt oss en fantastisk teknologisk utvikling og et uferdig, forvirrende og fremmedgjørende verdensbilde basert på en sammenblanding av naturlige tall og tall som matematisk begrep – og på den like forvirrende og fremmedgjørende selvmotsigende objekt-subjekt dualismen. Det finnes selvfølgelig ikke noe subjekt som ikke er et objekt!. Og det finnes selvfølgelig ingen null komma et eller annet objektiv enhet, system, individ, partikkel eller kvante. Null er et matematisk begrep som ikke har noen referanse i den objektive virkeligheten. Null har sin opprinnelse i den tomme plassen på en kuleramme – men på den tomme plassen på kulerammen finnes det altså både luft og en streng.

    Begrepet Big Bang er opprinnelig en spydig kommentar til den primitive og barnslige forestillingen om en overgang fra null som matematisk begrep til en som objektiv virkelighet. Big Bang metaforen er et skyggebilde av det falske sol-orienterte verdensbildet, nå med big-bang som innerste kjerne og mest overordnet senter. (Gud er fremdeles et annet sted, men har glemt oss og kommer aldri tilbake. Til slutt forsvinner vi et sort hull). Det falske sol-orienterte verdensbildet og dets matematiske skyggebilde har det til felles at det får oss til å føle oss underlegne og dumme. Bare de innviede er i stand til å forstå kosmos, naturen og økonomien på jorden. Det er investert astronomiske summer for å opprettholde dette falske verdensbildet for menneskeheten på jorden.

    I dag er denne spydigheten adoptert som betegnelse på det som regnes som den greske rasjonelle tradisjonens ypperste frembringelse. Men ved dette historiske tidsskillet er også dette falske verdensbildet – med sin urimelige forutsetning om masseløse partikler, og bevegelse, tid og rom som adskilte fenomener som ble føyd sammen med et smell for ca 13 milliarder år siden – i ferd med å rakne. Higgs-bosonet har fått en målt verdi som hverken bekrefter den matematiske forestillingen om «multivers» eller «supersymetri». Dermed har den matematiske tilnærmingen til partikkelfysikken og kosmologien kommet til sin grense. Vi kan riktignok antakeligvis skape enda kraftigere partikkelkollisjoner, men det er ikke mulig å forestille seg at vi noen sinne vil bli teknologisk i stand til å spalte selve Higgs-bosonet. Da sitter vi igjen med Higgs-bosonet som en objektiv enhet som formodentlig består av sub-enheter som vi ikke kan forklare hvordan er blitt føyd sammen.

    Da er tiden moden for å undersøke hvorvidt pytagoreernes enhetsorienterte verdensbilde – som altså er det historiske opphavet til partikkelfysikken – kan forklare kvantefysikernes demonstrasjoner og tolke kvantefysikken. Pytagoras sammenfattet førsokraternes enhetsorienterte verdensbilde – som altså er den visdommen filosofibegrepet opprinnelig henviser til – med en sfærisk matematikk som ikke opererer med begrepet null, men som går ut fra en -1 – som sfære, omkrets og naturlig tall, og benytter geometri og forholdstall til å beskrive den objektive verden. Vi kommer ikke fra null til en, og vi kan dele en i det uendelige uten å komme til null. Uendelig er altså tilstede i en. Null finnes ikke som referanse i den objektive virkeligheten. Jeg er en – du også. En er selvinnlysende – og trenger ikke bevis (Parmenides i følge Platon).

    Demokrit, med sitt mislykkede begrep «atom» – udelelig, sprang ut av denne tradisjonen. Den like mislykkede objekt-subjekt ( som substantiver) dualismen er en latinsk oversettelse av Demokrits like mislykkede begreper, som siden er blitt snudd fullstendig på hodet. Demokrit, og senere Leibnitz misforståtte forestillinger om «monaden», samt Descarts forestilling om at alt kan beskrives med en matematikk som setter null eller likevekt lik origo, og Einstens påfølgende intellektuelle lammelse som nødvendigvis følger av forestillingen om en matematisk «teorien om alt», er karakteristiske for den greske rasjonelle tradisjonens spekulasjoner og beregninger som filosofene, pytagoreerne og Platon alle sammen advarte mot. Logiske og matematiske spekulasjoner og beregninger objektiverer (verb) informasjon om subjektive (adverb eller adjektiv) forhold – men kan hverken bevise en som naturlig tall eller forklare enhetene i den objektive virkeligheten, og følgelig ikke forklare det enhetsorienterte verdensbildet. Matematikken og logikkens tomme begreper er sub-språk som hverken kan forklare seg selv, sette seg selv inn i meningsfylte sammenhenger, eller forklare systemer, selv om systemer er til stede i logikk og matematikk. Det er det meningsfylte dagligspråket som forklarer logikk og matematikk, setter de meningstomme subsbspråkene inn i meningsfylte sammenhenger, og forklarer systemer og den objektive virkeligheten. Det meningsfylte dagligspråket har således uendelig mye større kapasitet enn sub-språkene eller ekspertspråkene logikk og matematikk.

    Pytagoreerne kalte læren om tilværelsens enhet «hylozoikk» – åndelig materialisme – virkeligheten er en levende åndelig materie. I følge filosofenes enhetsorienterte verdensbilde er virkeligheten en objektiv ontologisk enhet uten begynnelse og slutt, og uten noe overordnet senter eller innerste kjerne.»Det høyere er til stede i det lavere og det lavere er til stede i det høyere. Det høyeste er til stede i det laveste, og det laveste tilstede i det høyeste». (Gud er tilstede her og nå – i deg og i meg, og i det minste sandkorn. Det er alltid her og nå samtidig over alt i den ene objektive virkeligheten).

    Pytagoreernes elev, Platon brukte begrepet «Det Ene» om den «høyeste» uendelige (rom – allestedsnærværende – her), evige (tid – allvitende – nå), og til all energi (allmektig -bevegelse – her&nå) opphavelige «sfære» – den udifferensierte «urmaterien». Det Ene har altså disse tre uadskillelige aspektene, og feller ut i seg de lavere differensierte materietilstandene slik at de høyere materietilstandenes partikler er til stede som sub-partikler i de lavere materietilstandenes partikler – som altså er omgitt og gjennomstrømmet av de høyere materietilstandenes partikler. Den første differensierte form er sfæren, som rommer informasjonen om evig og uendelig. Sfæren som differensiert form er altså tilstede som potensial i Det evige og uendelige, ubegrensede Ene – «den høyeste sfære». Gravitasjonen gjør at all materie søker frem mot – eller tilbake mot – sfæren som form. Spiral, akse, poler, puls og stråle, og alle andre mulig former kan beskrives med referanse til sfæren.

    Mørk materie, kosmisk bakgrunnsstråling og sorte hull – som vi har beregnet utgjør ca. nitti prosent av alle observerbare gravitasjonsvirkninger i vårt iaktagbare univers – blir da å forstå som høyere og raskere materietilstander enn vi kan oppfatte i våre lavere materietilstander. Mørk materie og kosmisk bakgrunnsstråling er selvfølgelig også differensiert. I følge pytagoreisk esoterikk er den faste materietilstanden den 49nde (7×7) fra den første. Vi kan konstatere objektive fakta i de fire laveste materietilstandene, og i følge pytagoreerne potensielt i de fem laveste materietilstandene.

    Alle objektive enheter har disse tre uadskillelige aspektene. Disse tre uadskillelige aspektene av virkeligheten kan ganske riktig måles hver for seg – og målingende kan innføres som adskilte verdier/perspektiv i et koordinatsystem hvor null eller likevekt settes lik origo. Dette hjelper oss å projisere bevegelse i tid og rom. Men projeksjoner av bevegelse i tid og rom er prosjektstyring og teknologi – ikke ontologi.

    Filosofenes enhetsorienterte verdensbilde er også opphavet til de primitive monoteistiske religionenes barnslige forestillinger om Gud. Men det enhetsorienterte verdensbildet kan ikke forklares med teologienes primitive dogmatisk prinsipptenknings enten-eller, utenfor-innefor, himmel-helvete, frelse-fortapelse, oss-dem, godt-ondt, osv. Men Profetens åpenbaring og den legendariske Jesu lære samsvarer med det enhetsorienterte verdensbildet.

    Vi kan altså ikke spekulere og beregne oss frem til læren om tilværelsens enhet. Visdommen må overleveres. Visdommen er selvfølgelig tilstede i alle og enhver av oss – ellers var vi ikke virkelige. Visdommen må vekkes i oss.Visdommen er ikke gjenstand for tro. Tilværelsens enhet kan oppfattes intuitivt, mentalt, emosjonelt og instinktiv. Det religiøse i mennesket er vår emosjonelle lengsel etter å gjenoppleve tilværelsens enhet. Det religiøse språket er subjektivt, tilbedende og hengivent. Visdommen er en overlevert autoritativ mental lære om tilværelsens enhet. Vi kjenner stort sett til esoterikken fra fragmenter av andre og tredje hånds fremstillinger i forskjellige symbolspråk. Disse har så vært utgangspunkt for fantasifulle tolkninger og ville spekulasjoner. Det er derfor nærmest umulig å henvise til pålitelige kilder. Men det enhetsorienterte verdensbildet må nødvendigvis være uten indre motsigelser – mens et logisk-matematisk verdensbilde nødvendigvis må bli selvmotsigende og bevise forhold som gjensidig utelukker hverandre. I den grad min eller andres fremstillinger av det enhetsorienterte verdensbildet inneholder indre motsetninger, er det altså misforstått og feiltolket.

    Det var antakeligvis nødvendig at vi har brukt 2500 år på å utforske den subjektivistiske spekulasjonens logikk- prinsipp- og perspektivtenkningens og matematikkens muligheter og begrensninger for å utvikle de mentale strukturer som gjør den mentale analysen i stand til å oppfatte tilværelsens enhet med rene begreper – altså ikke i et symbolspråk. Da trenger vi ide-begrepet og systembegrepet i orden. Med begrepet om tilværelsens tre likestilte og uadskillelige aspekter, og begrepet «nivåer som er tilstede i hverandre» får vi en begrepsorden som forklarer system både som nivå (logikk, prinsipp, perspektiv, system og ide ++ – de høyere nivåene er tilstede i, og kan forklare, de lavere, mens de lavere nivåene ikke kan forklare de høyere nivåene) – og som et aspekt av den analoge like likestilte og uadskillelige triaden informasjon – kommunikasjon – system ( tid/bevissthet -informasjon, bevegelse/energi – kommunikasjon, rom/materie – system). En informasjon er i seg selv et system som er resultat av en kommunikasjon, osv. Men disse forestillingene og denne begrepsorden har implikasjoner for den mentale analysens kapasitet som vi helt sikkert vil trenge noen tusen år på å gjøre oss fortrolige med og utforske.

    Den greske rasjonelle tradisjonen, den kristne teologien og den pytagoreiske esoterikken er de viktigste åndsimpulsene i vår vestlig kultur. I en systemvitenskapelig sammenheng kan vi kun forholde oss til læren om tilværelsens enhet som et hypotetisk system. Det er meningsløs og verdiløs mystisk spekulasjon å danne seg visuelle mentale forestillinger om fenomener i raskere materietilstander eller «høyere sfærer» enn de vi er i stand til å konstatere objektive fakta i. Men det er nærliggende å anta at det enhetsorienterte verdensbildet som hypotetisk system etterhvert kan forklare vitenskapelig forhold og fenomener som vi i dag har mystiske subjektive opplevelser av, men som ikke kan forklares innenfor den greske rasjonelle tradisjonen og det aristoteliske vitenskapsparadigmet – slik som effekten av visse former for paramedisinsk praksis.

    (Alle kan imidlertid juge på seg mystiske erfaringer. Subjektivisme er essensen i all mystisisme – og vice versa, og må ikke forveksles med esoterikkens autoritative mentale lære om den objektive virkeligheten – slik f.eks. Rudolf Steiner og store deler av New Age bevegelsen sauser det sammen. Steiner hevder å ha mottatt esoteriske fakta fra Rozenkreutzerne, som igjen hevder å forvalte den pytagoreiske tradisjonen etter stoikerne og gnostikerne. Esoterikken betegnes ofte som loven om 7 (ganger syv nivåer) og 3 (likestilte og uatskillelige aspekter). Steiners system inneholder ikke begrepet om tilværelsens tre likestilte og uatskillelige aspekter, og beskriver et forenklet system med menneskets fysiske, eteriske og astrale legeme og et fjerde nivå som han kaller jeget. Det går ikke an å videreutvikle en vitenskapelig tenkningen på grunnlag av dette forenklede systemet. Steiner overtok mange av sine mislykkede begreper fra Blavatsky og teosofenes forvirrende og misvisende begrepsdannelse som utartert til spiritisme og elleville mystiske spekulasjoner av verste sort.

    Visdommen har alltid vært esoterisk i den forstand at den var forbeholdt egne klasser og familier i de gamle kulturene (need to know), og ble siden felt ut i hemmelige samfunn under og etter kulturenes sammenbrudd, fordi det enhetsorienterte verdensbildet avslørte de gamle og nye makthavernes falske myter og selvbilder, og senere pavekirkens falske treenighetsmyte hvor Jesus tolkes som at aspekt av den «hellige» triaden, med Gud og Den hellige ånd som de to andre aspektene. Derfor ble først pytagoreerne i sin tid slaktet i to omganger, og senere gnostikerne forfulgt og slaktet av pavekirken. Vi har en tendens til å glemme hvor omfattende og nådeløs den katolske sensuren var til langt inn i forrige århundre. I dag har de esoteriske ordnene utspilt sin rolle og har degenerert til skittviktige herreklubber. De fundamentale esoteriske fakta er i dag tilgjengelig for alle som evner å skille dem ut av alt det spekulative vrøvlet og mystiske fantasteriet som samtidens litteratur flommes over av. )

    Læren om tilværelsens enhet har implikasjoner om både fortid, fremtid, kosmologi og partikkelfysikk som fortoner seg urimelige for den greske rasjonelle tradisjonens forestillingsevne, og som jeg selv ikke evner å forholde meg konstruktivt til. Men når vi omsider erkjenner logikkens, prinsipptenkningens, de kategoriske skjemaenes, perspektivtenkningens, relativitetstenkningens og matematikkens begrensninger i utgangspunktet, fremstår enhetslæren på sett og vis som intuitivt selvinnlysende som et kunnskapsteoretisk fundament for en mer avansert systemtenkning. Den fremstår også som et rasjonale som forklarer den humanistiske individualismens etikk slik vi kjenner den fra filosofene og det kristne budskapet. Det forvirrende og fremmedgjørende greske rasjonelle paradigmet kan ikke forklare og begrunne den humanistiske individualismens etikk og forestillinger om alle individers likeverd – at vi alle er individuelle enheter i en menneskehet som lever i en verden – at vi alle er ansvarlige for hverandre – og at når vi dømmer andre, dømmer vi oss selv.

    En enhet er et system og et system er en enhet. System, objekt, partikkel og individ blir da forskjellige termer som alle refererer til det samme enhetsbegrepet. Systemer identifiseres ved sitt idemessige eller informative innhold, og består av strukturer og prosesser. Strukturene skal begrense og lede prosessene slik at de oppfyller ideen i utgangspunktet. Moderne objektorientert systembeskrivelse beskriver virkeligheten som systemutvikling, som interaksjoner mellom systemer og sub-systemer med vidt forskjellig mening – og som omslutter og gjennomstrømmer – opprettholder – involverer og evolverer hverandre – uten noen innerste kjerne eller mest overordnet senter. Pengesystemene, oppdragelsessytemene, velferdssytemene, de politiske systemene og den fjerde statsmakt er således vidt forskjellige systemer som omslutter og gjennomstrømmer – opprettholder – involverer og evolverer hverandre. Når finanssystemenes mening reduseres til å øke sin egen nominelle verdi, vil finanssystemenes strukturer og prosesser nødvendigvis korrumpere oppdragelsessytemene, velferdssytemene, de politiske systemene og den fjerde statsmakts ide, strukturer og prosesser – slik vi ser i dag. Slik skal det ikke være i velfungerende systemer. Utfordringen består i få disse menneskeskapte systemene til å interagere med hverandre uten å korrumpere hverandre.

    Logikk, prinsipper og matematikk kan ikke beskrive «nivåer som er tilstede i hverandre». Nivåer som er tilstede i hverandre er noe annet en adskilte kategorier eller sjikt. Vi kan anvende begrepet «nivåer som er til stede i hverandre» til å belyse forholdet mellom idealene «frihet, likhet og brorskap», og vice versa. Vi kommer ikke forbi at frihet, likhet og brorskap er likeverdige, men motstridende, idealer som ikke kan oppfattes riktig hver for seg. Forholdet mellom disse tre likeverdige, men motstridende, idealene er utfordrende å bearbeide intellektuelt og politisk. Høyresiden og venstresidens ideologiske utskeielser opp gjennom historien er tragiske resultater av at vi har forvekslet og forvrengt disse tre idealene. Men det finnes altså en grunnleggende orden i forholdet mellom disse idealene som også må regnes som et filosofisk felleseie. Det betyr ikke at forholdet mellom frihet, likhet og brorskap er ferdig utredet og entydig konkludert. Det betyr bare at vi må kjenne til denne fundamentale orden for å kunne tolke disse idealene riktig som ledestjerner når vi skal orientere oss i den omskiftelige politiske virkeligheten og tenke fritt og selvstendig der vi befinner oss. Et vitalt folkestyre må hele tiden holde debatten om frihet, likhet og brorskap levende.

    Begrepet brorskap er riktignok problematisk i et feministisk perspektiv, men jeg velger å bruke det på grunn av dets historiske røtter. Å dele broderlig betyr ikke å dele likt. Begrepet åndsliv omfatter alle menneskelige ytringer, oppdragelse, undervisning, forskning, religion, kunst, kultur og media.

    Altså:
    Frihetsidealet kan bare realiseres i sin reneste form på åndslivets område.
    Likhetsidealet kan bare realiseres sin reneste form på rettslivets område.
    Brorskapsidealet kan bare realiseres i sin reneste form på næringslivets område.

    Brorskapsidealet og likhetsidealet leder til maktmisbruk og undertrykkelse på åndslivets område. Frihetsidealet og brorskapsidealet leder til maktmisbruk og undertrykkelse på rettslivets område. Frihetsidealet og likhetsidealet leder til maktmisbruk og undertrykkelse på næringslivets område. At det forholder seg slik, kan enhver etterprøve i sin egen tenkning.

    Men disse områdene av samfunnslivet er ikke fullt ut atskilte nivåer eller sjikt.
    Næringslivet og rettslivet betinger, og er til stede i, åndslivet.
    Åndslivet og næringslivet betinger, og er til stede i, rettslivet.
    Og åndslivet og rettslivet betinger, og er til stede i, næringslivet.
    Dette kan vi også etterprøve i vår egen tenkning. Vi er i alle sammenhenger på forskjellig vis individuelle deltakere i åndslivet, rettslivet og næringslivet – samtidig. Men idealene kan bare realiseres i sin reneste form på hvert sitt område.

    På åndslivets område må likhetsidealet og brorskapsidealet underordnes frihetsidealet. På rettslivets område må frihetsidealet og brorskapsidealet underordnes likhetsidealet, og på næringslivets område må frihetsidealet og likhetsidealet underordnes brorskapsidealet.

    Mot denne filosofiske bakgrunnen kan vi konstatere at det er fullstendig virkelighetsfjernt å reise en politisk frihetsdebatt i dagens Norge løsrevet fra likhetsidealet og brorskapsidealet, og uten å relatere den til EØS, TTIP og Tisa. Den markedsorienterte frihetsforståelsen som ligger til grunn for EU, EØS, TTIP og Tisa leder helt forutsigbart til maktmisbruk og undertrykkelse på næringslivets område. Dette er åpenbart for alle som tror mer på sine egne øyne enn på ideologiske besvergelser. På rettslivets område ser vi hvordan EU, EØS, TTIP og Tisa overfører makt over rettsutviklingen fra folket til de finansielt sterkestes lobbyvirksomhet. Dette strider mot det demokratiske rettslivets likhetsideal. Rettsliggjøringen av politikken og av markedene fører til en handlingslammende reguleringsstat og et fryktinngydende revisorsamfunn med en ikke bærekraftig eksponentiell vekst i byråkratiske kontroll- og transaksjonskostnader. En overdreven rettsliggjøring av politikken og av markedene leder nødvendigvis til at den korrumperende maktorienterte logikken i finans og politikk også korrumperer rettslivet. EU, EØS, TTIP og Tisa demonstrerer hvordan nyliberalismen innebærer at makt blir rett.

    På åndslivets område ser vi hvordan den finanskapitalistiske logikkens overstyring av den frie pressen undergraver den fjerde statsmakts uavhengighet og integritet. Det er grovt underkommunisert hvordan finanskapitalen på denne måten kjøper seg makt og innflytelse over både politikerne og velgernes virkelighetsforståelse. Mediabransjen er kanskje den mest brutalt målstyrte og adferdsregulerte bransjen i dagens verden. Dette medvirker i sin tur til at politikerne betrakter det offentlige demokratiske ordskiftet som et marked hvor de må tilpasse budskapet til markedsforskernes forestillinger om den dumme «marginalvelgeren» eller de ikke fullt så dumme «flytvelgernes» preferanser. Slik er både politikken og den fjerde statsmakt i våre dager underkastet markedets fordummende logikk.
    Mål- og resultatstyringen og bestiller-utfører modellen i forskningen reduserer de frie forskerne til ideologiske funksjonærer for de finansielle og politiske bestillerne av kunnskap. Da slipper de finansielle og politiske bestillerne å betale for den kunnskapen de ikke vil ha, og i følge markeds- og målstyringskoryfeene blir dette selvfølgelig «billigere og bedre for forbrukerne». En kritisk kunnskap som de finansielle og politiske bestillerne helst vil slippe å betale for, er altså at rettsliggjøringen av politikken og av markedene nødvendigvis medfører at rettslivet eser ut på bekostning av både åndslivet og næringslivets vitalitet.

    Ingenting av dette hører hjemme i en global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur hvor idealene om frihet likhet og brorskap er ledestjerner. Rettsliggjøringen av nyliberalistisk frihandelsekstremisme i TTIP og Tisa fremstilles som redningen for Vestens nyliberalt skakkjørte økonomi. Krisen skal altså løses med mer av det samme som ledet til krisen. Vi blir presentert for noen vilkårlige tall som visstnok stammer fra noen matematiske likevektsmodeller som aldri har lykkes i sine beskrivelser av virkeligheten – hverken av fysikken hvor de har sitt opphav, eller av økonomiske sammenhenger – men som likevel brukes intensivt i maktelitenes bestillingsverk for å gi et kvasivitenskapelig skjær til den falske propaganden som skal lure oss til å tro at TTIP og Tisa vil generere millioner av arbeidsplasser. Erfaringene med frihandelsekstremismen i EU og NAFTA, som er frihandelsavtalen mellom Canada, Mexico og USA, forteller oss det stikk motsatte, nemlig at at millioner av arbeidsplasser er gått tapt med denne politikken. Denne erfaringen er da også årsak til at demokratene i USA forsøkte å stoppe sin egen president Obamas forsøk på å få Kongressen og Senatet til å bevilge ham en såkalt «fast-track» prosedyre når det gjelder å inngå frihandelsavtaler. I virkeligheten ser vi at nyliberalismen og frihandelsekstremismen også legger de industrialiserte vestlige demokratiene åpne for utbytting av den stedsuavhengige finanskapitalismen, stripper lokalsamfunnene for integritet og verdighet både i USA og EU, og styrter Vestens humanistiske og demokratiske kultur i avgrunnen. I Norge har vi tilstrekkelig politisk og finansiell integritet til å reservere oss mot denne kollektive galskapen, selv om arbeidsgiverorganisasjonene og stortingsflertallets feige og maktkryperske «realisme» forsøker å innbille oss det motsatte.

    Etikk er erfaringsbasert refleksjon. Moral er inspirerte handlinger. Vi kan ikke løse uomgjengelige dilemmaer med en rigid, selvrettferdig og dømmende prinsipptenkning. I politikken må vi være både idealister og maktrealister, men vi kan ikke – slik Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre er en typisk eksponent for – blande idealisme og maktrealisme uten at maktrealisten forføres og idealisten korrumperes. I de forskjellige aktuelle situasjonene er det nettopp krysspresset fra en idealistisk og en realistisk situasjonsoppfattelse som skal utkrystallisere inspirerte moralske handlinger. Derfor trenger vi forbilder.

    Vi tenker og kommuniserer alle sammen intuitivt objektorientert og systemorientert for å overleve sammen i hverdagen, akkurat som vi tenker intuitivt logisk og matematisk. En vitenskapelig systemtenkning vil forsterke systemtenkningens kapasitet, slik den vitenskapelige logiske og matematiske tenkningen har forsterket logikken og matematikkens kapasitet. En vitenskapelig systemtenkning tar utgangspunkt i identifiserte og for anledningen definerte objektive enheter, og benytter logikk, kategoriske skjema og matematikk til å beskrive subjektive egenskaper, relasjoner, prosedyrer og tilstandsendringer.

    Systemvitenskap er tverrfaglig av natur. Det nye tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet som er i ferd med å avtegne seg oppfyller og overskrider den greske rasjonelle tradisjonen og det aristoteliske vitenskapsparadigmet slik at

    teorier integreres i hypotetiske systemer
    eksperimenter kan konstrueres og simuleres i et informasjonssystem
    empiriske observasjoner kan også omfatte observasjoner av simuleringer

    5. I dag finner finanskapitalismen og politikkens maktorienterte logikk hverandre i det nedarvede falske motivet om overordnet, sentralisert og standardisert system- som i ytterste konsekvens oppfylles med en unipolar verdensorden med en verdensregjering som bare står ansvarlig overfor Gud (- jfr. Stoltenberg og Støres store forbilde, katolikken Tony Blairs visjonære brev til utvalgte statsledere under den første adrenalinfylte fasen av invasjonen av Irak, nevnt i en tidligere kommentar på denne bloggen. I dag står også Blair på lønningslisten til Goldman Sachs). Da kan denne verdensregjeringen styre menneskene med hjelp av pengesystemet og en strukturert mengde aggregerte sekundære måltall uten innsikt i de primære faglige og sosiale prosessene som skal oppfylle de bestilte måltallene.

    6. Men likvideringen av den falske nedarvede forestillingen om overordnet, sentralisert og standardisert system er den viktigste forutsetningen for – og den mest befriende virkningen av – vår tids vitenskapelige og teknologiske revolusjon- Når vi projiserer slike primitive strukturer inn i den nye superraske informasjons og kommunikasjonsteknologien, leder det uavvendelig til logiske selvmotsigelser og kategorimistak som manifesterer seg som bugs og systemkrasj. Det som utspiller seg i relativt langsom kino på den globale maktpolitiske scenen i dag kan godt liknes med bugs og systemkrasj.

    7. Selvfølgelig konspirerer finanskapitalismen og de globale politiske elitene, både i legitime og illegitime sammenhenger. Men konspirasjonsteorier etterlater oss maktesløse og handligslammet. Det er mer omfattende sannferdig og mye mer konstruktivt å benytte paradigmebegrepet, og ta i betraktning Thomas S,. Kuhns beskrivelser av paradigmer og dynamikken i paradigmeskifter. Historien om det nye tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet som er i ferd med å avtegne seg bekrefter Kuhns kyniske innsikt i de irrasjonelle makt og prestisjekampene som er investert i paradigmer, og dynamikken i paradigmeskifter. Men det systemvitenskapelige paradigmet samsvarer også med Karl R. Poppers ideale forestillinger om «forskningens logikk». Det tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet innebærer at også politikk må beskrives og begrunnes som systemutvikling.

    De økologiske, politiske, økonomiske og sosiale krisene i verden kaller alle sammen på vår evne til systemtenkning. Den nye teknologien vil vekke våre individuelle evner til selvbevisst systemtenkning på et globalt masseplan. Gleden ved å samarbeide med andre på grunnlag av selvbevisst systemforståelse oppfyller og overskrider gleden ved å arbeide ut fra en logisk prinsipptenkning i et egoistisk perspektiv. Dette er et gammelt profeti. Vi har allerede tilgjengelig den økologiske forstanden, den sosiale intelligensen og den teknologien som vi danne basis for fremtidens økologisk ansvarlige og sosialt rettferdige opplysningskultur. Når vi tolker ovenstående inn i en slik kontekst, gir det håp.

    • Ordstyrerkommentar: Ypperlig. Jeg er svært takknemlig for at både Achsel og Johan har lagt så mye arbeid og tenkning i dette, men jeg tror at for at ikke denne lange artikkelen skal drukne, så må jeg løfte den fram som gjesteblogg. Dette har jeg bedt Johan om lov til å gjøre. Det hindrer ikke at man også kan kommentere den her.

    • Suverent, Johan! Kommentar er postet under artikkelen din der vår vert har lagt den inn som eget gjestebloggerinnlegg med lenke fra forsiden.

  10. Jeg er litt usikker på hvor jeg egentlig bør poste dette, da det er en generell klargjøring av et standpunkt som har vært kommentert og kritisert flere ganger under både min og Nygaards artikkel, samt helt sikkert ved andre anledninger der argumentet har vært brukt.

    Det gjelder dette med «for mye materiell velstand». Enkelte tillegger meg og andre suspekte motiver for vår påpekning av at materiell velstand lett fører til en form for døsig tilfredshet, og mener at vi dermed er gammel-maoister eller i hvert fall vil ta fra folk mesteparten av det de omgir seg med til daglig.
    Vel, jeg kan si så mye som at i mitt idealsamfunn skal det ikke mangle mye, og sekk-og-aske skal vi da slett ikke ha noe av. Vi skal svømme i fantastisk teknologi, skal vi. Og den vestlige arbeider er selvfølgelig ikke korrupt fordi om hun har nok å spise og litt til.

    Det er hverken rart eller umoralsk at man blir døsig av opplevd trygghet. Men derfor må vi forstå at det materielle fjellet er en obstruksjon vi må ta i betraktning. Ikke nødvendigvis fjerne hele fjellet, men finne måter å bedre treffe den som sitter begravd inne i det.

  11. Hei –

    Ettersom jeg ikke orker å lese disse lange avhandlinger
    kommer jeg med en kortere og enklere forklaring ;
    Dette handler egentlig om gener –
    vi vet jo nå at gener ofte må settes i sving for å komme til nytte –
    noe eller noen må gi dem et trøkk –
    de kan ligge gjemt nede i dypet –
    hos mange kan de forbli der hele livet – ubrukt –
    men når det skjer ting som virkelig berører dem –
    da kan de begynne å røre på seg –
    jeg kaller dette genet jeg vil fram til –
    foreløpig for det det dobbelte overlevelsesgenet –
    fordi dette genet er et tvilling-gen –
    på den måten at det er to av dem.
    noe som gjør dem dobbelt så sterke
    som andre gener.
    Det er hele poenget.

    RN

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.